17. mai er skoler og en rekke arbeidsplasser stengt. Likevel står vi ekstra tidlig opp nettopp denne dagen. Vi stryker skjorter og 17. mai-sløyfer, kler opp unger eller fester et flaggfarget bånd på bikkja. Den norske nasjonaldagen er et stort, kollektivt prosjekt. Gjennom historien har den vært brukt til både fest og politiske markeringer. Egne arbeidertog krevde før forrige århundreskifte allmenn stemmerett og åtte timers arbeidsdag. Hulda Garborg engasjerte seg for bunad, folkedans og målreising, men også mot imperialisme, barnearbeid og den skammelige behandlingen av den amerikanske urbefolkningen. 17. mai har i nyere tid blitt brukt til å ta avstand fra rasisme, etter at flerkulturelle skoler ble utsatt for trusler fra høyreekstreme. I dag kler folk seg i folkedrakter fra hjemland langt borte eller i samiske drakter. Hva 17. mai er, har alltid vært i endring. Så langt har vi i fellesskap håndtert denne oppgaven godt. Grunnlovsdagen er en inkluderende markering hvor de fleste i dag kan føle seg hjemme.
Det har ikke kommet av seg selv, men gjennom en utvikling hvor også dypt alvorlige hendelser har blitt bearbeidet og håndtert ut fra fellesskapets beste intensjoner. Ikke alle land har en slik markering av grunnlov og nasjon. Diktaturer later til å ha en egen hang til militærparader og hyllest av landets ledere, mens andre knapt feirer i det hele tatt. Vi skal være stolte og takknemlige for at vi sammen har formet en nasjonaldag som favner de beste sidene til oss om deler dette jordstykket. Vår 17. mai-feiring utgjør et vern mot at ytterliggående høyrekrefter kan stjele Norges nasjonale symboler. På vår forside i dag viser bunadsekspert Kari-Anne Pedersen at bunaden som politisk symbol ikke trenger å være en tilbakelagt historie. I år vil hun style sin egen folkedrakt med et palestinaskjerf. På nasjonaldagen viser det norske fellesskapet hva vi står for. Selv om vi ikke er enige om alt, går vi side ved side ut i feiringen av 17. mai.