Leder

Fiendtlig overtakelse

Mari Skurdal

I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati. Det bør vi, for nå står vi midt i et nytt, medieteknologisk skifte, og også denne gang har det politiske implikasjoner.

«Kampanjen likner på nazistenes angrep på løgnpressa.»

Framveksten av sosiale medier skaper et generasjonsskille vi knapt har sett maken til tidligere. Drapet på Maga-influenseren Charlie Kirk avdekket hvor ulike mediale virkeligheter nordmenn lever i. Mens ungdommer kjente godt til Kirk, hadde de fleste nordmenn over 30 år knapt hørt om ham. Blant dem er NRKs Fredrik Solvang, som følger norsk politikk tettere enn de fleste. Denne uka fylte han Debatten-studioet med unge hadde fulgt Kirk over lang tid. Noen var kritiske, mens andre var inspirert og entusiastiske, blant andre påtroppende stortingsrepresentant Joel Ystebø (KrF).

På Youtube og Tiktok har Maga-leiren stort gjennomslag. Samtidig faller tilliten til tradisjonelle medier i den yngre delen av befolkningen. Det er ikke så rart, for på plattformene de sitter klistret til, blir de stadig fortalt at mediene ikke gjør jobben sin, ja attpåtil juger. Medier kan så visst ha blindsoner, men på nett lever fortellingen helt uavhengig av konkrete feil. Snarere minner kampanjen om nazistenes angrep på «løgnpressa» på 1930-tallet. For ti år siden startet Donald Trump angrepet på main stream media. Samtidig bygde bevegelsen hans egne plattformer og medieprofiler og allierte seg med plattformeierne. Ser vi oss i bakspeilet, likner endringene mer på en fiendtlig overtakelse enn mediale framskritt. At dette medieteknologiske skiftet også slår rett inn i yngre nordmenns offentlighet og norsk politisk virkelighet, har denne uka vist til fulle.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mari Skurdal

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Mari Skurdal

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

Bendik Wold