Våren 1999 gikk Brynjulf Jung Tjønn hjemme i Feios i Sogn og Fjordane og ventet: Han var fylt 18 år, han skulle snart være russ, og til sommeren skulle han flytte hjemmefra for første gang.
– Jeg hadde alltid følt meg trygg i Sogn og Fjordane – det ble kalt «trivselsfylket». Nå skulle jeg flytte ut i den store verden, klare meg på egen hånd, sier forfatteren til Klassekampen.
– Så leser jeg plutselig om en adoptert gutt på min egen alder, som etter å ha blitt jaget gjennom Sogndal sentrum mens det ble ropt rasistiske skjellsord etter ham, er død. Da gikk det opp for meg at man faktisk kan dø i Sogn og Fjordane om man er adoptert.
I dag er det nøyaktig 25 år siden Arve Beheim Karlsen ble sett i live for siste gang, 17 år gammel, løpende gjennom Sogndal sentrum med to jevnaldrende etter seg.
Først tre dager seinere, 26. april i 1999, ble Arve Beheim Karlsen funnet druknet ved utløpet av Sogndalselva.
Oppvokst ved samme fjord
Tjønn, som selv er adoptert, vokste opp i nærheten av Hafslo, der Arve Beheim Karlsens barndomshjem lå. Først da Arve døde, fikk Tjønn vite om ham.
– Vi har hatt ganske like oppvekster, vi er begge adopterte, var på samme alder. Vi vandret rundt i det samme landskapet, i et ganske hvitt Norge, som er annerledes enn det er i dag. Men våre veier skiltes på videregående skole, der han opplevde masse rasisme og vold, som jeg ikke gjorde, sier Tjønn.
Våren 1999 sluttet Arve på skolen i Førde og flyttet hjem igjen til foreldrene – på grunn av mobbing og rasisme.
Den neste tida skal Tjønn fordype seg i historien om Arve Beheim Karlsen: I forrige uke fikk han stipend på 150.000 kroner fra Fritt Ord for å skrive en sakprosabok om hendelsen, Arves liv, rettssaken som fulgte og Norge slik det var den gang. Boka kommer til neste år.
– Fortsatt vet vi egentlig ikke hva som skjedde med Arve. Samtidig vet vi at de tiltalte ble frikjent etter rasismeparagrafen under rettssaken i 2001.
De to tiltalte ble dømt til fengsel i henholdsvis tre år for rasistisk motivert vold og trusler og ett år for trusler – drapstiltalen ble lagt bort ti måneder inn i etterforskningen. Begge nektet straffskyld.
Bearbeidet redselen
Etter rettssaken i 2001 forsvant historien om Arve sakte, men sikkert fra offentligheten, ifølge Tjønn.
– Men for min del var det en veldig skakende opplevelse. Jeg tror mange adopterte identifiserer seg med hverandre, fordi vi ofte er de eneste med mørk hudfarge i vår egen, hvite familie. Det som skjedde, har fulgt meg resten av livet. Jeg har nok brukt mye av den redselen i skrivingen.
I Tjønns diktsamling «Kvit, norsk mann» (2022) figurerer Arve i flere dikt. I ett får Arve stemme: «eg er den brune guten som spring over brua», og i et annet leser diktets jeg om Arves død i avisa.
I et annet dikt springer jeget sammen med Arve gjennom Sogndal, går sammen med Arve ut i elva, hånd i hånd: «tenk at vi skulle hamne her / i denne djupe, lange fjorden / der det veks epler og bringebær på rekke og rad / langs fjordskråningane / der fjell etter fjell strekkjer seg oppover / mot snøtoppane / der ferjer sklir som kvite kvalar / mellom små bygder / no høyrer vi steg på brua / drep denne negeren».
– I alle bøkene mine er det en form for redsel, et mørke. Det kan koples til adopsjonsbakgrunnen min, at jeg ikke vet hva som skjedde med meg. Men det kan også koples til å plutselig skjønne at man faktisk kan dø fordi man er adoptert, sier Tjønn.
– Jeg har båret redselen med meg videre, og jeg har nok brukt skrivingen på å bearbeide saken. Arves død var noe av grunnen til at jeg skrev «Kvit, norsk mann».
Skaper et bilde av Norge
Da Johanne Ihle-Hansen blir drept i et rasistisk motivert drap av sin egen stebror i 2019, kommer etter hvert også saken om Arve opp igjen i offentligheten.
– Også hun er 17 år. Hun er adoptert fra Kina, og dette skjer 20 år etter at Arve dør. Da kommer saken om Arve sterkt tilbake igjen for meg – ikke bare natta han dør, men hvordan han opplevde så mye vold og trakassering i forkant. Jeg tror det var mange som ikke fikk med seg det under rettssaken i 2001.
Tjønn har skrevet en rekke skjønnlitterære bøker og satt inntil nylig som leder av Den norske Forfatterforening. Men han har også bakgrunn som journalist, og ambisjonen for boka er å gå gjennom saken om Arve på nytt, blant annet gjennom rettsdokumentene.
– Jeg kommer til å ha en personlig vinkling i boka, samtidig som jeg prøver å skape et tidsbilde av Norge for 25 år siden. Hva var det som gjorde at rasismeparagrafen ikke kunne brukes i saken? Hvordan var det for utenlandsadopterte å bo i Norge den gang? Det er på tid å gå gjennom saken på nytt, for å se om det er mulig å finne ut av hva som skjedde.
I fredagens utgave av Morgenbladet uttaler Arves mor Kari Beheim Karlsen at hun tror retten ikke var «klare» til å ta paragrafen i bruk.
– Norge var på en måte litt uskyldig, «verdens beste land å bo i», med lite kriminalitet. Det var vanskelig å tenke at noe så grusomt som rasisme kunne skje i Norge, sier Tjønn.
– I dommen står det at volden var rasistisk motivert, men samtidig forsøkte man å legge skylda på ting som alkoholpolitikken. Det er interessant at terskelen var så høy for å kalle dette rasisme, og jeg ser fram til å dykke enda mer inn i dette. Det handler om hvordan Norge var.