Det er Pride-måned og i dag, 25. juni, markerer vi at det er to år siden terrorangrepet i Oslo, som etter alle solemerker var rettet mot skeive. Pride er både en feiring av kampene som er vunnet, men også en anledning til å rette søkelys mot alt som gjenstår. Transpersoner fortjener særlig oppmerksomhet og solidaritet.
Det er nok ingen overraskelse at fiendtlighet mot skeive og transpersoner manifesterer seg tydelig blant politiske ekstremister og religiøse fundamentalister. I høyreekstremistenes verdensbilde er jøder, feminister og såkalte «kulturmarxister» ansvarlige for å bryte ned kjernefamilien og tradisjonelle kjønnsrollemønstre, noe som angivelig vil føre til lave fødselsrater (blant «hvite») og «befolkningsutskiftning». Da nazistene i den Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) marsjerte i Kristiansand sentrum i 2017 tok de til orde å «knuse homolobbyen». «Nazimarsjen» har blitt trukket fram som en kilde til økt bekymring blant skeive.
Progressive og liberale ideer om kjønnsmangfold anses av ekstremister som det ultimate tegnet på «degenerasjon» og en «naturstridig» korrumpering av samfunnet. «Vranglæra det er å uttrykke at det finnes flere kjønn er å proklamere perverse ideer som seksualisering av barn og normalisering av pedofili», forfektet en DNM-aktivist til meg i et forskningsintervju. Et annet medlem mener at Pride-parader burde erstattes med «marsjer for gull-, sølv- og diamantbryllup» og «ekte familier».
Ifølge Jules Gill-Peterson, professor i historie ved Johns Hopkins University, kombinerer fiendtlighet mot transpersoner elementer fra homofobi, misogyni, rasisme og klassediskriminering. Historisk har ekskluderende transfiendtlige samfunnsstrukturer presset transpersoner til uformelle sektorer som sexarbeid, noe som har ført til økonomisk utrygghet, dårlig tilgang på offentlige tjenester og høy utsatthet for vold. Poenget til Gill-Peterson er ikke at transpersoner lider av å være trans per se, men transkjønnetheten deres tvinger dem inn i prekære og dårlig stilte sosioøkonomiske posisjoner. Dette gjelder særlig ikke-hvite transkvinnelige sexarbeidere.
Transfiendtlighet er ikke reservert for ekstremister. Det er overlapp mellom retorikken som brukes i ekstreme miljø og i allmennheten generelt, særlig når det gjelder uttrykk som «grooming», «seksualisering av barn» og «normalisering av pedofili». Helt fram til 2016 ble det stilt krav om kastrasjon eller annen form for sterilisering for å endre juridisk kjønn i Norge. I mange europeiske land stilles fremdeles dette kravet. Flere steder i USA kan drapspersoner forlange strafferettslig frifinnelse for å drepe en transperson ved å hevde at de mistet forstanden da de «oppdaget» at personen var trans. Dette omtales som «transpanikkforsvar».
Organisasjonen ILGA (International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association) publiserer årlig et «regnbuekart» som undersøker skeives menneskerettigheter i Europa. I gjennomgangen for Norge kan man lese at transpersoner fortsetter å være skyteskiver for en «rasktvoksende antikjønnsidentitetsbevegelse». Dette synliggjøres i fellesrapporten til Riksadvokaten og Politidirektoratet, som viser en drøy tredobling i antall anmeldelser av hatefulle ytringer på grunnlaget «seksuell orientering og kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» etter masseskytingen den 25. juni 2022, sammenliknet med året før.
Det ser også ut til å være et økende trykk mot transpersoner på internett. En rapport om ytringsklimaet for skeive i sosiale medier viser at i tidsrommet 2018–2022 økte antall twittermeldinger fra norske brukere om «transdebatten» 16 ganger (fra 1485 meldinger til 23.465). Rapporten finner at andelen støttende ytringer falt fra 55 prosent i 2018 til 35 prosent i 2022.
Ifølge holdningsundersøkelsen til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fra 2022 ville om lag en av tre nordmenn hatt problemer med at deres eget barn var transperson eller ikke identifiserte seg som gutt eller jente. I tillegg sier én av ti seg enige i påstanden «når jeg tenker på transpersoner, grøsser jeg». Undersøkelsen «Skeiv i Agder» finner at deltakerne ser ut til å «slå seg til ro» med at negative holdninger eksisterer, noe som kan føre til minoritetsstress og dårlig fysisk og psykisk helse. Forskerne oppsummerer at skeive «tåler så inderlig vel den urett som rammer dem selv».
I boka «A Short History of Trans Misogyny» argumenterer Gill-Peterson at situasjonen til mange transpersoner har endret seg bemerkelsesverdig lite de siste femti årene. ILGA har kritisert Norge for konverteringsterapi, for ikke å anerkjenne en tredje juridisk kjønnskategori og for ikke å ha et godt nok desentralisert helsetilbud med reell medbestemmelse for transpersoner. En rapport fra Nordlandsforskning viser at transpersoner har lav tillit til offentlige helsetjenester, noe som kan henge sammen med dårlige erfaringer med helsevesenet og mangel på tilgang på kjønnsbekreftende behandling.
I 2020 ble for første gang transpersoner (antall respondenter: 232) inkludert i spørreundersøkelse om levekår. Transpersoner ser ut til å ha gjennomgående dårligere fysisk og psykisk helse enn cispersoner, og de er mer utsatt for mobbing, diskriminering, trusler, overgrep og vold. Studien viser at:
- Halvparten har blitt trakassert på jobb eller studiestedet.
- Flere har redusert arbeidsevne på grunn av psykiske (halvparten) eller fysiske (40 prosent) helseplager.
- Mange har skammet seg over sin kjønnsidentitet eller sitt kjønnsuttrykk (mellom en tredel og halvparten), har forsøkt å skjule kjønnsidentiteten eller -uttrykket sitt (mellom 40 og 60 prosent) og unnlatt å være åpne overfor familie (én av tre) eller helsevesenet (over 15 prosent).
- Sju av ti har opplevd mobbing i grunnskolen.
- Én av fire har opplevd direkte trusler om vold, og omtrent det samme antallet har blitt overfalt i løpet av de siste fem årene.
- Svært mange sier de enten har blitt tvunget (over en tredel) eller presset (om lag halvparten) til seksuelle handlinger.
- Tre fjerdedeler har hatt selvmordstanker i løpet av livet, og én av tre uttrykker at de har forsøkt å ta livet sitt.
Det er viktig å understreke at de uforholdsmessig store levekårsutfordringene er et resultat av vedvarende transfiendtlige strukturer og holdninger, ikke transkjønnethet i seg selv. I regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold står det at et land ikke er ordentlig fritt og demokratisk før alle innbyggerne kan «leve frie, selvstendige liv». I en tid hvor en økende antikjønnsidentitetsbevegelse ønsker å frata transpersoner rettigheter, må fokuset være å anerkjenne kjønnsmangfold og sikre at transpersoner får leve frie fra undertrykkende strukturer og vold.