Leder

Fiendtlig overtakelse

Mari Skurdal

I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati. Det bør vi, for nå står vi midt i et nytt, medieteknologisk skifte, og også denne gang har det politiske implikasjoner.

«Kampanjen likner på nazistenes angrep på løgnpressa.»

Framveksten av sosiale medier skaper et generasjonsskille vi knapt har sett maken til tidligere. Drapet på Maga-influenseren Charlie Kirk avdekket hvor ulike mediale virkeligheter nordmenn lever i. Mens ungdommer kjente godt til Kirk, hadde de fleste nordmenn over 30 år knapt hørt om ham. Blant dem er NRKs Fredrik Solvang, som følger norsk politikk tettere enn de fleste. Denne uka fylte han Debatten-studioet med unge hadde fulgt Kirk over lang tid. Noen var kritiske, mens andre var inspirert og entusiastiske, blant andre påtroppende stortingsrepresentant Joel Ystebø (KrF).

På Youtube og Tiktok har Maga-leiren stort gjennomslag. Samtidig faller tilliten til tradisjonelle medier i den yngre delen av befolkningen. Det er ikke så rart, for på plattformene de sitter klistret til, blir de stadig fortalt at mediene ikke gjør jobben sin, ja attpåtil juger. Medier kan så visst ha blindsoner, men på nett lever fortellingen helt uavhengig av konkrete feil. Snarere minner kampanjen om nazistenes angrep på «løgnpressa» på 1930-tallet. For ti år siden startet Donald Trump angrepet på main stream media. Samtidig bygde bevegelsen hans egne plattformer og medieprofiler og allierte seg med plattformeierne. Ser vi oss i bakspeilet, likner endringene mer på en fiendtlig overtakelse enn mediale framskritt. At dette medieteknologiske skiftet også slår rett inn i yngre nordmenns offentlighet og norsk politisk virkelighet, har denne uka vist til fulle.

Leder

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

Anna Krokene