I sitt svar til meg i Klassekampen 6. august uttrykker SV-er og Nei til EU-medlem Alf Holmelid bekymring over dagens markedssystem for kraft. Holmelid peker blant annet på strømprisen og faren for utflytting av industri. La meg berolige min partikollega.
Tall fra SSB viser rekordhøye investeringer i industrien i fjor. Den sterkeste driveren var investeringer i metallindustrien. 29. mars meldte Aftenposten at overskuddet i sektoren har økt med 90 prosent de siste to årene. Lite tyder på at det er kroken på døra for industrien med det første.
Fram til 2021 har Norge hatt relativt lave og stabile strømpriser. I 2021–22 fikk derimot deler av landet skyhøye priser som følge av det tørreste året på 21 år i Sør-Norge, energikrisa i Europa og krigen i Ukraina. Norske strømpriser var likevel blant de billigste i Europa.
Markedspris på strøm gir oss viktige signaler om hvor mye kraft som er fysisk mulig å produsere og forventninger om vær og framtidig forbruk, noe pris til produksjonskostnad eller makspris ikke gjør. Dessuten kan myndighetene enkelt kompensere for høye markedspriser.
Når kraftprodusentene selger kraft til markedspris, vil overskuddet naturlig nok være differansen mellom markedspris og produksjonskostnad. Å gi overskuddet tilbake til forbrukerne vil dermed kompensere fullt ut for markedsprisens herjinger. På den måten betaler forbrukerne i sum bare for produksjonskostnadene.
Holmelid skisserer selv ingen løsninger i sitt svar til meg, og dermed er det lite å opponere mot. Holmelid nøyer seg bare med å stille spørsmål ved markedsstyringa av kraftsystemet. Det blir for lettvint.
Med innføringa av energiloven i 1990 ble Norge det landet i verden som gikk lengst i å liberalisere og underlegge kraftsystemet markedets jernlover. Det har tjent Norge godt. I over 30 år har dette dannet grunnlaget for en lønnsom eksportindustri, og samtidig har fellesskapet fått sin del av verdiskapinga gjennom salg av vannkrafta til markedspris.
Holmelid må gjerne forarge seg over markeder og børser i Klassekampens spalter, men uten konkrete løsninger forblir det et lite konstruktivt bidrag i debatten.