På slutten av nittitallet, da Simen Velle enda ikke var født. Jeg hadde nettopp blitt tilbudt plass på en kunstskole i London, men stipend- og studielån rakk kun til skolepenger og en liten hybel. Etter at det var betalt ville jeg ikke ha en krone igjen til mat, og jeg følte at drømmen om å reise bort fra indre Oslo øst var i ferd med å glippe.