Det er en ugjennomtrengelig logikk Morten Harper fra Nei til EU anvender i sitt svar til meg i Klassekampen 8. august. Europa rammes av hetebølger, energiknapphet og høye priser, og Harpers løsning er å begrense flyten av norsk kraft til kontinentet. Dette kaller nei-siden solidaritet.
I innlegget sitt mener Harper at EU har mislyktes med omstillingen til fornybar energi. Han trekker fram Tyskland som eksempel, hvor en fjerdedel av strømproduksjonen kom fra kullkraft i fjor. Harper viser bare et øyeblikksbilde.
Siden 2015 har Tyskland redusert kullforbruket med 38 prosent, og bare i år har landet lagt ned 15 kullkraftverk. Ifølge Tysklands næringsminister, Robert Habeck, var verkene verken lønnsomme eller nødvendige. Årets prognoser fra tyske myndigheter viser at Tyskland ligger an til å nå målet om å kutte utslippene med 65 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivå.
I 2023 har EU sett under ett så langt kuttet 32 prosent av utslippene fra 1990-nivå. I Norge har vi bare kuttet 9 prosent (samme basisår). Prognoser viser at EU ligger an til 51 prosent utslippskutt i 2030, noe bak 55-prosentmålet. Det er likevel gode grunner til å være optimistisk.
I første halvdel av 2024 var over halvparten av energiproduksjonen i EU fornybar – nesten tre fjerdedeler om vi inkluderer kjernekraft. I samme periode utgjorde sol- og vindenergi (30 prosent) for første gang en større del av energiproduksjonen enn fossile kilder (27 prosent). Også i Tyskland overgikk sol og vind fossil produksjon.
Fri kraftflyt mellom land gjør at ulike fornybare energikilder utfyller hverandre. Når vinden ikke blåser, skinner sola. Dette har vært avgjørende for utfasingen av kullkraft i Tyskland. Alternativet til en slik fleksibilitet er å fyre opp kullkraftverkene.
Takten i EUs klimaomstilling må opp. Men om Europas stater følger Harpers og nei-sidens argumenter for kraftnasjonalisme, setter vi omstillingen i sneglefart, om ikke i revers.