Gravfunnene fra Snartemo i Hægebostad (Agder) har lenge hatt en sentral plass i norsk arkeologi når det gjelder folkevandringstiden (375-550 e.Kr.). Det er ikke ufortjent, de to mannsgravene fra begynnelsen av 500-tallet forsvarer sin plass også i europeisk sammenheng. Det er særlig «Snartemosverdet» fra grav V (5) som blir trukket fram. Men hva slags graver er det egentlig snakk om?
Gravene som peker seg ut, har fått betegnelsene grav II og grav V. De kom for dagen henholdsvis i 1878 og 1933. Det dreier seg om nedgravde kammergraver under hver sin store gravhaug, og de har vært utstyrt mer eller mindre på samme måte som fyrstegraver fra tiårene rundt år 500 i store deler av Europa.
Spesiell gravskikk
De gravlagte mennene har ligget i neverforete graver på bjørnefell, og svøpt i tepper. Stasdrakter og praktfulle sverd viser deres posisjon i samfunnet. De døde har vært iført tunika, bukse og kappe av ull i sterke farger og med fargeglade, brikkevevde bånd rundt kantene. Begge graver inneholdt omfattende våpenutstyr, toppet av praktsverdene med dekor i germansk dyrestil. De rommet også drikkeutstyr i form av bronsekar og glassbegre.
Den spesielle gravskikken – ikke de vanlige, vestnorske hellekistene, men store, underjordiske kamre – gir et fremmedartet inntrykk, og gravgodset avslører de dødes omfattende kontaktnett. Råstoffet (gull og sølv) må i siste instans skrive seg fra omsmeltet romersk mynt, mens innlagte granater på deler av utstyret kan ha kommet fra Sør-Asia via India og Egypt. Glasspokalene kan ha vært framstilt i Thüringen eller Bayern. Bronsekjelene er kanskje fra Gallia.
Elitegravene på Snartemo framstår utvilsomt som spesielle i lokalmiljøet. Men det finnes flere graver fra samme periode i nabobygdene i innlandet vest i Agder som slutter seg til dem. Det dreier seg i mange tilfeller om rikt utstyrte kvinnegraver, med forgylte relieffspenner, gullbrakteater (mynter/smykker) og andre statusobjekter. En grav fra Gyland i Flekkefjord inneholdt blant annet tre gullbrakteater. Vi har ett annet eksempel i Norge på en grav med like mange slike gjenstander, og ellers skal vi til England og Mellom-Europa for å finne paralleller. Disse gravene utgjør en liten og eksklusiv gruppe fra første halvdel av 500-tallet.
Krigerfølger
Dette er gravfunn som på flere måter skiller seg fra de vanlige gravene i dette området, både når det gjelder utstyr og gravskikk. De framstår også som fremmede fugler når vi sammenlikner dem med samtidige graver på det for øvrig rike Lista og ellers i kystdistriktene i den vestre delen av Agder.
Ser vi på Snartemogravene spesielt, er det ikke bare sverdene som utmerker våpenutstyret. Grav V inneholdt en bunt med minst ti stridspilspisser, og også i grav II lå det flere pilspisser. I hvert fall i det første tilfellet har pilene etter alt å dømme ligget i et kogger, og trolig har det vært en bue blant utstyret i begge graver. Selv om en del våpengraver, først og fremst på Vestlandet, inneholder pilspisser, er det bare unntaksvis at de opptrer i et slikt antall. Paralleller finnes i graver lenger sør og øst.
Grav II skiller seg også ut ved å ha så mange som fire spyd/lanser, selv om det høyst sannsynlig bare var én gravlagt person i graven. Det er bare et fåtall andre graver i Europa som kan skilte med det samme. I Norge kjenner jeg ingen sikre paralleller, med et mulig unntak for en grav fra Time på Jæren. Utenfor landets grenser kjennesr vi til tre (eller flere) spyd/lanser kun i en håndfull høystatusgraver.
Den tyske arkeologen Heiko Stuer har pekt på at likheter i våpentyper og smykkeformer over større geografiske områder, som vi finner det på 400- og 500-tallet, trolig gjenspeiler nedslagsfeltet til ulike krigerfølger, mer enn handel og utveksling.
Markant brudd
Slike mobile krigerflokker eller -følger (comitatus) besto av menn under våpen som var knyttet til en leder gjennom lojalitetsbånd, og datidens hærer var satt sammen av flere flokker. Det er allment akseptert at også skandinaviske krigerfølger var aktive på kontinentet i denne perioden.
Det er rimelig å sette krigergravene på Snartemo i forbindelse med slike krigerfølger. Gravene er utstyrt på samme måte som germanske elitegraver ellers i Europa, og de rommer mye av den samme krigerske symbolikken.
Når Snartemogravene framstår som et markant brudd lokalt, uten åpenbare lokale forutsetninger og uten at vi per i dag kan spore noen varige konsekvenser i det lokale arkeologiske materialet av den makten og det symbolspråket som funnene vitner om, er det grunn til å spørre seg om disse krigerne kanskje kan ha kommet utenfra og slått seg ned i Hægebostad – og sikkert andre steder, der det ikke er like tydelig å skille dem ut?
Herulene?
Det er all grunn til tro at mobile krigerfølger har søkt nordover både i romertid og folkevandringstid. Det må ha foregått «mang en gang», som arkeologen Haakon Shetelig mente i sin tid. Det var nok av kriger, og nok av riker som trengte våpenhjelp. Gjennom de skriftlige kildene kjenner vi vikingtidens krigerflokker best, men de har selvsagt eksistert også i de mellomliggende århundrene. Unge, eventyrlystne menn har reist ut, og noen av dem har også kommet tilbake og satt sitt preg på det hjemlige samfunnet.
Det kan ha foregått på samme måte på Snartemo. Og vi har faktisk en nesten samtidig skriftlig kilde som forteller om krigere som dro til Skandinavia nettopp på den tiden da snartemokrigerne levde. Det er den bysantinske forfatteren Prokoios som rundt år 550 forteller om herulenes «tilbakevandring» til Skandinavia i 512, etter at deres kortvarige rike ved Donau var blitt radert ut av langobardene. Herulene dro tvers gjennom Europa og opp gjennom Jylland, og satte derfra over Skagerrak til sine gamle hjemtrakter. Kanskje nettopp til bygdene omkring Lindesnes?