I faglig arbeid har jeg jobbet med å forstå konsekvensene av det jeg kaller en dobbel vestlig liberal eksepsjonalisme. På den ene siden handler det om staters mulighet til å sette egne verdier til side ved ønske og behov. På den andre siden handler det om frirommet til å ikke la de unntakene påvirke identiteten som en liberal stat og som en iboende god moralsk aktør: Man er hevet over de praksisene som bryter med egne verdier og eget selvbilde. Man er ikke bare god – man er den beste.
I mange år har det vært åpenbart: Om vi ikke tar misnøyen den sistnevnte eksepsjonalismen skaper på alvor, vil det bli enda vanskeligere å holde fast ved visse grunnleggende, universelle verdier. Der er vi dessverre nå. Mens mye av verdens øvrige globale strukturer og institusjoner vil fortsette som før, står den internasjonale rettsordenen og ideen om en felles humanitet svekket. Det vil bli vanskelig å glemme vestlige staters svik overfor både palestinere og det internasjonale samfunnet.
Gaza var en varslet katastrofe på flere vis; ikke bare gjennom konflikten selv, men i vestens selektive håndheving av egne verdier. Det har blitt stadig enklere å rive ned vestlig forsvar for blant annet folkeretten. Den selektive håndteringen ble særlig iøynefallende nå fordi krigen i Ukraina har blitt fremstilt som en kamp om demokratiets – og den internasjonale rettsordenens – sjel. Fallhøyden var enorm, og fallet har vært stort. Det gjelder både vestlige staters direkte politiske og militære støtte til Israel; svak eller manglende kritikk; og i nedhugging av demonstrasjoner og aktivisme på hjemmebane.
Eksepsjonalismen er selvfølgelig ikke et nytt fenomen: Den henger uløselig sammen med liberalismens – og vestens – historie. 11. september og den etterfølgende krigen mot terror åpnet imidlertid en ny og større avgrunn mellom idealiserte selvbilder og realitet. På den ene siden gjaldt det handlinger utenfor staters egne landegrenser: Guantanamo, Irak, Bagram, CIA-fengsel med tortur i Polen, droneangrep i Pakistan, Somalia og Jemen. USA sto i en særstilling, men dro med seg store deler av Vesten på lasset.
På hjemmebane åpnet det seg samtidig et stadig større rom for hva stater tillot seg å gjøre i sikkerhetens navn. Dermed utvidet man også rommet for hva også andre stater legitimt kunne gjøre. Rohingyaene og tsjetsjenere er blant de mange som har måttet lide under nådeløse antiterrorkampanjer. Også verdier som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet har måttet tåle kraftig press, inkludert i Vesten. Reaksjonen på demonstrasjonene mot Gaza er dermed intet nytt. Idealiserte selvbilder muliggjør unntak, men snevrer også potensielt inn rommet for kritisk introspeksjon og debatt.
Samtidig fortsatte vestlige stater med den moraliserende diskursen fra 1990-tallet. Du fikk dermed to parallelle utviklinger: På den ene siden innebar krigen mot terror økt avstand mellom selvbilde og handlinger hos vestlige, liberale stater. På den andre siden fortsatte Vestens moraliserende diskurs som før – når det gjaldt demokrati og folkerett, herunder menneskerettigheter, især. Hykleriet var åpenbart, og den uttalte politiske frustrasjonen har vært økende, lenge før Gaza. Den frustrasjonen har man på ingen måter tatt nok på alvor. I stedet har man fortsatt det todelte løpet: Ukritisk selvforherligelse på den ene siden, utadrettet moralisering på den andre.
Den liberale eksepsjonalismen innebærer at vi opererer med vedvarende og seige ideologiske blindsoner. USAs utstrakte menneskerettighetsbrudd etter 11. september påvirket eksempelvis ikke verken amerikansk eller vestlig retorikk om USA som den frie verdens forsvarer. Den endret heller ikke norsk retorikk om at vårt forhold med USA – og Nato – er et verdifellesskap. Verdiene som har blitt trukket frem av norske utenriksministre er særlig frihet, menneskerettigheter og demokrati. I 2006, tre år etter invasjonen av Irak, trakk Jonas Gahr Støre eksempelvis frem ‘de avgjørende bidrag landet og folket gjennom historien har gitt til frihetens og demokratiets vilkår over hele verden’.
Samtidig har det vært åpenbart i mange år at nettopp Norges tette forhold til USA setter oss i en særskilt skvis. Det gjaldt lenge før Trump; og det gjaldt ikke bare under republikaneren Bush, men også demokratene Obama og Biden. Når det gjelder Norges eget idealiserte selvbilde som både en fredsnasjon og folkerettens forsvarer, er det verdifellesskapet en gigantisk elefant i rommet.
I så måte var det en frisk og fornuftig pust da Espen Barth Eide i høst begynte å problematisere høyt rundt andre staters oppfatning av vestlige dobbeltstandarder. I Al Jazeera skrev statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik i april en kommentar der han la lista svært høyt: Norges ‘viktigste bidrag til en fredelig og rettferdig verdensorden – og vår egen nasjonale sikkerhet – er å unngå dobbeltstandarder i utenrikspolitikken og å jobbe for at andre stater gjør det samme’.
Det er en klok strategi. Klarer vi å leve opp til den?