I Klassekampen 29. juni skriver Nei til EUs utredningsleder, Morten Harper, at EUs nye femårsstrategi viser hvorfor miljøargumentene mot EU er styrket siden 1994.
Harper legger fram en rekke unøyaktige og misvisende påstander om EUs miljøpolitikk, såpass mange at det er vanskelig å imøtegå alle i ett svar. Teksten kunne nesten trengt en egen utredning. Men det som kanskje er mest interessant, er hva han utelater.
Harper nevner for eksempel ikke at målet om klimanøytralitet i 2050 ligger fast i femårsstrategien, eller at EUs energiunion skal styrkes. Energisektoren er den sektoren hvor EU har kuttet mest utslipp. Heller ikke at strategien understreker at EU skal fortsette å beskytte naturen og reversere skaden gjort på økosystemer.
Om vi legger strategien til side, er det også påfallende at Harper ikke nevner den mest omfattende loven om naturrestaurering i EU på 30 år, Nature Restoration Law, som ble vedtatt like før sommeren. Loven ble drevet fram av folkelig mobilisering og støttet av over 6000 forskere og så å si samtlige europeiske klima- og miljøorganisasjoner.
Harper utelater mye. Samtidig byr han generøst på en utbredt misoppfatning om EUs energiunion.
Ifølge Harper fører Norges deltakelse i det europeiske energisamarbeidet til «et sterkt press for utbygging av mer kraft i Norge, som ofte kommer i konflikt med naturverdier.» I realiteten er det motsatte tilfellet.
I Norge er halvparten av energiforbruket (forbruk, ikke produksjon) fossilt. Om vi skal nå klimamålene våre, må hele det fossile forbruket fases ut med fornybar energi. I tillegg kommer nye kraftintensive industrisatsinger. Dette medfører selvsagt krevende avveininger mellom ny energiproduksjon og naturinngrep.
Prognoser fra Statnett og NVE viser at Norge om få år vil gå fra å være nettoeksportør til nettoimportør av kraft, fordi det norske forbruket øker raskere enn ny produksjon kommer til. Dersom Norge forlater energiunionen og struper utenlandskablene, må vi bygge ut vesentlig mer kraftproduksjon i norsk natur enn vi ellers ville hatt behov for. Det betyr at nye vassdrag må legges i rør for å fase ut vårt fossile forbruk, sikre kraft til nye næringer og sørge for betydelig reservekapasitet i tørrår.
Kostnaden for en slik utbygging blir selvsagt stor, både i kroner og øre og i tap av naturverdier. Regningen havner hos husholdningene, næringslivet og industrien.
Om vi derimot kobler oss tettere på landene rundt oss, som for tiden bygger ut store mengder uregulerbar kraft, vil norske forbrukere nyte godt av svært billig energi når sola skinner og vinden blåser. Samtidig sparer vi vann i magasinene, som vi selger når prisen er høy.
Å importere billig og eksportere dyrt er et bytteforhold som, med riktig omfordeling, gagner norske forbrukere. Inntektene vil være mer enn nok til å kompensere norske husholdninger for høye strømpriser som følge av prissmitte.
I motsetning til hva Harper påstår bidrar EUs energiunion til et samarbeid som sparer natur og kutter utslipp over hele Europa. Dessuten er det urovekkende å ta til orde for å forlate dette samarbeidet nå, midt i en tid hvor Russland prøver å feste sitt energipolitiske maktgrep over Europa.
Det er verken solidarisk eller klokt.