Er mennesket en vare? Et investeringsobjekt hvis eneste verdi består i dets mulige avkastning? Deltar man på jobbsøkerkurs i regi av Nav, er det inntrykket man får.
Jeg har vært arbeidssøker i noen måneder. Som enhver dagpengemottaker har erfart, kommer støtten fra NAV med aktivitetskrav av mer eller mindre konstruktiv art. Pliktskyldig har jeg derfor søkt på drøssevis av stillinger jeg er både under- og overkvalifisert for. Dessuten har jeg besvart et utall såkalte personlighetstester – til tross for at det er etisk og juridisk ullent å benytte dem i rekrutteringsøyemed. Da tiden var inne for å delta på foredrag og kurs, fikk jeg meg imidlertid en brå oppvekker.
Feilbruk av «i forhold til» kan jeg ignorere. Storsinnet kan jeg også se forbi tynnslitte motivasjonsslagord oversatt fra engelsk til stotrende, grammatisk ukorrekt norsk. («Hva som ikke dreper deg, lager deg sterkere», som Einstein – eller var det Churchill? – visstnok sa.) Men jeg klarer ikke å vende det andre kinn til når nesten samtlige foredrags- og kursholdere konsekvent snakker i markedsøkonomiske begreper og metaforer.
Typiske talepunkter fra et gjennomsnittlig jobbsøkerkurs: En arbeidssøker er en selger. Produktet du averterer for? Totalpakken deg. CV-en er et utstillingsvindu, søknaden en prislapp. Det sterkeste kortet du har på hånden, er løftet du kan gi om økonomisk lønnsomhet. For du er ikke en pålitelig, omgjengelig og hardtarbeidende ansatt som spiller andre kolleger gode, du er snarere en fleksibel, selvgående ressurs som er både kostnadsbesparende og inntektsgenererende.
På samme måte som du er selger og produkt samtidig, er du også sjef og selskap. På ramme alvor har jeg hørt at en arbeidssøker burde betrakte seg selv som en oppstartsbedrift. Du er nemlig «gründeren i eget liv», og du skyr ingen midler for å komme deg til topps (les: utkonkurrere andre søkere). Nådeløs konkurranse er «the name of the game», det gjelder «å spise eller bli spist». Her kombineres slappe selvhjelpstips med hobbesiansk maktanalyse og det Mark Fisher kalte kapitalismens bedriftsontologi, en verdensanskuelse der alle samfunnssfærer tolkes og organiseres som profittorienterte bedrifter. Mon tro hvor vellykkede slike råd er på lang sikt.
Noe av forklaringen på tendensen ligger nok i at kursvirksomheten, som stadig flere offentlige tjenester, er blitt outsourcet til konsulentselskaper. Likevel må man spørre: Ønsker vi en utvikling der offentlige etater målbærer næringslivets verdier og tingliggjørende menneskesyn? Skal morgendagens idealkandidat på død og liv være en vandrende «start-up-business» flasket opp på reklameretorikk? Holder det ikke lenger å være en ordinær arbeidstaker som møter opp, utfører sine oppgaver med omhu og drar hjem til fast tid? Og hvis alle skal være kyniske ledere, hvem skal de til slutt lede?