Klimaendringer og tap av biologisk mangfold er to av de mest presserende utfordringene vi som samfunn står overfor. Forskningen er soleklar på at de to er tett forbundet. Klimaendringer truer artene – og allerede svekkede økosystemer og et forringet artsmangfold gjør naturen mindre motstandsdyktig når klimaendringene rammer. Dessuten binder og lagrer velfungerende natur store mengder karbon.
Likevel kan det iblant lyde som om klimakrisen eksisterer i et vakuum. Deler av den norske skognæringen kan framstå som rørende engasjert i å redde verden gjennom klimatiltak – så lenge tiltakene sammenfaller med egen økonomisk vinning. Betydningen av å sikre skog som intakte, varierte og robuste økosystemer, ved å avstå fra eller tilpasse hogst, vies påfallende mindre oppmerksomhet i deres retorikk.
Ikke bare skyves klimaargumentet foran for å legitimere egen virksomhet. Skognæringen gjemmer seg også bak FNs klimapanel og hevder at panelets konklusjoner tilsier økt hogst og et stadig mer intensivt skogbruk i Norge. Men stemmer det? Hva sier egentlig Klimapanelet om skogens rolle? La oss se på den nyeste IPCC-rapporten, den sjette i rekken. En omfattende, global rapport som både dokumenterer alvoret i det som nå skjer, og som beskriver hva vi kan gjøre for å begrense klimaendringene.
For skog går det fram at det å redusere nedbygging og forringelse av skog er det aller viktigste. På andreplass kommer skogplanting og restaurering av forringet skog. Det påpekes at nyetablering av monokulturer, altså homogene skoger der ett treslag dominerer, er et tiltak som kan virke motsatt av hensikten, ved å øke sårbarhet overfor klimaendringer. Planting av skog på arealer der det ikke før har vært skog, kan ha både positive og negative konsekvenser og må avveies mot andre hensyn. Samtidig nevnes utvidelse og sammenbinding av verneområder som gunstige tiltak som kan bufre mot klimaendringenes negative effekter på naturen.
Å framstille dette, slik skognæringen gjør, som at Klimapanelet oppfordrer til intensivering av norsk skogbruk, er rett og slett villedende og kan bidra til at vi som samfunn tar feil valg.
Et vesentlig poeng er at vi ikke kan se på klimatiltak i isolasjon. I fellesrapporten fra Klimapanelet og Naturpanelet fra 2021 står det tydelig: «Bare ved å betrakte klima og biologisk mangfold som deler av det samme komplekse problemet, som også inkluderer menneskers motivasjoner og ambisjoner, kan det utvikles løsninger som unngår mistilpasning og som maksimerer de gunstige resultatene.»
Heldigvis finnes tiltak som er gunstige både i et klima- og i et naturperspektiv. Dem må vi løfte fram og prioritere.
Skogeierforbundet skriver på sin nettside at «Skogbruket er avgjørende om vi skal nå klima- og naturmålene». Vel, skogen er utvilsomt avgjørende for å nå klima- og naturmålene. Skogen tar opp og lagrer karbon: mest i skogsjorda, noe i trærne. Skogen huser et rikt mangfold av arter, mange av dem trua. En variert, artsrik, intakt skog representerer en buffer mot de negative effektene av klimaendring. Derfor er arealene der det ikke drives skogbruk, avgjørende for å nå naturmålene.
Intensiv skogsdrift, derimot, utgjør en stor negativ påvirkning på naturmålene. Et skoglandskap preget av ensaldret og homogen skog med mange hogstflater er mindre motstandsdyktig enn varierte, naturnære skoger. Halvparten av alle trua arter i Norge lever i skog. Hele 84 prosent av disse er trua fordi hogst har redusert arealene med gammel naturskog med få inngrep.
Når det gjelder klimakampen, handler det selvsagt mest om behovet for utslippskutt i samfunnet generelt. Sammenhengene mellom klimamål og norsk skogbruk er komplekse, og resultatet av regnestykkene man gjør, varierer med forutsetningene man legger inn. Usikkerheten rundt både tidshorisont og effekt av å erstatte fossilkrevende materialer gjør at skogforskere ikke engang er enige om hvorvidt økt hogst isolert sett – altså om vi ser bort fra alle de negative effektene på artsmangfoldet – kan kalles et klimatiltak. Legg så til et helhetlig føre-var-perspektiv, og det synes opplagt at vi må tenke i nye baner om skogens klimanytte.
En fersk rapport fra Lund Universitet i Sverige diskuterer betydningen av å sikre og øke skogens innebygde karbonlager for å nå klimamålene. Å la trærne få bli eldre før de hogges, å øke arealet med vernet skog, samt å legge om til mer varierte og robuste skoger, vil gi økt karbonlagring. Samtidig er dette tiltak som er gunstig for skogens myldrende mangfold.
Det er nettopp slike vinn-vinn-muligheter vi må se etter. For skog er så mye mer enn tømmer.
Vi trenger en bred og redelig debatt om skogens rolle for å nå klima- og naturmålene, og vi må få en skogsforvaltning som forener hensyn til både klima, natur og samfunnets behov for trevirke og skogens andre naturgoder. Vi må møte framtiden med et klimasmart skogbruk, der naturfremmende tiltak inngår som en opplagt og omfattende del.