Leder

Fiendtlig overtakelse

Mari Skurdal

I et intervju med Vårt Land forteller den italienske forfatteren Antonio Scurati at Benito Mussolinis suksess på 1920-tallet ble muliggjort av datidas endringer i medieteknologien. Den italienske fascistlederen var opprinnelig journalist og forsto styrken i enkle fortellinger. «Det var tweets. Alt var sitatvennlig», forteller Scurati, som har skrevet fem bind om Mussolini. Samtidig var de fleste europeiske land i ferd med å få nasjonale kringkastere, og Mussolini var en mesterlig radiotaler. «Vi skjønner knapt hvor viktig dette er», sier Scurati. Det bør vi, for nå står vi midt i et nytt, medieteknologisk skifte, og også denne gang har det politiske implikasjoner.

«Kampanjen likner på nazistenes angrep på løgnpressa.»

Framveksten av sosiale medier skaper et generasjonsskille vi knapt har sett maken til tidligere. Drapet på Maga-influenseren Charlie Kirk avdekket hvor ulike mediale virkeligheter nordmenn lever i. Mens ungdommer kjente godt til Kirk, hadde de fleste nordmenn over 30 år knapt hørt om ham. Blant dem er NRKs Fredrik Solvang, som følger norsk politikk tettere enn de fleste. Denne uka fylte han Debatten-studioet med unge hadde fulgt Kirk over lang tid. Noen var kritiske, mens andre var inspirert og entusiastiske, blant andre påtroppende stortingsrepresentant Joel Ystebø (KrF).

På Youtube og Tiktok har Maga-leiren stort gjennomslag. Samtidig faller tilliten til tradisjonelle medier i den yngre delen av befolkningen. Det er ikke så rart, for på plattformene de sitter klistret til, blir de stadig fortalt at mediene ikke gjør jobben sin, ja attpåtil juger. Medier kan så visst ha blindsoner, men på nett lever fortellingen helt uavhengig av konkrete feil. Snarere minner kampanjen om nazistenes angrep på «løgnpressa» på 1930-tallet. For ti år siden startet Donald Trump angrepet på main stream media. Samtidig bygde bevegelsen hans egne plattformer og medieprofiler og allierte seg med plattformeierne. Ser vi oss i bakspeilet, likner endringene mer på en fiendtlig overtakelse enn mediale framskritt. At dette medieteknologiske skiftet også slår rett inn i yngre nordmenns offentlighet og norsk politisk virkelighet, har denne uka vist til fulle.

Leder

Kringvern om norges­prisen

1. september spretter prisen på bensin og diesel opp. Da utløper kuttene i CO₂-avgift og vegbruksavgift, som Senterpartiet og de borgerlige partiene banket gjennom i mars. I fem måneder har ordningen skjermet folk og bedrifter mot sjokkeffekten av Israel og USAs ulovlige krig mot Iran. I budsjettavtalen ble de rødgrønne partiene enige om å møtes etter sommeren for å drøfte om ordningen skulle videreføres. Arbeiderpartiet har fra dag én vært mot kuttene, som ifølge finansminister Jens Stoltenberg kunne føre til inflasjon, rentehopp og brudd på EØS-avtalen.

Lars Vegstein

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Bjørgulv Braanen

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Pål Hellesnes