Selma Stormyren Larsen

#fff

Det var leven langs norskekysten 22. oktober i 2004. Et innslag på «Dagsrevyen» fra samme dag viser hvor uharmonisk det lyder når små og store skip og skøyter blåser i fløyta på akkurat samme tid: I 15 sekunder fra klokka 15.00 ljomet ett langt signal fra norske fartøy verden over.

Inne på land var Erik Byes kiste like før blitt båret ned midtskipet i Trefoldighetskirken. 1000 mennesker hadde fått plass på kirkebenkene for å ta farvel, men langt flere så Bye som en venn av seg og sine.

Hvordan endte livet hans slik? Bye, som verken var sjømann eller skogsarbeider, og som nektet å kalle seg både komponist og poet, nøt respekt i hvert hjørne av landet – fra Marienlysts tv-studioer til skogbygder i Østerdalen og fiskevær langs Helgelands­kysten. I morgen ville han ha fylt 100 år.

– På 1970-tallet var det ikke ett menneske i Norge som ikke visste hvem Erik Bye var, sier biograf Asbjørn Bakke.

Folk hadde fått god anledning til å bli kjent med ham. Siden fjernsynets spede begynnelse hadde Bye gått igjen på skjermen. Dessuten holdt han alltid på med en masse på én gang, skal vi tro Bakke.

– Han hadde en spinnvill aktivitet. I 1966 forberedte han «Idebanken», en banebrytende programserie på radio og tv, ga ut en LP og skrev boka «Munnspill under åpen himmel», som ble den mestselgende boka på norsk til da. Han spilte hovedrolla i en Arne Skouen-film og hadde tre–fire faste radioprogrammer parallelt.

– Man kan nesten kalle ham et renessansemenneske?

Han som samlet landet

Endre Ugelstad Aas

Mylena Kifle

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

De siste ukene har statsviter Asle Toje og historiker og fagforeningsmann Jonas Bals vært i heftig debatt i spaltene til tidsskriftene Vagant og Minerva.

Et sentralt stridsspørsmål er bakgrunnen for Tojes kontakt med holocaustfornekteren David Irving. Som doktorgradsstudent i Cambridge i 2004 kontaktet Toje den britiske forfatteren for å be om et intervju.

Toje begrunnet først henvendelsen med at det var en studentoppgave han hadde fått av sin foreleser Richard J. Evans i et seminar om rettssaken mellom Irving og forlaget Penguin. I seinere innlegg har Toje presisert at formuleringen om at studentene «fikk en oppgave», var for upresis.

Samtidig hevdet Toje i gårsdagens Klassekampen at han 

Nå sår også aktører på høyresida tvil om hvorvidt Toje snakker sant om bakgrunnen for kontakten med Irving.

– Jeg konstaterer at dette er en innrømmelse av blank løgn, selv om han vegrer seg og heller tar i bruk eufemismen «upresis gjengivelse av undervisningskontekst», sier filosof Lars Fredrik Händler Svendsen, som jobber for tankesmia Civita.

Han mener Bals’ gjennomgang av kontakten mellom Toje og Irving framstår mer troverdig enn Tojes svar. Slik Svendsen ser det, er det en debatt som først og fremst handler om å få fram de riktige faktaene i saken.

– Debatten hadde vært mye kortere hvis alle fakta ble lagt på bordet med én gang. Men det som heller har skjedd, er at dette har tværet ut i runde etter runde, hvor innrømmelsene sitter veldig langt inne.

Mener Asle Toje farer med løgn

og Dag Eivind Undheim Larsen

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

– Jonas Bals er ute etter å kansellere meg, sier statsviter og nestleder i Nobelkomiteen Asle Toje.

De siste ukene har han vært i heftig debatt med historiker og fagforeningsmann Jonas Bals på nettsidene til tidsskriftene Vagant og Minerva.

Bals har anklaget Toje for å støtte holocaustfornekteren David Irving, etter at Toje i 2004, da doktorgradsstudent i Cambridge, kontaktet Irving og ba om et intervju.

Toje har på sin side slått fast at Irving er nazist og hevder Bals lar være å skille mellom «kontakt, analyse og tilslutning».

Skal vi tro Toje, er dette en real «drittpakke» fra Bals.

– I ungdommelig overmot forsøkte jeg å få til et intervju med Irving, som jeg ga opp da jeg innså hvor sprø han var, sier Toje, som kaller sin egen e-post til Irving «klumsete».

– Bals dekker over hovedpoenget: Vi er helt enige om Irving. Han er en nazist og en sjarlatan.

Bals har en ­diskrediterende, ekkel tone.

Hevder seg utsatt for «drittpakke»

#000

Skjønnlitteraturen er «særlig egnet» til å fange inn krigen, hevder Torgeir E. Sæveraas i sin nye bok «Om krigen – og litteraturen». Der tar han for seg en rekke norske romaner som tematiserer andre verdenskrig og spør om de lykkes. I de fleste tilfeller er svaret hans på det nei.

I herværende avis har Kåre Bulie hevdet at Sæveraas «ikke virker utpreget interessert i innsiktene skjønnlitteraturen kan tilby», og i Morgenbladet har Arne Borge skrevet at «Sæveraas hevder å like litteratur, men han later aldri som om han liker forfattere.»

Dét avfeier forfatteren selv uten å nøle.

– Selvsagt liker jeg skjønnlitteratur. Jeg har sett til skjønnlitteraturen fordi jeg mener at den har en egen mulighet til innlevelse, sier Sæveraas.

– Men jeg opplever at de norske skjønnlitterære bøkene om krigen, kommer til kort. Jeg står tomhendt tilbake i møte med dem. Boka er et uttrykk for en slags sorg.

I «Om krigen – og litteraturen» tar Sæveraas for seg romaner av blant andre Torborg Nedreaas, Sigurd Hoel, Jens Bjørneboe, Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Simon Stranger. Historikeren, som fra før har skrevet flere sakprosabøker om okkupasjonen, har innvendinger til de fleste av dem – enkelte får strykkarakter.

– Du mener litteraturen om krigen er «en historie om bortkastede muligheter og sløsing med talent». Det er en hard dom?

Romanens rom er mye trangere enn mange norske forfattere skal ha det til.

Gir krigs­litteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

– Det er usolidarisk, kynisk, tarvelig og stygt.

Tegneserieskaper Flu Hartberg sparer ikke på kritikken av omslagsdesignet på «Frøken Snushane og Himmelhuset», som utkom på Bonnier forlag i forrige uke.

For der første bok i Unni Lindells serie om Frøken Snushane fikk en menneskeskapt illustrasjon på forsida, tegnet av illustratøren Odin Helheim, har omslaget på bok to en illustrasjon generert av kunstig intelligens (KI).

Flu Hartberg er en anerkjent norsk illustratør og leder gruppa Kiki, Kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig Intelligens. Han er overrasket over at Unni Lindell har godtatt KI-bruken.

– Det er veldig skuffende at en medkunstner ikke yter noen motstand mot utviklingen – hun kan bli byttet ut med KI, hun òg. Det er usolidarisk av både henne og forlaget, sier Hartberg.

Å gå fra å bruke en ekte illustratør til å bruke KI er «å vise fingeren» til Helgheim og illustratøryrket, mener han.

– Forlaget velger å stå på feil side av historien i denne massive invasjonen av kulturen vår som tekselskapene har skapt, sier han.

I Kiki jobber Hartberg for at KI-bruk skal bli politisk regulert.

KI-modellene er basert på tjuveri og brudd på opphavsretten.

Byttet ut illustratør med KI

Christopher Olssøn

– Dette er del av en internasjonal trend: Man utgir gamle oversettelser i konkurranse med de nye, sier Hilde Lyng, styreleder i Oversetterforeningen.

Hun reagerer på at en gammel oversettelse av «Stormfulle høyder» igjen er på markedet.

Det er det lille forlaget Pangolin som står bak utgivelsen. Selv om det finnes to nyere oversettelser i salg, har de skaffet seg rettighetene til Daisy Schjelderups oversettelse fra 1973 og trykket den opp med filmplakaten til «Wuthering Heights» på omslaget.

– Leserne tror at det er ferskvare, når det egentlig er gammelt, sier hun.

– I tillegg sliter jeg med forretningsmodellen. Man får et urimelig konkurransefortrinn når man har en så billig inngangsbillett.

Ifølge Lyng har Pangolin som forretningsmodell å gjenutgi eldre oversettelser de kjøper for en lav pris. Det er med på å undergrave oversetteres rettigheter, ifølge henne.

– Man skaper et unødig press, nærmest et 

, for å få billige rettigheter, sier hun.

Klassikere er ikke noen kapitalistisk pengemaskin.

– Leserne tror det er ferskvare

«Det føles faktisk helt uvirkelig å stå her akkurat nå.»

I en video på Demos nettsider torsdag morgen forteller Ingrid Tinmannsvik, medstifter av nyhetsmediet, at Demo blir en realitet. Like over klokka ni torsdag morgen nådde de målet sitt på 5000 betalende medlemmer – like før fristen ved midnatt samme dag.

– Gratulerer! Har du tvilt på noe tidspunkt?

– Jeg har absolutt tvilt. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg tenkte at dette ikke går, sier Ingrid Tinmannsvik.

– Så tittet jeg på tilbakemeldingene fra folk som ville at dette skulle skje, og vi bestemte oss for å få det til, koste hva det koste vil.

– Dere justerte prisen underveis, fra 1900 kroner til at det var mulig å betale bare 400. Hvor mange har betalt 400 kroner?

– Det er ikke riktig. Man har alltid kunnet velge å betale 400 kroner, men det var mange som ikke fikk det med seg i starten. Man kunne velge ordinær pris, «jeg er student» eller «jeg har ikke råd». Men vi så at folk ikke fikk det med seg, og da justerte vi nettsida.

– Bør de som ikke fikk det med seg, få mulighet til å betale mindre?

Målet er fortsatt å være rundt 20 ansatte når vi begynner å publisere.

Trenger dobbelt så mange medlemmer

I morgen har vinterens store kinosatsing «Wuthering Heights» premiere. Det er ikke utenkelig at mange av kinogjengerne vil få øynene opp for Emily Brontës forelegg fra 1847 – ifølge traileren er filmen inspirert av «den største kjærlighetshistorien gjennom tidene».

Nå har også hundrevis av norske bokhandler fått inn en ny utgave av romanen i norsk oversettelse, utgitt av det lille forlaget Pangolin. Deres utgave av «Stormfulle høyder» er en såkalt 

Men den som blar om til kolofonen, får seg kanskje en overraskelse: Oversettelsen er mer enn 50 år gammel.

– Den er temmelig foreldet, sier forfatter og oversetter Øystein Vidnes.

Det er ikke mangel på andre oversettelser som har fått Pangolin til å utgi «Stormfulle høyder» i Daisy Schjelderups språkdrakt fra 1973. Det finnes to nyere oversettelser til norsk, en bokmålsoversettelse fra 2004 og en til nynorsk fra 2019.

Sammen med Ragnar Hovland står Øystein Vidnes selv bak sistnevnte, «Stormfulle høgder», utgitt på Skald.

Pangolin er ikke det første forlaget som resirkulerer en gammel oversettelse. I 2012 utga Vigmostad & Bjørke en oversettelse fra 1945.

Gjennom historien er det gjort hele seks ulike oversettelser av romanen til norsk, og fem er ennå stadig i salg, enten i fysisk utgave, e-bok eller lydbok. Hvordan vet en stakkars leser hvilken hun skal velge?

Nytt cover, «foreldet» innhold

Musti splitter teaterfolket 

«Musti skriver historie», het det i en pressemelding fra plateselskapet Universal denne helga. Der framgikk det at den populære artisten skal spille på Nationaltheatrets hovedscene 24. mai.

Det er første gang en artist holder konsert i den storslåtte salen på Johanne Dybwads plass. Er teateret i ferd med å utvide sitt mandat fra Ibsen, Tsjekhov, Lygre og Isakstuen?

Teatersjef Kristian Seltun mener det ligger i kortene at scenen også kan brukes til konserter.

– Vi har et veldig flott rom, og vi bruker det ikke selv på søndager. Vi vil invitere inn publikummere som kanskje ikke ellers ville funnet veien til Nationaltheatret.

Teatret har tidligere forsøkt å få i gang konsertaktivitet på hovedscenen, men uten å lykkes. Denne gangen var det bookingbyrået United Stages som tok kontakt med Nationaltheatret.

– De står for programmeringen av Musti. Men vi synes hun er en strålende artist og tenker at det passer godt inn hos oss.

Per nå har de ikke avtale om flere konserter, men Seltun er positiv til muligheten. Teateret har som regel ingen oppsetninger på søndager, så scenen står tom, påpeker han.

– Er det lettere å få et ungt og mangfoldig publikum inn via musikken enn dramatikken?

Får kjeft for å åpne for konsertvirksomhet

Line Ørnes Søndergaard

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

– Det jeg gjør nå, er illojalt, sier Hilde Rød-Larsen.

Forfatteren sitter ved et antikt kjøkkenbord i en leilighet på Tøyen i Oslo. Det er tidlig formiddag, hun har tent stearinlys, og utafor vinduet rusler en flokk godt polstrede barnehageunger forbi.

Ingenting her vitner om at familien hennes er sentrum for en politisk skandale av internasjonale dimensjoner. De siste dagene er det blitt avslørt at flere norske samfunnstopper har vært tett koplet til den nå avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epsteins nettverk av mektige mennesker verden over.

En av dem er den tidligere diplomaten Terje Rød-Larsen – Hilde Rød-Larsens far. Også selv ble hun på et tidspunkt viklet inn.

Forfatteren har invitert Klassekampen hjem, og nå spør hun seg hvorfor.

– Jeg kommer til å si ting som er kritiske mot faren min. Hvorfor gjør jeg det? Er jeg et forferdelig menneske da? Å snakke kritisk om sin egen far i offentligheten er ikke lojalt.

– Er lojalitet en viktig verdi for deg?

– Lojalitet er et vakkert ord, sier hun.

– Det går inn i problemets kjerne. Epstein-saken er grotesk. Jeg er rystet i mitt innerste. Men jeg har visst om at det finnes korrupte elitenettverk som er basert på at man gjør tjenester for hverandre – og som er bundet sammen av en form for pervertert lojalitet.

Min fars valg av mennesker å være sammen med er et stort mysterium for meg.

– Jeg skammer meg

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Det har lenge vært ventet at rettssaken mot Marius Borg Høiby vil by på et voldsomt medietrykk mot den tiltalte og de fornærmede. Etter helgas frigivelse av Epstein-dokumentene er også kronprinsesse Mette-Marit i hardt vær.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor Fanny Duckert.

Sammen med Kim Edgar Karlsen har hun skrevet boka «I medienes søkelys» (2017), der de dybdeintervjuer personer som har stått i mediestormer.

Duckert nøler med å gjøre et intervju om Mette-Marit og Høiby – hun vil ikke bidra til det hun mener er en kynisk mediedekning.

– Å stå i en sånn mediestorm er katastrofalt for enkeltmennesket, også for folk som er medievante, sier hun.

I går var norsk og utenlandsk presse samlet i Oslo tingrett. Nesten 200 journalister fra 55 medier skal følge rettssaken der Høiby er tiltalt for 38 forhold, deriblant fire voldtekter.

Høibys forsvarer Ellen Holager Andenæs startet første dag med å hevde at dekningen «inneholder alle de ingredienser som skal til for å gjøre Marius til fritt vilt».

Samtidig har kronprinsessa stått i sin egen storm de siste dagene: I de nylig frigitte Epstein-dokumentene kommer det fram at Mette-Marit hadde nær kontakt med overgrepsdømte Jeffrey Epstein i perioden 2011–2014. Bare de siste sju dagene har Mette-Marit og Høiby vært omtalt i cirka 1500 nyhetssaker, viser tall fra Retriever.

Tvilen kommer på ingen måte tiltalte til gode her.

Høiby-saken og kongehuset: Psykologprofessor advarer mot mediestorm

Se for deg dette: Norge utsettes for et nøye planlagt cyberangrep, og ut av det blå mister du tilgangen til internett, mobiltelefonen og fasttelefonen.

Du sjekker nettavisene for å finne ut av hva som skjer, men de er naturligvis også nede.

Eller hva om flere medier utsettes for dataangrep samtidig, og en ondsinnet aktør pøser ut falske artikler i timevis?

Mediekonsern som Schibsted, Amedia og Polaris har begynt å klekke ut nødløsninger hvis president Donald Trump skulle bestemme seg for å blokkere Europas tilgang til tek-leverandører.

Men flere Klassekampen har snakket med, mener dette bare er én av flere trusler mediene bør være forberedt på.

Er norske medier godt nok rustet for en krisesituasjon?

Vi trenger ikke bevege oss utafor vårt eget kontinent for å høste erfaringer om krisesituasjoner. Da Russland invaderte Ukraina om morgenen torsdag 24. februar 2022, var ukrainske medier forberedt.

Eller, de trodde i hvert fall det, forteller Oksana Brovko. Hun er leder i Foreningen for uavhengige lokalaviser i Ukraina.

Det er et ­andre verdenskrig-preg over det.

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

Anniken C. Mohr

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

– Institusjonene burde ta seg sammen og se på hva de sender ut, sier Morten Oksvold.

Han var tidligere kreftforsker ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus. Nå bruker han fritida på å avsløre forskningsjuks i akademia, og i ti år har han vært del av et internasjonalt nettverk som kaller seg «Invisible College for Research Integrity».

De samarbeider om å avsløre falsk forskning og møtes årlig for å diskutere aktuelle tilfeller. Én av metodene de forsøker å avsløre, er uredelig bruk av kunstig intelligens (KI).

– Myndighetene bruker hundrevis av millioner på å publisere vås. Hele publiseringssystemet burde skrotes.

I dag må institusjonene som regel punge ut når forskerne deres publiserer artikler i åpne tidsskrifter. En stor del av disse pengene kommer fra staten.

Tidsskriftene, på sin side, tjener på å publisere så mange artikler som mulig – og forskerne belønnes i sin tur for produktiviteten.

Tirsdag denne uka advarte professor ved Universitetet i Oslo Daniel Quintana om at det høye publiseringstrykket fører til at flere er villige til å ta snarveier for å få forskningen sin på trykk.

Myndighetene bruker hundrevis av millioner på å publisere vås.

Advarer om KI-juks på publiseringstoppen

Avslørte KI-juks i akademia

På en av årets første dager satte professor Daniel Quintana seg ned med en ny forskningsartikkel. Et anerkjent internasjonalt vitenskapelig tidsskrift hadde bedt ham fagfellevurdere teksten. Dommen var midt på treet – funnene var ikke banebrytende, men artikkelen var heller ikke dårlig.

Først da Quintana kom til et avsnitt som viste til hans egen forskning, ante han ugler i mosen.

– Forfatterne hadde nevnt mitt arbeid, men det de skrev, stemte ikke helt. Da jeg leste referansene, innså jeg at de viste til en oppdiktet forskningsartikkel, sier Quintana, som er ansatt ved Universitetet i Oslo.

Tittelen var troverdig, og både tidsskriftet og forskeren var altså hentet fra virkeligheten, men artikkelen eksisterte ikke. Det samme gjaldt for minst to av de andre referansene.

– På toppen av det hele var én av medforfatterne fra en norsk institusjon. Jeg kjenner til de fleste på mitt fagfelt, men dette navnet kjente jeg ikke, og jeg kunne ikke finne personen på universitetets nettsider. Det var et enormt rødt flagg, sier han.

Hovedforfatteren så ut til å være en ekte person. Men der stoppet det.

– Flere av referansene og forfatterne lot til å være KI-hallusinasjoner.

Nylig ble han intervjuet om hendelsen i det amerikanske magasinet The Atlantic. Quintana, som er professor i psykologi, forsker blant annet på virkningene av hormonet oksytocin på helsa vår, og ifølge en oversikt fra Khrono er han blant Norges mest siterte forskere på verdensbasis.

Flere av referansene og ­forfatterne lot til å være KI-hallusinasjoner.

En novemberdag i 1926 sto det friske blomster på pulten til folkeskolelærer Olav Duun i Holmestrand. Ingen ringere enn byens politimester hadde troppet opp på skolen med buketten: Nå skulle elevene få se hvilken storhet de hadde med å gjøre i det daglige.

Hovedpersonen selv satt ved telefonen og tok imot gratulasjoner. Aftenposten hadde brakt de gode nyhetene samme morgen: Årets nobelpris i litteratur skulle tildeles nynorskforfatter Olav Duun. For tredje gang i historien ville en nordmann bli skjenket den høyeste æren en forfatter kan få.

Det var bare ett problem. Da Aftenpostens morgenutgave gikk i trykken 11. november, var Svenska Akademiens 

ennå ikke kommet ut gjennom de doble dørene på Börshuset i Stockholm.

– Aftenposten skulle jo være den mest pålitelige av alle i pressa, sier Duun-biograf og professor Heming Gujord.

– Her mente de å ha sine kilder. De var ikke gode nok.

I virkeligheten gikk prisen til irsk-britiske George Bernhard Shaw, men dét ble først kunngjort kvart over tre. På forsida av Aftenpostens kveldsutgave fikk norske lesere vite at «ryktet» avisa hadde ment var «vel fundert», viste seg ikke å stemme – «desværre».

Hundre år seinere står det fortsatt som den «største tabben og skandalen i norsk kulturjournalistikk noensinne», ifølge Heming Gujord.

Blomstene fra politimesteren i Holmestrand må ha framstått som en fattig trøst for Duun. Aftenpostens oppslag ble ikke bare spredt for alle vinder her hjemme, men rakk å bli videreformidlet i både svenske og britiske aviser før feilen ble oppdaget.

Han var jo selv ­havnet helt uforskyldt oppi dette. Det ble en absurd situasjon.

Nobelpris i én dag

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig 

– Vi blir instruert til å ødelegge kunsten. Det er hårreisende og ufattelig urimelig, sier Gustav Jørgen Pedersen.

Han er forskningsleder på Munchmuseet. Sammen med 54 andre ansatte går han nå ut med kritikk av byrådsleder i Oslo Eirik Lae Solberg (H).

 hevder de at Solbergs krav om å stille ut Edvard Munch-grafikk på Oslo rådhus, vil føre til uopprettelig skade på verkene. De reagerer også på å bli instruert til å «bryte med grunnleggende profesjonsetiske retningslinjer».

– Dette er ansatte som er i direkte kontakt med kunsten i sitt daglige virke: konservatorer, kuratorer, formidlere, kunstteknikere, fotografer og registrarer, sier Pedersen.

– De ansatte er sjokkerte og opplever dette som svært belastende. Mange har investert hele yrkesliv i Munchs kunst. Deres oppdrag er å ivareta kunsten.

Ifølge Pedersen har byrådslederen fått klar informasjon om hva som vil skje med verkene på rådhuset.

– Det er ufattelig at det går an å gjøre dette mot vår mest kjente kunstner mot bedre vitende, sier Pedersen.

Oslo rådhus har hatt ulike Munch-verk på veggene i flere tiår, i alle fall tilbake til 1980-tallet. Blant annet på grunn av arbeid på rådhuset har museet fått dem tilbake i løpet av de siste fem årene.

Bildene blir overeksponert, som betyr at ­papiret misfarges og trykksverten falmer.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

«Den i sin tid så opphøyde Olav Duun er så å si borte fra vår felles bevissthet. Hva har skjedd?»

Dag Solstad var ikke nådig i sin omtale av Olav Duun, da han på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket gjenleste forfatterskapet i 2015. For ham var Duun, som nøt så stor respekt og ble vidt lest 100 år tidligere, foreldet: Romanene hans angår ikke menneskene i vår tid.

Solstads foredrag ble møtt med protester den gang, og visse vil kanskje hevde at påstanden nå blir grundig tilbakevist: 150 år etter at Duun ble født i Jøa i Nord-Trøndelag, feires forfatteren over hele landet.

– Det blir en feiring i mange formater, med musikk, teater og samtaler.

Det sier Grethe Fatima Syéd, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, som skrev doktorgrad om Duun i 2012.

– Det er veldig god litteratur. Han beskriver dypt menneskelige, eksistensielle temaer utrolig godt, og de forandrer seg ikke mye fra tiår til tiår.

Duun leses altså stadig, og dette er blant markeringene som finner sted i løpet av året:

Det var helt opplagt at Solstad ikke var stilt inn på den samme litterære kanalen som Duun.

Elsket av lektorene, avskrevet av Solstad

I kortspillet amerikaner er målet enkelt: Det er om å gjøre å ta flest stikk. Jo bedre kort du har på hånda, desto større vinnersjanser har du – og der, som ellers i livet, er det tilfeldighetene som avgjør utgangspunktet ditt.

Kortspillet figurerer i Dag Johan Haugeruds debut som dramatiker, «Sykdom og sosial nød», som har premiere på Torshovteatret førstkommende fredag.

– I dag er klasse noe litt skjult i vårt samfunn, sier skuespiller Maria Kristine Hildonen.

Sammen med skuespillerne Petronella Barker og Marte Engebrigtsen har hun kunstnerisk ansvar for Nationaltheatrets scene på Torshov gjennom hele 2026.

Haugeruds nyskrevne drama er først ut. Som tittelen varsler, handler stykket om hvordan klasse, status og sykdom preger menneskelige relasjoner.

– Det finnes tydelige klasseforskjeller i Norge, men det er også nyanser. Man kan leve i samme sjikt eller «klasse», men det kan likevel være store forskjeller innad. Det er også tilfellet her, sier Hildonen.

Da Klassekampen møter de tre skuespillerne, er det like før de skal gjennomføre en prøve på deres første oppsetning på Torshovteatret. Og de har altså fått filmskaper og romanforfatter Dag Johan Haugerud med på laget.

– Vi spurte ham, og han sa ja, forklarer Barker og ler.

Det er ingen som ser mennesker så godt som Dag Johan Haugerud.

Kort på hånda

– De må være klar over at dette kan bli brukskunst, i dårlig forstand: kunst som brukes og må kasseres, sier Audun Eckhoff, direktør ved Lillehammer Kunstmuseum.

Oslos byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har besluttet å henge en rekke grafiske verk av Edvard Munch på sitt eget møterom og ordførerens kontor på rådhuset, for å kunne presentere Munch for sine gjester.

Munchmuseet, som forvalter Oslo kommunes Munch-samling, har advart om at forholdene på rådhuset vil skade de sårbare verkene. Men byrådslederen står på sitt.

– Vi er enig med Munchmuseet om at man bør ha en forsvarlig formidling av kunst – spesielt kunst på papir, som står i fare for å få lys- og fuktskader i større grad enn malerier, sier Eckhoff.

Direktøren forstår samtidig byrådslederens ønske om å vise fram vår «største kunstner gjennom tidene» på representative kontorer.

– Men da må de gjøre sitt ytterste for å ivareta disse kunstverkene. Museumspraksis innebærer at man skal begrense mengden lys på papir.

– Oslo kommune er eieren, men kan de gjøre helt som de vil – på tross av faglige råd?

– Ja, de kan vel det. Spørsmålet er hvilken klokskap de viser når de skal forvalte denne kunsten.

Her vil jeg si at vi må høre på fagfolkene.

– Kan bli brukskunst

Oslos behandling av Edvard Munchs store kunstgave til kommunen har en broket historie. I etterkrigstida ble verdifulle verk hengt på blant annet studenthybler og felleskjøkken, og flere forsvant.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

Gir krigslitteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Oversetterforeningen mener Pangolin får et urettferdig konkurransefortrinn når de utgir gamle oversettelser. Men alternativet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

5000 mennesker har spleiset på det nye mediet Demo. Men det er fortsatt uklart når de får lese de første sakene.

Nytt cover, «foreldet» innhold

Musti splitter teaterfolket

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Avslørte KI-juks i akademia

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Vennskap, kortspill og inkontinens får plass i Dag Johan Haugeruds scenedebut. Men først og fremst er det humanistisk teater, ifølge Torshov-gruppa.

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Byrådsleder får refs for å trosse kunstekspertene

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

I 2025 har vi mistet noen av våre største kulturpersonligheter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Kirke og stat, melk og sitron

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

Deeyah Khan fikk beskjed om å forlate USA: «Ingen sjanse at dette ender godt for deg»

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene

Fra Marienlyst til skogbygder i øst og fiskevær i nord: Hele Norge likte Erik Bye. Hvordan gikk det til?

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holo­caust­for­nekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konser­vativ, sier Asle Toje

Gir krigs­litteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-il­lust­rasjon på bokom­slaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Overset­ter­for­eningen mener Pangolin får et urett­fer­dig konkur­ranse­for­trinn når de utgir gamle overset­telser. Men alter­na­tivet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

5000 mennesker har spleiset på det nye mediet Demo. Men det er fortsatt uklart når de får lese de første sakene.

Nytt cover, «foreldet» innhold

Musti splitter teater­folket

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milli­ar­dærens Paris-leilighet.

– Medie­dek­ningen er helt ute av propor­sjoner, sier psyko­logi­pro­fessor om Høiby-saken

Hva gjør mediene når krisa inntreffer?

Fagtids­skrif­tene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

Avslørte KI-juks i akademia

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kultur­journalistikks største tabbe. Men hoved­personen selv holdt maska.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfat­terens 150-års­ju­bi­leum landet over.

Vennskap, kortspill og inkon­tinens får plass i Dag Johan Haugeruds scenedebut. Men først og fremst er det huma­nistisk teater, ifølge Torshov-gruppa.

Flere muse­ums­di­rek­tører ber Oslos byråds­leder lytte til Munch­mu­seet.

Byråds­leder får refs for å trosse kunst­eks­per­tene

Tre vene­zu­e­lanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Nesten 150 steder av historisk verdi er blitt ødelagt i Gaza siden oktober 2023, ifølge Unesco. Nå skal stumpene reddes.

I 2025 har vi mistet noen av våre største kultur­per­son­lig­heter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Kirke og stat, melk og sitron

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

Deeyah Khan fikk beskjed om å forlate USA: «Ingen sjanse at dette ender godt for deg»

Nordmenn går på stadig færre konserter – og priori­terer de største navnene

Flere mener Asle Toje ikke snakker sant om kontakt med holocaustfornekter

– Jeg er ingen facist. Jeg er konservativ, sier Asle Toje

Gir krigslitteraturen det glatte lag

Unni Lindell får refs for å bruke KI-illustrasjon på bokomslaget. – Et spørsmål om opphavrett

Hilde Lyng i Oversetterforeningen mener Pangolin får et urettferdig konkurransefortrinn når de utgir gamle oversettelser. Men alternativet er at verkene støver ned, ifølge forlaget.

Musti splitter teaterfolket

Hilde Rød-Larsen snakker ut om farens Epstein-koplinger – og lånet av milliardærens Paris-leilighet.

– Mediedekningen er helt ute av proporsjoner, sier psykologiprofessor om Høiby-saken

Fagtidsskriftene håver inn penger på falske artikler, mener forsker Morten Oksvold

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Vennskap, kortspill og inkontinens får plass i Dag Johan Haugeruds scenedebut. Men først og fremst er det humanistisk teater, ifølge Torshov-gruppa.

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Byrådsleder får refs for å trosse kunstekspertene

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

I 2025 har vi mistet noen av våre største kulturpersonligheter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene