Selma Stormyren Larsen

Christopher Olssøn

#fff

#000

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

– Det første jeg tenkte, var: Yes! Nå kan vi endelig løfte fram norskspråklig musikk fra det århundret norskspråklig musikk virkelig ble bra, sier musikkjournalist og programleder Sandeep Singh.

Han sitter i en hage på Grünerløkka i Oslo med to musikere med navn på samme forbokstav: Susanna Wallumrød og Sondre Lerche.

Fra og med i dag utgjør de tre et arbeidslag. I sommer skal de nemlig lytte seg gjennom norskspråklige låter fra de siste 26 årene og sammen bli enige om hvilke som er best. På seinsommeren kårer Klassekampens jury de beste norske låtene skrevet etter år 2000 – en slags ny norsk sangbok.

– Det andre jeg tenkte, var at det er en fin anledning for Sondre og meg til å ha en liten duell om hvem som egentlig heier mest på Bergen.

Til tross for at Singh aldri har bodd i byen, definerer han seg som bergenser, kan han fortelle.

– Dette blir veldig spennende. Det må jo være minst 50 prosent bergensartister her, sier Lerche.

Skulle du lage seriøs popmusikk på 1990-tallet, måtte det være på engelsk.

Låter til leirbålet

– Det er bare slik det er. Vi jobber nå med å finne andre løsninger, sier Gunnar Totland til Klassekampen.

Han er forlagssjef i Solum Bokvennen, et forlag som i disse dager henger i en tynn tråd.

I slutten av mai ble det kjent at forlaget er på konkursens rand. Redningen så ut til å være Vigmostad & Bjørke. De ønsket å overta forlaget for én krone – men bare dersom gjelda ble redusert betydelig.

Denne prosessen er nå avsluttet, bekrefter Totland til Klassekampen.

– Vigmostad & Bjørke fant at det ikke var en situasjon de følte at var riktig for dem, sier han.

Solum Bokvennens samlede gjeld er på mer enn 19 millioner kroner. De skylder penger til banken, leverandører, forlagssjef Totland selv og forfattere og oversettere.

De siste ukene har Totland jobbet med å få kreditorene til å godta at de bare får tilbake 25–30 prosent av det de egentlig er skyldig, noe som var et premiss for at Vigmostad & Bjørke skulle kunne overta.

– Var ikke kreditorene villige til å redusere gjelda?

Vi tilbyr folk å kjøpe seg inn, og vi vil konvertere en del gjeld til aksjer.

Solum Bokvennen blir likevel ikke reddet

Mandag kveld landet et brev i postkassa til Kulturrådet. Forleggerforeningens leder Trine Skei Grande ba om å få et møte om innkjøps­ordningen for litteratur: ­Foreningen synes nemlig å ha sett en «forskyvning i hva utvalget legger til grunn for litterær kvalitet i sine avgjørelser».

Det skjer etter at flere reagerte på Kulturrådets avslag, altså nulling, av Helene Uris roman «I mitt lune hi» i mai.

Nå ber Forleggerforeningen rådet forklare seg – men Grande avviser at brevet er ment som en kritikk av komiteens avgjørelser.

– Dette er ikke noen pekefinger. Vi har ikke stilt spørsmål ved vedtakene som er gjort. Men jeg tror, som med alt her i livet, at hvis noe er vanskelig, bør man snakke om det, sier Grande.

– Er avslaget på «I mitt lune hi» bakteppet for brevet?

– Det har vært mange uventede nullinger i det siste, også innen krim og poesi. Det må vi forholde oss til, men for oss er det viktig at utvalget kan beskrive for oss hvor lista ligger.

Hun påpeker at det er en stor økonomisk belastning for forlagene å melde bøker på ordningen. Bare en liten andel får avslag, men de det gjelder, må selv bekoste distribusjonen til landets biblioteker.

Dessuten har nullinger store omkostninger for forfatterne, ifølge Grande. I brevet skriver hun at oppmelding til innkjøpsordningen innebærer «risiko for offentlig ydmykelse og omdømmetap».

Ber utvalget forklare seg

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Mange av dem som befant seg på Øyafestivalen i Oslo i august, gikk bokstavelig talt «over lik» – ved inngangspartiet lå nemlig demonstranter innhyllet i blodige likposer.

I ukene før hadde debatten rast om festivalens eierskap, som flere mente bidrar til Israels okkupasjon i Palestina. Palestinakomiteen krevde at Øya avsluttet sine samarbeid med «aktører som støtter okkupasjon og folkemord».

Nesten et år seinere har Øya imøtegått Palestinakomiteens krav – i alle fall flere av dem. I slutten av forrige uke varslet Palestinakomiteen at de ikke går inn for boikott.

– Det kjennes veldig bra, sier Henry Leeves, Øyafestivalens daglige leder, som tiltrådte i oktober i fjor.

I Palestinakomiteens uttalelse vises det til at Øya nå har imøtekommet fire krav:

Offentlig ta avstand fra eierselskapet KKRs investeringer, som bidrar til og ­opprettholder folkerettsbrudd.

Vedta etiske retningslinjer for programinnhold, samarbeidspartnere og partnerskap.

Respektere BDS-bevegelsens retningslinjer og standpunkter.

Palestina­komiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Maria Høy Hansen

– Det er arrogant å slå fast at det går nedenom og hjem i feltet heller enn å under­søke hva som skjer, sier Roman Linneberg Eliassen, redaktør i sakprosatidsskriftet Prosa.

I slutten av forrige uke kom en stor nyhet i norsk litteraturoffentlighet: Gyldendal gir Vinduet til Vagant. De to største skjønnlitterære tidsskriftene i Norge blir altså ett – og skal drives under navnet Vagant.

Det har falt flere tungt for brystet. I herværende avis kalte kulturredaktør Bendik Wold det hele en «total kortslutning» og hevdet at Gyldendal med dette hadde drept ikke én, men to tidsskrifttradisjoner.

Også Morgenbladets Bernhard Ellefsen skrev at det dessverre er «liten grunn til optimisme for fremtiden for det fusjonerte Vagant og Vinduet».

Roman Linneberg Eliassen forstår at noen sørger over at Vinduet ikke lenger er et selvstendig tidsskrift.

– Men det blir feil å rakke ned på Vagant og den satsingen de ønsker å gjøre.

Han reagerer på pessimismen i avisenes dekning av sammenslåingen. På Facebook har han kommentert at han lurer på om avisfolk i det hele tatt leser tidsskrift: «Siden de sikkert ikke har tid til å lese dem, er det enklest å slå fast at tidsskriftoffentligheten er død.»

– Det er viktig å se på de materielle forholdene i sektoren, og det savnet jeg i kommentarene til Ellefsen og Wold. Det grunnleggende problemet er at tidsskriftene er underfinansierte, sier han – og bemerker:

Nå oppstår Vinduet i papirform igjen. Det er positivt.

– Ikke et døende felt

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Like etter klokka elleve 14. juni 2001 landet det amerikanske presidentflyet for første gang noensinne i Sverige. George W. Bush smilte og vinket mens han gikk ned trappa, arm i arm med førstedame Laura, før de satte beina på bakken i Göteborg.

Halvannet døgn seinere skulle en 19 år gammel svenske sendes til sjukehuset i all hast i samme by med kritiske skuddskader. Hannes Westberg hadde deltatt i massive demonstrasjoner – mot Bush, EU og økonomisk globalisering – og det svenske politiet hadde svart med rå makt.

Hvorfor ble EU-toppmøtet i Göteborg 2001 så spent? Og hvordan ble så mange som 50.000 mennesker mobilisert i demonstrasjonene?

Klassekampen har snakket med fire nordmenn som var til stede under de såkalte Göteborgskravallerna.

Én av dem er fagforeningsmann Boye Ullmann. Den gang var han midlertidig ansatt i Nei til EU, hvor han er faglig leder i dag, og for dem var det en selvfølgelighet å reise til EU-toppmøtet.

– Vi hadde forberedt oss i lang tid, og jeg var med i demonstrasjonsledelsen, sier Ullmann.

– Vårt mål i Göteborg var å ha breie, fredelige markeringer mot EUs intensjon om å utvide østover – også for å styrke EU-saken i Sverige, sier han.

Det var ikke bare Ullmann og Nei til EU-gjengen som hadde forberedt seg i lang tid. Ukevis på forhånd ble det skrevet om de massive demonstrasjonene som var ventet under møtet.

De spraya Working Power mens arbeiderklassen sto der og skalv.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Elisabeth Vik Forsberg har svingt hammeren i Tordenskiolds gate 5 mang en gang, men under Blomqvists årlige vårauksjon tirsdag kveld skjedde det noe helt nytt.

Et maleri av Anna-Eva Bergman (1909–1987) ble solgt til ny norsk rekord – ikke bare for kunstneren, men for norske kvinnelige malere som sådan.

«N°51-1959 Montagne bleu» (1959) fikk prisestimat på mellom 2 og 2,5 millioner kroner, men kjøperen ga til slutt hele 5,25 millioner.

– Verdensrekord for Bergman! lyder det fra auksjonarius Elisabeth Vik Forsberg da Klassekampen ringer.

– Hvem var kjøperen? Offentlig eller privat?

– Jeg kan røpe at det var en norsk kjøper. Det var konkurranse med franske budgivere.

En annen overraskelse var salget av Leonard Rickhards verk «Sommerlandskap» (2010/2011), som ble klubbet på 190.000 kroner. Det var om 90.000 over høyeste estimat.

– Det er mye over prisantydning. Det er en kunstner som dessverre gikk bort for kort tid siden, men han er ettertraktet, sier Forsberg.

Solgte Bergman til rekordpris

Mandag kom en overraskende nyhet i Kunst-Norge: Til høsten skal Tone Hansen bli leder for Moderna Museet i Stockholm.

Dermed står et av våre egne prestisjemuseer uten direktør. Hvem blir Munchmuseets neste leder?

Vi har bedt folk fra det norske kunstfeltet peke på mulige kandidater. NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke mener det finnes gode sjanser for direktørene ved mindre norske kunstmuseer.

– Det er en typisk karrierevei: fra et mindre distriktsmuseum til et sentralt museum. Munch henger veldig høyt, sier hun.

Bjerke mener Petter Snare ved Kode i Bergen og Hanne Beate Ueland ved Stavanger Kunstmuseum er aktuelle.

– Kode er en kjempesolid leverandør av gode utstillinger, og det skinner tilbake på Snare. Ueland har antakelig også bidratt sterkt til at Stavanger Kunstmuseum leverer på veldig høyt nivå, sier hun.

Likevel håper Bjerke først og fremst på en direktør fra Munchmuseets egne rekker – Jon-Ove Steihaug, for eksempel, som i dag er avdelingsleder for utstilling og samling.

– Det er viktig at det blir en som virkelig kjenner den unike arven de forvalter. Men det er et tveegget sverd, for da mister de en av sine mest fremragende kuratorer, sier Bjerke.

– Det er skjebnesvangert hvem som blir leder. Menneskelige egenskaper – varme, sjenerøsitet og tydelighet – kan være vel så viktig som kunstfaglig bakgrunn.

Varme, sjenerøsitet og tydelighet kan være vel så viktig som kunst­faglig bakgrunn.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Mylena Kifle

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Den siste tida har Munchmuseet stått midt i en omfattende kuttprosess: Staben skulle minkes med 10 prosent.

For under én måned siden presenterte Tone Hansen museets nye organisasjonskart. I går kom det en annen nyhet fra direktørens kontor: Etter fire år forlater hun stillingen.

– Er ikke dette å rømme skuta? spør Ellen Lange, redaktør i tidsskriftet Museum.

– Det er litt underlig å si at så mange blir overtallig, for så å begynne i ny jobb 1. september. Det er veldig raskt.

Over sommeren blir Hansen nemlig direktør ved Moderna Museet i Sverige.

Hansen tok over for Stein Olav Henrichsen som direktør for Munchmuseet i 2022. Hun går av to år før åremålet hennes er over.

Kuttene ved museet har vært krevende for de ansatte, har tillitsvalgte ved museet sagt til Klassekampen. Staben reduseres med 15,6 årsverk, og totalt 20 årsverk skal bort de neste årene.

– Jeg vil ikke være knallhard i fordømmelsen, siden jeg ikke kjenner saken annet enn fra mediene. Men min første tanke er at dette må være vanskelig for dem som er igjen – og for den nye direktøren, sier Ellen Lange.

Munchmuseets direktør får ros – men exiten kalles «underlig»

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Ifølge Norsk Tipping, i alle fall. I deres nyeste tv-reklame får herrelandslagets trener Ståle Solbakken råd på råd fra mer eller mindre fotballkyndige folk på gata, ved pissoaret og i taxien.

Hvor mange nordmenn lar seg overbevise om at fotballguttas VM-lykke også kan dryppe på dem og kjøper en tippekupong? Og hvor mange flere velger Flytoget over lokaltoget fordi Nusa trikset på perrongen i deres reklame?

Herrelandslaget er å se på bussholdeplasser, i pausene på tv og på matvarene i butikken. Er landslagets markedspotensial uendelig – eller finnes det et tak?

– Det er nesten umulig å vurdere, lyder det kontante svaret fra Fred Selnes, professor ved Institutt for markedsføring på Handelshøyskolen BI.

– Men det vi vet, er at når folk er glade og fornøyde, handler de mer. Salget på Gardermoen flyplass øker hvis folk er glade, mens det synker hvis det er mye forsinkelser, sier han.

Norske fotballfans har så visst grunn til å være glade: For første gang på 28 år skal det norske herrelandslaget til VM.

De siste månedene har de deltatt i alskens kampanjer – Erling Braut Haaland har figurert i en Budweiser-film, framsnakket Godfisk og stilt opp i TV 2s egen VM-reklame, mens både Antonio Nusa, Martin Ødegaard, Sander Berge og Haaland har reklamert for Bamas epler og bananer.

Ikke ti ­ville ­hester kunne få Mette til å ­drikke melk, men en ­kartong med fotballspillere kunne.

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

Pernille Ekornrud Grøndal

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Hun er ikke til å ta feil av: Da Klassekampen runder hjørnet inn til Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, lyser Trude Drevlands knallrøde drakt imot oss.

Vi har fått audiens hos byens tidligere Høyre-ordfører, og inne i leiligheten blir vi møtt av en sebrastripet mops – i keramikk, vel å merke. Det er ikke den eneste vokteren i heimen, kan Drevland røpe:

– På soverommet har jeg en stor tiger som passer på meg når jeg sover!

Det er likevel ikke først og fremst disse kunstverkene vi er her for å snakke om, men et bilde Drevland har hengende over sofaen. Dét har hun så definitivt fått med seg: Det røde antrekket gjør seg utmerket som kontrast til den grønne sofaen og maleriet i gult, grønt og brunt like bak.

– Jeg er opptatt av at bildene henger sammen med innredningen min, sier Drevland.

Maleriet over sofaen har motiv fra en allé som fører opp til et hvitt kirkebygg med grønne kupler. Drevland er ikke sikker på hvor motivet er fra, men hun har en anelse:

– St. Sofia-katedralen i Kyiv. Det var en som var innom her en gang, som sa: ‘Trude, det bildet er midt i historien’. Jeg tror det er fra Kyiv, men jeg vet ingenting – jeg bare liker bildet, sier hun.

Jeg er vanvittig opptatt av fotball, men ikke må jeg være full, og ikke har jeg tid til å drikke!

Trude må enten løpe eller kjøpe

Siden oppstarten i 2005 har Solum Bokvennen etablert seg som et av Norges kvalitetsforlag, særlig med sine mange oversettelser av litteratur fra verden over.

Men man kan ikke leve på høy anseelse aleine. De siste årene har Solum Bokvennen hatt en stadig mer krevende økonomi, og nå er forlaget på konkursens rand.

Det framgår i et brev forlaget har sendt til sine leverandører, hvor de ber om forståelse for ubetalte fakturaer.

Der forklarer Gunnar Totland, som eier forlagets morselskap Transit AS og har drevet Solum Bokvennen siden start, at de har en samlet gjeld på over 19 millioner kroner.

– Det er særlig de siste tre årene som har vært krevende. Det har skjedd endringer i bransjen som har gjort rammebetingelsene dårligere. Det er det bakenforliggende. Det er rett og slett blitt vanskeligere å drive forlag, sier Totland til Klassekampen.

2025 var et særlig hardt år. Totland forklarer det med lavere salg, betydelig redusert prosjektstøtte fra både stiftelser og det offentlige, prisøkninger og krevende utgivelser.

– Det er ikke så mye å si om det, utover at vi har hatt mange store prosjekter med våre dyktige forfattere og oversettere, som vi selvfølgelig er veldig stolte av, sier Totland.

Forlaget har tatt flere grep for å bedre økonomien. De siste årene har de blant annet minsket staben betraktelig.

Vi har jobbet for å få ting til å bære seg. Jeg er jo veldig glad i forlaget. 

Solum Bokvennen på konkursens rand

Endre Ugelstad Aas

Tom Henning Bratlie

– Det var fint lite å utsette på det litterære arbeidet, sier Ingvild Bræin.

Litteraturkritikeren anmeldte Helene Uris bok «I mitt lune hi» for Dag og Tid da den utkom i vinter – en god roman, ifølge Bræin.

Derfor ble hun overrasket da boka nylig ble avslått av innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, altså «nullet», som Morgenbladet har omtalt denne uka.

Med det blir den ikke kjøpt inn av Kulturrådet, slik de aller fleste skjønnlitterære utgivelser for voksne blir. I stedet må forlaget selv betale for bøkene som er distribuert til landets biblioteker.

– Det syns jeg ikke rimer med den romanen jeg har lest. Jeg mener det er meningsløst å nulle den av kvalitative grunner, sier hun.

«I mitt lune hi» har allerede vært gjenstand for debatt. Romanen siterer direkte fra en virkelig dom i sak der en mor og en datter ble overvåket med skjulte kameraer i leiligheten sin.

I vinter gikk de fornærmede ut i Aftenposten og ba om at boka skulle stanses. Uri understreket da at personene og hendelsene i boka er fiktive.

Også kritikerne var delte. Selv om Ingvild Bræin i Dag og Tid anerkjente at stoffet var besværlig, vurderte hun den som en roman.

Det hadde vært opplysende om komiteen pekte på hva som var så himla dårlig litterært.

Kritikerne er uenige om nulling av roman

– Sylfest Lomheim, i 2020 vitnet du i rettssaken mot Laila Bertheussen og hevdet at de anonyme trusselbrevene måtte ha vært skrevet av en kvinne fordi de inneholdt ordet «tisse»?

– Det husker jeg godt! Det ble debatt, rett og slett fordi folk siterte meg feil. Dette var saken mot Bertheussen, og jeg ble hyret inn som spesialistvitne for å analysere tekststripene som aktoratet mistenkte at Bertheussen selv hadde laget. Tekstene var skrevet på håpløs norsk, noe som skulle vise at de kom fra innvandrere som var ute etter å ta henne og mannen hennes. Selv om det språklig var håpløse tekster, var det små biter av faste uttrykk på tre-fire ord innimellom, som var 

idiomatisk norske, uttrykk som ingen ikke-norsk kunne ha skrevet. Du vet, skal du drive med språkforfalsking, må du være dyktig i språk. Bertheussen var nok ikke dyktig nok. Flere indisium pekte mot henne, for eksempel at tekststripene trolig var skrevet av en middelaldrende person.

– Det husker jeg ikke, men alle med god peiling på språk vet at yngre, middelaldrende og eldre ikke har samme språkføring. Ellers fant jeg at personen ikke var en typisk Oslo-borger. Da snevrer det seg inn. Og til slutt: I en stygg trusselstripe ble det brukt ordet «tisse». Det betydde at trusselstripa vanskelig kunne ha vært skrevet av en mann. Det var det jeg sa. Jeg hadde funnet en mengde indisium på at det var Bertheussen som sto bak, og hun ble selvsagt dømt.

– Det aner meg at du ikke har endret syn siden 2020?

– Nei, er du gal! Det har jeg ikke. Selvsagt kan en mann bruke ordet «tisse», for eksempel hjemme, i en barnehage og så videre, men at «Lomheim påsto at en mann ikke bruker ordet ‘tisse’» ble en mediesak … Menn bruker både «tisse», «pisse» og andre ord, alt etter situasjon.

– Hvorfor tror du det vakte så sterke reaksjoner?

– Det vet jeg ikke! Det må du nesten spørre dem om.

– Du har nettopp lansert boka «Frontallappen – kunstig intelligens som omsetjar?». Kommer det noen nye brannfakler der?

Du vet, skal du drive med språkforfalsking, må du være dyktig i språk

Menn og kvinner som tisser og pisser

Da Sverre Fehn og kona Ingrid først kom til Hvasser en sommer midt på 1960-tallet, flyttet de inn i et gammelt bolighus. Det liknet slett ikke de modernistiske husene i teglstein og tre arkitekten selv formga, stort sett inne i hovedstaden. Nei, dette var et klassisk hvitmalt trehus i to etasjer, med sprosser på vinduene og en buet port utformet av Fehn selv.

Snart fant stjernearkitekten fram pensel og skisseblokk. De neste årene brukte han somrene på Hvasser til å male bilder av landskapet: seilbåter under en klar blå himmel, skyformasjoner over horisonten, en kvinne i slåbrok sittende barbeint på et svaberg – kanskje kona Ingrid etter et bad.

– Fehn maler et meget stort antall akvareller disse somrene. På Statens håndverks- og kunstindustriskole fikk arkitektstudentene en kunstnerisk utdannelse, hvor tegning og form var vektlagt. Det ligger latent i ham. Akvarellene er utrolig nydelige, sier Espen Johnsen, kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo.

Havet, horisonten og sommerlyset på den lille øya Hvasser utenfor Tønsberg vekket skapertrangen i Fehn. Landskapet hadde hatt samme effekt på kunstnere i et hundreår allerede.

I den ferske boka «Kystlandskap i sommerlys. Kunsten finner sted» kan vi lese om en rekke malere og arkitekter som mellom 1880 og 1980 lot seg inspirere av nettopp denne lille fliken av Oslofjorden: øyene Sandø, Hvasser, Brøtsø og søndre del av Tjøme.

– Vi har valgt et lite geografisk område. Det betyr ikke at vi mener det er viktigere enn andre – viktige kunstnere har oppholdt seg på begge sider av Oslofjorden, nedover Sørlandet og opp langs Vestlandet og Nord-Norge, sier Johnsen.

– Men vi syns det har vært påfallende hvor mange viktige kunstnere som har tilbrakt somre akkurat her.

Sverre Fehn var altså en av dem. Ute i havgapet på Hvasser malte han hundrevis av små akvareller gjennom flere tiårs somre. Johnsen, som sammen med kunsthistorikerne Bente Larsen og Øystein Sjaastad har redigert antologien, har dykket ned i Fehns Hvasser-motiver.

De har søkt seg ut av byen til et landskap med høy himmel, hav og tilgang på et sterkt, intenst lys.

På samme svaberg i hundre år

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

Midt under verdens mest prestisjetunge filmfestival i Cannes stormer det i fransk filmbransje. I forrige uke advarte mer enn 600 franske filmfolk mot at landets filmbransje er i ferd med å havne «i hendene på en høyreekstrem eier». Internasjonale stjerner som Juliette Binoche, Sepideh Farsi og Raymond Depardon var blant underskriverne av et åpent brev.

Årsaken er at milliardæren Vincent Bolloré, anklaget for å fronte ytre høyre, gjør kraftige innhogg i bransjen. Han kontrollerer allerede landets største filmprodusent Canal Plus, og i høst kjøpte selskapet seg inn i Frankrikes tredje største kinoaktør UGC.

Det får franske filmarbeidere til å frykte «en fascistisk overtakelse av den kollektive forestillingsevnen», som VG har omtalt.

Nå har de fått svar på tiltale: Søndag kunngjorde sjefen for Canal Plus, Maxime Saada, at produksjonsselskapet ikke vil samarbeide med underskriverne.

Geir Uvsløkk er professor i fransk ved Universitetet i Oslo. Han er ikke veldig overrasket over den steile reaksjonen fra film- og tv-selskapet.

– Det er typisk for det som har skjedd i andre bransjer der Bolloré har styrt og er hovedaksjonær. Tendensen går på en form for konsentrasjon av ytringsrommet.

– Hvem er Bolloré, og hvor mye makt har han?

– Han er en søkkrik forretningsmann. Han kontrollerer et selskap som heter Vivendi, som har kjøpt seg inn i flere franske medier, blant annet Canal Plus og en tv-kanal som heter CNews. Der har han fått på plass en redaksjonell linje som er svært innvandringsfiendtlig og muslimkritisk – rett og slett tradisjonell ytre høyre-ideologi, sier Uvsløkk.

Bolloré har et jæskla godt grep om Kultur-­Frankrike nå. Det er veldig skremmende.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

Den britiske avisa The Guardian har lansert 

en kåring av de hundre beste romanene som noen gang er utgitt på engelsk

, enten originalt eller oversatt. Avisa har fått 172 forfattere, kritikere og akademikere fra hele verden til å stemme fram sine ti favoritter – blant andre Salman Rushdie, Anne Enright, Yiyun Li, Elif Shafak, Ian McEwan, Maggie O’Farrell og Colm Tóibín.

På førsteplass er George Eliots «Middlemarch». Deretter følger Toni Morrisons «Beloved», James Joyces «Ulysses», Virginia Woolfs «To the Lighthouse», Marcel Prousts «In Search of Lost Time», Lev Tolstojs «Anna Karenina» og «War and Peace» av samme forfatter. For øvrig er titler av blant andre Zadie Smith, Edith Wharton, Vladimir Nabokov og Italo Calvino kommet med – men ingen bøker av norske forfattere.

«Aldri har en slik liste vært mer nødvendig», skal vi tro The Guardian, som viser til at halvparten av voksne i Storbritannia sier at de aldri leser, og at leseferdighetene til barn og unge er på det laveste på 20 år. 

5. På sporet av den tapte tid av Marcel Proust

Har kåret de 100 beste romanene utgitt på engelsk

Da flere europeiske kringkastere i fjor høst truet med å kaste Israel ut av Eurovision som følge av krigføringen i Gaza, responderte Israel med å engasjere noen av sine fremste diplomater. Kringkastere og statlige representanter over hele Europa ble kontaktet av israelske tjenestemenn.

Det kom fram i en avsløring i The New York Times (NYT) tidligere denne uka. Den amerikanske avisa rapporterer også at Israel har forsøkt å påvirke stemmegivningen gjennom sosiale medier-kampanjer. Deler av pengene kan spores tilbake til Israels regjering.

I dag går konkurransen av stabelen i Wien, og Israels bidrag er med i finalen.

– Å delta i musikkfestivalen er en måte for Israel å bruke myk makt på. Man forsøker å vise fram en kultur og et samfunn som setter landet i et bedre lys internasjonalt, sier Dag Henrik Tuastad, dosent i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

NYT skriver at arbeidet med å markedsføre landets bidrag i konkurransen startet allerede i 2018. Da støttet den israelske regjeringen promoteringen av artisten Netta med nærmere én million kroner.

Hun endte med å ta Israels første seier i Eurovision på 20 år. Også i Malmö i 2024, midt under Gaza-krigen, brukte Israel rundt 7,5 millioner kroner på annonsering.

Videre oppfordret statsminister Benjamin Netanyahu selv sine landsmenn til å stemme 20 ganger på Israels bidrag i konkurransen i 2024.

Tuastad mener satsingen på Eurovision er en del av Israels «haspara»-strategi, som går ut på å styrke Israels omdømme.

Brukte millioner på påvirkning

Charlotte Førde Skomsøy

Kjenner du Farouk al-Kasims rolle i historien om oljefondet? Hva med historien om den lærde bergenseren Cilla Gad og hennes dødfødte barn? Eller at det trolig var opphopninger av den nordnorske myggen som startet Melkøya-brannen i 2020?

Ikke? Ifølge Thea Selliaas Thorsen er alt dette viktige brikker i historien om landet vårt – og noe vi alle bør kjenne til.

– I hvert fall hvis man skal påberope seg å elske Norge, sier Thorsen.

Hun er professor i klassiske studier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, og denne uka kom boka hennes «Rot» i hyllene.

Det er et langdikt bestående av tre bøker, skrevet etter oppskrift av Ovids «Ars amandi – kunsten å elske» (cirka 2 e.Kr). Thorsen har tatt Ovids tittel som undertittel – med en hale: «Eller kunsten å elske vårt Norge».

å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett, sier Thorsen.

Da Klassekampen møter henne noen dager før 17. mai, er hun kledd i flaggets farger: rød kjole, blå dongerijakke og hvite sko. Men den som tror «Rot» er en hyllest til klassiske, nasjonalromantiske og snevre ideer om det norske, får tro om igjen.

– Det menneskene liker å tro, det tror vi gjerne. Når slagene står om hva som er norsk, er det ofte snakk om hva man 

skal være Norge. Men skal man på død og liv elske Norge og beslaglegge «det norske», er det en del historier man bør forholde seg til, sier Thorsen.

Det heter kunsten å elske vårt Norge, for det er ikke nødvendigvis så lett.

Pensum for den som påstår å elske Norge

Munchmuseet står midt i en omfattende runde med nedbemanninger. Ti prosent av arbeidsstokken skal kuttes, og onsdag ble det nye organisasjonskartet presentert på et allmøte.

– Vi har prioritert å redusere aktiviteten på en måte som i minst mulig grad påvirker tilbudet til publikum, sier museumsdirektør Tone Hansen til Klassekampen.

Under møtet ble det kjent at staben reduseres med 15,6 stillinger etter denne prosessen. Målet er å kutte cirka 20 årsverk gjennom organisk nedbemanning over de kommende årene.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forhandlingene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Palestinakomiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Solum Bokvennen på konkursens rand

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøpsordningen av litterære årsaker, er meningsløst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Menn og kvinner som tisser og pisser

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslofjorden har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

George Eliot troner på toppen av lista.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Munch dropper digital satsing

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Ba sytete damer skaffe seg bikkje

Jolla seiler ennå

Forrige sjef ville ta Munchmuseet ut av kommunen, men direktør Tone Hansen mener det er fordeler med dagens ordning.

Hagens kunstskatter skulle egentlig til Nasjonalmuseet, men slik ble det ikke. – Et sorgkapittel, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender

Klasse­kam­pen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forhand­lin­gene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Forleg­ger­for­eningen mener uventede nullinger vitner om at Kultur­rådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Palestina­komiteen dropper ny boikott av Øyafes­ti­valen

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobi­li­serte mot globa­li­sering og frihandel

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklu­sjonen til Blomqvists auksjo­na­rius etter vårens stora­uk­sjon.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Tone Hansen forlater Munch­mu­seet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Lar nordmenn seg lokke av fot­ball­dogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Solum Bokvennen på konkursens rand

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøps­ord­ningen av litterære årsaker, er me­nings­løst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Menn og kvinner som tisser og pisser

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslo­fjor­den har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svarte­lis­tet

George Eliot troner på toppen av lista.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestina­komiteen er ikke overrasket.

Thea Selliaas Thorsen har skrevet et godt, gammeldags læredikt om å elske dette landet. Men ikke på hvilken måte som helst.

Munch dropper digital satsing

Her mister flere jobben: Munch­mu­seet kan ha brutt loven

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Ba sytete damer skaffe seg bikkje

Jolla seiler ennå

Forrige sjef ville ta Munch­mu­seet ut av kommunen, men direktør Tone Hansen mener det er fordeler med dagens ordning.

Hagens kunst­skat­ter skulle egentlig til Nasjo­nal­mu­seet, men slik ble det ikke. – Et sorgka­pittel, sier kunst­his­to­riker Øystein Ustvedt.

KrF vil ta Munch ut av poli­ti­kernes hender

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forhandlingene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Forleggerforeningen mener uventede nullinger vitner om at Kulturrådet har økt kravene. Nå vil Trine Skei Grande ha svar.

Palestinakomiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Det er lett å selge god kunst om dagen, er konklusjonen til Blomqvists auksjonarius etter vårens storauksjon.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøpsordningen av litterære årsaker, er meningsløst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Badende gutter, kvinner i slåbrok og en pike med favnen full av fisk: Et lite øylandskap i Oslofjorden har inspirert kunstnere gjennom hundre år, viser en ny bok.

600 filmfolk advarte mot mediemogul – nå er de svartelistet

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Forrige sjef ville ta Munchmuseet ut av kommunen, men direktør Tone Hansen mener det er fordeler med dagens ordning.

Hagens kunstskatter skulle egentlig til Nasjonalmuseet, men slik ble det ikke. – Et sorgkapittel, sier kunsthistoriker Øystein Ustvedt.

KrF vil ta Munch ut av politikernes hender