Som språkviter er jeg mer opptatt av å beskrive språklige trekk enn å be folk luke i språkhagene sine. Innimellom blir jeg likevel bedt om å forklare skriftspråksregler, som forskjellen på de og dem – neppe fordi avsenderne ikke kan rettskrivingsreglene sjøl, men antakelig fordi de ikke syns andre gjør det. Forskjellen mellom de og dem handler om kasusbøying: Flere personlige pronomen bøyes i kasus når de brukes ulike steder i setninga. Subjekter får nevneform: De spiser mat, mens objekter får oblik form: De ser dem. Formen dem brukes også etter preposisjoner: til dem, for dem osv. Men hvorfor terper norsklærere og korrekturlesere på dette, men ikke på forskjellen mellom du og deg?
På kasusbøyinga skal fintfolk kjennes?
Keiserens pronomen
