Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

Det er bransjens feil at folk piratkopierer bøker, mener internettaktivist.

– Vi går ikke så langt som å si at man 

skal skjerme forfattere og forlag, sier Tom Fredrik Blenning, styremedlem i Elektronisk Forpost Norge (EFN).

De kaller seg en menneskerettighetsorganisasjon på det digitale domenet, og en av kjernesakene deres er fri deling av kunnskap. Det betyr også at de har et helt annet syn på opphavsrett enn hva som er vanlig i den norske bokbransjen.

Derfor kommer Blennings uttalelse med et «men»:

– Et stort problem, som har eksistert lenge, er at mange forlag tar ekstremt høye priser. Det er nesten umulig å få tilgang på for eksempel akademiske publikasjoner hvis du ikke har en institusjon i ryggen. Derfor bruker mange, særlig i det globale sør, Libgen. Det finnes ikke alternativer.

De siste ukene har Klassekampen skrevet flere artikler om Libgen, et skyggebibliotek på internett med store mengder piratkopiert forsknings- og skjønnlitteratur. Der kan man lese bøker uten å betale en krone.

Slike samlinger av piratkopiert materiale er i realiteten selvpåført av bokbransjen, mener Blenning.

– Opphavsretten fungerer i dag som et lovlig monopol på hvert enkelt hvert. De gangene man ser mye kopiering, er når utgivere og opphavsmenn utnytter monopolet, sier Blenning.

Dette skjer både på det norske bokmarkedet og i akademia, mener han – med noen unntak:

Med en gang forleggerne slutter å utnytte markedsposisjonen sin, roer piratkopieringen seg.

Mener forlagene kan skylde seg selv

Hva er en roman? Alskens litteraturteoretikere og vanlige lesere har prøvd å svare på spørsmålet – uten å bli enige. Skal vi tro kritiker Ingunn Økland, er det enklere å svare på hva en roman 

I sin anmeldelse av Nikolai Torgersens «Gater jeg har levd», utgitt denne våren på Aschehoug, argumenterer hun for at forfatteren har formuleringsevne – «men foreløpig ikke av skjønnlitterær art».

Selv om det ikke står «roman» på omslaget, er boka påmeldt den automatiske innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. Ifølge Økland burde forlaget heller kalt det en selvbiografi.

– Den har mange bombastiske partier som undergraver romanfølelsen. Som leser møter du ikke en romanfigur, men en person som vil forklare betydningen av traumer i eget og andre familiemedlemmers liv, sier hun.

– Forfatteren rekonstruerer sine minner ved hjelp av fotografier og barnevernsdokumenter, ikke fantasien eller fiksjonen.

Boka topper bestselgerlistene og har høstet lovord i en rekke norske aviser. Forlaget omtaler boka som en «fortelling». Roman eller ei – samme det, vel?

– Forlaget har antakelig ønsket at den skal leses som en hybridbok i tradisjonen fra Annie Ernaux, Édouard Louis i Frankrike og Thomas Korsgaard i Danmark. Men på direkte spørsmål fra meg svarte pressekontakten at det er en roman, sier Økland.

Jeg tror Min kamp ville kommet ut som en memoar­bok hvis den var skrevet på engelsk.

Nordmenn skriver ikke memoarer

Henry er truckfører – og laster opp piratkopierte bøker på fritida.

Downloading pirated films is stealing. Stealing is against the law.»

Alle som har spilt av en DVD, har sett den: I noen år på 2000-tallet var den dramatiske advarselssnutten mot piratkopiering fast intro til enhver filmkveld. Hvor effektiv den var, vites ikke, men budskapet var tydelig: 

for filmene, cd-ene og bøkene dine. Hvordan skal ellers de sultne kunstnerne der ute få til salt i grøten?

«JK», som snakker med Klassekampen anonymt, har lang fartstid med deling av piratkopiert materiale. Allerede tidlig på 1990-tallet begynte han å laste opp og ned materiale fra ulike databaser, uten hensyn til lovligheten.

– Dette var i internettets begynnelse. Det handlet om en interesse for å kommunisere, som internett handler om. Men også en teknisk interesse – jeg ville se hva som var teknisk mulig, sier JK.

Fra start dreide prosjektet seg om å få og gi tilgang på informasjon, forteller han.

– Det var det faglige som fanget meg, muligheten til å få tak i informasjon og forskning som det ikke var mulig å få tak i andre steder.

Jeg har flere interessante gamle bøker, men jeg må skaffe meg en større skanner.

– Så fort det finnes en lås, vil noen lage en nøkkel

Elise Winterthun

Christopher 
Olssøn

Det var trengsel og spent stemning da Koro åpnet pressekonferansen på Kunstnernes Hus i Oslo i går. Etter taler fra blant andre statsråd Karianne Tung (Ap) og ledere for Nasjonal støttegruppe etter 22. juli entret juryleder Marianne Borgen scenen.

Hun kunne endelig avsløre at minnestedet i regjeringskvartalet skal utformes av kunstner Matias Faldbakken.

Hans forslag, «En opprettholdelse», består av en stor stålrigg, opprinnelig konstruert for å holde på plass ­Picasso- og Carl Nesjar-­verket «Fiskerne» da det ble skåret ut av Y-blokka.

Stålriggen skal males blå og fylles med en mosaikk bestående av en halv million små steiner. Mosaikkens motiv er en vadefugl og noen kvister og strå, etter ­Faldbakkens tegninger fra Utøya og Tyrifjorden.

Dette skal plasseres på Johan Nygaardsvolds plass, og skal være åpen for markeringer døgnet rundt.

Juryen leste opp begrunnelsen i fellesskap. Verket er «krevende, stort og insisterende» og blir stående som en vedvarende protestplakat, hevdet én. En annen uttalte at mosaikken representerer det flerkulturelle Norge.

I mylderet etterpå møter vi Klassekampens egen kunstkritiker Andreas Breivik. Han ble både overrasket og rørt over juryens valg.

– Jeg trodde at «Minne­lunden» (av Sune, Stange og Tyrmi, journ.anm.) skulle vinne. Det virket som et mye snillere opplegg. Jeg ­synes, som Faldbakken selv sa, at det var modig av juryen å ­velge noe som ikke er så ­diplomatisk.

Det er et godt verk, men det har en litt for løs forbindelse med traumet.

«Krevende» forslag vant

Husker du hva som hang i stua i 1965, 1990 eller 2010? Kanskje får du svaret her.

Caravaggio, Rembrandt og Odd Nerdrum: Den som har fulgt vinterens kunstdebatt, kan fort komme til å tro at det er reproduksjoner av disse herrenes verk det finnes flest av i norske hjem. Aldri har vel den 

kunsten stått så høyt i kurs her i nord?

Men skal vi tro kunsthistoriker og -rådgiver Cornelia Svedman, er det helt andre uttrykk som dominerer i norske stuer.

For eksempel finnes mange plakater med de abstrakte maleriene til Hilma af Klint – ja, for du trodde vel ikke du var aleine om dem?

– Jeg så utstillingen på Moderna Museet i 2013, og jeg har en plakat av Hilma af Klints «Ungdommen» på barnebadet, sier Svedman da Klassekampen ringer.

– Jeg elsker den plakaten. Vi er ikke så individuelle som vi tror.

Til vanlig jobber Svedman med de rikeste kunstkjøperne iblant oss – ikke det norske gjennomsnittshjem.

Men det finnes en sammenheng mellom hva som foregår på det internasjonale milliardmarkedet, og hvorvidt det henger landskapsmalerier eller abstrakte fargeklatter på veggene i de tusen hjem, mener Svedman.

– Den økonomiske eliten setter standarden. Når de kjøper nasjonalromantikk, begynner resten å innrede med furubord og nasjonalromantiske plakater. Det begynner med 50 millioner for en Mark Rothko i New York – og ender med et abstrakt maleri over et spisestuebord i Oslo.

Interiøret er vinduet til lomme­boka. Kunst er et vindu til sjela.

Pushwagner og en Jesus over sofaen

Anniken C. Mohr

Da Klassekampen møter Marte Blikstad-Balas, er det bare to dager siden hun gikk på som styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO).

Det skjedde på tampen av et av de mest dramatiske årsmøtene i foreningens historie. Årsmeldingen ble ved første avstemming underkjent, og stadig saftigere utspill mot det avtroppende styret haglet fra talerstolen.

At ikke alle misunner ­Blikstad-Balas’ nye posisjon, er kanskje ikke så rart. Men hun gruer seg ikke, forsikrer hun.

– Under årsmøtet sa Ingar Sletten Kolloen at vi alle er med på å gjøre Norge klokere. Vi har en så kompetent og dyktig medlemsmasse, som brenner for det foreningen jobber med, sier hun.

Blikstad-Balas, som er professor ved Institutt for ­lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo, skal lede et nærmest helt nytt styre – kun to tidligere medlemmer fortsetter.

De varsler nye takter. Første styremøte ble avholdt på dag to.

– Vi ble enige om at vi må rydde opp i problemene som ble åpenbare på søndag. ­Medlemmene må føle at de blir hørt underveis i året, slik at det ikke bygger seg opp misnøye som får fullt ­utløp på årsmøtene, sier Blikstad-Balas og legger til:

Jeg tror det tidligere styret har vært litt i utakt med medlemsmassen.

Ny NFFO-leder varsler nye takter

Dag Eivind Undheim Larsen

– Det var en uverdig stil, sier Trygve Riiser Gundersen.

Han snakker om søndagens årsmøte i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), hvor mer enn 300 av foreningens medlemmer var samlet i Oslo sentrum.

, kom det flere skarpe ordvekslinger og kraftsalver fra talerstolen og salen – både mot det avtroppende styret, den tidligere generalsekretæren og møtets ordstyrer.

– Dette var mitt første årsmøte. Jeg ville personlig aldri tatt et verv i en organisasjon hvor man risikerer å bli omtalt sånn fra talerstolen eller å bli utsatt for en sånn behandling fra sine organisasjonsfeller, sier Gundersen.

– Det er spesielt alvorlig når NFFO i dag har svært høy snittalder og et reelt rekrutteringsproblem.

Forfatteren og forlagsredaktøren er også kritisk til Klassekampens dekning, som ifølge Gundersen «lagde en vits» ut av en alvorlig situasjon i foreningen og på feltet.

Han mener det er tydelig at NFFO har vært i «dyp krise».

– Så alvorlig som situasjonen er, både for foreningen og bransjen generelt, reagerte jeg på tonen på årsmøtet. Den vanskeliggjorde debatt og skikkelige spørsmål om vanskelige temaer, sier Gundersen.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kan være skarp.

Reagerer etter ampert årsmøte

Vi er noen skrullete, krakilske oldinger! sa Erik Rudeng på «ellevilt» årsmøte i NFFO.

Gjentatte ganger under gårsdagens årsmøte i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) måtte ordstyrer be salen dempe seg eller begrense innleggene sine.

Det var tidvis svært opphetet stemning under møtet på hotellet The Hub i Oslo, hvor drøyt 300 av foreningens medlemmer var samlet.

Etter tre timer – og lenge etter skjema – var det klart for å stemme over årsmeldingen.

– Hva gjør vi med denne årsmeldingen? spurte Helge Rønning fra talerstolen.

– Årsmeldingen skal være en beretning om hva som har foregått innenfor foreningen, om tiltak, men også konflikter og diskusjoner innenfor foreningen. Det er 

Rønnings spørsmål kom som følge av at flere betente saker var blitt tatt opp fra talerstolen. I sommer skrev Klassekampen om 

 i administrasjonen og påstander om «fryktkultur»: I løpet av en toårsperiode har flere ansatte sluttet, inkludert tidligere generalsekretær Arne Vestbø, som sa opp før jul.

Styret ble møtt av protest

Endre Ugelstad Aas

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skyggebiblioteket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

35 titler av Anne B. Ragde, 39 av Jon Fosse – og hele 75 av Karl Ove Knausgård. Norske forfattere er godt representert på Library Genesis, gjerne kalt Libgen.

Det høres kanskje flott ut, men ikke alle ser lyst på det: I dette «biblioteket» kan bøkene nemlig leses av alle og enhver uten at forfatterne eller forlagene får et rødt øre.

Og bruken begrenser seg ikke bare til leselystne enkeltmennesker: I går skrev Klassekampen at tekgiganten Meta har brukt Libgen til trening av den kunstig intelligente språkmodellen Llama3. En storfisk, altså.

– Skyggebiblioteker er maskiner for brudd på opphavsretten, sier Dorothea Strecker, forsker ved Institutt for biblioteks- og informasjonsvitenskap ved Humboldt-universitetet i Berlin.

Skyggebiblioteker inneholder store mengder opplastede bøker og vitenskapelige artikler. Libgen er et av verdens største. Klassekampen har lett etter norske forfattere ved hjelp av søkeverktøyet til magasinet The Atlantic– og fått treff på mer enn 80 navn.

– Det finnes noen veldig aktive miljøer som laster opp litteratur og bøker selv. Det er som med Napster og torrent-miljøet: Det er rett og slett noen som laster opp ting så andre kan få bruke det. De er idealister, sier Strecker.

Libgen er drevet av et kollektiv uten en leder.

Disse kan leses gratis

Mange av oss har erfart det: Bøker koster. Akkurat dette utsagnet ble derimot ikke ytret ved kassa i en norsk bokhandel, men i en intern samtale mellom Meta-­ansatte.

I en chat fra 2023 diskuterte de ansatte hvordan de best kunne skaffe store mengder bøker til trening av den kunstig intelligente språkmodellen Llama 3.

På det tidspunktet hadde de forsøkt å lisensiere bøker og forskningsartikler fra ulike selskaper, men det gikk treigt og, vel, var for dyrt.

Dermed sto de overfor et dilemma: Hvordan skulle de få tak i nok tekst til å kunne «tette luka» til konkurrerende KI-verktøy?

Løsningen fant de i en av nettets databaser med enorme mengder opplastede bøker – romaner, diktsamlinger, sakprosa og vitenskap. Problemet var bare at de er piratkopiert.

Samtaleloggen mellom de ansatte i Meta ble gjort offentlig i januar, da en domstol friga den mot selskapets vilje.

Via disse dokumentene ble det klart at Meta har brukt Library Genesis (Libgen), et såkalt skyggebibliotek med opprinnelse i Russland – og at bruken var godkjent av selveste «MZ», nemlig Meta-overhode Mark Zuckerberg.

Det er sylfrekt og ulovlig og drøyt på alle måter.

Anklages for nytt bokran

Jeg snakker i fredens navn. Kall meg palestiner», skriver Gayatri Chakravorty Spivak i åpningen av essayet «Teaching for a Broken World» fra i fjor.

– Det er et sitat fra et dikt av poeten June Jordan, forklarer Spivak.

– Det er fabelaktig. I diktet etterlyser hun et «living room». Det er en perfekt lek med ord: Det er vanligvis et rom hvor familien samler seg, men hun bruker det om hva hun ønsker seg i verden, og det er ikke mulig å finne et slikt sted.

Vi snakker med litteraturteoretikeren og filosofen på linje fra Kolkata – en noe skurrete sådan – hvor himmelen er blå og gradestokken har bikket 30-tallet. Om et par måneder gjester hun Bergen, hvor hun offisielt skal motta den gjeve Holbergprisen av i år.

Spivak, ifølge komiteen «en av verdens mest innflytelsesrike globale intellektuelle», får prisen for sitt bidrag til postkoloniale studier og kritikk av makt- og kunnskapsstrukturer. Blant hennes mest kjente verk er essayet «Can the Subaltern Speak?» fra 1988 – men det er «veldig lenge siden», ifølge henne selv.

Og verden har vitterlig endret seg en del siden den gang:

– Det ser ut til at eksperimentet som ble utført av den europeiske opplysningstida – og den sterke forpliktelsen overfor demokratiet – er i ferd med å forvitre, sier Spivak.

– Vi trodde dette var et stadium i utviklingen av framskritt i verden, men i dag ser det ut til at det ikke skapte noen fast infrastruktur.

Igjen og igjen er du ute av stand til å sette deg selv i mitt sted.

Hun sier «ja» til fienden

Elise Winthertun

​ tekst

Anders Kvammen

Her er Dag Solstad-scenene vi aldri vil glemme.

Singer led av en særegen form for skamfølelse», heter det i åpningen av romanen «T. Singer». Men er den så særegen?

– Alle har jo sånne scener i sitt liv, hvor de er blitt sett, slik at man kan vende tilbake til den samme skamfølelsen og gremmer seg noe jævlig, sier sosiolog og komiker Harald Eia.

Singers skamfølelse har en bestemt årsak: Når Singer tar seg til hodet og utbryter «Nei, nei», er det fordi han tenker tilbake på den gang han sto i en lekebutikk som ung gutt. Kameraten grep tak i en «såkalt morsom» trekkoppleke, trakk den opp, og Singer lo – «skjærende høyt, med en forsert latter». Dernest oppdager han at onkelen befinner seg i butikken og sannsynligvis har bevitnet episoden. «Singer blir flau.»

– Jeg har et par sånne i mitt liv som jeg ikke engang orker å fortelle om. Solstad har et veldig fint blikk på livet som rollespill, øyeblikkene når man tar i litt ekstra for å framstå på en eller annen måte og få det sosiale til å gli – og så blir man sett av andre når man driver med det spillet.

Da «T. Singer» kom ut 1999, var Eia «blitt en som kjøpte Solstads romaner med en gang».

– Ofte har jeg husket den scenen og tenkt at jeg ikke klarer å manipulere omgivelsene mine. Jeg har akkurat kommentert på «Spillet» på TV 2, og jeg blir alltid imponert over at folk er så gode til å gjennomskue hverandres strategier, sier Eia.

– Vi gjennomskuer hverandre. Og den skamfølelsen er en veldig fin korrigering i mitt eget liv: Hvis jeg skal få til noe bra, må jeg gjøre det med en viss oppriktighet.

Scener fra et forfatterskap

uth Maier, den evige jøde. Den evige flyktning. Den evige intellektuelle. Den evige kunstnersjel. Den evige androgyne. Den evige outsider. Sterk og hjemløs. Et medmenneske.

Slik avsluttet forfatter Jan Erik Vold forordet til «Ruth Maiers dagbok» i 2007. Boka, satt sammen og utgitt mer enn 60 år etter forfatterens død i Auschwitz, skulle for alvor gjøre navnet hennes kjent.

Raskt ble nedtegnelsene – om flukten fra Wien i 1939, årene i Oslo, forholdet til poeten Gunvor Hofmo og deportasjonen med Donau – kanonisert som et jødisk vitnesbyrd.

– Det ble mottatt som et etterlengtet vitnesbyrd over det norske holocaust. Hun ble framstilt som vår Anne Frank, sier ­litteraturforsker Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg.

Helleberg har nettopp disputert med en ­doktoravhandling om Maiers livsskriving, basert på nylesning av Ruth Maiers tyskspråklige originaltekster, som finnes i Arkivet ­etter Ruth Maier på Holocaustsenteret. Der går hun i rette med framstillingen som har rådet i norsk offentlighet de siste 20 årene.

– Da jeg begynte å lese «Ruth Maiers dagbok», tenkte jeg, som de fleste, at det handlet om et offer for holocaust. Snart opplevde jeg at Maiers tekster protesterte mot rammefortellingen, sier Helleberg.

– Maier forhandler sin jødiske identitet hele veien. Hun reflekterer over den i kontekst av nasjonalsosialismen, men også sionismen. Hun utfordrer den konstant. Hun skriver fram et selv i en tid da hun blir påtvunget en identitet utenfra.

Noe går tapt når vi prøver å presse henne inn i kategorien ‘dokumentasjon over holocaust’.

Ikke Norges Anne Frank

«De vil ikke det beste for Hilma, men er først og fremst interesserte i å redde antroposofien», sa Johan af Klint til SVT i 2017.

På det tidspunktet sto Klint-slekta – etterkommerne av den svenske kunstneren Hilma af Klint – midt i en bitter strid. Årsaken? Hun skulle få et museum, og slekta var sterkt imot.

Men det var ikke bare opp til dem. Stiftelsen som forvalter de 1300 maleriene etter Hilma af Klint, består av representanter for Klint-familien, men antroposofer fra en forening i Järna har flertallet. Det skyldes at kunstneren var en aktiv del av antroposofibevegelsen i sin levetid.

Snart er det gått et tiår siden museumstegningene kom på bordet. Hva skjedde?

Også i dag er det konflikt omkring arven etter Hilma af Klint, som Klassekampen skrev i går. Erik af Klint, styreleder i stiftelsen, har nylig uttalt at maleriene etter Hilma af Klint ikke bør være tilgjengelig for allmennheten.

De er nemlig ikke kunst, men «budskap fra åndeverdenen», hevder han – og de bør kun ses av mennesker som deler Hilmas åndelige søken. Derfor vil han lukke verkene inne i et tempel.

Men at slekta var skeptiske til museumsplanene i 2017, hadde andre årsaker.

Den gang gikk museumsplanene likevel gjennom, takket være antroposofenes styreflertall.

Satte foten ned for kunsthall

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

«Det er et budskap fra åndeverdenen. Punktum.»

Kanskje var det noen som satte kaffen i halsen da de leste uttalelsene til Erik af Klint i Dagens Nyheter i går. Der hevder han, en av arvingene etter Hilma af Klint, at det hun skapte, ikke var kunst.

Erik af Klint er krystallklar på hva som er målet: å fjerne Hilma af Klints verk fra offentligheten. De 1300 maleriene etter Klint (1862–1944) skal bare være tilgjengelig for «åndelig søkende», ifølge ham.

Han hevder dette er et forsøk på å «redde Hilma».

– Det er heftig, sier Tone Hansen, direktør ved Munchmuseet.

Hun ledet Henie Onstad da Hilma af Klint ble stilt ut ved kunstsenteret i 2015.

– Hilma af Klint er et fantastisk fenomen. Det er først de siste 20 årene at hun virkelig er blitt skrevet inn i kunsthistorien. Det ville være veldig trist om hun forsvant igjen, sier Hansen.

Erik af Klint er ikke bare kunstnerens etterkommer, men også styreleder i Stiftelsen Hilma af Klints verk, som siden 1972 har forvaltet kunstnerskapet.

Hun er blitt ­løftet inn i kunsthistorien. Skal man lukke den døra nå?

Hilma af Klint kan bli innestengt i et tempel

Mylena Kifle

Hvem er venstre­si­das drømmemann? Rød Ungdoms Amrit Kaur har én klar kandidat.

Står du opp i gryningen, rer opp senga og drar rett på gymmen? Forsørger du familien din – og krever din plass? Er du en «selfmade» mann? Har du kanskje en polfarer i magen – eller heter rett og slett Erling Kagge?

I så fall er du den perfekte høyresidemann, skal vi tro Øyvind Søraas Skorge. I en fersk VG-kronikk hevder statsviteren at høyresidas idealmann dyrker sin maskuline natur og bruker den til familiens fordel.

Men på vår fløy mangler et slikt ideal, mener han: Venstresidemannen «mistror sin maskulinitet som noe mørkt, dyrisk og skamfullt; noe som bør undertrykkes, eller helst utslettes. Gjennom samtaleterapi skal driftene drives ut».

– Unge menn er i identitetskrise og stemmer nesten utelukkende på høyresida, sier Skorge da Klassekampen ringer.

– Jeg begynte å lure: Hva har venstresida gjort galt?

Lenge har målet vært å bekjempe og utvide kjønnsroller, mener Skorge. Det har gjort mannsrollen ansiktsløs:

– I inkluderingen og likestillingens navn har venstresida, men også Mannsutvalget, argumentert for at mannsrollen bør utvides og utvides. Men hvis mannsrollen skal romme alt, blir den ingenting.

Da Institutt for samfunnsforskning spurte menn om de mangler gode mannlige rollemodeller, svarte 60 prosent ja, påpeker Skorge. Han mener venstresida har en vei å gå før de klarer å møte behovet.

Det kryr ikke av maskuline menn i Norge. Det det kryr av, er skigående menn.

Farvel til terapi­mannen

Tom Henning Bratlie

nnerst i Hilde Sejersteds kjellerstue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.  

Den er sliten. Som en gammel husmor, sier Hilde Sejersted og ler.

Den pensjonerte lektoren og forfatteren legger en bok på bordet. Den er nokså anonym, innbundet i mørkt skinn, og Sejersted leser fra tittelbladet:

– «Gertrud. En fortælling». Men hvem har skrevet den? Det står det ikke noe om.

Romanen, utgitt i 1882,handler om en ung mann som gifter seg med en kvinne ved navn Gertrud, forteller hun. Men Gertrud oppdager snart at hun ikke trives i ekteskapet.

– Da er spørsmålet – og dette er karakteristisk for hele generasjonen – hva gjør de når de oppdager at de har mulighet til noe annet enn en husmor eller husfrue-tilværelse?

Da Klassekampen møter Sejersted, står hun ute i hagen med en trillebår full av kvast – det er årets hittil varmeste dag på Ullern.

Inne i huset leder hun an ned en smal trapp til en kjølig kjellerstue. Her er veggene dekket med bøker fra gulv til tak, og innerst i hvelvet står den største skatten av dem alle: samlingen av bøker skrevet av kvinner før 1930.

At dét skulle bli samlingens emne, var nærmest tilfeldig. Hun var allerede ferdig med studiene og hadde begynt sin lærergjerning ved Oslo Katedralskole da den feministiske bølgen satte fart på slutten av 60-tallet.

Det er nok grunnen til at Meyn er glemt: Hun mente at kvinnens plass er i hjemmet.

Anonyme da, anonyme nå

Edith Södergran levde et kort liv. Hvis man er redd for døden, skal man lese hennes dikt, mener poetens biograf.

Seint på høsten 1922 begynner Edith Södergran å føle seg dårlig. Hun blir sengeliggende, og i et brev til venninna Hagar Olsson skriver hun at hun neppe vil klare å arbeide gjennom vinteren.

Södergran vet godt hva som feiler henne: Hun har tuberkulose på trettende året. På en måte er hun for en overlever å regne – de færreste med diagnosen lever 

De første årene med sykdommen frekventerte den unge Södergran sanatorier i Finland og Sveits, flere ganger var hun innlagt i månedsvis av gangen. Men etter hennes siste opphold i 1914, vil hun ikke mer, hun tror ikke det hjelper. I 1922 hadde hun dessuten ikke råd. Familiens velstand forduftet med den russiske revolusjon i 1917.

Södergran blir verre, utover våren stadig mer anemisk og svak. Er det nå hun skriver de siste diktene? «Landet som icke är» og «Ankomst till Hades»?

– Mora hennes fant dem etter Södergrans død. Akkurat når de er skrevet, vet vi ikke, sier Agneta Rahikainen.

Hun har forfattet flere bøker om Södergran, blant dem biografien «Stjärnfångerskan», som utkom for to år siden.

– Men man kan tolke diktene dit hen at hun lengter til dødsriket. Det er sannsynlig at hun skrev dem da.

I år er det 100 år siden verden fikk lese Edith Södergrans siste dikt for første gang – to år etter forfatterens egen død. Den inntraff tidlig på sommeren i 1923, 24. juni, for å være eksakt. Poeten ble bare 31 år gammel.

Man kan tolke dikt­ene dit hen at hun lengter til dødsriket.

Livet var en het villa

Ikke lenge etter at Joan Didion døde på lille julaften i 2021, gikk tre av forfatterens betrodde – en agent og to redaktører – gjennom hennes etterlatte papirer.

I et arkivskap ved siden av skrivebordet hennes på Manhattan fant de en umerket mappe. En eller annen gang før Didion gikk bort, 87 år gammel, hadde hun printet ut 46 dagboksnotater, lagt dem i kronologisk rekkefølge og plassert dem i mappa. Dagboka var tilegnet John Gregory Dunne, Didions avdøde ektemann.

– i alle fall om en skal tro Didions forlag Knopf. Og i april kan du gjøre deg opp din egen mening, for da kommer dagboka på markedet under tittelen «Notes to John».

– Mitt inntrykk av forfattere av Didions kaliber er at de vet at om de legger noe igjen, blir det publisert, sier litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt, som har skrevet flere artikler om Didion.

Forlaget utgir notatene nærmest uendret – bare skrivefeil er rettet. Var det dét Didion ville ha ønsket? Ingen hun jobbet med, kjente til tekstene før de ble funnet, og forfatteren la heller ikke ved noen instruks.

En av Didions nære venner har kommentert utgivelsen anonymt overfor The Observer: «Jeg er ikke i tvil om at dette dokumentet vil fremme vår kollektive forbauselse over Joans arbeid, men jeg kan heller ikke tenke meg noe mer privat enn notater om ens timer hos psykologen. Det er ikke min oppgave å si hva Joan ville ha ønsket, men som en som elsket henne veldig høyt, gjør publiseringen av disse sidene meg fryktelig trist.»

Vedkommende forteller at flere av Didions nære venner reagerte på utgivelsen – og at Didion var svært bevisst og nøye med hvilke detaljer hun delte og ikke i memoarene sine.

«Alt utover dette virker for meg som et enormt svik mot hennes privatliv av menneskene hun stolte mest på.»

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Det er bransjens feil at folk piratkopierer bøker, mener internettaktivist.

Nikolai Torgersens nye bok er ikke en roman, mener flere kritikere. Likevel er den meldt på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Henry er truckfører – og laster opp piratkopierte bøker på fritida.

«Krevende» forslag vant

Husker du hva som hang i stua i 1965, 1990 eller 2010? Kanskje får du svaret her.

Marte Blikstad-Balas gikk på som styreleder etter et av de mest dramatiske årsmøtene i NFFOs historie. – Jeg kan ikke lede denne foreningen uten å snakke med folk.

Kraftsalver og voksenkjeft: Hvorfor ble NFFOs årsmøte så kaotisk? Vi har spurt fem medlemmer.

Styret ble møtt av protest

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skyggebiblioteket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språkmodellen sin.

Gayatri Chakravorty Spivak prøver å se verden fra sine motstanderes ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Scener fra et forfatterskap

Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.

Snøhetta tegnet et Hilma af Klint-museum i 2017. Så trakk arvingene i nødbremsen.

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

Farvel til terapimannen

nnerst i Hilde Sejersteds kjellerstue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.

Edith Södergran levde et kort liv. Hvis man er redd for døden, skal man lese hennes dikt, mener poetens biograf.

Snart kan hele verden lese Joan Didions etterlatte dagbok. Er det en litterær sensasjon – eller gravplyndring?

Skrotet annonse med Musk-kritikk

Amalie Skram er kommet ut på moderne dansk. Det er latskap, mener kritiker.

Stadig flere norske kunstmuseer blir finansiert med penger fra dagligvarer, fisk og shipping.

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Politikerne skygger unna

Komponistforeningene er enige om fordeling av bibliotekvederlaget.

Espen Haavardsholm fyller 80 år. Bøkene hans gir oss rom å puste i – og fornyer norsk novelletradisjon, mener hans forfatterkolleger.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Det er bransjens feil at folk pirat­ko­pierer bøker, mener inter­nett­ak­ti­vist.

Nikolai Torgersens nye bok er ikke en roman, mener flere kritikere. Likevel er den meldt på innkjøps­ord­ningen for skjønn­lit­te­ratur.

Henry er truckfører – og laster opp pirat­ko­pierte bøker på fritida.

«Krevende» forslag vant

Husker du hva som hang i stua i 1965, 1990 eller 2010? Kanskje får du svaret her.

Marte Blikstad-Balas gikk på som styreleder etter et av de mest dramatiske årsmøtene i NFFOs historie. – Jeg kan ikke lede denne foreningen uten å snakke med folk.

Kraft­sal­ver og vok­sen­kjeft: Hvorfor ble NFFOs årsmøte så kaotisk? Vi har spurt fem medlemmer.

Styret ble møtt av protest

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skygge­bi­blio­teket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språk­mo­dellen sin.

Gayatri Chakra­vorty Spivak prøver å se verden fra sine motstan­deres ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Scener fra et forfat­terskap

Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.

Snøhetta tegnet et Hilma af Klint-museum i 2017. Så trakk arvingene i nødbremsen.

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

Farvel til terapi­mannen

nnerst i Hilde Sejersteds kjel­ler­stue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.

Edith Södergran levde et kort liv. Hvis man er redd for døden, skal man lese hennes dikt, mener poetens biograf.

Snart kan hele verden lese Joan Didions etterlatte dagbok. Er det en litterær sensasjon – eller grav­plynd­ring?

Skrotet annonse med Musk-kritikk

Amalie Skram er kommet ut på moderne dansk. Det er latskap, mener kritiker.

Stadig flere norske kunst­mu­seer blir finansiert med penger fra daglig­varer, fisk og shipping.

Med sitt nye kunst­pa­lass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Poli­ti­kerne skygger unna

Kompo­nist­for­enin­gene er enige om fordeling av biblio­tek­veder­laget.

Espen Haa­vards­holm fyller 80 år. Bøkene hans gir oss rom å puste i – og fornyer norsk novelle­tra­di­sjon, mener hans forfat­ter­kol­leger.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Det er bransjens feil at folk piratkopierer bøker, mener internettaktivist.

Nikolai Torgersens nye bok er ikke en roman, mener flere kritikere. Likevel er den meldt på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Henry er truckfører – og laster opp piratkopierte bøker på fritida.

Kraftsalver og voksenkjeft: Hvorfor ble NFFOs årsmøte så kaotisk? Vi har spurt fem medlemmer.

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skyggebiblioteket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språkmodellen sin.

Gayatri Chakravorty Spivak prøver å se verden fra sine motstanderes ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Scener fra et forfatterskap

Farvel til terapimannen

nnerst i Hilde Sejersteds kjellerstue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.

Snart kan hele verden lese Joan Didions etterlatte dagbok. Er det en litterær sensasjon – eller gravplyndring?

Stadig flere norske kunstmuseer blir finansiert med penger fra dagligvarer, fisk og shipping.

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Politikerne skygger unna

Komponistforeningene er enige om fordeling av bibliotekvederlaget.

Espen Haavardsholm fyller 80 år. Bøkene hans gir oss rom å puste i – og fornyer norsk novelletradisjon, mener hans forfatterkolleger.