Vi går alle i bekreftelsesfella, stadig vekk. Og stereotypifella. Aller farligst er det når disse to kobles sammen med fryktskapende fortellinger om minoritetsgrupper.
Jeg vet at også jeg kan gå i disse fellene. Derfor har jeg jobbet med å kartlegge denne saken siden desember, da fagdirektørene gjorde vedtaket sitt, før jeg nå har konkludert.
Anne Robberstad påstår at jeg anser kjønnsbekreftende behandling som en menneskerettighet.
Retten til helse etter FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12 er ingen individuell rettighet. Den har mer preg av en innsatsforpliktelse for staten, og kan ikke kreves oppfylt av enkeltpersoner.
Derimot er pasientgruppers rett til medvirkning ved utformingen av helsetilbudet deres en del av denne rettigheten. Det er viktig for å sikre et ikke-diskriminerende helsetilbud.
Robberstad påstår også at «det ikke foreligger belegg for at behandlingen er vitenskapelig fundert».
I dette komplekse feltet har jeg valgt å lene meg på Ole-Petter Hamnvik, som er førsteamanuensis ved Harvard Medical School med hormonell behandling av transpersoner som forskningsfelt. Han sier følgende om dette:
«Utprøvende behandling defineres av at effekt, risiko og bivirkninger ikke er tilstrekkelig dokumentert til å inngå som ordinær behandling. Kjønnsbekreftende medisinsk behandling hos ungdom har derimot blitt studert i over 25 år uten noen uventede bivirkninger, og er dermed mer veletablert enn de fleste nye legemidler som godkjennes i Norge.»
Jeg oversender Robberstad gjerne hans gjennomgang av det vitenskapelige grunnlaget for fagdirektørenes beslutning.
Menneskelig mangfold er en kjent realitet. Jeg anser det som lite vitenskapelig å tenke at vi vet alt om hvor langt dette mangfoldet strekker seg. Det er ikke mange tiår siden flertallet av nordmenn sa liknende ting om homofile.
Bekreftelsesfella er farlig. Saksbehandlingsregler og krav til vitenskapelighet er et vern for oss alle.