Leder

Politiske følger

Mari Skurdal

Om drapet på den amerikanske influenseren Charlie Kirk var politisk motivert, vet vi i skrivende stund ikke. Personen som skjøt Kirk under et arrangement på et universitet i Utah onsdag kveld, er ennå ikke tatt. Det er likevel liten tvil om at attentatet både tolkes politisk og kan få politiske konsekvenser. I en tale på Truth Social kaller president Donald Trump Kirk en martyr, og han hevder venstresidas demonisering av meningsmotstandere er direkte ansvarlig. «Den radikale venstresidas politiske vold har tatt for mange liv», sier presidenten, som kjente Kirk godt. Den høyreorienterte influenseren var omgangsvenn med Trumps sønner.

«USA har en lang historie med ­politiske ­attentater.»

For norske ungdommer er Charlie Kirk godt kjent gjennom Tiktok-videoer hvor han besøker amerikanske universiteter og konfronterer venstreorienterte studenter. Nordmenn som ikke følger sosiale medier like tett, ble først oppmerksomme på Charlie Kirk da han dukket opp sammen med Donald Trump Jr. på Grønland i fjor. Som ung student grunnla Kirk organisasjonen Turning Point, som fremmer konservative Maga-verdier på amerikanske campuser. Blant aktivitetene er produksjon av lister over professorer med venstreorienterte og antirasistiske ståsteder. Kirk var en kulturkriger, og i podkaster og opptredener på sosiale medier var han en framskutt representant og talsperson for Trumps politiske prosjekt.

USA har en lang historie med politisk motiverte attentater. Seinest før presidentvalget i fjor prøvde en person å skyte Trump. Tidligere har målene hatt andre politiske avskygninger, ikke minst på 60-tallet. Uansett er drap og vold fullstendig uakseptabelt som politisk virkemiddel. Selv om deler av Norges befolkning får amerikansk offentlighet rett inn på sine skjermer, er det viktig at vi ikke blir dratt inn i deres kulturkamper. Et splittet og kaotisk land som USA har andre problemstillinger enn oss. Derfor er den nå avgåtte Rød Ungdom-leder Amrit Kaurs uvettige Tiktok-video, hvor hun ironiserer over attentatet, så ødeleggende. Norge er dessverre godt kjent med politisk motiverte mord. Det må vi stå sammen mot, langs hele det politiske spekteret.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.

Lars Vegstein