Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

Vasaloppet, Ikea og Elsa Beskow. Sveriges nye kulturkanon er omstridt. 

En journalist har rukket opp hånda og fått ordet. Klassekampen er på plass i Uppsala, hvor Sveriges kulturkanon få minutter tidligere er blitt presentert for offentligheten for første gang.

Den svenske journalisten er ikke den eneste som lurer: Helt siden Sveriges regjering kunngjorde at de ville utforme en kulturkanon i 2022, har oppdraget splittet akademia, pressa, kunstnere og andre.

Forsøker regjeringen å sementere «svensk kultur»? Er initiativet rett og slett nasjonalistisk? Og vil ikke alle bli misfornøyde – et selvmordsoppdrag, altså?

Professor og historiker Lars Trägårdh, som har ledet arbeidet med kulturkanonen i to år, svarer at han har fått spørsmålet før.

– Og det er mulig at det korte svaret er: «Ja».

Noen overraskelser er det utvilsomt blant de 100 verkene og fenomenene Trägårdh og hans kumpaner har valgt ut: Ikea Älmhult, allemannsretten, pappapermisjonen, Vasaloppet og kakkelovnen.

Det er nemlig ikke bare litteratur og kunst som har fått plass i Sveriges kulturelle kanon – også felter som økonomi, religion, oppfinnelser og offentlighet er blant kategoriene.

Initiativet kommer fra høyre, til og med fra ekstremhøyre.

Kanon får refs fra venstre

247 verk av Edvard Munch går under hammeren i Bern

– Det er en sensasjon. Et kvart tusen grafiske arbeider kommer for salg på én dag – det har aldri skjedd før, sier kunsthandler Einar Tore Ulving.

Begivenheten vil finne sted ved auksjonshuset Kornfeld i den sveitsiske byen Bern: Torsdag om halvannen uke går en samling på 247 grafiske verk av Edvard Munch under hammeren.

Alle har tilhørt samme samling og har vært i én families eie siden før andre verdenskrig. Den tyske kunstsamleren Arnold Budczies (1866–1943) kjøpte de aller fleste verkene mellom 1928 og sin død i 1943.

Samlingen overlevde krigen til tross for at nazistene betraktet Munchs arbeider som «entartete Kunst» – ­degenerert kunst.

– Det var en spesiell samling. Jeg har aldri før hørt om samleren, men det finnes enkelte kjempesjeldne og superfine verk der, sier Ulving.

Han er en av Norges framtredende Munch-handlere og har studert katalogen inngående. Samlingen er sprikende, mener han.

– Samlingen har den fineste utgaven av «Kysset» jeg noen gang har sett. I tillegg har den en del akvatinter som er helt fantastiske. Men det er også mange vanlige trykk, sier Ulving.

– Er det noe som bør inn i norske museers samlinger?

Samlingen har den fineste utgaven av Kysset jeg noen gang har sett.

Aldri før har så mange Munch-verk vært til salgs

«Den røde akt», «En hvit strand» og «Septemberglød» – lyder noe av dette kjent? I så fall bør du henvende deg til Munchmuseet med det samme.

Det er nemlig få som har sett Ludvig Karstens malerier med de nevnte titlene. Det første ble sist stilt ut på 1970-tallet, mens de to siste har ikke vært å se i offentligheten på mer enn 100 år. Og ingen – foruten de som har bildene på veggen – ser ut til å vite hvor de er.

– Det ene bildet vi etterlyser, ble sist stilt ut i 1923. Da hevdet en kritiker, Jappe Nilssen, at dette verket ville stå som et av standardverkene i norsk malerkunst, sier Signe Endresen, kurator ved Munchmuseet.

Om under to måneder åpner museet en utstilling med malerier av Ludvig Karsten (1876–1926). Men fordi få av Karstens verk finnes i samlingene til norske museer, har de lånt to tredeler av private samlere.

Og enda er det tre verk de søker: En etterlysning ble lagt ut på museets hjemmeside før sommeren.

– Hvorfor vet vi ikke hvor maleriene befinner seg?

– Det er litt varierende. Det ene bildet, «En hvit strand» (1901), er ikke blitt sett på over hundre år. Bildet er fra 1901, og der forsvinner sporene. Det er nok i en privat samling, sier hun.

Det ene bildet er ikke blitt sett på over hundre år.

Munch etterlyser forsvunne malerier

Rikke Løe Hovdal

De andre partienes kulturpolitiske talspersoner har et privilegium Lubna Jaffery (Ap) ikke har: å kunne fraskrive seg ansvaret for tingenes tilstand.

Til gjengjeld har hun noe de mangler: makta. Hva har kulturministeren brukt den til – og hva lover hun for framtida?

– Etter fire år i regjering: Hva er Ap ikke i mål med på kulturfeltet?

– Det er mange ting, og derfor har vi lyst til å vinne valget. Vi må jobbe videre med det arbeidet vi har startet med Kunstnarkår (stortingsmelding, journ.anm.), som handler om å sikre at kunstnere får tilstrekkelig betalt for arbeidet de gjør. I tillegg trenger det frie feltet et løft og gode støtteordninger, og så vil vi reversere ABE-kuttene til Høyre-regjeringen. Jeg har brukt mine år som minister på å prøve å utjevne kuttene, men det tar tid.

– I Hurdalsplattformen lovet dere å styrke kunstnerøkonomien. Lederen i Unge Kunstneres Samfund uttalte nylig til Klassekampen at arbeidet med det profesjonelle kunstfeltet har sakket akterut de siste årene. Stemmer det?

– Jeg vet ikke akkurat hva som ligger i det, men vi har styrket kunstnerstipendene betydelig. Det er en del av virkemidlene i Kunstnarkår, for å gi kunstnere en stabil hverdag. Hvis en høyresideregjering vinner fram, vil det bli kutt – det har Frp sagt med all tydelighet. Vi er den største garantisten for å utvikle kunstnerpolitikken.

– En av de store sakene i din tid som statsråd har vært National­theatrets framtid. Etter år med ­utredninger og pengebruk på Tullinløkka-alternativet gikk dere for Sps forslag?

– Nei, det gjorde vi ikke. Trygve Slagsvold Vedum prøver å late som det, men jeg tror ikke han er for den løsningen vi har gått inn for. Han ville ha en minimums­løsning, men vi har gått for en mer fornuftig løsning med oppgradert hovedscene og to biscener utenfor.

– Når kan vi vente oss at rehabiliteringen starter, om dere blir ved makta?

Lover å bøte på kutt

Elise Winterthun

Endre Ugelstad Aas

Hvor var du da Sylvi Listhaug rettet pistolen mot Erna Solberg? Enten du så partilederdebatten i Arendal i midten av august eller ei: Sjansen er stor for at du fikk med deg akkurat 

Klippene av landets makttopper i det som tilsynelatende var deres aller første stein-saks-papir-duell, ble delt ikke bare av statskanalen selv, men i stort sett alle nasjonale medier.

NRK vil kanskje kalle det en suksess. Andre har etterlyst politikkens alvor – også i herværende avis, hvor en lederartikkel advarte mot å «drukne partilederdebatten i tant og fjas».

Nå vel, hvor kommer fjaset fra? Når ble vi egentlig enige om at politikerdebatt er så kjedelig at vi trenger litt sirkus – og hvem gagner det?

Den første norske partilederdebatten fant sted fredag kveld 25. august 1959, og da var det aldri blitt sendt et så langt sammenhengende program på norsk fjernsyn: I intet mindre enn to og en halv time debatterte partilederne, og det i svært ordnede former, uten avbrytelser og med nøyaktig fordeling av taletid.

– Vi var veldig lite opptatt av underholdning, sier Tom Berntzen da Klassekampen ringer.

Han var ansatt i NRK fra 1973 til 2001 – lenge som politisk journalist – og har ledet en drøss partilederdebatter. Som ordstyrer regjerte han etter andre idealer enn i dag, hevder Berntzen.

– Det å underholde er ikke det samme som 

. En politisk debatt skal underholde, men ikke være underholdning. I år er det altfor mye gags. Det er en undervurdering av seeren, sier han.

Jeg var ikke stolt av det da, og jeg er ikke stolt av det nå.

Med tant og fjas til tinget

– Alle må selvsagt få lov til å lese så mye de vil. Men slik skolen er rigget, fører det til at folk føler seg som tapere, sier Grethe Fatima Syéd.

På tirsdag hadde litteraturviteren en kronikk på trykk i Klassekampen hvor hun spurte om skjønnlitteratur har for stor plass i norsk skole. Ideen om at lesing gjør en mer empatisk eller gir en evnen til kritisk tenkning, er utdatert, ifølge henne: I stedet fører ­litteraturundervisning til ­«avmaktsfølelse» og «traumer».

Påstanden har fått flere til å reagere. Lar vi litteraturen bli en fritidssyssel kun for dem som kommer fra hjem med fulle bokhyller, vil det er være et «samfunnssvik», hevdet professor Marte Blikstad-Balas i går.

litteratur – jeg har brukt hele livet mitt på det, understreker Syéd.

– Men når Blikstad-Balas sier at det er viktig å tilby lange bøker på skolen fordi ikke alle får det hjemme, er det en faktor som glipper: De som lykkes i å lese romaner på skolen, er først og fremst de som 

At lesing på skolen er utjevnende, stemmer ikke, mener Syéd.

– Det er de som har sjansen til å lese lange bøker hjemme som profitterer mest og liker seg best i norskfaget, sier hun.

I går hevdet professor Frode Helmich Pedersen at Syéd ga uttrykk for et «elitistisk kunstsyn» med påstanden om at litteratur ikke er for alle.

Mitt beskjedne forslag er å lese kortere tekster.

Ut mot «selvsmiger»

Christopher Olssøn

Kanskje er det taktisk stemming og KrFs vekst, ikke kunstnerlønn og filmpolitikk, som har vært på flest politikeres lepper de siste ukene – men valgkampen er ikke over. Hva står på spill for kulturen?

I Klassekampens kulturpolitiske rundspørring er turen kommet til SVs Kathy Lie, som de siste fire årene har vært medlem av familie- og kulturkomiteen på Stortinget.

– Hva er den viktigste kulturpolitiske saken i vår tid?

– At vi sørger for at alle har mulighet til å oppleve kunst og kultur, uansett hvor i landet de bor og hva slags økonomi de har.

– Ja, hva syns du om prisnivået på kulturopplevelser i dag?

– Det er både og. Det finnes en del subsidierte eller billige tilbud, men mye er altfor dyrt. Det gjelder særlig teater- og konsertbilletter.

– Hvordan vil dere sikre kulturens tilgjengelighet?

– For det første er vi opptatt av å styrke den kulturelle grunnmuren: biblioteker, fritidsklubber og kulturskole. Det andre er at hvis folk skal kunne oppleve kunst og kultur rundt i landet, må noen kunne utøve det.

– Mange kunstnere har lav inntekt. Vil dere gjøre noe med kunstnernes kår?

Jeg var fascinert av Tullinløkka, men det var en dyr løsning.

Skal skrote leksene, men ikke lesingen

Det blir stadig ropt varsko om dalende lesing blant elever. Men kanskje bør det ikke være et mål at alle skal lese skjønnlitteratur, spurte litteraturforsker Grethe Fatima Syéd i tirsdagens Klassekampen.

Hun hevdet at lesepresset skaper «tapere», «avmaktsfølelse» og «traumer».

Kanskje er det heller ikke i litteraturens interesse å bli brukt som et middel for undervisning, skrev hun videre.

Flere av poengene fant gjenklang hos akademikere i gårsdagens avis. Men ikke alle mener Syéd treffer blink.

– For meg er det en underlig tanke at for å hjelpe litteraturen må vi holde den unna den oppvoksende slekt, sier litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen.

Pedersen oppfatter at hovedtanken til Syéd er å senke kravene for elever i skolen.

– Jeg skjønner hva hun vil fram til. Men det hun i realiteten gjør med denne kronikken, er å sette spørsmålstegn ved selve litteraturens verdi i skoleverket. Det er jeg mildt sagt skeptisk til.

I sin kronikk hevdet Syéd at litteraturens sentrale posisjon i norskfaget har et legitimeringsproblem. Pedersen er på sin side overbevist om at lesing av skjønnlitteratur har positive effekter.

Kanon er tilgjengelig for alle, ikke bare en elite.

– Et elitistisk kunstsyn

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

– Jeg er redd skolen bidrar til at barn og ungdommer får avsmak for litteratur, sier professor i idéhistorie Espen Schaanning.

I går trykket Klassekampen en kronikk av litteraturviter og førsteamanuensis Grethe Fatima Syéd med tittelen 

Hun opplever at skjønnlitteraturens plass i skolen har en «legitimeringskrise» og bekymrer seg for at mengden lesing truer elevenes velvære og vekst. «Det er på tide å diskutere hvordan norskfagets overgrep kan opphøre», konkluderer hun.

Schaanning er langt på vei enig i Syéds analyse.

– Hun peker på noe grunnleggende, sier han.

– Når elever skal ta en roman i hendene i dag, er det ikke fordi de skal få en god opplevelse, men for å finne sjanger, estetiske virkemidler og prestere. Man gjør litteraturen en bjørnetjeneste ved å gjøre den til et obligatorisk krav i skolen.

Schaanning har ved flere anledninger skrevet om norsk skole, blant annet i boka «Skolens mening» (2022). Idéhistorikeren mener spørsmålet er om kravene til prestasjon i norskfaget ødelegger selve leseopplevelsen.

– Det gjelder selvsagt ikke for alle, men jeg tipper det gjelder det store gross – og i alle fall dem som får dårligst karakterer og viser at de ikke kan «noe». De kan få skikkelig avsmak for litteratur, sier Schaanning.

Skolen er et sorteringsapparat som skaper tapere, men den trenger ikke være det på dette området òg.

Frykter skolen skaper avsmak for litteratur

Frp stiller flest spørsmål til kulturministeren. Nå bes Rødt og SV om å komme seg på banen

– Man snakker ofte om at det er stor enighet om kulturpolitikken. Kanskje blir det for lavt trykk, sier Liv Ramskjær, generalsekretær i Museumsforbundet.

Klassekampen har gått gjennom spørsmålene besvart av statsråden i Kulturdepartementet fra de ulike partienes stortingsrepresentanter.

Sammenlagt for de siste to stortingsperiodene har Frp stilt flest spørsmål til kultur- og likestillingsministeren, med 184 totalt.

I inneværende periode har Høyre, som opposisjonsparti, stilt 110 spørsmål til statsråden. Det utgjør 3,3 prosent av alle partiets spørsmål.

Da Ap var i opposisjon i forrige periode, stilte de totalt 174 spørsmål til statsrådene for kultur. Det utgjorde 4,3 prosent av partiets spørsmål.

Liv Ramskjær er ikke nevneverdig imponert over andelen spørsmål som rettes til kulturministeren. Mest overrasket er hun over partiene lengst til venstre: Rødt og SV.

Henholdsvis 1,3 og 3,1 prosent av deres spørsmål i inneværende periode var rettet til kulturministeren.

– Det lave tallet til Rødt står ikke helt i stil med fokuset de har på kultur i partiprogrammet for neste periode, som jeg leste her om dagen. De har høye ambisjoner for kultur- og museumsfeltet, sier Ramskjær.

Ber SV og Rødt stille statsråden til veggs

Mylena Kifle

Øyafestivalens eiere får mediehjelp av norsk PR-byrå. En seier for aktivistene, sier forsker

Det norske PR-byrået First House har denne sommeren bistått KKR, et av verdens største investeringsselskap.

Dagsavisen, Avisa Oslo og Harstad Tidende bekrefter overfor Klassekampen at de i sommer er blitt kontaktet av First House på vegne av KKR. Byrået har bedt avisene rette opp faktafeil i debattinnlegg om selskapet.

Daglig leder i First House Jon Georg Dale – også tidligere statsråd for Frp – oppgir at byrået har hatt et kundeforhold med KKR i en årrekke.

Han vil imidlertid ikke fortelle hvorfor KKR søkte PR-hjelp denne gangen.

«Vi kommenterer ikke innholdet i kundeforhold», skriver Dale i en tekstmelding til Klassekampen.

Den siste tida har KKR-eide Superstruct og deres festivaler vært i hardt vær. I Norge eier Superstruct Øyafestivalen i Oslo og Palmesus i Kristiansand.

Bakgrunnen for kritikken mot festivalene er KKRs investeringer i israelske selskaper. Blant annet eier KKR Aviv Group, som igjen eier det israelske nettstedet Yad2, som har annonsert for boliger på den okkuperte Vestbredden.

Aksjonsgrupper har bedt både artister og publikum boikotte festivaler eid av Superstruct – deriblant Øya og Palmesus.

Eieren får hjelp av First House

Aksjonsgruppe maner til boikott – og refser Øya for å ikke tilby refusjon

Én dag før Tøyenparken i Oslo fylles med festivalgjengere, forsøker hundrevis å selge bort billettene sine. Det viser videresalgsplattformer som Tixel og Ticketswap.

Ifølge Nina Lillebo, som er en av talspersonene for boikottkampanjen mot Øyafestivalen, skyldes det oppmerksomheten rundt festivalens eiere KKR.

– Vi har fått flere meldinger av folk som forteller at de har bedt festivalen om refusjon, men ikke blitt møtt på det. Øya ber dem videreselge billettene sine, men problemet da er at vi ikke får dokumentert hvor mange som ber om refusjon. Pengene går bare videre, og Øya taper ikke på det. Derimot taper publikum, som risikerer å ikke få solgt billetten sin nå, sier Lillebo.

– Vi oppfordrer likevel publikum til å ta direkte kontakt med Øya og be om refusjon.

I 2018 ble festivalen kjøpt opp av det britiske selskapet Superstruct. Men bråket rundt Øya-eierne startet for alvor da Superstruct ble kjøpt opp av det amerikanske investeringsselskapet KKR i fjor sommer.

KKR eier nemlig Aviv Group, som igjen eier Yad2 – Israels største plattform for rubrikkannonser. Nettstedet har blitt anklaget for å annonsere for nye boliger på okkuperte områder på Vestbredden.

Da Klassekampen sjekket Yad2 i juni, lå det ute en aktiv annonse for et nytt boligkompleks i Ma’ale Adumim på Vestbredden.

Øya får også kritikk for å ha Pepsi som hovedsponsor. Pepsi eier israelske Sodastream, som er på BDS-bevegelsens boikottliste.

Jeg har sett at noen har sammenliknet å dra på Øyafestivalen med å dra på demonstrasjon. Det er bullshit.

Aksjonsgruppe ber publikum boikotte Øya

Hannah Bull Thorvik

Saga Eline Jonsson

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Norsk festivalsommer er for alvor i gang, og flere av de store festivalene har allerede pakket sammen telt og forsterkere. Juni har bydd på alt fra hardrock på Tons of Rock til stemningsfull indie på Bergensfest.

Mens artistene stemmer gitarene, har én gruppe tilsynelatende valgt å slå seg løs på annet vis: nemlig med småprat og skravling midt i konserten.

Musikkanmelder Petter Lønningen i Bergens Tidende tok nylig turen til en Aurora-konsert under Bergensfest, og han oppsummerte opplevelsen med tre velvalgte ord: «Hold kjeft, skravlebøtter.» Det er ikke første gangen det skjer: I 2019 fikk publikum i Bodø høre det direkte fra selveste Robert Plant, og seinere tok musiker Unni Wilhelmsen bladet fra munnen og hevdet at nordmenn er de verste i klassen på prating under konsert.

Hva har skjedd med festivalpublikummet? Stemmer skremmebildet? Vi har spurt årets festivalartister.

Hvordan vi oppfører oss på konsert, er ikke bare en detalj for Øystein Greni. Frontfiguren i Bigbang har i årevis irritert seg over publikums festivalmanérer – og han har sin egen teori om hvorfor det står så dårlig til.

– Det handler ikke om at folk er slemme eller vil ødelegge. Men mange skjønner rett og slett ikke hvor viktig konsentrasjon og ­tilstedeværelse er for det kunstneriske, sier han.

Ifølge Greni mangler vi i Norge en sterk tradisjon for lyttende konsertkultur. Resultatet? En publikumsatferd som minner mer om lørdagskvelden foran tv-en enn en levende musikkopplevelse.

– Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus. Folk skravler i vei og forstår ikke at de saboterer noe som kunne vært magisk, sier han.

Folk tror at de ser på Mesternes mester med potetgull og brus.

Selfies, skravling – og litt musikk?

Takk for interessen, men vi tar ikke lenger imot manus, og vi har mottatt så mange at vi trolig ikke rekker å svare alle.

Omtrent slik lød det automatiske svaret Klassekampen mottok da vi kontaktet Conduit Books for et intervju med forlagssjefen.

Det lille, britiske forlaget er helt ferskt og har ennå ikke utgitt en eneste tittel – men de har allerede gjort seg bemerket. Da forfatteren og kritikeren Jude Cook lanserte forlaget i vår, vakte det oppsikt: De skal nemlig kun utgi mannlige forfattere – og aller helst debutanter under 35.

– Vi har fått inn 1500 manus. Å gå igjennom dem har vært en enorm oppgave, sier Cook på linje fra London.

Klassekampen har de siste ukene skrevet flere artikler om kjønnsbalansen i den norske bokbransjen. Med unntak av på bestselgerlistene er kvinner overrepresentert i nesten alle deler av sektoren, blant annet på debutantlistene, skriveskolene og i redaksjonene.

Det samme er tilfellet i Storbritannia, ifølge forlagssjef Jude Cook.

– Her er rundt 80 prosent av redaktørene kvinner. Det er ikke et problem som må fikses, det er ingen dårlig ting at kvinner gjør det bra i forlagsbransjen. Går man 30 år tilbake i tid, var det omvendt, sier han og fortsetter:

– Men forlagsvirksomhet er personlig. Vi selger ikke tomatbønner, men bøker man resonnerer med følelsesmessig. Resultatet er at bokutgivelser ofte følger kjønnslinjer.

Hvor er historiene fra svarte arbeiderklassemenn? De blir ikke utgitt.

Har startet forlag for unge menn

Hanne Skogvang Stork

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Da Håvard Førland nylig skulle skrive sin faste spalte i Tysvær Bygdeblad, valgte han et aktuelt tema: ­dalende leselyst blant norske barn.

«‘Legere ergo sum’ – eg les, altså er eg!», opp­summerte Førland i teksten, som avslutter med ti anbefalinger til ­bøker høyt på salgslistene. Men dem hadde han ikke lest.

Romanen «Ikke mennesker jeg kan regne med» av Kyrre Andreassen ble omtalt som en psykologisk thriller «så spanande at … forfattaren kan le heile vegen til banken». Guri Idsø Vikens roman «Krakk» omhandler hvor vanskelig det er med menneskelige relasjoner – og et krakk, ifølge Førlands tekst.

Da spalta ble delt i sosiale medier, fikk beskrivelsene flere forfattere til å stusse: På Facebook skrev Viken at «ingen av beskrivelsene stemmer med innholdet i bøkene». Flere reagerte også på at de angivelige åpningssetningene Førland siterte, var feilaktige – og spurte om han har brukt kunstig intelligens (KI) til beskrivelsene.

– Ja. Det har jeg, svarer Førland da Klassekampen ringer.

– Jeg må legge meg flat, det er ikke annet å gjøre.

Førland forteller at han har skrevet den innledende teksten selv, men at anbefalingene kommer fra språkmodellen ChatGPT.

En av de «rammede» forfatterne er Kyrre Andreassen. Han synes det hele er komisk.

Selv om man ramler av sykkelen, slutter man ikke å sykle for det.

Brukte KI til å lage bokreferat

Dag Eivind Undheim Larsen

Erik Rudeng tror ikke på prislappen for oppussingen av Nationaltheatret

– Dette blir neppe den billigste løsningen, sier forfatter og tidligere museumsdirektør Erik Rudeng.

Regjeringen, med kulturminister Lubna Jaffery (Ap) i spissen, har nå avgjort framtida for Nationaltheatret.

Etter flere år med utredninger og debatt ble det fredag kveld klart at de går for den såkalte minimumsløsningen, som innebærer oppussing av det eksisterende bygget og etablering av en midlertidig hovedscene et annet sted i byen.

Det har lenge vært klart at Norges teaterstorstue, som ligger sentralt plassert midt i Oslo sentrum, trenger både oppussing og oppgradering.

De siste årene er det blitt lansert flere alternativer for rehabiliteringen. Et av dem innebar å bygge et flunkende nytt og storstilt underjordisk teater på Tullinløkka, med en foreløpig prislapp på nesten ti milliarder kroner.

I tillegg har ei arbeidsgruppe, med blant annet tidligere teatersjef Ellen Horn og Erik Rudeng, foreslått at hovedbygningen i sentrum ikke bare skal pusses opp, men også utvides med et nytt tilbygg i klassisk stil.

I forrige uke kom altså beskjeden om at regjeringen har bestemt seg. Valget falt på den såkalte «minimumsløsningen». Tanken er at det skal etableres en midlertidig scene i nærheten av ring 3, som seinere skal kunne fungere som to permanente biscener for Nationaltheatret. Prislappen anslås til mellom fire og fem milliarder kroner.

Overfor Aftenposten uttrykte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) glede over å kunne ta saken et steg videre «i stedet for å stå i stampe». Hun kaller det en «forsvarlig og nøktern bruk av penger».

Det å drive bydelsutvikling i hovedstaden er ikke en ­statlig oppgave.

Tror ikke på prislappen

«De var unge, modige og utrolig talentfulle», sa regissør Tonje Hessen Schei til Klassekampen torsdag. Hun snakket om sine fire palestinske kollegaer, som var med på å lage dokumentaren «Praying for Armageddon» (2023) – og som nå er døde. Én etter én er de blitt drept av israelske bomber siden krigen brøt ut i 2023. Schei fikk det bekreftet i juni, og nå er hun i sorg. Dessverre er hun ikke aleine om å ha mistet kollegaer i Gaza de siste snart to årene: Gjennom kunst, forskning, film, journalistikk og så mye annet arbeid er mange utenfor Gaza knyttet sammen med palestinere.

av grunnene til at det får absurde utslag når musikere bes holde seg utenfor politikken. I disse dager blåser det friskt omkring den britiske festivalen Glastonbury, som gikk av stabelen forrige helg. Både den irske rapgruppa Kneecap og den engelske pønkduoen Bob Vylan har mottatt massiv kritikk etter at de ropte Israel-kritiske slagord under konsertene sine. Allerede før festivalen hadde statsminister Keir Starmer vært kritisk til å la Kneecap spille, og etterpå har han fordømt uttalelsene fra Bob Vylan, som skal ha ropt «fri, fri Palestina» og «død over IDF» fra scenen. Etterpå har BBC fått krass kritikk for ikke å fjerne videoene av konsertene raskt nok, og politiet har formelt åpnet etterforskning av både Kneecap og Bob Vylans konserter.

 til å stille spørsmål ved slagordet «død over IDF», men å ville knuse 

til en stat som i løpet av halvannet år har utradert hele byer, blokkert livsnødvendige forsyninger og tatt livet av titalls tusen barn, må være en legitim ytring. Anine Kierulf har sammenliknet utsagnet med «knus homolobbyen» eller «knus patriarkatet». Den politiske innblandingen får det til å virke som om det kun er et par band som er kritiske til Israel, påpekte den australske musikeren Amy Taylor i Amyl and the Sniffers, som også spilte på Glastonbury. Det er feil: Støttemarkeringene til Palestina har gjennomsyret festivalen. Inntil angrepene på Gazastripa tar slutt, vil det ikke bli mindre, men mer politikk i musikken, sier Taylor. Inntil det vil ikke musikken – eller kunsten for øvrig – «bare» være musikk.

Det vil ikke bli mindre, men mer politikk i musikken.

Politisk arena

Magne Mellem Enoksen

Jo Nesbø, Lars Mytting og Jørn Lier Horst: Det er enkelte navn som går igjen på bestselgerlistene år etter år.

De siste ti årene har menn vært i flertall på topplistene for både ny, norsk skjønnlitteratur voksne og for barn og ungdom. Klassekampen har talt topp 20 på Bokhandlerforeningenes årlige lister siden 2016:

I voksenbokkategorien er 63 prosent av forfatterne menn.

I barne- og ungdomsbokkategorien er 68 prosent av forfatterne menn.

– Det er mye krim, sier Cathrine Krøger, litteraturkritiker i Dagbladet.

– Kvinner er mer fleksible, de leser både menn og kvinner. Men jeg tror det er sjeldent at menn leser like mye av damekrimforfatterne.

De siste ukene har Klassekampen skrevet om kjønnsbalansen i Bok-Norge. Våre tellinger har vist at kvinner er i flertall, for eksempel blant redaktørene, forskerne, kritikerne, debutantene og på skriveskolene.

Det handler om å skrive bøker mange vil lese.

Menn selger fortsatt mest

Fem forfattere og poeter rapporterer fra den siste uka i et krigsherjet Iran

De siste dagene er det som om et gammelt sår har åpnet seg igjen. Vi har vært i krig i Iran i årevis. Men hva betyr egentlig krig? For meg betyr krig å mangle trygghet hjemme, å bli tatt til fange av sikkerhetsstyrker hjemme, seint på kvelden, når som helst. Krig er priser som skyter i været og økonomisk ustabilitet. Krig betyr at vi blir drept på veiene hver dag – i en skala langt over det globale gjennomsnittet. Krig er falske rettssaker holdt i provisoriske rettssaler. Krig er ikke å vite hvordan morgendagen vil se ut. Og vi har levd med alt dette i årevis. For å være ærlig er lyden av eksplosjoner de siste dagene blitt like hjemsøkende vakker som å lytte til Vangelis’ «Conquest of Paradise». Det er merkelig, nærmest poetisk, at vår svorne fiende ved en eller annen skjebnens ironi viser seg å være den samme svorne fienden av Israel.

Jeg var sikker på at bare med Israel og USAs hjelp kunne vi bli befridd fra Den islamske republikkens diktatur. Derfor var jeg håpefull da angrepene begynte – jeg var sikker på at Israel ville handle presist og målrettet. Min eneste bekymring handlet om mine landsmenn, om deres frykt. Men nå føler jeg lettelse, fordi det er klart for mange at Israel har spesifikke mål og ikke forsøker å skade allmennheten.

Selv om det er flere dager siden krigen brøt ut, kan jeg, for å være ærlig, ikke helt tro på at det skjer. Jeg kunne aldri forestille meg at det ville skje så raskt, så bestemt, så kraftfullt. De siste dagene har jeg stilt meg spørsmålet: Kan Iran endelig bli befridd fra dette diktaturets grep? Et regime som har latt folket sitt blø gjennom flere tiår. Et folk som begynte å yte motstand så tidlig som i 2009 (valgprotestene, journ.anm.). Bevegelsen i 2022 tok kampen lenger (Kvinne, liv, frihet-protestene, journ.anm.). Revolusjonen fant først sted i sinnene våre – og nå virker et regimeskifte nærmere enn noen gang.

Til tross for all frykten og usikkerheten bruker jeg disse dagene på å drømme om en lysere framtid. Og om natta sovner jeg til tanken om frihet uten forbehold, uten unntak.

Angående de amerikanske angrepene: Jeg ønsket aldri at landets infrastruktur skulle ødelegges. Jeg ønsket ikke at krig og blodsutgytelse skulle trekke ut. Men dessverre klarte ikke USA å få det iranske regimet til forhandlingsbordet, og dette ble utfallet. Mitt hjemlands velstand er blitt ødelagt. Folk er blitt drept, liv ødelagt. Det er en tragisk virkelighet. Men dette er krig – og vår drøm, som iranere, er frihet. Og den drømmen har alltid en pris.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Vasaloppet, Ikea og Elsa Beskow. Sveriges nye kulturkanon er omstridt.

247 verk av Edvard Munch går under hammeren i Bern

Ludvig Karsten ble spådd en sentral plass i norsk kunsthistorie. Slik ble det ikke. Nå etterlyser Munchmuseet tre savnede verk.

Lover å bøte på kutt

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Lesing på skolen er ikke utjevnende, mener Grethe Fatima Syéd. – Hvem gjør det best i norskfaget? Det er eliten.

SVs kulturpolitiske talsperson elsker Theodor Kittelsen, Kork og korps.

– Et elitistisk kunstsyn

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

Frp stiller flest spørsmål til kulturministeren. Nå bes Rødt og SV om å komme seg på banen

Øyafestivalens eiere får mediehjelp av norsk PR-byrå. En seier for aktivistene, sier forsker

Aksjonsgruppe ber publikum boikotte Øya

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Menns historier er underrepresentert i fiksjonen, ifølge britiske Jude Cook. – Jeg bekymrer meg for at min åtte år gamle sønn ikke vil ha noen litterære helter.

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Tror ikke på prislappen

Politisk arena

Menn er fortsatt på salgstoppen i Bok-Norge. – Mange menn vil ikke lese om kvinner, sier Hilde Susan Jægtnes.

Fem forfattere og poeter rapporterer fra den siste uka i et krigsherjet Iran

– Forlag er blitt industri

Bok-Norge er kjønnsdelt, og barnebokfeltet er desidert verst i klassen. – Alt som handler om barn, har lav status, sier forsker.

Erlend Mørch ville skrevet bøker – hvis det ikke hadde vært for tv og podkast

At det for øyeblikket er flest kvinner i Bok-Norge, bekymrer verken Brit Bildøen eller Eldrid Lunden.

Hvor er det blitt av alle gutta?

Nei til «Gubben og katten», «Kvinner i kamp» og Aslak Nore: Slik virker sensur og selvsensur på det russiske bokmarkedet.

Striden om Hilma af Klint tilspisser seg.

Fire av Norges ti beste unge forfattere har bare skrevet én bok. Utenkelig for 20 år siden, mener Espen Stueland.

Vasaloppet, Ikea og Elsa Beskow. Sveriges nye kultur­kanon er omstridt.

247 verk av Edvard Munch går under hammeren i Bern

Ludvig Karsten ble spådd en sentral plass i norsk kunst­his­torie. Slik ble det ikke. Nå etterlyser Munch­mu­seet tre savnede verk.

Lover å bøte på kutt

Valgkampen er blitt et sirkus, sies det. Eller har det alltid vært sånn?

Lesing på skolen er ikke utjevnende, mener Grethe Fatima Syéd. – Hvem gjør det best i norskfaget? Det er eliten.

SVs kultur­po­li­tiske talsperson elsker Theodor Kittelsen, Kork og korps.

– Et elitistisk kunstsyn

Idéhis­to­riker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

Frp stiller flest spørsmål til kultur­mi­nis­teren. Nå bes Rødt og SV om å komme seg på banen

Øyafes­ti­valens eiere får mediehjelp av norsk PR-byrå. En seier for akti­vis­tene, sier forsker

Aksjons­gruppe ber publikum boikotte Øya

Dårlig konsert­kultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Menns historier er under­re­pre­sentert i fiksjonen, ifølge britiske Jude Cook. – Jeg bekymrer meg for at min åtte år gamle sønn ikke vil ha noen litterære helter.

Brukte KI til å lage bokreferat: – Komisk, sier forfatter Kyrre Andreassen

Tror ikke på prislappen

Politisk arena

Menn er fortsatt på salgs­top­pen i Bok-Norge. – Mange menn vil ikke lese om kvinner, sier Hilde Susan Jægtnes.

Fem forfattere og poeter rappor­terer fra den siste uka i et krigs­her­jet Iran

– Forlag er blitt industri

Bok-Norge er kjønnsdelt, og barne­bok­feltet er desidert verst i klassen. – Alt som handler om barn, har lav status, sier forsker.

Erlend Mørch ville skrevet bøker – hvis det ikke hadde vært for tv og podkast

At det for øyeblikket er flest kvinner i Bok-Norge, bekymrer verken Brit Bildøen eller Eldrid Lunden.

Hvor er det blitt av alle gutta?

Nei til «Gubben og katten», «Kvinner i kamp» og Aslak Nore: Slik virker sensur og selvsensur på det russiske bokmar­kedet.

Striden om Hilma af Klint tilspisser seg.

Fire av Norges ti beste unge forfattere har bare skrevet én bok. Utenkelig for 20 år siden, mener Espen Stueland.

Vasaloppet, Ikea og Elsa Beskow. Sveriges nye kulturkanon er omstridt.

Ludvig Karsten ble spådd en sentral plass i norsk kunsthistorie. Slik ble det ikke. Nå etterlyser Munchmuseet tre savnede verk.

SVs kulturpolitiske talsperson elsker Theodor Kittelsen, Kork og korps.

Idéhistoriker Espen Schaanning frykter at skolen bidrar til at barn får avsmak for litteratur

Frp stiller flest spørsmål til kulturministeren. Nå bes Rødt og SV om å komme seg på banen

Øyafestivalens eiere får mediehjelp av norsk PR-byrå. En seier for aktivistene, sier forsker

Aksjonsgruppe ber publikum boikotte Øya

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Menns historier er underrepresentert i fiksjonen, ifølge britiske Jude Cook. – Jeg bekymrer meg for at min åtte år gamle sønn ikke vil ha noen litterære helter.

Menn er fortsatt på salgstoppen i Bok-Norge. – Mange menn vil ikke lese om kvinner, sier Hilde Susan Jægtnes.

Fem forfattere og poeter rapporterer fra den siste uka i et krigsherjet Iran

Bok-Norge er kjønnsdelt, og barnebokfeltet er desidert verst i klassen. – Alt som handler om barn, har lav status, sier forsker.

Nei til «Gubben og katten», «Kvinner i kamp» og Aslak Nore: Slik virker sensur og selvsensur på det russiske bokmarkedet.