Verdighetens vokter

Jeg har et favorittord i det norske språket, og det er «verdighet», sier Deeyah Khan.

Den norsk-pakistanske filmskaperen befinner seg i den amerikanske hovedstaden Washington D.C., og over telefonen uttrykker hun både glede og overraskelse over at en dokumentarfilmregissør er blant de ti personene som Klassekampen har utpekt som Norges fremste intellektuelle.

Så er da heller ikke Deeyah Khan noen hvem som helst blant landets dokumentarister. Gjennom en rekke prisbelønte arbeider har hun tatt opp samfunnsaktuelle temaer som æresdrap, terrorisme, rasisme og vold mot kvinner.

Selv opererer Khan med det hun omtaler som en vid definisjon av begrepet «intellektuell». En forståelse som kan spores tilbake til hennes tidlige barndomsminner fra foreldrenes leilighet i Oslo.

For mens Khan lekte på stuegulvet, kunne hun observere hvordan faren stadig hadde besøk av musikere, kunstnere, politiske dissidenter og radikale aktivister.

De kom til Oslo fra land i Midtøsten, fra USA og Pakistan.

– De drakk te, røkte sigaretter og snakket om verdenssituasjonen. Og selv om jeg ikke forsto så mye av det de sa den gangen, er jeg ganske sikker på at møtet med disse intellektuelle personene har preget meg mye.

– Ikke bare akademikere

Slik Khan ser det, er ikke det ikke bare høytstående akademikere som kan smykke seg med tittelen intellektuell.

– Det kan like gjerne være en rapartist eller noens bestemor, sier hun.

Det handler om hvordan du ser på verden og om du har evnen til å sette dine tanker inn i et større perspektiv, forteller Khan.

– Også må du kunne ha en evne til å formidle de tankene du har på en måte som gjør dem forståelig for andre mennesker. Stikkordet er livsvisdom, sier Khan og legger til:

– Og ikke minst evnen til å stille ubehagelige spørsmål.

Akkurat den evnen er det liten tvil om at Deeyah Khan selv er i besittelse av. I filmen «Banaz – A Love Story» (2013) forteller hun historien til en kvinne som ble drept av sin egen familie. I «White Right: Meeting the Enemy» (2017) tar Khan oss med på innsida av nynazistiske miljøer i USA, mens filmen «Behind the Rage: America’s Domestic Violence» (2022) handler om vold i nære relasjoner.

Fellesnevneren er viljen til å dykke ned i menneskehetens nattside.

– Er det slik at du arbeider ut fra noen bestemte premisser?

– Det er i hvert fall slik at jeg aldri møter noen eller at jeg går inn et miljø med en tanke om at jeg allerede har svaret. Og det er som regel nysgjerrigheten som styrer meg inn i et prosjekt.

Terrorister og nazister

Hun har intervjuet terrorister, nazister og drapsmenn. Khans metodiske varemerke er at hun møter sine intervjuobjekter til en rolig og balansert samtale foran kamera – samtidig blir de alltid konfrontert med utfordrende spørsmål.

Et annet viktig prinsipp for Khan er at hun aldri gjør moralske vurderinger av de hun møter.

– Jeg unngår fordømmelser og forsøker heller ikke å overbevise noen om at de tar feil. Og så langt det lar seg gjøre, forsøker jeg også å finne fram til det menneskelige i personene jeg snakker med. Helt uavhengig av hvilke meninger de måtte ha eller hva de har gjort.

Khan understreker at hun også er opptatt av handlingene og konsekvensene de har fått, men interessen strekker seg utover det.

– Det handler ikke bare om å dykke ned i alt det forferdelige folk har gjort, men om å finne ut av årsakene og om det kunne ha vært forhindret.

Khan forteller at hun alltid er nysgjerrig på livshistorien til personene hun snakker med.

– Samme hvor fryktelige ting de har gjort, vil jeg alltid holde fast ved verdigheten til de jeg snakker med.

Nok en gang kommer altså Khan inn på favorittordet «verdighet».

– Det er et ord som har noe udiskutabelt ved seg. Sammen med begrepet «dialog» er det grunnpilarene i alt jeg gjør og tror på.

– Finnes det noen du overhodet ikke kan snakke med?

– Jeg vet ikke, sier Khan og tar en tenkepause.

– Svaret må nok være nei. Det finnes neppe noen jeg ikke vil være villig til å snakke med.

Khan forteller at hun hele tida er på jakt etter det menneskelige i personer som har begått grusomme handlinger.

– Under gitte forutsetninger kan vi alle krysse grenser vi normalt ikke ville krysset. Vi har alle evnen til å begå forferdelige handlinger.

– Hvorfor lar du rasister og voldsmenn slippe til foran kamera?

– Fordi jeg ikke tror det nytter å sensurere meninger og holdninger vi ikke liker. Det eneste som fungerer, er å møte dårlige ideer og dårlige ytringer med gode ideer og gode ytringer.

Gode vilkår?

Khan mener «det frie ord» har hatt relativt gode vilkår de siste årene.

– Jeg vil si at ytringsrommet er blitt større, blant annet fordi sosiale medier har gitt langt flere en plattform hvor de kan ytre seg. Samtidig har grensa for hva som er akseptabelt flyttet på seg.

Det virker som om flere benytter seg av muligheten til å krenke andre bare fordi man kan gjøre det, mener Khan.

– Det er så unødvendig, men det er en kostnad vi må ta for at vi har ytringsfrihet.

Khan er tydelig på at upopulære meninger og holdninger ikke kan utestenges fra det offentlige rom.

– Det er ingen grunn til å stoppe rasistiske eller kvinnefiendtlige holdninger fra den offentlige samtalen. Vi må vite om at slike holdninger faktisk eksisterer.

Khan understreker imidlertid at hun trekker en grense ved ytringer som oppfordrer til vold.

– Som sagt har jeg ingen tro på at det nytter å undertrykke dårlige meninger og holdninger. De må derimot møtes direkte og konfronteres. Dersom meninger blir sensurert får de lett status som «forbudte sannheter», og det kan bare gi dem enda større næring.

Det ville jo vært fantastisk om det var slik at rasisme forsvant dersom rasister ikke fikk uttrykke seg offentlig, medgir Khan.

– Problemet er bare at negative holdninger ikke blir borte på den måten. Derfor mener jeg det er bedre at vi får dem fram i lyset.