Det er ingen dans på roser å motta helserelaterte ytelser som arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd. Ikke nok med at inntekten din kuttes med en tredel, du møter også intensive krav til deltagelse i arbeidsrettede tiltak, møter og helsehjelp.
I den fine boken «Oss mot verden»(2022) av Kaisa Hansen-Suckow beskriver hun hvordan det er å vokse opp med lite penger og oppleve det i møte med egne barn:
Det krevde nesten mer enn jeg hadde å ta meg sammen foran ungene. Skjule situasjonen vår. Komme på nye unnskyldninger. Bake kake framfor å kjøpe lørdagsgodt. Gå på tur i skogen og steike pinnebrød framfor å ta bussen til biblioteket. Finne på noe å fylle timene med som ikke kosta penger. Mobilisere krefter.
Veiene inn i norsk fattigdom er flere, men én av dem er å bli syk og skadet. Derfor er det overraskende at enkelte politikere og meningsbærere uttaler seg fordomsfullt og feilaktig om folk i denne gruppen. For eksempel i VG, der journalist og lærer Sanna Sarromaa skriver at folk på AAP og uføretrygd «garantert utnytter systemet». Hun skriver at «noen av dem antageligvis bare venter på å få uføretrygd uten noe ønske om å bli frisk». Det mest provoserende er imidlertid dette:
Jeg møter en del syke og uføre på treningssenteret. Jobbe kan de ikke, men trene – det er de til gjengjeld gode på. Jeg må innrømme at jeg tenker en god del på det når jeg ser hvor høyt mange kan hoppe på stepkassen og hvor fort, ofte og lenge folk løper på tredemøllen.
Hvordan er det for noen som har karret seg på trening den dagen å bli møtt med slike mistroiske og uvennlige blikk? Ikke nok med at du bruker alle krefter på å bli frisk, i tillegg kommer altså påkjenningen med å bli stemplet som svindler og snylter i avisen.
Å streve økonomisk har blitt hverdagen for mange i Norge. Sifo sin rapport fra 2023 viser at bare 51 prosent av norske husholdninger er økonomisk trygge, mens 49 prosent er økonomisk utsatte, sliter eller er ille ute. Midt i en pågående dyrtid er det derfor ikke forlokkende å måtte kutte lønna til to tredeler på grunn av helseproblemer.
Ifølge Levekårsundersøkelsen har det vært betydelig økende fattigdom blant uføretrygdede de siste ti årene. Sammenlignet med befolkningen ellers har de i mye mindre grad mulighet til å erstatte utslitte klær, gå til tannlegen, spise kjøtt og fisk, holde boligen varm eller ha en bil.
Selv om folk på AAP er en variert gruppe, har de oftere erfaringer med å ha vokst opp i fattigdom, blitt seksuelt misbrukt, mobbet eller vært pårørende til foreldre som misbruker rus. Altså barn som ikke har blitt fanget opp av velferdsstatens sikkerhetsnett, noe vi alle har medansvar for og bør skamme oss over. Forskning fra Folkehelseinstituttet viser at etter to år med AAP er oddsen for å dø i selvmord åtte ganger høyere for menn og tolv ganger høyere for kvinner sammenlignet med resten av befolkningen.
Det er heller ikke sånn at folk som mottar helseytelser ligger på latsiden. De får helsehjelp, mange jobber deltid, prøves ut i arbeid og tiltak. Med møter, avtaler, skjemaer, utredninger og tolkninger av bysantinske brev på toppen, er det trygt å si at det er hardt arbeid å være syk (og fattig) i Norge.
For du blir fattigere av å motta helseytelser. I en Nav-rapport om levekår slår forfatterne tørt fast at Folketrygdens ytelser skal sikre økonomisk trygghet i situasjoner der evnen til selvforsørging er bortfalt eller redusert, mens realiteten er at «mottakere av ulike stønader er blant gruppene som i størst grad opplever lavinntekt».
Å motta helseytelser er ikke kongeveien til et bekymringsløst liv, tvert imot er det en snarvei til søvnløshet og bekymringer.
Derfor er det rart at arbeidsminister Tonje Brenna og helseminister Jan Christian Vestre nylig gikk sammen for å opplyse det norske folk. «Flere psykisk syke bør jobbe», sier ministerne til Dagbladet 20. mai, før avisen skriver om sykepenger som en «utgiftseksplosjon». Budskapet, slik jeg leser det, er at folk som strever psykisk, ikke gjør nok, de koster samfunnet enorme summer, og at regjeringen må ta grep.
Aktivitet og arbeid kan selvfølgelig være positivt, meningsfullt og helsebringende, men en bedre overskrift hadde vært: «Arbeidsgivere må legge bedre til rette for arbeidstakere med helseutfordringer.» Hvem bør man rette pekefingeren mot? Folk med sykdommer eller et system som svikter?
En myte det også er verdt å avlive, er at trygdesvindel er vanlig. Svindel foregår selvfølgelig overalt i samfunnet, men ikke minst på toppen. Tidsskriftet Politiforum skrev i 2020 at økonomisk kriminalitet koster samfunnet minst 145 milliarder, fordi mange godt etterforskede saker blir henlagt av politiet.
Hvor stor er Nav-svindelen, sammenlignet med dette? I Navs statistikk over trygdemisbruk for 2023 kommer det fram at det kostet fellesskapet 131 millioner kroner. Går vi nedover i tabellen, blir det imidlertid klart at dette i stor grad handlet om arbeidslivskriminalitet, altså at folk underrapporterer timer de har arbeidet, unnlater å oppgi inntekt eller jobber svart. Her er det 541 saker. Når det gjelder folk som har gitt uriktige opplysninger til Nav ved søknad om ytelse, er det snakk om 32 saker. Tallet kan sees i lys av at 2,8 millioner personer mottok minst en ytelse fra Nav i 2023. Trygdesvindel er med andre ord veldig uvanlig.
Den samme ser man i USA. I boken «Poorly Understood. What America Gets Wrong About Poverty» (2021) skriver forskerne Mark Robert Rank, Lawrence M. Eppard og Heather E. Bullock at presidenter som Ronald Reagan og Donald Trump har spredd falske myter om velferdssvindel. Reagans såkalte welfare queens og Trumps påstander om at late folk blir rike på velferd, ble brukt som begrunnelse for velferdskutt og krav om urinprøver og fingeravtrykk for å få ytelser. Alt dette mens amerikansk statistikk viser at velferdssvindel som fenomen er mikroskopisk, helt uten sammenligning med for eksempel skattesvindel.
Fordommer om folk som mottar ytelser, brukes altså som politisk brekkstang og begrunnelse for helt konkrete reduksjoner av ytelser, endringer som går utover dem som har minst fra før av. Det er ikke en god idé å importere debatter og ideer fra USA, et land uendelig mye mer dysfunksjonelt enn den norske velferdsstaten.
Etter ti år som psykolog er inntrykket at drømmene til folk som strever ofte handler om å ha et normalt liv, ikke ha smerter, ikke være så isolert. Ofte kan det slå meg underveis i en terapiprosess: Deres høyeste ønske er ting jeg tar for gitt. Helse. Fellesskap. En meningsfull hverdag. Økonomisk trygghet. Folk med helseplager hadde gitt alt for å våkne opp i morgen og være friske. Det er ikke viljen det står på.
Vi bør derfor holde oss for gode til å hevde at folk som er syke, egentlig vil være syke. Vi bør ikke fantasere i avisene om livene til folk vi ikke kjenner, med et strev vi kanskje aldri kommer til å forstå.
Tidlig i boken «Oss mot verden»skriver forfatteren om hva som var hennes største drøm da hun selv var barn:
Ingen i familien min hadde gått på universitetet, så ingen i familien kunne fortelle meg hvordan det var å studere. Men jeg drømte om det hele tida, så for meg sjølv i studentleiligheta mi. Eller på forelesning, hvor professoren sto i kordfløyelsjakke og med bustete hår foran oss.
Da hun gledesstrålende forteller om dette til moren sin, er svaret nedslående: «Jeg er bare redd for at du ikke biter over for mye av gangen. At du skal bli skuffa om det ikke går.» Det er forskjell på folk i Norge. Noen har flere hindringer på veien til livet de vil leve, andre har færre. Alle deler vi en sårbarhet, og alle kan ha uflaks og havne i en situasjon der vi trenger hjelp.
Så om vi ser en sykemeldt kollega på treningssenteret, bør vi smile og heie. For de fleste er trening, turer, møter med venner og alt som er fint i livet, aktiviteter som gjør deg friskere. Folk på helseytelser bør være på akkurat disse stedene, i skogen, på hytta, med folk de er glade i eller på kino. Og kanskje trenger de også mange dager under dyna eller på sofaen. Å gjøre gode ting for deg selv handler om å ta den harde jobben å bli frisk på alvor. Det er ikke deres jobb å gjøre seg usynlige for å unngå mistenkeliggjøring.
Hvis noen likevel ikke klarer å dy seg og maler fanden på veggen og svindleren på tredemøllen, handler det mest sannsynlig om noe annet. Da handler det om manglende forståelse for andre og et dårlig menneskesyn. Og om ikke annet, så bør vi holde sånt for oss selv.