Hvis man har god fantasi, ser t-banekartet i Oslo ut som en blekksprut. I midten danner Ringen hode og kropp. Derfra strekker åtte armer seg ut i alle himmelretninger, mot endestasjoner de fleste i byen kjenner navnet på, men bare en liten andel har besøkt: Østerås, Kolsås, Bergkrystallen, Mortensrud. De to lengste armene strekker seg oppover mot himmelen, som om blekkspruten var i publikum på en hiphop-konsert. Vestover går linje 1 oppover Holmenkollen, der husene er store som palasser og tennisbanene ligger tett i tett. Østover strekker linje 5 seg gjennom drabantbyene i Groruddalen, der titusener av mennesker er stuet sammen i gigantiske boligmaskiner.
Et av de siste stoppene på linje 5 østover, er Romsås. Her finnes tre hundre blokker fordelt på seks borettslag, rett oppi skogkanten i Oslos utkant. Her, i en av de mange blokkleilighetene rundt Romsås senter, vokste Martin Raknerud, alias Don Martin, opp. Det var her hiphop-veteranen oppdaget sjangeren, her han holdt i en mikrofon for første gang, her han spilte sin første konsert på 1990-tallet. De siste ti årene har han vært opptatt av å gi noe tilbake til Groruddalen, blant annet gjennom teaterforestillingene «Blokk til blokk» med artistbrødrene Jonathan og Fela Castro og «Linje 5» med forfatteren Zeshan Shakar fra Stovner. Det er det siste samarbeidet som nå videreføres med boka «Kan du høre byen puste ut».
For å begynne med en oppklaring: Denne boka er ikke skrevet av Don Martin og Zeshan Shakar sammen. Den er skrevet av Don Martin, og så kommer Shakar inn «og dropper gjestevers, som en featuring på en raplåt», for å bruke hans egne ord. Først og fremst er dette historien om hvordan albumet «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt» med hiten ‘Nilsen’ ble til i 2013. Men det er også mye mer enn det. Det er historien om hvordan norsk hiphop ble født, det er et politisk manifest til forsvar for drabantbyen og det er en oppvekstskildring fra Groruddalen i overgangen fra 1980- til 1990-tall. Alt sammen ganske vellykket, får jeg legge til. Don Martin skriver (nesten) like godt som han rapper, og Shakar bidrar i sine gjestevers med tvil og ettertenksomhet som det av og til skorter på hos hovedforfatteren.
I bokas innledning forteller Don Martin at han «ikke er hypp på å skrive en rein biografi». Det har han heller ikke gjort. Selv om det finnes episoder som ikke kan bokføres som annet enn selvskryt (som da Don Martin varmet opp for en på det tidspunktet ganske ukjent Kendrick Lamar), er dette en bok som prøver å si noe mer enn bare at hovedpersonen har hatt et innholdsrikt liv. Boka er vesentlig mindre selvopptatt enn den jevne politiker-selvbiografi (uten at det egentlig sier all verdens).
Groruddøls-identiteten Don Martin og Shakar føler på er motsetningsfull. På den ene siden er de stolte over stedet de repper (representerer). Det er mange nok som slenger dritt om drabantbyene på Oslo øst om ikke de skal begynne, de også. På den andre siden legger de ikke skjul på at folka som bor her må oppleve mer faenskap enn de som lever lenger vest i byen («Er du med ghettofolk, så skjer det ghettoting», som en oppvekstkamerat forteller Shakar). Det er en balansegang som marginaliserte grupper har slitt med til alle tider, og som fremdeles skremmer mange fra å fortelle sine historier – av frykt for at de skal bli misbrukt av deres fiender.
Motsetningsfullt er også forholdet mellom røtter og føtter. Groruddalen er befolket av tilflyttere, enten de har kommet fra indre by, fra andre deler av landet eller fra andre deler av verden. «Du er ikke hvor du er fra. Du er det du gjør», heter det i en av Don Martins sanger. Tilhørigheten må du finne selv, den følger ikke av stedet du er født eller genene du bærer på. Med mindre du er fra Romsås, selvfølgelig. Da er du en gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt, du har blokkene hardkodet i deg, som om det var DNA.
Dette er selvmotsigende uten å være problematisk. Det finnes aldri to streker under svarene på hvem vi er, for vi lager nye svar på det spørsmålet hele tida. For Shakar framstår groruddøls-identiteten som noe nesten unikt sterkt, men for meg virker den bare som ganske vanlig norsk lokalpatriotisme av den typen man møter alle andre steder enn kanskje i Oslo. Eller som Don Martin skriver: «Groruddøler kommer godt overens med nordlendinger, kanskje fordi mange der har noe av det samme lynnet».
Fienden i «Kan du høre byen puste ut» er øvrigheta. Det er politi, byrådspolitikere, aviskommentatorer – alle som snakker ned drabantbyene uten å bo der selv. Selv en norsk-islending vokst opp i enebolig i Stavanger kan kjenne blodet koke når han blir minnet på hvordan Groruddalen gjennom årene har blitt misbrukt som fiendebilde av politikere på stemmejakt.
Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at forfatterne gjør det litt for enkelt for seg selv. Don Martin skriver fint om hvor lei han er av at vi ikke kan snakke om problemene som finnes på Oslo Øst «på en ordentlig måte», «for de som mørklegger og overdriver, gjør det umulig å snakke om å løse det som faktisk skjer». Det har han hundre prosent rett i. Samtidig kunne denne boka vært en gyllen anledning til å gå dypere inn i akkurat disse problemene, en mulighet som i alle fall til en viss grad blir forspilt.
«Noen måtte fortelle våre historier», tenker Don Martin før han går i gang med albumet «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt». Det har han lyktes til gangs med de siste ti årene. Slik sett er «Kan du høre byen puste ut» en suksesshistorie, fortellingen om en triumfferd langs hele linje 5 fra Oslo S og opp til Vestli. Spørsmålet er om noen står klare til å overta stafettpinnen og bruke disse historiene til å skape virkelig forandring for Groruddalen.