Leder

Nasjons­bygging

Lars Vegstein

I natt skjer det. 28 år etter at ­italienske Christian Vieri dundret ­gjennom Norges vidåpne midtforsvar og avsluttet vårt siste opphold i fotball-VM, skal det norske herrelandslaget ut i strid igjen i verdens største idretts­turnering. Det er umulig å si hvordan det kommer til å gå med Norge utpå banen de neste ukene, men for den norske nasjonen er mesterskapet allerede en bragd. Ikke på grunn av de talløse ­VM-sangene, utvidede skjenketider eller at ­sportsbutikkene selger landslagsdrakter som aldri før. Det er vanlige folk som har gjort VM til en oppvisning i raus, sunn og inkluderende nasjonsbygging.

«Det er ­tusen gode grunner til å hate fotball.»

I flere måneder har familier, borettslag og idrettsklubber rigget opp partytelt, projektorer, palletribuner og popkornbøtter. De har levert inn tippetips på jobb og i nabolaget, studert sannsynlige lagoppstillinger og pratet altfor mye om hvor ålreite Ståle, Martin og Antonio er. Grunnen til at dette er så verdifullt, er ikke at fotball har iboende kvaliteter som overgår annen idrett eller kultur. Magien ligger simpelthen i at vi gjør det samme som de andre. Vi legger forventninger, frykt og følelser inn i et felles ritual der utfallet er hinsides vår kontroll. Dette fellesskapet er ikke bare harmløst. Det er også åpent for alle nordmenn, også dem uten besteforeldre som gikk på ski. I dagens medievirkelighet er genuint felles kulturopplevelser en sjeldenhet. Når fikk vi sist et tv-øyeblikk som festet seg som en felles referanse for hele nasjonen? Ved midnatt får vi iallfall sjansen.

Dette er selvsagt ikke hele historien. Fra videodømming til overbetalte spillere, 0–0-kamper og Donald Trumps fredspris er det tusen gode grunner til å hate moderne fotball. I sommer risikerer man attpåtil å måtte ligge våken og lytte til brautende fotballfans som knekker enda en øl midt på natta. Fotballfesten vil være ekskluderende for noen, akkurat som 17. mai er en plage for folk som hater korps. Til alle dere som mener at fotballfeber er en sykdom, er det bare å be om unnskyldning på forhånd. Og når det virkelig blir vanskelig å utstå VM-galskapen: Husk at det er fire år til neste gang.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal