Selma Stormyren Larsen

#fff

– Sylfest Lomheim, i 2020 vitnet du i rettssaken mot Laila Bertheussen og hevdet at de anonyme trusselbrevene måtte ha vært skrevet av en kvinne fordi de inneholdt ordet «tisse»?

– Det husker jeg godt! Det ble debatt, rett og slett fordi folk siterte meg feil. Dette var saken mot Bertheussen, og jeg ble hyret inn som spesialistvitne for å analysere tekststripene som aktoratet mistenkte at Bertheussen selv hadde laget. Tekstene var skrevet på håpløs norsk, noe som skulle vise at de kom fra innvandrere som var ute etter å ta henne og mannen hennes. Selv om det språklig var håpløse tekster, var det små biter av faste uttrykk på tre-fire ord innimellom, som var 

idiomatisk norske, uttrykk som ingen ikke-norsk kunne ha skrevet. Du vet, skal du drive med språkforfalsking, må du være dyktig i språk. Bertheussen var nok ikke dyktig nok. Flere indisium pekte mot henne, for eksempel at tekststripene trolig var skrevet av en middelaldrende person.

– Det husker jeg ikke, men alle med god peiling på språk vet at yngre, middelaldrende og eldre ikke har samme språkføring. Ellers fant jeg at personen ikke var en typisk Oslo-borger. Da snevrer det seg inn. Og til slutt: I en stygg trusselstripe ble det brukt ordet «tisse». Det betydde at trusselstripa vanskelig kunne ha vært skrevet av en mann. Det var det jeg sa. Jeg hadde funnet en mengde indisium på at det var Bertheussen som sto bak, og hun ble selvsagt dømt.

– Det aner meg at du ikke har endret syn siden 2020?

– Nei, er du gal! Det har jeg ikke. Selvsagt kan en mann bruke ordet «tisse», for eksempel hjemme, i en barnehage og så videre, men at «Lomheim påsto at en mann ikke bruker ordet ‘tisse’» ble en mediesak … Menn bruker både «tisse», «pisse» og andre ord, alt etter situasjon.

– Hvorfor tror du det vakte så sterke reaksjoner?

– Det vet jeg ikke! Det må du nesten spørre dem om.

– Du har nettopp lansert boka «Frontallappen – kunstig intelligens som omsetjar?». Kommer det noen nye brannfakler der?

Du vet, skal du drive med språkforfalsking, må du være dyktig i språk

Menn og kvinner som tisser og pisser

Da Sverre Fehn og kona Ingrid først kom til Hvasser en sommer midt på 1960-tallet, flyttet de inn i et gammelt bolighus. Det liknet slett ikke de modernistiske husene i teglstein og tre arkitekten selv formga, stort sett inne i hovedstaden. Nei, dette var et klassisk hvitmalt trehus i to etasjer, med sprosser på vinduene og en buet port utformet av Fehn selv.

Snart fant stjernearkitekten fram pensel og skisseblokk. De neste årene brukte han somrene på Hvasser til å male bilder av landskapet: seilbåter under en klar blå himmel, skyformasjoner over horisonten, en kvinne i slåbrok sittende barbeint på et svaberg – kanskje kona Ingrid etter et bad.

– Fehn maler et meget stort antall akvareller disse somrene. På Statens håndverks- og kunstindustriskole fikk arkitektstudentene en kunstnerisk utdannelse, hvor tegning og form var vektlagt. Det ligger latent i ham. Akvarellene er utrolig nydelige, sier Espen Johnsen, kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo.

Havet, horisonten og sommerlyset på den lille øya Hvasser utenfor Tønsberg vekket skapertrangen i Fehn. Landskapet hadde hatt samme effekt på kunstnere i et hundreår allerede.

I den ferske boka «Kystlandskap i sommerlys. Kunsten finner sted» kan vi lese om en rekke malere og arkitekter som mellom 1880 og 1980 lot seg inspirere av nettopp denne lille fliken av Oslofjorden: øyene Sandø, Hvasser, Brøtsø og søndre del av Tjøme.

– Vi har valgt et lite geografisk område. Det betyr ikke at vi mener det er viktigere enn andre – viktige kunstnere har oppholdt seg på begge sider av Oslofjorden, nedover Sørlandet og opp langs Vestlandet og Nord-Norge, sier Johnsen.

– Men vi syns det har vært påfallende hvor mange viktige kunstnere som har tilbrakt somre akkurat her.

Sverre Fehn var altså en av dem. Ute i havgapet på Hvasser malte han hundrevis av små akvareller gjennom flere tiårs somre. Johnsen, som sammen med kunsthistorikerne Bente Larsen og Øystein Sjaastad har redigert antologien, har dykket ned i Fehns Hvasser-motiver.

De har søkt seg ut av byen til et landskap med høy himmel, hav og tilgang på et sterkt, intenst lys.

På samme svaberg i hundre år

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

Midt under verdens mest prestisjetunge filmfestival i Cannes stormer det i fransk filmbransje. I forrige uke advarte mer enn 600 franske filmfolk mot at landets filmbransje er i ferd med å havne «i hendene på en høyreekstrem eier». Internasjonale stjerner som Juliette Binoche, Sepideh Farsi og Raymond Depardon var blant underskriverne av et åpent brev.

Årsaken er at milliardæren Vincent Bolloré, anklaget for å fronte ytre høyre, gjør kraftige innhogg i bransjen. Han kontrollerer allerede landets største filmprodusent Canal Plus, og i høst kjøpte selskapet seg inn i Frankrikes tredje største kinoaktør UGC.

Det får franske filmarbeidere til å frykte «en fascistisk overtakelse av den kollektive forestillingsevnen», som VG har omtalt.

Nå har de fått svar på tiltale: Søndag kunngjorde sjefen for Canal Plus, Maxime Saada, at produksjonsselskapet ikke vil samarbeide med underskriverne.

Geir Uvsløkk er professor i fransk ved Universitetet i Oslo. Han er ikke veldig overrasket over den steile reaksjonen fra film- og tv-selskapet.

– Det er typisk for det som har skjedd i andre bransjer der Bolloré har styrt og er hovedaksjonær. Tendensen går på en form for konsentrasjon av ytringsrommet.

– Hvem er Bolloré, og hvor mye makt har han?

– Han er en søkkrik forretningsmann. Han kontrollerer et selskap som heter Vivendi, som har kjøpt seg inn i flere franske medier, blant annet Canal Plus og en tv-kanal som heter CNews. Der har han fått på plass en redaksjonell linje som er svært innvandringsfiendtlig og muslimkritisk – rett og slett tradisjonell ytre høyre-ideologi, sier Uvsløkk.

Bolloré har et jæskla godt grep om Kultur-­Frankrike nå. Det er veldig skremmende.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

#000

Den britiske avisa The Guardian har lansert 

en kåring av de hundre beste romanene som noen gang er utgitt på engelsk

, enten originalt eller oversatt. Avisa har fått 172 forfattere, kritikere og akademikere fra hele verden til å stemme fram sine ti favoritter – blant andre Salman Rushdie, Anne Enright, Yiyun Li, Elif Shafak, Ian McEwan, Maggie O’Farrell og Colm Tóibín.

På førsteplass er George Eliots «Middlemarch». Deretter følger Toni Morrisons «Beloved», James Joyces «Ulysses», Virginia Woolfs «To the Lighthouse», Marcel Prousts «In Search of Lost Time», Lev Tolstojs «Anna Karenina» og «War and Peace» av samme forfatter. For øvrig er titler av blant andre Zadie Smith, Edith Wharton, Vladimir Nabokov og Italo Calvino kommet med – men ingen bøker av norske forfattere.

«Aldri har en slik liste vært mer nødvendig», skal vi tro The Guardian, som viser til at halvparten av voksne i Storbritannia sier at de aldri leser, og at leseferdighetene til barn og unge er på det laveste på 20 år. 

5. På sporet av den tapte tid av Marcel Proust

Har kåret de 100 beste romanene utgitt på engelsk

Endre Ugelstad Aas

Da flere europeiske kringkastere i fjor høst truet med å kaste Israel ut av Eurovision som følge av krigføringen i Gaza, responderte Israel med å engasjere noen av sine fremste diplomater. Kringkastere og statlige representanter over hele Europa ble kontaktet av israelske tjenestemenn.

Det kom fram i en avsløring i The New York Times (NYT) tidligere denne uka. Den amerikanske avisa rapporterer også at Israel har forsøkt å påvirke stemmegivningen gjennom sosiale medier-kampanjer. Deler av pengene kan spores tilbake til Israels regjering.

I dag går konkurransen av stabelen i Wien, og Israels bidrag er med i finalen.

– Å delta i musikkfestivalen er en måte for Israel å bruke myk makt på. Man forsøker å vise fram en kultur og et samfunn som setter landet i et bedre lys internasjonalt, sier Dag Henrik Tuastad, dosent i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

NYT skriver at arbeidet med å markedsføre landets bidrag i konkurransen startet allerede i 2018. Da støttet den israelske regjeringen promoteringen av artisten Netta med nærmere én million kroner.

Hun endte med å ta Israels første seier i Eurovision på 20 år. Også i Malmö i 2024, midt under Gaza-krigen, brukte Israel rundt 7,5 millioner kroner på annonsering.

Videre oppfordret statsminister Benjamin Netanyahu selv sine landsmenn til å stemme 20 ganger på Israels bidrag i konkurransen i 2024.

Tuastad mener satsingen på Eurovision er en del av Israels «haspara»-strategi, som går ut på å styrke Israels omdømme.

Brukte millioner på påvirkning

Charlotte Førde Skomsøy

Kjenner du Farouk al-Kasims rolle i historien om oljefondet? Hva med historien om den lærde bergenseren Cilla Gad og hennes dødfødte barn? Eller at det trolig var opphopninger av den nordnorske myggen som startet Melkøya-brannen i 2020?

Ikke? Ifølge Thea Selliaas Thorsen er alt dette viktige brikker i historien om landet vårt – og noe vi alle bør kjenne til.

– I hvert fall hvis man skal påberope seg å elske Norge, sier Thorsen.

Hun er professor i klassiske studier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og denne uka kom boka hennes «Rot» i hyllene.

Det er et langdikt bestående av tre bøker, skrevet etter oppskrift av Ovids «Ars amandi – kunsten å elske» (cirka 2 e.Kr). Thorsen har tatt Ovids tittel som undertittel – med en hale: «Eller kunsten å elske vårt Norge».

å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett, sier Thorsen.

Da Klassekampen møter henne noen dager før 17. mai, er hun kledd i flaggets farger: rød kjole, blå dongerijakke og hvite sko. Men den som tror «Rot» er en hyllest til klassiske, nasjonalromantiske og snevre ideer om det norske, får tro om igjen.

– Det menneskene liker å tro, det tror vi gjerne. Når slagene står om hva som er norsk, er det ofte snakk om hva man 

skal være Norge. Men skal man på død og liv elske Norge og beslaglegge «det norske», er det en del historier man bør forholde seg til, sier Thorsen.

Det heter kunsten å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett.

Pensum for den som påstår å elske Norge

Munchmuseet står midt i en omfattende runde med nedbemanninger. Ti prosent av arbeidsstokken skal kuttes, og onsdag ble det nye organisasjonskartet presentert på et allmøte.

– Vi har prioritert å redusere aktiviteten på en måte som i minst mulig grad påvirker tilbudet til publikum, sier museumsdirektør Tone Hansen til Klassekampen.

Under møtet ble det kjent at staben reduseres med 15,6 stillinger etter denne prosessen. Målet er å kutte cirka 20 årsverk gjennom organisk nedbemanning over de kommende årene.

Videre går museet ned fra åtte til seks avdelinger:

Avdelingen «Organisasjon og utvikling» legges ned.

«Kommunikasjon og marked» blir slått sammen med kommersiell avdeling.

Museet skal også legge ned satsingen på digitalt innhold, senke ambisjonene for egne arrangementer og satse mer på utleie.

Kostnader til sikkerhet og beredskap skal reduseres der det er mulig.

Vi har fulgt Oslo kommunes personalhåndbok.

Munch dropper digital satsing

Mylena Kifle

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Munchmuseet har på bare tre uker kuttet 10 prosent av arbeidsstokken. De tillitsvalgte mener prosessen har gått for fort og føler seg ikke lyttet til.

Klassekampen kjenner til at flere ansatte ved museet spør seg om deler av overtallighetsprosessen har vært lovlig.

Ledelsen har nemlig ikke hatt såkalte drøftelsesmøter med de ansatte som mister jobben.

Det kan være et brudd på arbeidsmiljøloven, bekrefter Tina Storesletten Nordstrøm, advokat i Fagforbundet.

Arbeidsgiver er nemlig lovpålagt å ha samtaler med enkeltansatte som arbeidsgiver vurderer å si opp.

– Før arbeidsgiver fatter en beslutning om hvem som skal sies opp, skal man kalle enkeltansatte inn til et drøftelsesmøte, sier Nordstrøm.

I arbeidsmiljøloven paragraf 15.1 heter det at «før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte».

Der skal grunnlaget for oppsigelsen drøftes, heter det i loven.

Hvis du er ansatt som kurator, kan du ikke bli satt til å jobbe på ­Aktivitetsskolen.

Munch kan ha brutt loven

Sara Hegna Hammer

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

En stor Anja Breien-retrospektiv er nå på gjennomreise i Spania. Filmene hennes, som omtales som representanter for en av de mest fruktbare og radikale periodene i skandinavisk film, skal i år vises i ni spanske byer. Nå i mai vises også sju av hennes filmer på en kino i Paris.

Det sier noe om hvor betydningsfull regissøren stadig er, også internasjonalt, et halvt århundre etter at hun debuterte med spillefilmen «Voldtekt» i 1971.

Denne helga gikk Breien bort, 85 år gammel.

– Hun var en av norsk filmhistories aller beste regissører, slår Vigdis Lian, tidligere direktør for Norsk filminstitutt, fast.

Som regissører flest laget Anja Breien både gode og mindre vellykkede filmer, men de var aldri uinteressante, påpeker Lian.

Blant Breiens mest kjente filmer finner vi «Arven» (1979), som var i hovedprogrammet i Cannes, «Forfølgelsen» (1981), som fikk hedersbevisning på filmfestivalen i Venezia, og de tre «Hustruer»-filmene.

At Breien ikke fikk tilstrekkelig økonomisk støtte til å lage «Hustruer 4», mener Lian vitner om «en gjerrighet i systemet».

– Det hadde vært et enestående dokument over kvinners liv i Norge gjennom fire tiår. Men så fikk vi i det minste tre tiår, sier Lian.

Ribba ligger i fryseren! Det er en kjempereplikk.

Små stikk, briljante rariteter

– Elin Ørjasæter, i 2021 hadde du lite tålmodighet med kvinner som klagde over utseendepress på datingmarkedet. «At det er mulig for en kvinne over femti å klage over sitt falmede utseende, når hun ellers er så heldig å være frisk og rask, det er meg en gåte», skrev du. Mener du stadig dette?

– Det står jeg for, fy fader! Livet er hardt. Det er ikke Guds mening at vi skal gå rundt og være sexy når vi er over 50. Da er toget gått. Hvis man er frisk og rask, er man verdens heldigste person. Jeg husker at det var noen som klagde over at menn ikke skjønte hva de var verdt på datingmarkedet lenger, men alvorlig talt – tenk på noe annet, du er 50! Gud mente at vi skulle sjekke hverandre opp i 20-årsalderen for å få barn. Den debatten var helt syk.

– Du avrundet teksten i Mannsforum med oppfordringen: «Kan ikke disse sytende kvinnfolkene skaffe seg en hund, hvis de ikke synes de blir beundret nok?»

– Vet du hvem jeg går rundt med nå – min elskede hund! Han beundrer meg vilt. Bare gi hunden regelmessig tørket lever eller leverpostei, så vil den synes at du er det mest attraktive mennesket på jord. Helt alvorlig mener jeg at hund kan være veldig bra for den psykiske helsa.

– Kan en hund erstatte en mannlig partner, som det var snakk om her?

ikke ha en partner. De fleste av mine venninner lever lykkelig uten. Livet går i faser. Jeg tror det er viktig for alle å ha en form for kontakt med andre levende vesener, men da jeg sa dette, var det noen kvinner som i ramme alvor syntes verden var slem med dem fordi menn ikke fant dem attraktive lenger. I-landsproblemer er bare fornavnet.

– Debatten sprang ut av Peder Kjøs’ og Frode Thuens svar til en kvinne som mente det var vanskelig å få seg partner i voksen alder. Er det innafor å snakke om kvinners «markedsverdi», slik psykologene gjorde?

– Det er ikke noe galt med ordet, men det er ulike markeder der ute. Markedsverdi er ikke noe generelt – det de oppfordret til, var antakelig å gå inn i et litt annet marked. Man vil jo også forskjellige ting gjennom livet. Men hvis du bare er interessert i folk du ikke kan få, blir du ensom. Det gjelder også i vennskap.

– Synes du kvinner er blitt mindre sytete i det siste?

Ba sytete damer skaffe seg bikkje

Jolla seiler ennå

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Du må selv finne den lille jolla, sier Søren Ulrik Thomsen.

Klassekampen har bedt den danske poeten utpeke en av «jollene» fra hans 45 år lange forfatterskap – men det vil han ei: Diktene er alle hans «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles, forklarer han.

I dag fyller forfatteren 70 år, og i den anledning utkommer boka «Udvalgte digte». I forordet skriver Thomsen at enkelte av hans dikt en gang liknet «store, flotte skibe med masser af sejl og kanoner» – men viste seg å gå ned ti meter fra kai.

Andre igjen var som små joller da de ble sjøsatt, men seiler stadig 30 år seinere.

Hvilke dikt som står imot tidsånden, vet man først etterpå, mener Thomsen.

– Selv om jeg tror på hvert eneste dikt når jeg setter det på trykk, er det jo langt fra alle diktene fra de 45 årene som er gått siden debuten med «City Slang», som viser seg å ha tålt tidas tann, sier Thomsen selv.

– Og det er som det skal være. «Det er kun det middelmådige, som er lige godt hver gang», sa den danske dikteren Per Højholt. Hvis man ikke tør risikere å skrive noe som kanskje seinere vil vise seg ikke å være så godt, går man også glipp av muligheten til å skrive noe virkelig godt.

Thomsen vil altså ikke peke ut jollene for oss. Til gjengjeld er det tett av dem i «Udvalgte digte».

Så lenge man er i live, skal man jo dø. Og det er drama nok for meg.

Etat eller ikke etat? Det spørsmålet står Munchmuseet plutselig overfor.

I slutten av april foreslo Oslo KrF nemlig at museet får ny eierform. I dag er museet en kommunal etat, direkte underlagt byens politiske styre – men dét vil Oslo KrF har slutt på.

Partiet vil omdanne Munchmuseet til en stiftelse. Tirsdag hevdet KrFs gruppeleder i Oslo Øyvind Håbrekke i Klassekampen at dagens ordning «hviler på politikernes egen selvdisiplin».

Selv er ikke Munch-direktør Tone Hansen så bekymret for politisk overstyring.

– Denne eierformen er ikke så uvanlig som man skulle tro, heller ikke ute i verden. Offentlige museer i Frankrike er direkte plassert under regjeringen, og det samme gjelder i Sverige, sier Hansen.

Oslo KrFs forslag om å omdanne Munchmuseet til en stiftelse med eget styre skyldes først og fremst at partiet mener armlengdes avstand-prinsippet ikke er godt nok ivaretatt med dagens ordning.

Også Hansens forgjenger ønsket seg ut av kommunen. Daværende Munch-direktør Stein Olav Henrichsen foreslo i 2021 å gjøre museet om til en stiftelse.

Men Tone Hansen tror ikke det er avgjørende for å sikre kunstnerisk uavhengighet.

En arm er fleksibel avhengig av hvordan du bøyer den.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

«Noe å ha etter seg»: Slik omtalte milliardær Stein Erik Hagen sin egen kunstsamling i NRK-programmet «Kunstsamlarane».

Mandag kom nyheten om at Hagen er gått bort, 69 år gammel. Han etterlater seg en stor kunstsamling, den såkalte Canica-samlingen, bestående av i underkant av 2000 verk.

Det dreier seg om en av Nordens største private samlinger, med en verdi anslått til 1,5 milliarder kroner – delvis finansiert av den jevne nordmanns Rimi-besøk.

– Canica er en fantastisk samling, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

Hagens virke som kunstsamler skjøt fart rundt tusenårsskiftet. Sammen med kunsthistoriker Steinar Gjessing bygde han opp Canica-samlingen gjennom de neste to tiårene.

Samlingens kjerne ble nordisk og nordeuropeisk modernisme – men også andre av Hagens interessefelt, som den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe.

– Inngangen hans var å sette norsk modernisme i en større sammenheng. Sammen med Steinar Gjessing har han utformet dette som et prioritert felt, fordi de har oppfattet det som underrepresentert. Det er et sjeldent og flott prosjekt, sier Ustvedt, som er seniorkurator ved Nasjonalmuseet.

På et tidspunkt holdt Hagens samling på å havne nettopp der.

Jeg håper ­verkene ikke selges og spres for vær og vind.

Stein Erik Hagen etterlater seg unik samling av «erotisk» kunst

Tom Henning Bratlie

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender 

– Tida er overmoden for en reform, sier Øyvind Håbrekke.

Han er gruppeleder for KrF i Oslo og har nylig foreslått å endre Munchmuseets eierform.

I dag er museet en egen etat under Oslo kommune, men KrF har sendt inn et forslag til bystyret om at det omdannes til en egen stiftelse.

Det innebærer at museet ikke lenger er eid av kommunen – og at direktør Tone Hansen svarer til et eget styre i stedet for byens til enhver tid sittende politiske ledelse.

– Det hører ingen steder hjemme i 2026 at et av de mest attraktive museene i vår del av Europa er direkte underlagt politisk styring, sier Håbrekke.

For en drøy uke siden ble det kjent at Munchmuseet skal gjennomføre store kutt i staben på grunn av pengemangel. 20 årsverk ryker.

Men det er ikke først og fremst de økonomiske problemene KrF vil løse med dette forslaget.

Dagens eierform er en trussel mot museets kunstneriske uavhengighet og faglige autoritet, ifølge dem.

Det er viktig at vi tar denne diskusjonen i fredstid.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Kirsti Bergstøs siste store kunstopplevelse fant sted på et italiensk skinnsete i en svindyr bil: en Lamborghini Miura.

Sammen med sønnen på tolv år var hun på besøk hos Lamborghini Klubb Norge, og lederen har Frank Sinatras gamle sportsbil i garasjen.

– Det er den vakreste bilen som noen gang er lagd. Det var første gang jeg har sittet inne i en Lamborghini, og det var en overraskende sterk opplevelse. Alt er så gjennomført. Hver linje på utsida speiles på innsida. Det er kunst på høyt nivå, sier Bergstø.

Leiligheten hennes i Nittedal gjenspeiler interessen: Små bilmodeller står utstilt i kriker og kroker, og i bokhylla, mellom titler av Emma Holten, Sidsel Wold og Ottar Brox, står vakre trefigurer av klassiske bilmodeller fra starten av forrige århundre.

Den lille utstillingen vitner om SV-lederens syn på utsmykning i hjemmet.

– Et hjem skal preges av dem som bor der. Her er det både spill, lego og biler.

Nå er hjemmet mitt i Nittedal. Men jeg har alltid en dragning mot nord.

Yoda, John Savio og villrein på veggen

Johannes Frandsen

I byen til Harriet finnes ei bru, og på hver side av brua ligger en fabrikk. På den ene lager arbeiderne fiskesneller – dét er Abu-fabrikken. På Halda-fabrikken produserer de skrivemaskiner i verdensklasse.

Hver morgen møter mora til Harriet opp ved Haldas porter, klar for å skjøtte maskinene som lager taster, typearmer og fargebånd, slik også hennes mor gjorde.

Harriet lærer tidlig at hun aldri må krysse brua. Der holder Abu-arbeiderne til: Haldas rivaler.

– Det var en sterk lojalitet til fabrikken. Den fantes på hver fabrikk, sier forfatter Lena Ahlgren Johansson.

Hun kan stoffet sitt – Johansson vokste selv opp med ei mor som arbeidet på Halda.

Nå har hun brakdebutert med romanen «Rotsaker», om livet på fabrikken på 1970- og 80-tallet – ei bok som prydes av skrivemaskintaster på omslaget og fabrikkillustrasjoner på hver kapittelside.

Det er ikke hver dag Klassekampen intervjuer en svensk debutant – eller en norsk, for den saks skyld. Men Johanssons «Rotsaker» er heller ingen vanlig debutbok: Fortellingen utspiller seg over 760 tettskrevne sider.

– Ja. Den ble litt lang, medgir Johansson på linje fra Sverige.

Jeg ville bidra med noe annet, noe om mennesker jeg kan identifisere meg med.

Utskrift fra skrivemaskin­fabrikken

vanskelig å få tak i, lyder det fra Richard Sørbø.

Antikvarbokhandleren sitter på huk ved en reol i kjelleren på Deichman i Bjørvika. Da Oslo fikk nytt hovedbibliotek for noen år siden, åpnet de magasinet for allmennheten – og det er her Sørbø nettopp har fisket fram ei tynn, gul lefse fra hyllene.

Det er en utgave av énakteren «Kjære avdøde» av Stanley Houghton, gjendiktet og utgitt av Agnar Mykle i 1959. Utsalgspris fra Norlis Antikvariat, hvor Sørbø jobber: 1000 kroner, altså.

På Klassekampens forespørsel er Sørbø og hans tidligere kollega Ernst Bjerke blitt med på skattejakt i Deichman-kjelleren.

Finnes det noen sjeldne praktutgaver mellom bibliotekbind og medtatte pocketbøker? Er det noe som er verdt, la oss si, mer enn Deichmans erstatningsgebyr på 500 kroner?

– Jeg har ikke noe særlig håp, sa Sørbø da vi møttes i foajeen noen minutter tidligere.

Men bokhandleren innrømmet samtidig at han ikke har satt sine bein i et bibliotek på årevis – og snart skulle han få seg mer enn én overraskelse.

Jajaja, det første jeg tok i, var en første­utgave. Fantastisk!

Boktyvens guide til biblioteket

Dag Eivind Undheim Larsen

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

– Det er gjennomsyret av en glede ved troa som er helt fremmed for meg, sier forfatter Espen Søbye.

I går ettermiddag ble Fosseforedraget avholdt i en av Slottets fornemme saler for andre år på rad. Foredraget til ære for Jon Fosse ble opprettet av regjeringen etter at forfatteren mottok nobelprisen i litteratur i 2023.

I går var det den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson som sto på talerstolen, foran en sal fullsatt av folk fra Kultur-Norge.

Foredraget hadde tittelen «Om tru og tankefridom» – og handlet nettopp om tilstanden til den frie tenkningen og den åndelige tro i vår tid.

Forfatter Espen Søbye opplever det altså som «fremmed». For å illustrere poenget sitt viser han til åpningssetningen i foredraget, som lyder som følger:

«Eg lærte av eit knippe amerikanske forfattarar at som menneske har eg kosmos som mitt naturlege habitat.»

– «At jeg som menneske har kosmos som mitt naturlige habitat», gjentar Søbye.

– Jeg tror nesten man må være en hvit, kristen amerikaner for å si noe sånt. Det kan minne om et pro-imperialistisk utsagn. Jeg ville nok lagt inn noen flere forbehold hvis jeg skulle sagt noe i den retning, sier han.

Jeg tror nesten man må være en hvit, kristen amerikaner for å si noe sånt.

Foredrag får både ros og refs

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

«Jeg mener Thor Haavik er en gave til Den norske kirke.»

Den som plukker opp andreopplaget av kjendisprest og realitystjerne Thor Haaviks «En god tro» i bokhandelen, lar seg kanskje overbevise av sitatet på omslaget, en såkalt 

Det tilhører pastor Erik Andreassen og er hentet fra hans anmeldelse i Vårt Land. Der beskriver han Thor Haavik som en gave til kirka – men hoveddelen av anmeldelsen er svært kritisk.

Likevel har forlaget Gyldendal brukt den som salgsargument på omslaget.

– Det er veldig ironisk. Det viser med all tydelighet at det jeg påsto i anmeldelsen, stemmer. Forlaget er mer opptatt av salg enn av å framstå redelige, sier Andreassen.

Ifølge ham bærer nemlig boka preg av manglende faktasjekk og omtrentlig bruk av vitenskap.

Slikt kan man kanskje komme unna med på konfirmantleir, men «ikke i en bok som skal fungere som et argument – et forsvar – for kristen tro», skriver han i Vårt Land. Avisa omtalte saken i går.

– Det lugget litt under lesningen. Det er en miks av partier med og uten kildehenvisninger, og da jeg faktasjekket, oppdaget jeg at Haavik bruker historier og kilder på tynt grunnlag, sier Andreassen til Klassekampen.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Menn og kvinner som tisser og pisser

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslofjorden har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

Har kåret de 100 beste romanene utgitt på engelsk

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Munch kan ha brutt loven

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Ba sytete damer skaffe seg bikkje

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

Hagens kunstskatter skulle egentlig til Nasjonalmuseet, men slik ble det ikke. – Et sorgkapittel, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

SV-lederen mener et hjem skal preges av dem som bor der.

Utskrift fra skrivemaskinfabrikken

Hvor mange samlerobjekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

Har Røkke ødelagt Iditarod?

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Villrein, klimaendringer og hytteutbygging truer påskeskituren. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Vil ha kompetent kjøper

Britene bombet om natta, amerikanerne om dagen. Hvordan var krigen for berlinere? I en ny bok forsøker Ian Buruma å svare.

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.

Menn og kvinner som tisser og pisser

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslo­fjor­den har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.

Film­bran­sjens største stjerner advarer mot «fa­scis­tisk overta­kelse»

Har kåret de 100 beste romanene utgitt på engelsk

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestina­komiteen er ikke overrasket.

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunns­opp­draget. Det er tanken bak Munch­mu­seets nedbe­man­ning.

Munch kan ha brutt loven

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Ba sytete damer skaffe seg bikkje

70-års­ju­bilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjells­be­handles.

Munch-sjef vil ikke ta stilling til eierskap

Hagens kunst­skat­ter skulle egentlig til Nasjo­nal­mu­seet, men slik ble det ikke. – Et sorgka­pittel, sier kunst­his­to­riker Øystein Ustvedt.

KrF vil ta Munch ut av poli­ti­kernes hender

SV-lederen mener et hjem skal preges av dem som bor der.

Utskrift fra skrivemaskin­fabrikken

Hvor mange samler­ob­jekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Marilynne Robinsons Fosse­fore­drag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Brukte negativ kritikk som ros på bokom­slaget

Har Røkke ødelagt Iditarod?

Shake­spea­re­tids­skriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teater­kri­tiker.

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppel­dynga. Men så fikk kunst­ner­skapet ny vind i seilene.

Villrein, klima­end­ringer og hytte­ut­bygging truer påske­ski­turen. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Vil ha kompetent kjøper

Britene bombet om natta, ameri­ka­nerne om dagen. Hvordan var krigen for berlinere? I en ny bok forsøker Ian Buruma å svare.

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er inter­essert i å kjøpe Aschehoug

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminke­sto­len til scenen.

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslofjorden har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

70-årsjubilant Søren Ulrik Thomsen ser på diktene som sine «barn», og de skal ikke forskjellsbehandles.

Hagens kunstskatter skulle egentlig til Nasjonalmuseet, men slik ble det ikke. – Et sorgkapittel, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Utskrift fra skrivemaskinfabrikken

Hvor mange samlerobjekter gjemmer seg i Deichmans hyller? Vi tok med oss to bibliofile på bokjakt.

Marilynne Robinsons Fosseforedrag er en fantastisk gave, mener Marianne Heske. Andre er mer kritiske.

Brukte negativ kritikk som ros på bokomslaget

Shakespearetidsskriftet har kåret 2000-tallets beste teater. Men juryen glemte den nye politiske bølgen, hevder teaterkritiker.

For ti år siden hadde alle Siri Aurdals (1937–2026) skulpturer havnet på søppeldynga. Men så fikk kunstnerskapet ny vind i seilene.

Villrein, klimaendringer og hytteutbygging truer påskeskituren. Vi spurte Stein P. Aasheim til råds.

Britene bombet om natta, amerikanerne om dagen. Hvordan var krigen for berlinere? I en ny bok forsøker Ian Buruma å svare.

Vigmostad & Bjørke bekrefter: Er interessert i å kjøpe Aschehoug

Klokka elleve skal ei prinsesse få hjertet sitt knust atter en gang. Vi fulgte henne fra sminkestolen til scenen.