Leder

Fiendtlig overtakelse

I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati. Det bør vi, for nå står vi midt i et nytt, medieteknologisk skifte, og også denne gang har det politiske implikasjoner.

«Kampanjen likner på nazistenes angrep på løgnpressa.»

Framveksten av sosiale medier skaper et generasjonsskille vi knapt har sett maken til tidligere. Drapet på Maga-influenseren Charlie Kirk avdekket hvor ulike mediale virkeligheter nordmenn lever i. Mens ungdommer kjente godt til Kirk, hadde de fleste nordmenn over 30 år knapt hørt om ham. Blant dem er NRKs Fredrik Solvang, som følger norsk politikk tettere enn de fleste. Denne uka fylte han Debatten-studioet med unge hadde fulgt Kirk over lang tid. Noen var kritiske, mens andre var inspirert og entusiastiske, blant andre påtroppende stortingsrepresentant Joel Ystebø (KrF).

På Youtube og Tiktok har Maga-leiren stort gjennomslag. Samtidig faller tilliten til tradisjonelle medier i den yngre delen av befolkningen. Det er ikke så rart, for på plattformene de sitter klistret til, blir de stadig fortalt at mediene ikke gjør jobben sin, ja attpåtil juger. Medier kan så visst ha blindsoner, men på nett lever fortellingen helt uavhengig av konkrete feil. Snarere minner kampanjen om nazistenes angrep på «løgnpressa» på 1930-tallet. For ti år siden startet Donald Trump angrepet på main stream media. Samtidig bygde bevegelsen hans egne plattformer og medieprofiler og allierte seg med plattformeierne. Ser vi oss i bakspeilet, likner endringene mer på en fiendtlig overtakelse enn mediale framskritt. At dette medieteknologiske skiftet også slår rett inn i yngre nordmenns offentlighet og norsk politisk virkelighet, har denne uka vist til fulle.

Leder

En plan ulik alle andre

Både Hamas og Israel har gått med på en våpenhvile på Gazastripa, og de kommende dagene skal gjenlevende israelske gisler og palestinske fanger frigis av partene. Bilder fra torg og samlingssteder i Gaza og Israel viser mennesker som uttrykker glede og lettelse over at den to år lange krigen endelig kan nå et endepunkt. Samtidig er det vanskelig å si hvordan veien framover vil bli. USAs president Donald Trumps 20-punktsplan likner ikke noen fredsavtale vi har sett tidligere. For eksempel har FN ingen rolle, annet enn å i en innledende fase å distribuere mat, medisiner og nødhjelp til uthungrede og krigsskadde palestinere. Et midlertidig teknokratstyre skal overvåkes av et fredsråd ledet av Trump selv, med støtte fra Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair. Tyngdepunktet i Trump-planen er en storstilt forretningsplan for å utvikle Gaza etter modell av «blomstrende moderne mirakelbyer i Midtøsten».

Høyt spill om freds­pri­sen

I morgen kunngjør den norske Nobelkomiteen hvem som tildeles årets fredspris. Navnet på den som higer aller mest etter prisen, kjenner de fleste. USAs president Donald Trump prater på inn- og utpust om at han er den eneste virkelig verdige vinneren av årets pris. Trump hevder å ha fått på plass åtte fredsavtaler i sine første åtte måneder som president. Han er nominert av partene i to av konfliktene han hevder å ha løst: Pakistan og Israel. Begge landene trenger å være på godsida til den amerikanske presidenten.

Brann­stif­tere

Det er ingen tvil om at Vebjørn Selbekk, som trykket muhammedkarikaturene i Magazinet i 2006, ikke fikk den støtta og beskyttelsen han og hans familie trengte. Han mottok dødstrusler, familien måtte nærmeste evakuere og barna lærte seg å se under bilen før de satte seg inn. Spesielt Redaktørforeningen viste seg ikke oppgaven voksen. Likevel tar Selbekk feil når han i Aftenposten hevder at danskene taklet krisa bedre enn Norge. I Danmark var det et ekstremt harskt debattklima, som Jyllands-Postens publisering var en integrert del av. «Det var en målrettet, bevisst provokasjon», sier islamforsker Jørgen Bæk Simonsen til Weekendavisen. Og Islamsk Trossamfund lot seg provosere.