Leder

Fiendtlig overtakelse

Mari Skurdal

I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati. Det bør vi, for nå står vi midt i et nytt, medieteknologisk skifte, og også denne gang har det politiske implikasjoner.

«Kampanjen likner på nazistenes angrep på løgnpressa.»

Framveksten av sosiale medier skaper et generasjonsskille vi knapt har sett maken til tidligere. Drapet på Maga-influenseren Charlie Kirk avdekket hvor ulike mediale virkeligheter nordmenn lever i. Mens ungdommer kjente godt til Kirk, hadde de fleste nordmenn over 30 år knapt hørt om ham. Blant dem er NRKs Fredrik Solvang, som følger norsk politikk tettere enn de fleste. Denne uka fylte han Debatten-studioet med unge hadde fulgt Kirk over lang tid. Noen var kritiske, mens andre var inspirert og entusiastiske, blant andre påtroppende stortingsrepresentant Joel Ystebø (KrF).

På Youtube og Tiktok har Maga-leiren stort gjennomslag. Samtidig faller tilliten til tradisjonelle medier i den yngre delen av befolkningen. Det er ikke så rart, for på plattformene de sitter klistret til, blir de stadig fortalt at mediene ikke gjør jobben sin, ja attpåtil juger. Medier kan så visst ha blindsoner, men på nett lever fortellingen helt uavhengig av konkrete feil. Snarere minner kampanjen om nazistenes angrep på «løgnpressa» på 1930-tallet. For ti år siden startet Donald Trump angrepet på main stream media. Samtidig bygde bevegelsen hans egne plattformer og medieprofiler og allierte seg med plattformeierne. Ser vi oss i bakspeilet, likner endringene mer på en fiendtlig overtakelse enn mediale framskritt. At dette medieteknologiske skiftet også slår rett inn i yngre nordmenns offentlighet og norsk politisk virkelighet, har denne uka vist til fulle.

Leder

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

Mari Skurdal

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.

Bjørgulv Braanen

Maga­fi­se­ring?

Kommunikasjonsrådgiver Sigurd Grytten, tidligere Ap-politiker og leder i Europabevegelsen, skriver i et innlegg på Altinget at Senterpartiet er «et klassisk høyrepopulistisk parti» – et parti som likner mest på Maga-bevegelsen av alle partier i Norge. Han frykter en gradvis overgang til autokrati hvis partiet får gjennomslag. Det sentrale illiberale premisset som Sp fremmer, er ifølge Grytten inndelingen i et oss og et dem. Han medgir at Sp ikke utpeker innvandrere som fienden, men partiet er desto farligere fordi «Oslo-eliten» og «Brussel-eliten» inngår i «fiendebildet». Dette er en overspent analyse, uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og «ekspertene», som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt. Det er selvfølgelig tåpelig når Geir Pollestad lager karikaturer basert på hvor folk bor – av Oslo-folk som livsfjerne, kaffelattedrikkede hipstere.

Bjørgulv Braanen