Vi ser nå at Rød Ungdom steker i sitt eget fett. I serien gode tilfeller av politisk harakiri er Amrit Kaurs versjon slett ikke av de dårligste. Som de fleste utslag av slike selvskudd, er også Kaurs selvforskyldt.
Amrit Kaur vil fylle ordet «kommunisme» med ny mening: et klasseløst samfunn. I dagens Norge å gjøre dette uten å erkjenne at kommunistiske regimer innebærer stor risiko for maktmisbruk og massive overgrep, er ikke bare historieløst. Det er også platt, uansvarlig og moralsk autistisk.
Kaur viker tilbake for å innse at alle former for «kommunisme» i dag er totalt diskreditert. Uvitenhet om dette er ikke unnskyldelig. Amrit Kaur er kunnskapsløs og naiv.
Nå ser vi fram til å se hva Rødt gjør. Kaur river nå ned tjue års arbeid med å sivilisere partiet vekk fra skrotvenstre-arven fra AKP (ml). Slipp Kaur løs, og hun trevler opp resten av Rødt.
Partileder Marie Sneve Martinussen sier nå at Rød Ungdom ikke vil ta i bruk autoritære metoder. RU er også for fredelig revolusjon, blir vi fortalt.
Men Martinussen kommer med sine proklamasjoner uten å ta et seriøst oppgjør med det tankemessige grunnlaget for Kaurs utfall: venstre-ekstremismen i dens leninistiske form. Vi venter.
Debatten i det siste har konsentrert seg om Kaurs uttalelser om terrorisme, som hun nå motstrebende og ikke plagsomt autentisk har beklaget.
Men debatten har dermed kastet RUs ideologiske grunnlag, «kommunismen», i skyggen.
Dette begynte med NRKs pludrete intervju med henne for noen lørdager siden. NRK synes ute av stand til å se hvordan Lørdagsrevyen bagatelliserer den totalitære arven etter Lenin og Stalin, ja, alle slike regimer. Institusjonen kaller reportasjen «journalistikk». Det sier mye om hva NRK mener med «journalistikk».
Kaur har anklaget meg for å sammenlikne henne med nazismen. Det har jeg ikke gjort.
Det jeg har gjort, er peke på noen åpenbare strukturlikheter – både på doktrine- og regimenivå – mellom nazismen/fascismen og leninismen/stalinismen/kommunismen.
Franskmennene har et eget utrykk for denne morderiske affinitet: ytterpunktene berører hverandre.
Kaur synes ikke å kjenne til den rikholdige debatten om det totalitære diktatur som har gått siden første verdenskrig. Det lover ikke godt for det politiske nivået i RU framover.
Når får vi Martinussens endelige og prinspielle oppgjør med dette tankegodset?