Godi Keller, en tidligere steinerskolelærer som jeg ellers lytter til og deler mange pedagogiske tanker med, skriver at jo mer konspirasjonsteoriene blir skjelt ut som idiotiske og farlige, desto mer vekker de hans interesse og gjør livet hans rikt og tenkningen levende. Keller har rett i at det alltid har funnets konspirasjonsteorier, noen av dem dessverre høyst reelle. Jeg tror også vi er enige om at det å bruke konspirasjonsbegrepet for rundhåndet og hyppig, utvanner det til synonym for maktkritikk man ikke liker. Å ureflektert kalle en meningsmotstander for konspirasjonsteoretiker korrumperer begrepet til skjellsord og fremstår som retorisk hersketeknikk. Selv prøver jeg å unngå en slik bruk av begrepet.