Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

Stadig mer av tida til norske forskere går med på å søke om eksterne forskningsmidler.

I forrige uke fortalte professor Egil Prestløkken til Klassekampen at han bruker om lag ti prosent av arbeidstida på å skrive søknader – så vidt over snittet for professorer på åtte prosent, ifølge SSB.

Dét er for mye, mener Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt og medlem av Utdannings- og forskningskomiteen.

– Hvis ti prosent av tida til en forsker går til søknader, vil hver tiende forsker i praksis bare søke. Det er mye tid som kunne ha gått til forskning, sier hun til Klassekampen.

– Det er unødvendig å bygge et byråkratisk lag rundt universitetene og høyskolene. Faren er at de som får forskningsmidlene ikke nødvendigvis er de beste forskerne, men de som er best på å skrive søknader.

I dag forvalter Forskningsrådet drøyt 11 milliarder statlige kroner. I Klassekampen fredag hevdet flere akademikere at rådet bør innskrenkes.

«Jeg vil ikke legge ned rådet, men det bør definitivt reformeres betydelig. Altfor mye penger går til forskningsbyråkrati i stedet for forskning i dag», uttalte professor Tore Wig.

Rødt er langt på vei enig. I deres program heter det at partiet vil «revurdere Forskningsrådets byråkratiske system (...) som legger beslag på ressurser som burde brukes på forskning og ikke søknadsprosedyrer.»

Kritisk til unødvendig byråkrati i akademia

– Det er et litt for kostbart system, sier Erik Døving.

Han er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen på Oslomet og har tidligere kritisert Forskningsrådets rolle i sektoren.

I 2016 skrev han et innlegg i Forskerforum hvor han hevdet at vi ikke har bruk for Forskningsrådet: «Vi må innsjå at Noregs forskingsråd er eit dyrt og overflødig mellomledd.»

– Det var polemisk formulert, men mye av poenget består, sier Døving.

– Det er et system som er dyrt å drive – folk skal både skrive og vurdere søknadene. Fra et økonomisk perspektiv blir det en brøk mellom hva systemet koster og omfanget av forskningen som kommer ut av det. Spørsmålet er hva som er en akseptabel brøk.

Ifølge en SSB-rapport bruker norske professorer og postdoktorer i gjennomsnitt åtte prosent av arbeidstida si på å skrive søknader, svært mange av dem til Forskningsrådet. Rådet forvalter drøyt 11 milliarder forskningskroner på vegne av staten.

I en fersk doktoravhandling påpeker sosiolog Hannah Løke Kjos at denne innretningen er ressurskrevende, som Klassekampen skrev onsdag.

Døving, som understreker at han bare uttaler seg på egne vegne, stemmer i. I 2016 mente han at det meste av rådet burde legges ned, og at midlene heller burde gå rett til institusjonene.

Altfor mye penger går til forskningsbyråkrati i stedet for forskning.

Vil gi mindre til rådet og mer til universitetene

Tom Henning Bratlie

Når bør graset til ei melkeku høstes? Hvordan utnyttes havren best til dyrefôr, og hvor ofte bør melkegeiter få kje?

Dét er noen av spørsmålene som forskes på i fjøset på Ås – Senter for husdyrforsøk, som det også heter.

Drøvtyggerne skjøttes av de ansatte ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), blant andre professor Egil Prestløkken.

– Skal man få mest mulig ut av ressursene, er man nødt til å drive litt forskning på det. Gras er ikke gras, sier han.

Men selv om Prestløkken er ansatt som forsker ved et offentlig universitet, er han og kollegaene avhengige av eksterne forskningsmidler for å få gjennomført prosjektene sine.

– Det går utrolig mye tid til å skrive søknader. Hvis du er prosjektleder for søknadene, er det en fulltidsjobb i minst to–tre uker, sier Prestløkken.

har fullfinansiering i stillingene sine i staten, bruke masse tid på søknader?» 

spurte Hannah Løke Kjos i gårsdagens Klassekampen.

Sosiologen har nylig disputert med en avhandling om styring og frihet i akademia, og hun hevder at forskere ansatte ved norske universiteter bruker for mye tid på å søke om eksterne midler.

Alternativet til å skrive søknader er å legge det ned.

Bruker ukevis på å søke støtte til Dagros

: Skal man tro søknadene om forskningsmidler som forfattes i dette landet, er det flust av forskere som brygger på banebrytende prosjekter.

Mange av dem bruker månedsvis på å utarbeide ­søknadene. Likevel er det bare et fåtall som får støtte – det store flertallet får ingenting.

– Det er verdt å spørre seg om hvorvidt dette er den beste bruken av tid for fast ansatte ved norske universiteter, sier sosiolog Hannah Løke Kjos.

har fullfinansiering i stillingene sine i staten, bruke masse tid på søknader?

Kjos har nettopp disputert med en avhandling om frihet og styring i norsk akademia. De siste årene har hun intervjuet 40 forskere på tre ulike fagfelt: biologi, økonomi og filosofi.

Funnene har gjort henne urolig på vegne av norske universiteter.

– Det er flere kriser innenfor den vitenskapelige sfæren nå, sier hun.

Hun viser til store ­mengder publikasjoner – og juks – men også til et pengejag som kan gå utover ­forskernes ­muligheter til å drive med grunnforskning og til selv å velge hva de vil undersøke.

Hva skiller dem som får penger og ikke? I flere studier finner man at kvalitetsforskjellen er veldig liten.

Hevder friheten trues av pengejag

«Vi unnslapp døden dusinvis av ganger, sto overfor konstant fare (…). Vi visste ikke at dette ville bli slutten på en så vanskelig reise.»

De siste årene har Hasan Alzanin jobbet som korrespondent i Gaza for nyhetsmediet Al Jazeera, men torsdag for halvannen uke siden var det slutt.

På X skrev Alzanin at han var én av flere journalister, korrespondenter og kameraoperatører på Gaza som ikke får fornyet kontrakten sin med Al Jazeera.

Mer enn 20 journalister på Gaza som har jobbet for Al Jazeera, er blitt avskjediget eller ikke fått fornyet kontrakten sin. Det melder Gaza 24 Live, en sosiale medier-plattform som omtaler seg som en uavhengig palestinsk nyhetskanal.

Også den israelske avisa Haaretz har omtalt saken.

– Det er sterkt bekymringsfullt, sier Ann-Magrit Austenå.

Hun er styreleder i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk Pen. Journalistene på Gaza har lagt ned en enorm innsats de siste årene, påpeker hun.

– De har gjort en kjempejobb, med livet som innsats. Norsk Pen valgte å gi Ossietzkyprisen til VGs stringer på Gaza, nettopp som én blant mange som har vært helt nødvendige på grunn av Israels blokade og totale informasjonskontroll, sier Austenå.

Pressa i Gaza jobber med livet som innsats. Derfor virker dette så brutalt.

Al Jazeera kvitter seg med Gaza-­reportere

Ketil Blom Haugstulen

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

– Helst ikke. Det er jo kunst i det, sier Sanna Jenssen.

Klassekampen har spurt om hun er villig til å lytte til en lydbok lest inn av en kunstig intelligens-generert stemme – noe hun umiddelbart avkrefter.

Jenssen står i arbeidsklær og svinger ljåen i Botanisk hage i Oslo sammen med arbeidskamerat Linn Andersson. Begge lytter til lydbøker nå og da – Jenssen har gjerne en bok på øret halve dagen i hagen.

Men KI-stemmer har de sterke motforestillinger mot.

– Når noen leser opp noe og det skal være følelse i det, kjennes det som at KI kanskje ikke helt får fram det menneskelige, sier Andersson.

– Jeg liker ikke tanken på at det tar noens jobb heller, tilføyer Jenssen.

Det blir stadig flere KI-innleste lydbøker på markedet, og det er kommet egne selskaper som satser på KI-genererte innlesere. En ny undersøkelse fra USA – bestilt nettopp av et slikt selskap – kan tyde på at mange lyttere vil venne seg til de syntetiske stemmene.

På oppdrag av lydboktjenesten Spoken utførte selskapet Edison Research nylig en undersøkelse hvor de ba drøyt 1000 tilfeldige lyttere om å høre på utdrag av den samme sci-fi-boka, skriver Variety.

Jeg synes ikke KI trengs å brukes til ting mennesker har gjort bra i årevis.

Nekter å lytte til KI-stemmer

Millioner av mennesker har sett sommerens storfilm, Christopher Nolans «The Odyssey», med stjerner som Matt Damon, Anne Hathaway, Zendaya og Tom Holland i rollene.

Færre er trolig klar over at de også har bevitnet en av Värmlands stoltheter fra kinosetet: Glad av Gillberga, en replika av et vikingskip fra om lag 1040, funnet i Roskilde.

Skipet ble brukt under innspillingen av «The Odyssey» og var utlånt i seks måneder – og nå har det oppstått konflikt mellom filmselskapet Universal og foreningen som eier det, skriver blant annet The Guardian.

Glad av Gillberga ble nemlig levert tilbake med skader, og ifølge foreningen har de stadig ikke fått erstatning.

Odyssevs, helten fra Homers epos og nå Christopher Nolans film, legger ut på en ti år lang reise til sjøs hjem til Ithaka etter krigen i Troja.

Selv seiler hovedrolleinnehaver Matt Damon med det norske vikingskipet Draken Harald Hårfagre – men flåten består av flere mindre skip, blant dem Glad av Gillberga.

Valget av fartøy er en smule anakronistisk, men ifølge The Guardian skal skipene i den greske flåten trolig ha liknet. Dessuten ønsket produksjonen et sjødyktig skip med mannskap, som både Draken og Glad har.

Sistnevnte eies av foreningen Vikingaleden i Värmland, og ifølge dem innebar avtalen med Universal at filmselskapet skulle bekoste nødvendige reparasjoner etter den seks måneder lange innspillingen.

Svensk vikingskip skadet under Odyssevs’ hjemfart

Ketil Blom

22. juli markerte et skille i norsk samtids­litteratur, ifølge professor Tonje Vold

I august 2011 kunne svenske lyttere høre en velkjent arendalsdialekt lese et essay på Sveriges Radio. Karl Ove Knausgård snakket om julidagen tidligere den sommeren som skulle endre forfatterens hjemland for alltid.

«Jeg har sett på tv i hele dag», sa Knausgård. «Jeg ser aldri på tv lenger, men i går hendte det noe forferdelig i verden, og det var ikke i Irak eller Tunisia eller Afghanistan det hendte, det var ikke i Bagdad eller Tripoli eller Mogadishu det hendte, det hendte hjemme.»

22. juli brast ideen om at Norge var et trygt land i Europas utkant. Dét endret også samtidslitteraturen, skal vi tro nordiskprofessor Tonje Vold.

– Det er skrevet flere bøker om den norske samtidslitteraturen tidligere, blant annet Ane Farsethås’ «Herfra til virkeligheten» fra 2012. Hennes beskrivelse av samtidslitteraturen handler om at Norge framstilles som den beste av alle verdener, et gyllent bur, og at virkeligheten skjer et annet sted, sier Vold.

Nå er det gått 15 år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. Hendelsen påvirket hver krik og krok av landet, påpeker Vold.

– Alle var i berøring med 22. juli. Det er en hendelse som også fikk litteraturhistoriske ringvirkninger, og de ville jeg se på, sier hun.

I den nye boka «Verdensverk» har hun gjort nettopp det. Der presenterer hun lesninger av flere romaner og litterære verk som er kommet de siste 15 årene.

Da verden kom til Norge

Emilie Johnson Godal

Forlaget Solum Bokvennen er reddet

Gunnar Totland, forlegger i konkurstruede Solum Bokvennen, opplyser til Klassekampen at drifta inntil videre er reddet.

Dette har kommet i havn ved at han har åpnet for at flere enn ham kan være eiere.

– Det er flere som har sagt at de vil tegne aksjer, slik at vi allerede nå er oppe i en egenkapitalstyrking på mellom ti og tolv millioner.

Målet er å få inn et sted mellom tolv og 15 millioner. Den samlede gjelda til forlaget har vært på omkring 19 millioner. Med andre ord ligger de an til å bli kvitt brorparten av gjelda.

– Betyr dette at katastrofen er avblåst?

Vigmostad & Bjørke var inntil midten av juni i forhandlinger med Solum Bokvennen om oppkjøp, men samtalene ble avbrutt. Dermed så det mørkt ut, inntil Totland for ti dager siden fikk sårt tiltrengt kapital tilført virksomheten. Hvor det det kom fra, kan han inntil videre ikke dele.

I tillegg er deler av gjelda blitt omgjort til egenkapital, og noe av selskapets institusjonelle gjeld er blitt reforhandlet.

Vi er nødt til å bli litt mer edruelige.

Solum Bokvennen skal driftes videre

På onsdag kom Skattekommisjonens rapport, og ett av forslagene er å øke momssatsen på billetter til museer, gallerier og kino. I dag har slike kulturtilbud redusert moms, og satsen ligger på 12 prosent. Kommisjonen foreslår å øke momssatsen til 15 prosent. Konsekvensen kan være at det blir dyrere å besøke museer, gallerier og kinoer. Frode Meinich, direktør ved Teknisk Museum i Oslo, sa til Klassekampen i forrige uke at en momsøkning på tre prosent vil bety mer enn en halv million kroner i økte utgifter for museet hvert år. Da blir de trolig nødt til å sende regningen til de besøkende i form av høyere billettpriser.

 to voksne og ett barn betaler i dag 545 kroner for et besøk på Teknisk Museum – for mange familier er det allerede en stor utskeielse. Konsekvensen av økt moms på kulturtilbud som museum og kino vil trolig være at færre får mulighet til å ta del i dem. Ifølge Meinich vil det gå hardt utover barn og unge: «50 prosent av våre besøkende er barn og unge, og vi synes allerede det er synd at de må betale for å komme inn på museet. (...) At de nå skal få en ytterligere belastning, er bare trist.» Det står dessuten i grell kontrast til kommisjonens forslag om å kutte i formuesskatten. I ytterste konsekvens kan kuttet bety 20 milliarder kroner mindre i inntekt til staten. En økning av den lave momssatsen fra 12 til 15 prosent vil bøte på noe av inntektstapet – kommisjonen regner med slik å håve inn 1,3 milliarder kroner årlig. Det er usosialt at familiens kino- eller museumsbesøk indirekte skal være med å sponse kutt til de rikeste.

 og god tradisjon i Norge for å holde billettprisene på kultur nede, nettopp for at alle skal få mulighet til å se de ferskeste filmene på kino, ta inn storslåtte «Solen» på Munchmuseet med egne øyne eller lære om norsk olje- og gasshistorie på Teknisk Museum. Like muligheter til å la seg berøre og få nye perspektiver av kunst og kultur blir ikke mindre viktig i en tid der algoritmene lukker oss inne i hver våre båser på internett. Det bør fortsatt veie tungt.

Da blir de trolig nødt til å sende regningen til de besøkende i form av høyere billettpriser.

Dyrere kultur

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

Første gang Finn Carling snakket i offentligheten om sin egen erfaring med funksjonshemning, var på direktesendt radio på midten av 1950-tallet. Da den om lag 30 år gamle forfatteren var ferdig og igjen befant seg ute på NRKs parkeringsplass, sank han sammen, «drivvåt av svette», og prøvde å tenne en sigarett. Om og om igjen tenkte han: «Herregud, jeg har sagt at jeg er vanfør!»

I forordet til andreutgaven av «Kilden og muren», først utgitt i 1958, beskriver Carling følelsen av å ha røpt en hemmelighet på Marienlyst: «Til tross for at jeg selvfølgelig var klar over at det var noe alle som kjente meg visste og forbandt meg med, at det i deres øyne måtte være en vesentlig del av min identitet, følte jeg det som om jeg hadde foretatt en ugjenkallelig avsløring.»

– Han kommenterer det åpenbare: Hvorfor føles det som en hemmelighet når det er noe alle kan se? spør Anna Serafima Svendsen Kvam.

Hun disputerte nylig med en doktoravhandling om norsk litteratur som tematiserer funksjonshemning. Finn Carlings «Kilden og muren» er en av bøkene hun har lest – og den rommer en erfaring hun finner igjen hos andre.

– Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig, når du har en kropp som er synlig uvanlig uansett? Den erfaringen – at det er avslørende å plassere seg i den kategorien – har jeg vendt tilbake til.

Kvams avhandling har tittelen «Betydningen av et medvitne», og hun tar for seg to samtidige verk – Thorvald Steens «Det hvite badehuset» (2017) og Jan Grues «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018) – men også verk fra 1950-tallet av forfatterne Rikke Steenbuch og Finn Carling.

– Steenbuch hadde jeg ikke hørt om i det hele tatt. Da jeg begynte å jobbe med de tekstene, framsto det som stadig viktigere for meg å rette oppmerksomhet mot dem.

Hvorfor er det å si jeg er funksjonshemmet så farlig?

Hemmeligheter alle ser

Det er bare gått en knapp uke siden Aftenposten meldte at filmstudioet A24 er som «fluepapir for hipstere» og har fått kultstatus blant unge kinogjengere, med suksesser som «Backrooms», «The Drama» og «Marty Supreme».

Nå har en del av fluene falt av, så å si. Tidligere denne uka ble det kjent at filmstudioet har signert en avtale med Googles kunstig intelligens-laboratorium Deepmind.

Avtalen omtales som et langsiktig forskningssamarbeid – og er verdt 75 millioner dollar, ifølge the Wall Street Journal. Det tilsvarer om lag 740 millioner kroner.

Etter at nyheten kom, har det regnet tomat-tegn i kommentarfeltene under A24s sosiale medier-innlegg. Folk uttrykker skuffelse over samarbeidet – og flere varsler boikott: «Jeg elsker A24. Bruk KI, og jeg kommer aldri til å se en A24-film igjen», skriver én.

Flere fans deler innlegg hvor det står «Rest in Peace A24».

Andre omtaler selskapet som dobbeltmoralsk. Kane Parsons, regissøren av «Backrooms» – kinosuksessen med norske Renate Reinsve i en av hovedrollene – uttalte i The Australian for bare uker siden at KI er «genuint skadelig» for kreativitet. Om han kunne knipse med fingrene og få generativ KI til å forsvinne, «ville jeg nok det», sa han.

Filmkritikeren Esther Rosenfield har i et intervju med Wired påpekt at A24 har en spesiell plass i det moderne filmlandskapet. Hun tror Google forsøker å bedre ryktet sitt via et samarbeid med filmstudioet.

Filmstudio i hardt vær etter KI-samarbeid

Oslo Skolemuseum skulle etter planen legges ned om én uke. I fjor høst ble det klart at byrådet kuttet all støtte fra og med 2027.

Til tross for store protester fra museumsmiljøet sto Høyre-byrådet på at slikt måtte til i stramme økonomiske tider, som Klassekampen har omtalt i flere artikler.

Nå har pipa fått en annen lyd. I revidert budsjett for 2026 er det bevilget én million kroner til museet. I tillegg vil et samlet bystyre sikre en god overgang til Oslo Museum – og at Skolemuseets undervisningstilbud blir en del av pakka.

– For å si det sånn: Dette er fantastisk, sier Janne Wilberg.

Hun er tidligere byantikvar i Oslo og har stått i front for Aksjonen Bevar Skolemuseet.

Wilberg er lettet over budsjettvedtaket som kom tidligere i juni.

– Vi er veldig glade for at skolemuseet ikke blir nedlagt fra 1. juli. Det er bevilget én million, og det går til stillingen ved museet. Det er kjempeviktig å ha med den kompetansen videre, sier hun.

– Et museum har fire grunnpilarer: bevaring, forskning, forvaltning og formidling. Hvis man bare gjør et museum til en samling, går det galt med samlingen òg.

Skolemuseum får likevel leve

Mylena Kifle

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

– Dette handler om eierskap og opphavsrett. Det er kjipt at man ikke får noe valg, sier rapper Ari Bajgora.

Han er en av mange norske artister som er representert i datasett som kan ha blitt brukt til KI-trening.

Det amerikanske magasinet The Atlantic har kommet over fire store datasett bestående av sanger. Disse deles innad i KI-utviklermiljøet og har til sammen mer enn 20 millioner låter – og de er lastet ned tusenvis av ganger.

Hvilke KI-verktøy som er matet med datasettene, er uvisst, men Google har tidligere innrømmet å ha brukt ett av dem.

Uansett viser datasettene at enorme mengder musikk er lett tilgjengelig for KI-utviklerne. Selskapene hevder gjerne at de bare benytter seg av musikk som ligger ute gratis, men nå er det altså klart at de har tilgang på langt mer – uten at artistene kan motsette seg det.

Bajgora vet hva han ville svart dersom han fikk valget.

Odd Nordstoga, Sissel Kyrkjebø, Jan Garbarek og Aurora – det er et stort spenn blant de norske artistene som finnes i datasettene. Ved å bli trent på menneskeskapt musikk kan KI-verktøyene også selv produsere «egne» låter.

Jeg lurer på jo på hva lovlig­heten i dette er.

Norske musikere er funnet i KI-datasett

Christopher Olssøn

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

– Det første jeg tenkte, var: Yes! Nå kan vi endelig løfte fram norskspråklig musikk fra det århundret norskspråklig musikk virkelig ble bra, sier musikkjournalist og programleder Sandeep Singh.

Han sitter i en hage på Grünerløkka i Oslo med to musikere med navn på samme forbokstav: Susanna Wallumrød og Sondre Lerche.

Fra og med i dag utgjør de tre et arbeidslag. I sommer skal de nemlig lytte seg gjennom norskspråklige låter fra de siste 26 årene og sammen bli enige om hvilke som er best. På seinsommeren kårer Klassekampens jury de beste norske låtene skrevet etter år 2000 – en slags ny norsk sangbok.

– Det andre jeg tenkte, var at det er en fin anledning for Sondre og meg til å ha en liten duell om hvem som egentlig heier mest på Bergen.

Til tross for at Singh aldri har bodd i byen, definerer han seg som bergenser, kan han fortelle.

– Dette blir veldig spennende. Det må jo være minst 50 prosent bergensartister her, sier Lerche.

Skulle du lage seriøs popmusikk på 1990-tallet, måtte det være på engelsk.

Hva er de beste norske låtene skrevet etter år 2000? 

– Det er bare slik det er. Vi jobber nå med å finne andre løsninger, sier Gunnar Totland til Klassekampen.

Han er forlagssjef i Solum Bokvennen, et forlag som i disse dager henger i en tynn tråd.

I slutten av mai ble det kjent at forlaget er på konkursens rand. Redningen så ut til å være Vigmostad & Bjørke. De ønsket å overta forlaget for én krone – men bare dersom gjelda ble redusert betydelig.

Denne prosessen er nå avsluttet, bekrefter Totland til Klassekampen.

– Vigmostad & Bjørke fant at det ikke var en situasjon de følte at var riktig for dem, sier han.

Solum Bokvennens samlede gjeld er på mer enn 19 millioner kroner. De skylder penger til banken, leverandører, forlagssjef Totland selv og forfattere og oversettere.

De siste ukene har Totland jobbet med å få kreditorene til å godta at de bare får tilbake 25–30 prosent av det de egentlig er skyldig, noe som var et premiss for at Vigmostad & Bjørke skulle kunne overta.

– Var ikke kreditorene villige til å redusere gjelda?

Vi tilbyr folk å kjøpe seg inn, og vi vil konvertere en del gjeld til aksjer.

Solum Bokvennen blir likevel ikke reddet

Mandag kveld landet et brev i postkassa til Kulturrådet. Forleggerforeningens leder Trine Skei Grande ba om å få et møte om innkjøps­ordningen for litteratur: ­Foreningen synes nemlig å ha sett en «forskyvning i hva utvalget legger til grunn for litterær kvalitet i sine avgjørelser».

Det skjer etter at flere reagerte på Kulturrådets avslag, altså nulling, av Helene Uris roman «I mitt lune hi» i mai.

Nå ber Forleggerforeningen rådet forklare seg – men Grande avviser at brevet er ment som en kritikk av komiteens avgjørelser.

– Dette er ikke noen pekefinger. Vi har ikke stilt spørsmål ved vedtakene som er gjort. Men jeg tror, som med alt her i livet, at hvis noe er vanskelig, bør man snakke om det, sier Grande.

– Er avslaget på «I mitt lune hi» bakteppet for brevet?

– Det har vært mange uventede nullinger i det siste, også innen krim og poesi. Det må vi forholde oss til, men for oss er det viktig at utvalget kan beskrive for oss hvor lista ligger.

Hun påpeker at det er en stor økonomisk belastning for forlagene å melde bøker på ordningen. Bare en liten andel får avslag, men de det gjelder, må selv bekoste distribusjonen til landets biblioteker.

Dessuten har nullinger store omkostninger for forfatterne, ifølge Grande. I brevet skriver hun at oppmelding til innkjøpsordningen innebærer «risiko for offentlig ydmykelse og omdømmetap».

Ber utvalget forklare seg

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Mange av dem som befant seg på Øyafestivalen i Oslo i august, gikk bokstavelig talt «over lik» – ved inngangspartiet lå nemlig demonstranter innhyllet i blodige likposer.

I ukene før hadde debatten rast om festivalens eierskap, som flere mente bidrar til Israels okkupasjon i Palestina. Palestinakomiteen krevde at Øya avsluttet sine samarbeid med «aktører som støtter okkupasjon og folkemord».

Nesten et år seinere har Øya imøtegått Palestinakomiteens krav – i alle fall flere av dem. I slutten av forrige uke varslet Palestinakomiteen at de ikke går inn for boikott.

– Det kjennes veldig bra, sier Henry Leeves, Øyafestivalens daglige leder, som tiltrådte i oktober i fjor.

I Palestinakomiteens uttalelse vises det til at Øya nå har imøtekommet fire krav:

Offentlig ta avstand fra eierselskapet KKRs investeringer, som bidrar til og ­opprettholder folkerettsbrudd.

Vedta etiske retningslinjer for programinnhold, samarbeidspartnere og partnerskap.

Respektere BDS-bevegelsens retningslinjer og standpunkter.

Palestina­komiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Maria Høy Hansen

– Det er arrogant å slå fast at det går nedenom og hjem i feltet heller enn å under­søke hva som skjer, sier Roman Linneberg Eliassen, redaktør i sakprosatidsskriftet Prosa.

I slutten av forrige uke kom en stor nyhet i norsk litteraturoffentlighet: Gyldendal gir Vinduet til Vagant. De to største skjønnlitterære tidsskriftene i Norge blir altså ett – og skal drives under navnet Vagant.

Det har falt flere tungt for brystet. I herværende avis kalte kulturredaktør Bendik Wold det hele en «total kortslutning» og hevdet at Gyldendal med dette hadde drept ikke én, men to tidsskrifttradisjoner.

Også Morgenbladets Bernhard Ellefsen skrev at det dessverre er «liten grunn til optimisme for fremtiden for det fusjonerte Vagant og Vinduet».

Roman Linneberg Eliassen forstår at noen sørger over at Vinduet ikke lenger er et selvstendig tidsskrift.

– Men det blir feil å rakke ned på Vagant og den satsingen de ønsker å gjøre.

Han reagerer på pessimismen i avisenes dekning av sammenslåingen. På Facebook har han kommentert at han lurer på om avisfolk i det hele tatt leser tidsskrift: «Siden de sikkert ikke har tid til å lese dem, er det enklest å slå fast at tidsskriftoffentligheten er død.»

– Det er viktig å se på de materielle forholdene i sektoren, og det savnet jeg i kommentarene til Ellefsen og Wold. Det grunnleggende problemet er at tidsskriftene er underfinansierte, sier han – og bemerker:

Nå oppstår Vinduet i papirform igjen. Det er positivt.

– Ikke et døende felt

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Like etter klokka elleve 14. juni 2001 landet det amerikanske presidentflyet for første gang noensinne i Sverige. George W. Bush smilte og vinket mens han gikk ned trappa, arm i arm med førstedame Laura, før de satte beina på bakken i Göteborg.

Halvannet døgn seinere skulle en 19 år gammel svenske sendes til sjukehuset i all hast i samme by med kritiske skuddskader. Hannes Westberg hadde deltatt i massive demonstrasjoner – mot Bush, EU og økonomisk globalisering – og det svenske politiet hadde svart med rå makt.

Hvorfor ble EU-toppmøtet i Göteborg 2001 så spent? Og hvordan ble så mange som 50.000 mennesker mobilisert i demonstrasjonene?

Klassekampen har snakket med fire nordmenn som var til stede under de såkalte Göteborgskravallerna.

Én av dem er fagforeningsmann Boye Ullmann. Den gang var han midlertidig ansatt i Nei til EU, hvor han er faglig leder i dag, og for dem var det en selvfølgelighet å reise til EU-toppmøtet.

– Vi hadde forberedt oss i lang tid, og jeg var med i demonstrasjonsledelsen, sier Ullmann.

– Vårt mål i Göteborg var å ha breie, fredelige markeringer mot EUs intensjon om å utvide østover – også for å styrke EU-saken i Sverige, sier han.

Det var ikke bare Ullmann og Nei til EU-gjengen som hadde forberedt seg i lang tid. Ukevis på forhånd ble det skrevet om de massive demonstrasjonene som var ventet under møtet.

De spraya Working Power mens arbeiderklassen sto der og skalv.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Elisabeth Vik Forsberg har svingt hammeren i Tordenskiolds gate 5 mang en gang, men under Blomqvists årlige vårauksjon tirsdag kveld skjedde det noe helt nytt.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Både Rødt og SV mener det går med for mye ressurser på søknadsskriving i akademia. Det er ikke nødvendigvis de beste forskerne som får midler, ifølge Hege Bae Nyholt.

Forskningsrådet er for dyrt i drift og burde innskrenkes, hevder flere professorer.

Hvis forskerne i fjøset på Ås ikke får eksterne midler, stopper arbeidet opp. Professor Egil Prestløkken bruker ti prosent av tida si på søknader.

Hevder friheten trues av pengejag

Det Qatar-baserte mediet har dekket krigen i Gaza tett, men nå avslutter de samarbeidet med om lag 20 pressefolk. – Brutalt, sier Sidsel Wold.

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

En ideell forening lånte ut skipet sitt til Christopher Nolan – og fikk det skadet i retur. Nå venter foreningen på erstatning.

Da verden kom til Norge

Forlaget Solum Bokvennen er reddet

Dyrere kultur

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

Filmstudio i hardt vær etter KI-samarbeid

Oslo-byrådet ville legge ned Skolemuseet i Møllergata for å spare penger. Nå er det klart at museet blir bevart.

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Solum Bokvennen blir likevel ikke reddet

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Valget av ny direktør på Munchmuseet er «skjebnesvangert», ifølge Mona Pahle Bjerke. Heldigvis finnes det nok av kandidater.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Forlaget har 19 millioner kroner i gjeld. Nå kan det bli solgt til Vigmostad & Bjørke – for én krone.

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøpsordningen av litterære årsaker, er meningsløst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Både Rødt og SV mener det går med for mye ressurser på søknads­skriving i akademia. Det er ikke nødven­digvis de beste forskerne som får midler, ifølge Hege Bae Nyholt.

Forsk­nings­rådet er for dyrt i drift og burde inn­skren­kes, hevder flere profes­sorer.

Hvis forskerne i fjøset på Ås ikke får eksterne midler, stopper arbeidet opp. Professor Egil ­P­restløkken bruker ti prosent av tida si på søknader.

Hevder friheten trues av pengejag

Det Qatar-baserte mediet har dekket krigen i Gaza tett, men nå avslutter de samar­beidet med om lag 20 pressefolk. – Brutalt, sier Sidsel Wold.

Norske lyttere er skeptiske til KI-innleste lydbøker

En ideell forening lånte ut skipet sitt til Chris­to­pher Nolan – og fikk det skadet i retur. Nå venter foreningen på erstatning.

Da verden kom til Norge

Forlaget Solum Bokvennen er reddet

Dyrere kultur

Hvorfor er det å si «jeg er funksjons­hemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

Filmstudio i hardt vær etter KI-samarbeid

Oslo-byrådet ville legge ned Skole­mu­seet i Møllergata for å spare penger. Nå er det klart at museet blir bevart.

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

Klasse­kam­pen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Solum Bokvennen blir likevel ikke reddet

Forleg­ger­for­eningen mener uventede nullinger vitner om at Kultur­rådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklu­sjonen til Blomqvists auksjo­na­rius etter vårens stora­uk­sjon.

Valget av ny direktør på Munch­mu­seet er «skjebne­svan­gert», ifølge Mona Pahle Bjerke. Heldigvis finnes det nok av kandidater.

Tone Hansen forlater Munch­mu­seet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Aldri mett på fot­ball­dogs og VM-gull

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Forlaget har 19 millioner kroner i gjeld. Nå kan det bli solgt til Vigmostad & Bjørke – for én krone.

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøps­ord­ningen av litterære årsaker, er me­nings­løst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Både Rødt og SV mener det går med for mye ressurser på søknadsskriving i akademia. Det er ikke nødvendigvis de beste forskerne som får midler, ifølge Hege Bae Nyholt.

Forskningsrådet er for dyrt i drift og burde innskrenkes, hevder flere professorer.

Hvis forskerne i fjøset på Ås ikke får eksterne midler, stopper arbeidet opp. Professor Egil Prestløkken bruker ti prosent av tida si på søknader.

Det Qatar-baserte mediet har dekket krigen i Gaza tett, men nå avslutter de samarbeidet med om lag 20 pressefolk. – Brutalt, sier Sidsel Wold.

En ideell forening lånte ut skipet sitt til Christopher Nolan – og fikk det skadet i retur. Nå venter foreningen på erstatning.

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

Oslo-byrådet ville legge ned Skolemuseet i Møllergata for å spare penger. Nå er det klart at museet blir bevart.

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Valget av ny direktør på Munchmuseet er «skjebnesvangert», ifølge Mona Pahle Bjerke. Heldigvis finnes det nok av kandidater.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøpsordningen av litterære årsaker, er meningsløst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.