Du har vanlige lover, og så har du «lover med stor L». Lover som når de blir vedtatt, slår fast påler som resten av samfunnet bygges på. Loven om sykelønn fra 1978 er en slik. Den er en kronjuvel i det norske velferdssystemet, som sikrer at folk som går på jobb og skaper verdier, og betaler sin skatt, skal ha trygg inntekt under sykdom i ett år. Før 1978 var det forskjell på rettighetene folk hadde, mellom funksjonærer og arbeidsfolk, det gjorde at de som hadde mest behov for beskyttelsen som sykelønn gir, var de som fikk det minst.
Nå er sykelønna atter en gang under angrep, fra høyresida, NHO og den rederfinansierte tankesmien Civita. Og nok en gang må venstresida og fagbevegelsen slå ring om de viktige prinsippene som har stått seg gjennom turbulente tider og utallige politiske angrep.
Den spinnville ideen om karensdag, en dag uten lønn før du får sykelønn, har heldigvis selv høyresida skjønt at ikke fungerer. Men det Venstre nå foreslår, er heller ikke særlig gjennomtenkt. De vil kutte sykelønna fra 100 prosent til 80 prosent etter et halvt år, for å gi folk sterkere insentiver til å jobbe litt ved siden av sykemelding.
Problemet til Venstre er at det er forskjell på folk. Mange alvorlige sykdommer og ulykker gjør det hundre prosent umulig å jobbe noe som helst, og for alle disse vil forslaget gi et rent inntektskutt som svir mer for alenemora enn for aksjemegleren. Og det er ikke alle yrker hvor det er like lett å jobbe redusert, kanskje er arbeidet så fysisk tungt at det absolutt ikke er helsefremmende å «komme innom jobb» slik det kanskje er i et kontorlandskap. En med nakkeprolaps har kanskje ikke godt av tunge løft eller å stå på betonggulv. Kronargumentet til Venstre er at en flink sjef alltid kan finne andre oppgaver til deg. Det har de, nesten, rett i. Problemet er bare at hvis sjefen ikke er like flink, er det den ansatte som tar kostnaden personlig. Da kan man bare spørre seg hvilke yrker og ansatte som er lett å erstatte med noen som er friskere. Og hvilke som ikke er det.
Høyres idé er like finurlig som den er feil. De vil at man skal ha sykemelding fra to leger etter fire ukers sykdom. Det eneste man oppnår med det, er å undergrave og overbelaste et allerede presset helsevesen med unødvendig byråkrati tuftet på mistillit til folk som er syke, og til legene som behandler dem.
Det er også god grunn til å advare mot endringer som flytter kostnader for langtidssykemeldte over fra fellesskapet til arbeidsgiveren. Det vil bare bygge høyere murer for de med helseplager inn i arbeidslivet. For å si det med tidligere LO-leder Hans Christian Gabrielsen da han deltok i sysselsettingsutvalget: «Det framstår som et paradoks når vi på den ene siden søker å inkludere flere med helseutfordringer i arbeidslivet, om vi på den annen side innfører en ordning med arbeidsgiverfinansiering som kan hemme ansettelsen av slike personer.»
Å få flere i jobb og skape et inkluderende arbeidsliv er viktig. Men da må sykelønnspisken legges bort, den treffer skjevt og forsterker problemene. Vi må heller styrke velferden slik at folk kommer raskere tilbake og forebygge sykdom. Og så må vi gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere, ved å erstatte bemanningsbyråer med en offentlig arbeidsformidling, tilby flere tiltaksplasser, øke fribeløpet for uføre og gi Nav tillit å gjøre det som fungerer for å få folk i jobb – istedenfor å bruke ressurser på å sørge for at ingen får en krone mer enn eksistensminimum. Og vi må slå ring om sykelønnsordninga.
Rettelse 23. august: I den opprinnelige versjonen av denne spalta hadde teksten blitt utstyrt med en feil i ingressen, nemlig at Høyre vil kutte i sykelønn. Det stemmer ikke, og er nå rettet.