Selma Stormyren Larsen

Endre Ugelstad Aas

#fff

#000

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skyggebiblioteket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

35 titler av Anne B. Ragde, 39 av Jon Fosse – og hele 75 av Karl Ove Knausgård. Norske forfattere er godt representert på Library Genesis, gjerne kalt Libgen.

Det høres kanskje flott ut, men ikke alle ser lyst på det: I dette «biblioteket» kan bøkene nemlig leses av alle og enhver uten at forfatterne eller forlagene får et rødt øre.

Og bruken begrenser seg ikke bare til leselystne enkeltmennesker: I går skrev Klassekampen at tekgiganten Meta har brukt Libgen til trening av den kunstig intelligente språkmodellen Llama3. En storfisk, altså.

– Skyggebiblioteker er maskiner for brudd på opphavsretten, sier Dorothea Strecker, forsker ved Institutt for biblioteks- og informasjonsvitenskap ved Humboldt-universitetet i Berlin.

Skyggebiblioteker inneholder store mengder opplastede bøker og vitenskapelige artikler. Libgen er et av verdens største. Klassekampen har lett etter norske forfattere ved hjelp av søkeverktøyet til magasinet The Atlantic– og fått treff på mer enn 80 navn.

– Det finnes noen veldig aktive miljøer som laster opp litteratur og bøker selv. Det er som med Napster og torrent-miljøet: Det er rett og slett noen som laster opp ting så andre kan få bruke det. De er idealister, sier Strecker.

Libgen er drevet av et kollektiv uten en leder.

Disse kan leses gratis

Mange av oss har erfart det: Bøker koster. Akkurat dette utsagnet ble derimot ikke ytret ved kassa i en norsk bokhandel, men i en intern samtale mellom Meta-­ansatte.

I en chat fra 2023 diskuterte de ansatte hvordan de best kunne skaffe store mengder bøker til trening av den kunstig intelligente språkmodellen Llama 3.

På det tidspunktet hadde de forsøkt å lisensiere bøker og forskningsartikler fra ulike selskaper, men det gikk treigt og, vel, var for dyrt.

Dermed sto de overfor et dilemma: Hvordan skulle de få tak i nok tekst til å kunne «tette luka» til konkurrerende KI-verktøy?

Løsningen fant de i en av nettets databaser med enorme mengder opplastede bøker – romaner, diktsamlinger, sakprosa og vitenskap. Problemet var bare at de er piratkopiert.

Samtaleloggen mellom de ansatte i Meta ble gjort offentlig i januar, da en domstol friga den mot selskapets vilje.

Via disse dokumentene ble det klart at Meta har brukt Library Genesis (Libgen), et såkalt skyggebibliotek med opprinnelse i Russland – og at bruken var godkjent av selveste «MZ», nemlig Meta-overhode Mark Zuckerberg.

Det er sylfrekt og ulovlig og drøyt på alle måter.

Anklages for nytt bokran

Jeg snakker i fredens navn. Kall meg palestiner», skriver Gayatri Chakravorty Spivak i åpningen av essayet «Teaching for a Broken World» fra i fjor.

– Det er et sitat fra et dikt av poeten June Jordan, forklarer Spivak.

– Det er fabelaktig. I diktet etterlyser hun et «living room». Det er en perfekt lek med ord: Det er vanligvis et rom hvor familien samler seg, men hun bruker det om hva hun ønsker seg i verden, og det er ikke mulig å finne et slikt sted.

Vi snakker med litteraturteoretikeren og filosofen på linje fra Kolkata – en noe skurrete sådan – hvor himmelen er blå og gradestokken har bikket 30-tallet. Om et par måneder gjester hun Bergen, hvor hun offisielt skal motta den gjeve Holbergprisen av i år.

Spivak, ifølge komiteen «en av verdens mest innflytelsesrike globale intellektuelle», får prisen for sitt bidrag til postkoloniale studier og kritikk av makt- og kunnskapsstrukturer. Blant hennes mest kjente verk er essayet «Can the Subaltern Speak?» fra 1988 – men det er «veldig lenge siden», ifølge henne selv.

Og verden har vitterlig endret seg en del siden den gang:

– Det ser ut til at eksperimentet som ble utført av den europeiske opplysningstida – og den sterke forpliktelsen overfor demokratiet – er i ferd med å forvitre, sier Spivak.

– Vi trodde dette var et stadium i utviklingen av framskritt i verden, men i dag ser det ut til at det ikke skapte noen fast infrastruktur.

Igjen og igjen er du ute av stand til å sette deg selv i mitt sted.

Hun sier «ja» til fienden

Elise Winthertun

​ tekst

Anders Kvammen

Her er Dag Solstad-scenene vi aldri vil glemme.

Singer led av en særegen form for skamfølelse», heter det i åpningen av romanen «T. Singer». Men er den så særegen?

– Alle har jo sånne scener i sitt liv, hvor de er blitt sett, slik at man kan vende tilbake til den samme skamfølelsen og gremmer seg noe jævlig, sier sosiolog og komiker Harald Eia.

Singers skamfølelse har en bestemt årsak: Når Singer tar seg til hodet og utbryter «Nei, nei», er det fordi han tenker tilbake på den gang han sto i en lekebutikk som ung gutt. Kameraten grep tak i en «såkalt morsom» trekkoppleke, trakk den opp, og Singer lo – «skjærende høyt, med en forsert latter». Dernest oppdager han at onkelen befinner seg i butikken og sannsynligvis har bevitnet episoden. «Singer blir flau.»

– Jeg har et par sånne i mitt liv som jeg ikke engang orker å fortelle om. Solstad har et veldig fint blikk på livet som rollespill, øyeblikkene når man tar i litt ekstra for å framstå på en eller annen måte og få det sosiale til å gli – og så blir man sett av andre når man driver med det spillet.

Da «T. Singer» kom ut 1999, var Eia «blitt en som kjøpte Solstads romaner med en gang».

– Ofte har jeg husket den scenen og tenkt at jeg ikke klarer å manipulere omgivelsene mine. Jeg har akkurat kommentert på «Spillet» på TV 2, og jeg blir alltid imponert over at folk er så gode til å gjennomskue hverandres strategier, sier Eia.

– Vi gjennomskuer hverandre. Og den skamfølelsen er en veldig fin korrigering i mitt eget liv: Hvis jeg skal få til noe bra, må jeg gjøre det med en viss oppriktighet.

Scener fra et forfatterskap

uth Maier, den evige jøde. Den evige flyktning. Den evige intellektuelle. Den evige kunstnersjel. Den evige androgyne. Den evige outsider. Sterk og hjemløs. Et medmenneske.

Slik avsluttet forfatter Jan Erik Vold forordet til «Ruth Maiers dagbok» i 2007. Boka, satt sammen og utgitt mer enn 60 år etter forfatterens død i Auschwitz, skulle for alvor gjøre navnet hennes kjent.

Raskt ble nedtegnelsene – om flukten fra Wien i 1939, årene i Oslo, forholdet til poeten Gunvor Hofmo og deportasjonen med Donau – kanonisert som et jødisk vitnesbyrd.

– Det ble mottatt som et etterlengtet vitnesbyrd over det norske holocaust. Hun ble framstilt som vår Anne Frank, sier ­litteraturforsker Ingeborg Rebecca Mjelde Helleberg.

Helleberg har nettopp disputert med en ­doktoravhandling om Maiers livsskriving, basert på nylesning av Ruth Maiers tyskspråklige originaltekster, som finnes i Arkivet ­etter Ruth Maier på Holocaustsenteret. Der går hun i rette med framstillingen som har rådet i norsk offentlighet de siste 20 årene.

– Da jeg begynte å lese «Ruth Maiers dagbok», tenkte jeg, som de fleste, at det handlet om et offer for holocaust. Snart opplevde jeg at Maiers tekster protesterte mot rammefortellingen, sier Helleberg.

– Maier forhandler sin jødiske identitet hele veien. Hun reflekterer over den i kontekst av nasjonalsosialismen, men også sionismen. Hun utfordrer den konstant. Hun skriver fram et selv i en tid da hun blir påtvunget en identitet utenfra.

Noe går tapt når vi prøver å presse henne inn i kategorien ‘dokumentasjon over holocaust’.

Ikke Norges Anne Frank

«De vil ikke det beste for Hilma, men er først og fremst interesserte i å redde antroposofien», sa Johan af Klint til SVT i 2017.

På det tidspunktet sto Klint-slekta – etterkommerne av den svenske kunstneren Hilma af Klint – midt i en bitter strid. Årsaken? Hun skulle få et museum, og slekta var sterkt imot.

Men det var ikke bare opp til dem. Stiftelsen som forvalter de 1300 maleriene etter Hilma af Klint, består av representanter for Klint-familien, men antroposofer fra en forening i Järna har flertallet. Det skyldes at kunstneren var en aktiv del av antroposofibevegelsen i sin levetid.

Snart er det gått et tiår siden museumstegningene kom på bordet. Hva skjedde?

Også i dag er det konflikt omkring arven etter Hilma af Klint, som Klassekampen skrev i går. Erik af Klint, styreleder i stiftelsen, har nylig uttalt at maleriene etter Hilma af Klint ikke bør være tilgjengelig for allmennheten.

De er nemlig ikke kunst, men «budskap fra åndeverdenen», hevder han – og de bør kun ses av mennesker som deler Hilmas åndelige søken. Derfor vil han lukke verkene inne i et tempel.

Men at slekta var skeptiske til museumsplanene i 2017, hadde andre årsaker.

Den gang gikk museumsplanene likevel gjennom, takket være antroposofenes styreflertall.

Satte foten ned for kunsthall

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

«Det er et budskap fra åndeverdenen. Punktum.»

Kanskje var det noen som satte kaffen i halsen da de leste uttalelsene til Erik af Klint i Dagens Nyheter i går. Der hevder han, en av arvingene etter Hilma af Klint, at det hun skapte, ikke var kunst.

Erik af Klint er krystallklar på hva som er målet: å fjerne Hilma af Klints verk fra offentligheten. De 1300 maleriene etter Klint (1862–1944) skal bare være tilgjengelig for «åndelig søkende», ifølge ham.

Han hevder dette er et forsøk på å «redde Hilma».

– Det er heftig, sier Tone Hansen, direktør ved Munchmuseet.

Hun ledet Henie Onstad da Hilma af Klint ble stilt ut ved kunstsenteret i 2015.

– Hilma af Klint er et fantastisk fenomen. Det er først de siste 20 årene at hun virkelig er blitt skrevet inn i kunsthistorien. Det ville være veldig trist om hun forsvant igjen, sier Hansen.

Erik af Klint er ikke bare kunstnerens etterkommer, men også styreleder i Stiftelsen Hilma af Klints verk, som siden 1972 har forvaltet kunstnerskapet.

Hun er blitt ­løftet inn i kunsthistorien. Skal man lukke den døra nå?

Hilma af Klint kan bli innestengt i et tempel

Mylena Kifle

Hvem er venstre­si­das drømmemann? Rød Ungdoms Amrit Kaur har én klar kandidat.

Står du opp i gryningen, rer opp senga og drar rett på gymmen? Forsørger du familien din – og krever din plass? Er du en «selfmade» mann? Har du kanskje en polfarer i magen – eller heter rett og slett Erling Kagge?

I så fall er du den perfekte høyresidemann, skal vi tro Øyvind Søraas Skorge. I en fersk VG-kronikk hevder statsviteren at høyresidas idealmann dyrker sin maskuline natur og bruker den til familiens fordel.

Men på vår fløy mangler et slikt ideal, mener han: Venstresidemannen «mistror sin maskulinitet som noe mørkt, dyrisk og skamfullt; noe som bør undertrykkes, eller helst utslettes. Gjennom samtaleterapi skal driftene drives ut».

– Unge menn er i identitetskrise og stemmer nesten utelukkende på høyresida, sier Skorge da Klassekampen ringer.

– Jeg begynte å lure: Hva har venstresida gjort galt?

Lenge har målet vært å bekjempe og utvide kjønnsroller, mener Skorge. Det har gjort mannsrollen ansiktsløs:

– I inkluderingen og likestillingens navn har venstresida, men også Mannsutvalget, argumentert for at mannsrollen bør utvides og utvides. Men hvis mannsrollen skal romme alt, blir den ingenting.

Da Institutt for samfunnsforskning spurte menn om de mangler gode mannlige rollemodeller, svarte 60 prosent ja, påpeker Skorge. Han mener venstresida har en vei å gå før de klarer å møte behovet.

Det kryr ikke av maskuline menn i Norge. Det det kryr av, er skigående menn.

Farvel til terapi­mannen

Tom Henning Bratlie

nnerst i Hilde Sejersteds kjellerstue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.  

Den er sliten. Som en gammel husmor, sier Hilde Sejersted og ler.

Den pensjonerte lektoren og forfatteren legger en bok på bordet. Den er nokså anonym, innbundet i mørkt skinn, og Sejersted leser fra tittelbladet:

– «Gertrud. En fortælling». Men hvem har skrevet den? Det står det ikke noe om.

Romanen, utgitt i 1882,handler om en ung mann som gifter seg med en kvinne ved navn Gertrud, forteller hun. Men Gertrud oppdager snart at hun ikke trives i ekteskapet.

– Da er spørsmålet – og dette er karakteristisk for hele generasjonen – hva gjør de når de oppdager at de har mulighet til noe annet enn en husmor eller husfrue-tilværelse?

Da Klassekampen møter Sejersted, står hun ute i hagen med en trillebår full av kvast – det er årets hittil varmeste dag på Ullern.

Inne i huset leder hun an ned en smal trapp til en kjølig kjellerstue. Her er veggene dekket med bøker fra gulv til tak, og innerst i hvelvet står den største skatten av dem alle: samlingen av bøker skrevet av kvinner før 1930.

At dét skulle bli samlingens emne, var nærmest tilfeldig. Hun var allerede ferdig med studiene og hadde begynt sin lærergjerning ved Oslo Katedralskole da den feministiske bølgen satte fart på slutten av 60-tallet.

Det er nok grunnen til at Meyn er glemt: Hun mente at kvinnens plass er i hjemmet.

Anonyme da, anonyme nå

Edith Södergran levde et kort liv. Hvis man er redd for døden, skal man lese hennes dikt, mener poetens biograf.

Seint på høsten 1922 begynner Edith Södergran å føle seg dårlig. Hun blir sengeliggende, og i et brev til venninna Hagar Olsson skriver hun at hun neppe vil klare å arbeide gjennom vinteren.

Södergran vet godt hva som feiler henne: Hun har tuberkulose på trettende året. På en måte er hun for en overlever å regne – de færreste med diagnosen lever 

De første årene med sykdommen frekventerte den unge Södergran sanatorier i Finland og Sveits, flere ganger var hun innlagt i månedsvis av gangen. Men etter hennes siste opphold i 1914, vil hun ikke mer, hun tror ikke det hjelper. I 1922 hadde hun dessuten ikke råd. Familiens velstand forduftet med den russiske revolusjon i 1917.

Södergran blir verre, utover våren stadig mer anemisk og svak. Er det nå hun skriver de siste diktene? «Landet som icke är» og «Ankomst till Hades»?

– Mora hennes fant dem etter Södergrans død. Akkurat når de er skrevet, vet vi ikke, sier Agneta Rahikainen.

Hun har forfattet flere bøker om Södergran, blant dem biografien «Stjärnfångerskan», som utkom for to år siden.

– Men man kan tolke diktene dit hen at hun lengter til dødsriket. Det er sannsynlig at hun skrev dem da.

I år er det 100 år siden verden fikk lese Edith Södergrans siste dikt for første gang – to år etter forfatterens egen død. Den inntraff tidlig på sommeren i 1923, 24. juni, for å være eksakt. Poeten ble bare 31 år gammel.

Man kan tolke dikt­ene dit hen at hun lengter til dødsriket.

Livet var en het villa

Ikke lenge etter at Joan Didion døde på lille julaften i 2021, gikk tre av forfatterens betrodde – en agent og to redaktører – gjennom hennes etterlatte papirer.

I et arkivskap ved siden av skrivebordet hennes på Manhattan fant de en umerket mappe. En eller annen gang før Didion gikk bort, 87 år gammel, hadde hun printet ut 46 dagboksnotater, lagt dem i kronologisk rekkefølge og plassert dem i mappa. Dagboka var tilegnet John Gregory Dunne, Didions avdøde ektemann.

– i alle fall om en skal tro Didions forlag Knopf. Og i april kan du gjøre deg opp din egen mening, for da kommer dagboka på markedet under tittelen «Notes to John».

– Mitt inntrykk av forfattere av Didions kaliber er at de vet at om de legger noe igjen, blir det publisert, sier litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt, som har skrevet flere artikler om Didion.

Forlaget utgir notatene nærmest uendret – bare skrivefeil er rettet. Var det dét Didion ville ha ønsket? Ingen hun jobbet med, kjente til tekstene før de ble funnet, og forfatteren la heller ikke ved noen instruks.

En av Didions nære venner har kommentert utgivelsen anonymt overfor The Observer: «Jeg er ikke i tvil om at dette dokumentet vil fremme vår kollektive forbauselse over Joans arbeid, men jeg kan heller ikke tenke meg noe mer privat enn notater om ens timer hos psykologen. Det er ikke min oppgave å si hva Joan ville ha ønsket, men som en som elsket henne veldig høyt, gjør publiseringen av disse sidene meg fryktelig trist.»

Vedkommende forteller at flere av Didions nære venner reagerte på utgivelsen – og at Didion var svært bevisst og nøye med hvilke detaljer hun delte og ikke i memoarene sine.

«Alt utover dette virker for meg som et enormt svik mot hennes privatliv av menneskene hun stolte mest på.»

Jeg sier ikke at det ikke finnes noe som er privat. Men for en forfatter som gjorde livet sitt til litteratur, er terskelen høy.

En dagbok til besvær

I disse dager går en avisannonse sin seiersgang i amerikanske medier. Den har teksten: «Hvem styrer dette landet: Donald Trump eller Elon Musk?»

Annonsen har nemlig skapt rabalder. Avisa The Washington Post, som først inngikk en avtale om å trykke den i et utvalg av sine tirsdagsaviser, trakk seg i siste liten.

Det er Common Cause, en aktivistorganisasjon som er mot Trump, som står bak annonsen. På sine hjemmesider presenterer de den slik: «Her er annonsen Washington Post ikke ville vise.»

Annonsen viser en leende Elon Musk over Det hvite hus – og avslutter med følgende oppfordring: «Ring senatorene dine og si at det er på tide at Donald Trump sparker Elon Musk.»

Det er ikke første gang The Washington Post havner i hardt vær på grunn av Donald Trump og Elon Musk. Knapt to uker før valget i høst hadde avisa skrevet utkastet til en støtteerklæring til Kamala Harris, men lederartikkelen ble stanset av mediehusets eier, Amazon-grunnlegger Jeff Bezos.

Dermed unnlot The Washington Post å erklære støtte til en av kandidatene for første gang på 35 år – med intern uro, ansatte som sa opp og flere hundre tusen oppsagte abonnementer som følge.

I januar signerte 400 ansatte i The Washington Post et brev til Jeff Bezos, hvor de ba om et møte grunnet bekymring for avisas framtid, integritet og ledelse.

Skrotet annonse med Musk-kritikk

Amalie Skram er kommet ut på moderne dansk. Det er latskap, mener kritiker.

– Oversettelsen er fin. Den er bare fullstendig overflødig, sier litteraturkritiker Klaus Rothstein.

120 år etter sin død skaper den norske forfatteren Amalie Skram stadig debatt. Danske Gyldendal har nemlig gjenutgitt hennes debutroman «Constance Ring» – i modernisert dansk språkdrakt.

I en anmeldelse i Weekendavisen skriver Rothstein at romanen er viktig og verdt å lese, men han er svært kritisk til oversettelsen til moderne dansk.

– Mens Amalie Skram bodde i København, skrev hun på dansk-norsk. Hun insisterte også på å bli kalt en dansk forfatter. For et dansk publikum er en oversettelse fullstendig unødvendig, sier han.

I fredagens Weekendavisen svarer forlagssjef i Gyldendal Simon Pasternak i en kronikk med tittelen: «Elitært på den ergerlige måte».

«Vi står midt i en lese- og dannelseskrise», skriver Pasternak. Utgivelsen er ikke først og fremst myntet på Rothstein, «som har lest bøkene før», men på lesere som «gjerne vil, men ikke nødvendigvis kan norsk, barokkdansk eller gammelgresk».

– Han snakker om språkmodernisering og formidling til et moderne publikum generelt, men jeg er utelukkende fokusert på Amalie Skram, sier Rothstein.

Det er nemlig få ord i den originale «Constance Ring» som dansker i dag ikke vil forstå, mener han. I anmeldelsen sammenlikner han originalen med den nye utgaven: «Hvorfor i all verden skal ‘forløbet’ endres til ‘gået’, ‘hin’ til ‘den’, ‘26de’ til ‘26.’, ‘undertiden’ til ‘indimellem’ og ‘ladet falde’ til ‘opgivet’?»

Det er vanskelig for dansker å lese nynorsk, men ikke Amalie Skram.

Ut mot Skram-bok

Magne Mellem Enoksen

Livet er som kjent kort, men kunsten er lang! Det later til at også Norges rikfolk har fått med seg dét. Over hele landet har shipping-magnater og dagligvarekonger etablert seg på kunstfeltet – ikke bare med egne samlinger, men med museer og parker.

Det nyeste tilskuddet åpner i Trondheim i dag: Posten Moderne, et museum for samtidskunst og moderne kunst, er helfinansiert av Reitan AS.

– Det er en måte å sørge for at ens navn og virke lever videre i lang tid, sier Håkon Larsen, kultursosiolog og professor ved Oslomet.

– Ved å åpne et museum eller en park setter du ditt preg på en by eller et område. Det er klart at det er attraktivt for dem som har de økonomiske musklene til det, sier han.

At kunst av noen betraktes som et investeringsobjekt, er en kjent sak. Men å bygge et museumsbygg eller en park er gjerne en kostbar affære – regnestykket går sjelden i pluss.

– Det er vanskelig å opparbeide seg en god privat kunstsamling uten å være interessert i kunst. Det er for snevert å si at de bare gjør det av hensyn til ettermæle. De har også et ønske om å la folk ta del i kunsten de har samlet, sier Larsen.

Private kunstsamlere er slett ikke et nytt fenomen her til lands, påpeker han.

– Nasjonalgalleriets samling ble også opprettet av en gjeng private samlere i sin tid. Men opparbeidelsen av en omfattende kulturpolitikk har skapt en forventning om staten skal ta det største ansvaret på kunstfeltet. Utover 2000-tallet har det igjen vært en økende interesse for å opprette museer og skulpturparker fra kunstsamlere, sier han.

Man tillegger rike mennesker egoistiske ­intensjoner.

Slik endrer rikingene det norske kunstkartet

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Rema 1000, Narvesen og Uno-X: Reitan AS har skapt god butikk av både dagligvarer og drivstoff.

Men nå er familien Reitan også sterkt inne i helgetur-bransjen i hjembyen Trondheim: Midt i sentrum har de overtatt både Britannia Hotel og åpnet Nye ­Hjorten Teater. Lørdag åpner de dørene for enda en nykomling i det de selv omtaler som «Trondheims nye kulturkvartal»: samtidskunst­museet Posten Moderne (Pomo).

Det helfinansierte Reitan-museet har etablert seg i det gamle hovedpostkontoret – og kommer i tillegg til byens andre kunstinstitusjoner, som Trondheim Kunst­museum, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, Trondheim Kunsthall, Trøndelag senter for samtidskunst og K.U.K. Kjøpmannsgata Ung Kunst.

– I utgangspunktet er all tilvekst til bildekunstarenaen en god ting: Jo mer, desto bedre. Det er et prisverdig tiltak som jeg gleder meg til å se, sier kunstner Håkon Gullvåg, som selv er fra byen.

– Men Trondheim er ikke en veldig stor by, og det begynner å bli mange prosjekter. Jeg håper Posten Moderne bidrar til at alle aktører ser på en oppgavefordeling mellom institusjonene.

Trondheim Kunstmuseum bør ha ambisjon om å ha hovedrolla i byen, mener Gullvåg.

– De må finne ut av hva som er deres rolle. Reitan satser på internasjonal samtidskunst, og da må kanskje det offentlige museet se på sin identitet som et regionmuseum.

– Stadig flere kunstsatsinger er privateid. Private penger får mye makt over kunstlivet?

Reitan fester grepet om kulturbyen Trondheim

Må unge kunstnere til Odd Nerdrum for å få utdanning i klassisk figurasjon?

Hvor skal unge kunstspirer få utdanning i klassisk figurasjon i 2025? Må de til Odd Nerdrum i Stavern?

De siste ukene har flere etterlyst et bedre tilbud for figurativ utdanning i Norge. Både kunstner Vebjørn Sand og NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke mener det bør opprettes en egen linje ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio).

I 1995 ble det et politisk anliggende: Daværende utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) øremerket to professorater til figurativ kunst på Statens Kunstakademi – til blanda reaksjoner fra studenter og lærere.

Finnes det en liknende vilje blant dagens kulturpolitikere?

– Det var et modig grep av Hernes, sier Tage Pettersen (H), medlem av kulturkomiteen på Stortinget.

– Men ettertida viser at det skapte et ganske sårbart figurativt miljø på skolen, fordi det var så lite. Derfor er det få spor igjen etter det i dag.

Anna Molberg, Pettersens partifelle på Stortinget, har i en kronikk hevdet at kunstutdanningen i Norge bør tilby undervisning i klassiske figurative teknikker.

Vi politikere kan mene noe om det, men å være overdommer er uklokt.

Politikerne skygger unna

Norsk Komponistforening (NKF) har vært «en slags adel» i komponistverden, sa Tove Bøygard i Norsk forening for komponister og låtskrivere (Nopa) til Klassekampen seint i januar.

Da hadde foreningen nettopp varslet et søksmål mot NKF for å få mer av bibliotekvederlaget for komponister. Inntil da var potten på om lag seks millioner i året blitt delt ut via stipender fra Komponistenes vederlagsfond, hvor de to foreningene hadde like mange seter.

Nopa, med fire ganger så mange medlemmer som NKF, mente imidlertid de hadde krav på et større stykke av kaka.

Nå har Nopa, NKF og samtidsmusikkforeningen Ny Musikk kommet fram til en løsning, melder organisasjonene på sine nettsider. Den innebærer en «intensjon om å videreføre Komponistenes vederlagsfond».

Partene skal nå samarbeide om å foreslå endringer i vedtektene i Komponistenes vederlagsfond, med sjangernøytralitet som formål.

Styret i fondet utvides dessuten med to plasser, slik at Nopa får tre, NKF to og Ny Musikk én.

– Vi mener saken er godt løst. Styret er blitt utvidet med to plasser, og det gjør at vi opprettholder en god balanse i fondet. Ingen har mer enn 50 prosent av plassene, sier Knut Olaf Sunde, styreleder i NKF.

– Kommer deres medlemmer like godt ut av fordelingen med tre Nopa-medlemmer i styret?

Kom til enighet med «adelen»

Dag Eivind Undheim Larsen

Noveller, romaner, biografier, essaysamlinger og lyrikk. Det vil være en underdrivelse å si at Espen Haavardsholm er en produktiv og mangslungen forfatter.

Helt siden midten av 1960-tallet har Haavardsholm vært en sentral skikkelse i det litterære Norge. I dag fyller han 80 år.

Det sies at han allerede som ung gymnasiast ved Oslo katedralskole gjorde seg bemerket med skarpsindige tekster om litteratur.

Tanken om å bli forfatter var til stede allerede i tenåra, men Haavardsholm holdt lenge vyene for seg selv.

– Det var ikke noe jeg snakket høyt om, men drømmen var jo der tidlig, sier jubilanten selv.

Den litterære debuten ble innledet med novellesamlingen «Tidevann» i 1966. To år etter kom romanen «Munnene». På denne tida var også Haavardsholm blant de toneangivende forfatterne i miljøet rundt tidsskriftet Profil – hvor den litterære modernismen var en sentral inspirasjonskilde.

– Hva er den største forskjellen på å være forfatter på 1960-tallet sammenliknet med i dag?

– Jeg er usikker på om det har forandret seg så mye. Den største forandringen er nok at underholdningsindustrien nå er blitt en mye større kraft. Den seriøse litteraturen kjemper mer i motvind nå enn før.

Jeg har alltid følt meg som sosialist av hjerte.

Den stødige støttesteinen

Anniken C. Mohr

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Dag Solstad har vendt seg mot Torø Teddy, en ni år gammel vallak – kastrert hingst, altså – og snakker til ham med myk stemme. Nede i stallen kommer dampende hingster og hopper inn etter tur, anført av kusker med gjørme i fjeset. Snart er det Torø Teddys tur til å stille til start på Bjerkebanen i Oslo.

– Så flott og rød den er! sier Solstad og snur seg igjen mot sin nye kamerat:

Solstads nyeste bok, «En sann svir!», handler om sånne som ham. Boka vitner om forfatterens klisterhjerne: Travhistorie, tider og resultatlister kommer på løpende bånd.

Det er tirsdag og duket for V75 Express da Klassekampen møter Solstad på Bjerke, flankert av kona Therese Bjørneboe og Torbjørn Frøysnes, leder i Norsk Travselskaps jubileumsutvalg.

– Vi vil gjerne presentere en Dag Solstads guide til travsporten.

Jeg kom inn i travsporten i et virkelig stort øyeblikk. 

Dag Solstads guide til trav

Elise Winterthun

Hvor ble det av Kunsthøgskolens professorater i figurativ kunst?

I dag må norske kunstnerspirer til utlandet – eller til Odd Nerdrums gård i Stavern – for å lære klassiske teknikker, hevdet Høyres Anna Molberg i Aftenposten i januar.

Egentlig er det en oppgave for Statens Kunstakademi ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), ifølge henne.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skyggebiblioteket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språkmodellen sin.

Gayatri Chakravorty Spivak prøver å se verden fra sine motstanderes ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Scener fra et forfatterskap

Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.

Snøhetta tegnet et Hilma af Klint-museum i 2017. Så trakk arvingene i nødbremsen.

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

Farvel til terapimannen

nnerst i Hilde Sejersteds kjellerstue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.

Edith Södergran levde et kort liv. Hvis man er redd for døden, skal man lese hennes dikt, mener poetens biograf.

Snart kan hele verden lese Joan Didions etterlatte dagbok. Er det en litterær sensasjon – eller gravplyndring?

Skrotet annonse med Musk-kritikk

Amalie Skram er kommet ut på moderne dansk. Det er latskap, mener kritiker.

Stadig flere norske kunstmuseer blir finansiert med penger fra dagligvarer, fisk og shipping.

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Politikerne skygger unna

Komponistforeningene er enige om fordeling av bibliotekvederlaget.

Espen Haavardsholm fyller 80 år. Bøkene hans gir oss rom å puste i – og fornyer norsk novelletradisjon, mener hans forfatterkolleger.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Professorene som forsvant

Kunstner, men også sektleder? Anklagene haglet mot Odd Nerdrum lenge før reality-serien.

Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange setter hardt mot mykt og mørkt mot lyst i sitt 22. juli-minnested.

I sitt forslag til minnested etter 22. juli ser Raqs Media Collective nærmere på ett spørsmål: Hva skjer når tida ødelegges?

Den vare vadefugl

Året etter at Karpe fylte Spektrum ti ganger, sank inntektene i musikkbransjen med en tidel.

Håkon Bleken ble aldri fanget av tida, mener venn og kunstnerkollega Sverre Bjertnæs.

I mange tiår har jubilant Vibeke Løkkeberg brutt barrierer i norsk film.

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skygge­bi­blio­teket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språk­mo­dellen sin.

Gayatri Chakra­vorty Spivak prøver å se verden fra sine motstan­deres ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Scener fra et forfat­terskap

Vi bør ikke lese Ruth Maiers dagbøker bare som en historie om holocaust, mener forsker.

Snøhetta tegnet et Hilma af Klint-museum i 2017. Så trakk arvingene i nødbremsen.

Bare «åndelig søkende» bør få lov til å se kunsten til Hilma af Klint, mener arving.

Farvel til terapi­mannen

nnerst i Hilde Sejersteds kjel­ler­stue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.

Edith Södergran levde et kort liv. Hvis man er redd for døden, skal man lese hennes dikt, mener poetens biograf.

Snart kan hele verden lese Joan Didions etterlatte dagbok. Er det en litterær sensasjon – eller grav­plynd­ring?

Skrotet annonse med Musk-kritikk

Amalie Skram er kommet ut på moderne dansk. Det er latskap, mener kritiker.

Stadig flere norske kunst­mu­seer blir finansiert med penger fra daglig­varer, fisk og shipping.

Med sitt nye kunst­pa­lass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Poli­ti­kerne skygger unna

Kompo­nist­for­enin­gene er enige om fordeling av biblio­tek­veder­laget.

Espen Haa­vards­holm fyller 80 år. Bøkene hans gir oss rom å puste i – og fornyer norsk novelle­tra­di­sjon, mener hans forfat­ter­kol­leger.

Denne Dag Solstad-guiden har aldri før vært på trykk.

Profes­so­rene som forsvant

Kunstner, men også sektleder? Anklagene haglet mot Odd Nerdrum lenge før reality-serien.

Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange setter hardt mot mykt og mørkt mot lyst i sitt 22. juli-minnested.

I sitt forslag til minnested etter 22. juli ser Raqs Media Collective nærmere på ett spørsmål: Hva skjer når tida ødelegges?

Den vare vadefugl

Året etter at Karpe fylte Spektrum ti ganger, sank inntektene i musikk­bransjen med en tidel.

Håkon Bleken ble aldri fanget av tida, mener venn og kunst­ner­kol­lega Sverre Bjertnæs.

I mange tiår har jubilant Vibeke Løkkeberg brutt barrierer i norsk film.

Karl Ove Knausgård og minst 80 andre norske forfattere har bøker i «skyggebiblioteket» Libgen, som er blitt brukt til KI-trening.

Meta kan ha brukt bøker av Lykke, Loe og Solstad til å trene språkmodellen sin.

Gayatri Chakravorty Spivak prøver å se verden fra sine motstanderes ståsted. Slik fikk hun også øynene opp for gresk yoghurt.

Scener fra et forfatterskap

Farvel til terapimannen

nnerst i Hilde Sejersteds kjellerstue finnes en unik boksamling. De fleste navnene har du nok aldri hørt om.

Snart kan hele verden lese Joan Didions etterlatte dagbok. Er det en litterær sensasjon – eller gravplyndring?

Stadig flere norske kunstmuseer blir finansiert med penger fra dagligvarer, fisk og shipping.

Med sitt nye kunstpalass fester Reitan-familien grepet om Trondheim.

Politikerne skygger unna

Komponistforeningene er enige om fordeling av bibliotekvederlaget.

Espen Haavardsholm fyller 80 år. Bøkene hans gir oss rom å puste i – og fornyer norsk novelletradisjon, mener hans forfatterkolleger.

Professorene som forsvant

Året etter at Karpe fylte Spektrum ti ganger, sank inntektene i musikkbransjen med en tidel.

Håkon Bleken ble aldri fanget av tida, mener venn og kunstnerkollega Sverre Bjertnæs.