Selma Stormyren Larsen

#fff

#000

En novemberdag i 1926 sto det friske blomster på pulten til folkeskolelærer Olav Duun i Holmestrand. Ingen ringere enn byens politimester hadde troppet opp på skolen med buketten: Nå skulle elevene få se hvilken storhet de hadde med å gjøre i det daglige.

Hovedpersonen selv satt ved telefonen og tok imot gratulasjoner. Aftenposten hadde brakt de gode nyhetene samme morgen: Årets nobelpris i litteratur skulle tildeles nynorskforfatter Olav Duun. For tredje gang i historien ville en nordmann bli skjenket den høyeste æren en forfatter kan få.

Det var bare ett problem. Da Aftenpostens morgenutgave gikk i trykken 11. november, var Svenska Akademiens 

ennå ikke kommet ut gjennom de doble dørene på Börshuset i Stockholm.

– Aftenposten skulle jo være den mest pålitelige av alle i pressa, sier Duun-biograf og professor Heming Gujord.

– Her mente de å ha sine kilder. De var ikke gode nok.

I virkeligheten gikk prisen til irsk-britiske George Bernhard Shaw, men dét ble først kunngjort kvart over tre. På forsida av Aftenpostens kveldsutgave fikk norske lesere vite at «ryktet» avisa hadde ment var «vel fundert», viste seg ikke å stemme – «desværre».

Hundre år seinere står det fortsatt som den «største tabben og skandalen i norsk kulturjournalistikk noensinne», ifølge Heming Gujord.

Blomstene fra politimesteren i Holmestrand må ha framstått som en fattig trøst for Duun. Aftenpostens oppslag ble ikke bare spredt for alle vinder her hjemme, men rakk å bli videreformidlet i både svenske og britiske aviser før feilen ble oppdaget.

Han var jo selv ­havnet helt uforskyldt oppi dette. Det ble en absurd situasjon.

Nobelpris i én dag

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig 

– Vi blir instruert til å ødelegge kunsten. Det er hårreisende og ufattelig urimelig, sier Gustav Jørgen Pedersen.

Han er forskningsleder på Munchmuseet. Sammen med 54 andre ansatte går han nå ut med kritikk av byrådsleder i Oslo Eirik Lae Solberg (H).

 hevder de at Solbergs krav om å stille ut Edvard Munch-grafikk på Oslo rådhus, vil føre til uopprettelig skade på verkene. De reagerer også på å bli instruert til å «bryte med grunnleggende profesjonsetiske retningslinjer».

– Dette er ansatte som er i direkte kontakt med kunsten i sitt daglige virke: konservatorer, kuratorer, formidlere, kunstteknikere, fotografer og registrarer, sier Pedersen.

– De ansatte er sjokkerte og opplever dette som svært belastende. Mange har investert hele yrkesliv i Munchs kunst. Deres oppdrag er å ivareta kunsten.

Ifølge Pedersen har byrådslederen fått klar informasjon om hva som vil skje med verkene på rådhuset.

– Det er ufattelig at det går an å gjøre dette mot vår mest kjente kunstner mot bedre vitende, sier Pedersen.

Oslo rådhus har hatt ulike Munch-verk på veggene i flere tiår, i alle fall tilbake til 1980-tallet. Blant annet på grunn av arbeid på rådhuset har museet fått dem tilbake i løpet av de siste fem årene.

Bildene blir overeksponert, som betyr at ­papiret misfarges og trykksverten falmer.

Ansatte føler seg presset til å ødelegge kunstverk

«Den i sin tid så opphøyde Olav Duun er så å si borte fra vår felles bevissthet. Hva har skjedd?»

Dag Solstad var ikke nådig i sin omtale av Olav Duun, da han på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket gjenleste forfatterskapet i 2015. For ham var Duun, som nøt så stor respekt og ble vidt lest 100 år tidligere, foreldet: Romanene hans angår ikke menneskene i vår tid.

Solstads foredrag ble møtt med protester den gang, og visse vil kanskje hevde at påstanden nå blir grundig tilbakevist: 150 år etter at Duun ble født i Jøa i Nord-Trøndelag, feires forfatteren over hele landet.

– Det blir en feiring i mange formater, med musikk, teater og samtaler.

Det sier Grethe Fatima Syéd, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, som skrev doktorgrad om Duun i 2012.

– Det er veldig god litteratur. Han beskriver dypt menneskelige, eksistensielle temaer utrolig godt, og de forandrer seg ikke mye fra tiår til tiår.

Duun leses altså stadig, og dette er blant markeringene som finner sted i løpet av året:

Det var helt opplagt at Solstad ikke var stilt inn på den samme litterære kanalen som Duun.

Elsket av lektorene, avskrevet av Solstad

Line Ørnes Søndergaard

I kortspillet amerikaner er målet enkelt: Det er om å gjøre å ta flest stikk. Jo bedre kort du har på hånda, desto større vinnersjanser har du – og der, som ellers i livet, er det tilfeldighetene som avgjør utgangspunktet ditt.

Kortspillet figurerer i Dag Johan Haugeruds debut som dramatiker, «Sykdom og sosial nød», som har premiere på Torshovteatret førstkommende fredag.

– I dag er klasse noe litt skjult i vårt samfunn, sier skuespiller Maria Kristine Hildonen.

Sammen med skuespillerne Petronella Barker og Marte Engebrigtsen har hun kunstnerisk ansvar for Nationaltheatrets scene på Torshov gjennom hele 2026.

Haugeruds nyskrevne drama er først ut. Som tittelen varsler, handler stykket om hvordan klasse, status og sykdom preger menneskelige relasjoner.

– Det finnes tydelige klasseforskjeller i Norge, men det er også nyanser. Man kan leve i samme sjikt eller «klasse», men det kan likevel være store forskjeller innad. Det er også tilfellet her, sier Hildonen.

Da Klassekampen møter de tre skuespillerne, er det like før de skal gjennomføre en prøve på deres første oppsetning på Torshovteatret. Og de har altså fått filmskaper og romanforfatter Dag Johan Haugerud med på laget.

– Vi spurte ham, og han sa ja, forklarer Barker og ler.

Det er ingen som ser mennesker så godt som Dag Johan Haugerud.

Kort på hånda

– De må være klar over at dette kan bli brukskunst, i dårlig forstand: kunst som brukes og må kasseres, sier Audun Eckhoff, direktør ved Lillehammer Kunstmuseum.

Oslos byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har besluttet å henge en rekke grafiske verk av Edvard Munch på sitt eget møterom og ordførerens kontor på rådhuset, for å kunne presentere Munch for sine gjester.

Munchmuseet, som forvalter Oslo kommunes Munch-samling, har advart om at forholdene på rådhuset vil skade de sårbare verkene. Men byrådslederen står på sitt.

– Vi er enig med Munchmuseet om at man bør ha en forsvarlig formidling av kunst – spesielt kunst på papir, som står i fare for å få lys- og fuktskader i større grad enn malerier, sier Eckhoff.

Direktøren forstår samtidig byrådslederens ønske om å vise fram vår «største kunstner gjennom tidene» på representative kontorer.

– Men da må de gjøre sitt ytterste for å ivareta disse kunstverkene. Museumspraksis innebærer at man skal begrense mengden lys på papir.

– Oslo kommune er eieren, men kan de gjøre helt som de vil – på tross av faglige råd?

– Ja, de kan vel det. Spørsmålet er hvilken klokskap de viser når de skal forvalte denne kunsten.

Her vil jeg si at vi må høre på fagfolkene.

– Kan bli brukskunst

Oslos behandling av Edvard Munchs store kunstgave til kommunen har en broket historie. I etterkrigstida ble verdifulle verk hengt på blant annet studenthybler og felleskjøkken, og flere forsvant.

Nå får kommunen enda en ripe i lakken, skal vi tro bystyrerepresentant Omar Samy Gamal (SV).

Byrådslederen i Oslo har nemlig bestemt at en rekke grafiske Munch-verk skal stilles ut på rådhuset, selv etter at Munchmuseet har advart om at det kan skade bildene.

– Det er flaut at byrådslederen bruker tid og krefter på dette, sier Gamal, som var kulturbyråd i forrige periode.

– Jeg opplever at Munchmuseet er veldig tydelige på at dette vil skade verkene. Det er ikke en risiko byrådslederen bør ta.

Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) har bedt om at verkene stilles ut på hans eget møterom og ordførerens kontor i rådhuset, skriver Avisa Oslo, som omtalte saken først.

De utvalgte verkene har også tidligere vært vist i rådhuset.

Til Avisa Oslo har Munch-direktør Tone Hansen sagt at rådhuset ikke er egnet for Munchs verk, og at svingninger i luftfuktighet og temperatur kan føre til at verkene får bulker, deformasjoner og endrede farger.

Det er ikke en risiko byråds­lederen bør ta.

Byrådsleder får refs for å trosse kunstekspertene

Juan Carlos Méndez Guédez våknet til denne meldingen lørdag 3. januar. Den venezuelanske forfatteren bor i Madrid, men har familie og venner i hjemlandet.

«Det er ikke mulig, tenkte jeg, sånt skjer bare på film. Men så husket jeg at det venezuelanske militæret selv bombet byen i 1992 for å komme til makta», skriver Guédez til Klassekampen.

De siste dagene har vært spente og fulle av forventninger, forteller han. Natt til lørdag gikk USA til angrep på den venezuelanske hovedstaden og bortførte president Nicolás Maduro og hans kone i en spektakulær militæroperasjon.

Angrepet splitter en hel verden. USAs president Donald Trump har sagt at det venezuelanske folk ikke kan tro hvor heldige de er som er blitt kvitt diktatoren, mens en rekke stater har kritisert angrepet og vist til folkeretten.

I Madrid har Guédez betraktet hendelsene på avstand. Han har fått rede på at familien og vennene i hjemlandet er trygge, men er fortsatt urolig.

«Akkurat nå opplever jeg at folk er bekymret. Kjernen av diktaturet er fortsatt intakt. De paramilitære fortsetter å terrorisere folk i gatene, og de har arrestert journalister og personer som feiret at tyrannen Maduro har falt», sier han.

«Bortsett fra det spektakulære ved den amerikanske militæraksjonen, så kan man si at det umiddelbart ikke er noen som helst endring å se. Jeg håper jeg tar feil, jeg vil være den første til å feire at dette er begynnelsen på en tilbakevending til demokratiet.»

Diskusjonen om folkerett er en luksus vi ikke kan tillate oss

Endre Ugelstad Aas

Gazas historie strekker seg mange tusen år tilbake. På det lille landområdet ved den ­sørøstlige delen av Middelhavet har både den jødiske, kristne og islamske kulturen satt sine spor. Nå ligger store deler av denne kulturarven i ruiner.

Ifølge en fersk Unesco-kartlegging er det dokumentert skade på 145 ­historiske steder i Gaza siden 7. oktober 2023. Det omfatter blant annet 110 bygninger av historisk og/eller kunstnerisk interesse, 14 religiøse steder, ni monumenter og åtte steder av arkeologisk verdi.

– Ødeleggelsene bryter med konvensjonen om å beskytte kulturverdier i væpnet konflikt. Også i krig har man et ansvar for å beskytte kulturen, sier Kyrre Lekve, leder for den norske Unesco-kommisjonen.

Majoriteten av de ødelagte stedene ligger i Gaza by. Både kirker, moskeer, gravplasser, bibliotek og museer er blitt hardt rammet av israelske luftangrep. Blant de mest kjente er:

Omari-moskeen: den eldste og største moskeen på Gazastripa. En bysantinsk kirke ble reist på stedet hvor moskeen står allerede på 400-tallet evt., men det antas at det også har ligget et gammelt filistertempel der.

Qasr al-Basha (også kjent som pasjaens palass): ble brukt som herskapshus og administrasjonsbygg i middelalderen og i osmansk tid. Seinere omgjort til museum.

Anthedon-havna: en hellenistisk handelsby som i 2012 ble ført opp på Palestinas tentative verdensarvliste.

I tillegg er nåværende kulturinstitusjoner som det palestinske musikkinstituttet, gallerier og teatre blitt ødelagt.

Gaza er blitt utslettet som samfunn, men en kan også snakke om en utslettelse av Gazas historie. 

Gjenoppbyggingen av kulturarven i Gaza vil ta minst ti år

Da Klassekampen ringer professor Frode Helmich Pedersen, sier han det åpenbare: Dag Solstad og Liv Køltzow er uerstattelige.

Men ved utgangen av det som må kunne kalles et litterært 

, spør vi likevel: Hvordan ser framtida ut for et land som i løpet av året mistet så mange av etterkrigstidas mest markante forfattere og kunstnere?

Det begynte med Håkon Blekens bortgang i januar – og i løpet av våren, sommeren og høsten takket også Dag Solstad, Ingvar Ambjørnsen, Tor Åge Bringsværd, Liv Køltzow, Roy Jacobsen og Henning Hagerup for seg.

Hvem skal følge i deres fotspor? Finnes det noen arvtakere der ute?

Frode Helmich Pedersen, professor ved Universitetet i Bergen, har altså ingen umiddelbare forslag til navn.

– En figur som Henning Hagerup framstår som bortimot umulig i dag. Og da Morgenbladet skulle kåre de beste forfatterne under 35, fikk de problemer. På de tidligere kåringene var det velkjente, store navn på lista – i år var det folk vi knapt hadde hørt om, med mange færre bøker bak seg, sier Pedersen.

Skal vi tro ham, er det mer vi må vinke farvel til i våre dager. Vi lever ikke lenger i en litterær tid – influenserne har overtatt det som før var forfatternes rolle i samfunnsdebatten.

Det kan man nesten bare slå fast: Kaja ­Schjerven Mollerin er den nye Henning Hagerup.

Neste ledd i kongerekka

Tom Henning Bratlie

Melk og sitron, olje og vann, kirke og stat: I «Lakenskrekk og hakeslepp» – enkelte vil hevde det er årets vakreste låt – lister Tuva Syvertsen opp umulige kombinasjoner.

Må ha det herre/ det er altfor bra/ til å la det være.

Syvertsen, vokalist og felespiller i Valkyrien Allstars, får det til å funke.

Hun behersker tradisjonen og håndverket til fingerspissene, men er også en mester i å låne, blande og utfordre tradisjonene innenfra – på bandets plate av året «Vente på noen som venter på noen» finnes folkemusikk, rock og vise, men også elementer av hiphop, country og jazz.

Det er en av grunnene til at Syvertsen i år er mottaker av Klassekampens gjeve kulturpris Neshornet.

– Jeg ble rørt av den begrunnelsen. Det er stas å få en pris som også fokuserer på skriving. Mange tenker nok først og fremst på meg som musiker, men jeg er veldig glad i å skrive og bruker mye tid på det, sier hun.

Valkyrien Allstars begynte å spille sammen for snart 20 år siden, og første plate kom i 2007. Mye har skjedd underveis – for eksempel har en ny generasjon fått øynene opp for folkemusikken, skal vi tro Syvertsen.

Det føltes som vi kunne rette oss litt i ryggen.

Kirke og stat, melk og sitron

Kynisk tanke, men tror dere de kan gjøre noe sånt som å bare sende oss de 

vært overhørt inne på kontoret til mine kollegaer i Bokmagasinet, men niks – utsagnet er hentet rett ut fra en chat mellom et knippe Meta-ansatte i 2023.

Meldingene ble frigitt som bevis i en rettssak i mars i år og avslører tilsynelatende en uslukkelig tørst etter kvalitetslitteratur. Ja, det er merkelig hvor mye overlapp det er mellom interessene til norske lesere og amerikanske tekgiganter: Bøker er bra, chattet de ansatte videre, bedre enn det meste man kan finne på internett – men akk, så dyrt.

 alt å dømme en løsning på problemet. Meta gjorde som en del kulturinteresserte med egne datamaskiner på 2000-tallet: De lastet ned fra piratkopierte sider.

Denne våren ble det nemlig klart at Meta har brukt materiale fra såkalte skyggebiblioteker i treningen av sin kunstig intelligente språkmodell Llama 3. Skyggebiblioteker er åpent tilgjengelige databaser på internett med tekster, mange beskyttet av opphavsretten.

På tampen av mars skrev The Atlantic at Meta hadde brukt skyggebiblioteket Library Genesis, oftest kalt Libgen, til å trene KI-verktøyet. Databasen inneholder mer enn 80 millioner forskningsartikler og nesten åtte millioner bøker, og de ansatte hadde fått tommel opp fra selveste «MZ» – Mark Zuckerberg.

som Llama 3 og ChatGPT til å fungere optimalt må man nemlig mate dem med enorme mengder tekst, og kvalitet har noe å si.

Sånn sett kunne de optimistiske iblant oss ta det som en kompliment at Meta etter alle solemerker brukte norske bøker. I april fant Klassekampen bøker av hele 80 norske forfattere i Libgens database.

Mindre tilgivende lesere vil være enige med Erlend Loe, som kalte det «sylfrekt og ulovlig og drøyt på alle måter». Man kan ikke vite nøyaktig hvilke deler av Libgen Meta benyttet seg av, men det er slett ikke usannsynlig at Llama 3 vil kunne gi et godt resymé av «Naiv. Super».

På Zuckerbergs leseliste

Deeyah Khan fikk beskjed om å forlate USA: «Ingen sjanse at dette ender godt for deg»

En kveld i sommer fikk Deeyah Khan en telefon. Den norske dokumentarskaperen bodde i Washington, D.C. på åttende året med sine to døtre, og hun var i innspurten med en film om veteraner fra det amerikanske militæret. Det treårige visumet hennes var i ferd med å løpe ut, og hun skulle søke om et nytt.

Klokka elleve en fredag kveld ble hun oppringt av sin amerikanske advokat.

«Jeg var i ferd med å sende inn søknaden din», sa han. «Og så stoppet jeg meg. Jeg kan ikke gjøre det. Gjør jeg det, flagger jeg deg.»

– Han var redd for at noen ville banke på døra mi. Eller at noe skulle skje foran barna mine, sier Deeyah Khan til Klassekampen.

– Han anbefalte meg å skaffe mye tyngre advokater om jeg skulle søke. Han sa: Du må ha alle mulige strategier på plass for å komme deg ut av internering om du blir tatt.

Khan sov godt den natta. Hun trodde ikke på ham: Hun hadde bodd og jobbet i USA i nesten et tiår, og enn så lenge hadde hun oppholdstillatelse takket være et visum for kunstnere og vitenskapsfolk med «ekstraordinære evner» – O-1-visumet.

I to tiår har Khan laget prisvinnende dokumentarfilmer, om britiske jihadister, om menn som er voldelige mot kvinner og om hvordan det er å være muslim i Trumps USA. Hun har sittet overfor nynazister, muslimhatere og folk som har ønsket henne død, som hun selv formulerer det.

Hvem er jeg? Jeg er bare en brun dame fra Norge som har vist fingeren til Trump flere ganger.

– Dette kan ikke barna mine vokse opp med

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene

Bruce Springsteen i Bergen, Metallica på Tons of Rock og Kygo i Unity Arena er bare noen av konsertene som bidro til at 2024 ble et svært godt år for norsk musikkbransje.

Totalt omsatte bransjen for 7,2 milliarder kroner – en økning på ti prosent fra året før. Det viser Kulturdirektoratets årlige undersøkelse «Kunst i tall», som lanseres i dag.

Stadig mer av inntektene i musikkbransjen kommer fra konsertvirksomhet. Mellom 2023 og 2024 økte konsertinntektene i Norge fra 3,4 til rett i underkant av 4 milliarder kroner. Det tilsvarer en økning på 17 prosent. I alt sto konsertvirksomhet for 60 prosent av inntektene i musikkbransjen i 2024. Det inkluderer konserter i utlandet.

Samtidig merker bransjeaktørene en endring blant publikum. De som går på konserter, går gjerne på færre konserter. I tillegg kjøper de billettene nærmere konsertdato.

– De store konsertene står for en større del av de totale inntektene, sier Marcus Zackrisson, avdelingsleder for kulturanalyse i Kulturdirektoratet.

Selv om bransjen som helhet har hentet seg inn igjen etter pandemien, rapporteres det også om en viss usikkerhet. Økte priser og et mer prissensitivt publikum gjør det vanskeligere for aktørene i å planlegge.

– Folk er mer selektive og kjøper billetter seinere. Det er samtidig vært en veldig kraftig kostnadsøkning de siste årene, som gjør at både innleie av folk, utstyr og honorarer blir dyrere, sier Zackrisson.

Det merkes også ved Kongsberg Jazzfestival, en av Norges eldste musikkfestivaler, som nylig rundet 60 år.

Superstjerner tar mer av kaka

Klokka tikker for Kunstnernes Hus i Oslo, en av Norges arkitektoniske perler. Bygget er i dårlig forfatning og må rehabiliteres, men mangler nesten 140 millioner kroner, som Klassekampen skrev om på lørdag.

Stiftelsen har bedt staten om hjelp, enn så lenge uten hell. Men finnes det andre løsninger?

– Når det offentlige ikke aleine tenker å bidra med nødvendige investeringsmidler, må man finne helt nye modeller, sier Hans Henrik Klouman.

– Noen som sammen med det offentlige kan bidra med de 100 millionene, må overta stafettpinnen.

Klouman er tidligere juridisk direktør i Equinor, men ­kjenner Kunstnernes Hus godt. Mellom 2011 og 2019 var han styremedlem, oppnevnt av Kulturdepartementet.

Skal vi tro Klouman, er dagens vedlikeholdsetterslep så å si en varslet katastrofe.

– Jeg har sittet i styrer i denne typen institusjoner i veldig mange år. Det helt vanlige er at de holder til i fantastiske bygg, men at institusjonen er organisert i en stiftelse eller forening uten kapital eller uten at det knyttes driftsmidler til bygningen, sier Klouman.

Slik mangler mange bygg en inntektsgivende drift – som det ville hatt gjennom private eiere – og langsiktige investeringer blir nærmest umulig.

Skal man få private til å drive med filantropi, må man gjøre det attraktivt.

Foreslår et skatte­fradrag til filantroper

Rikke Løe Hovdal

Håndsrekningene til Kunstnernes Hus har, historisk sett, kommet fra svært ulikt hold. Etter krigen, da nazistene hadde brukt overlyssalene som våpenlager og gjort store skader på bygget, var det tyske krigsfanger som holdt «dugnad». Og da man i 1956 arrangerte husets største utstilling noensinne – «Etruskernes gåte» – og endte opp med millionunderskudd, var det norske kunstneres verksdonasjoner som reddet inn budsjettet.

Nå er huset i en ny knipe – av helt andre dimensjoner. Skal vi tro direktør Sarah Lookofsky, er det arkitektoniske ikonet ved Slottsparken i fritt forfall.

Gulvet synker, taket lekker, og betongen sprekker. I deler av bygget nærmer temperaturen seg frysepunktet på vinterstid, og rullestolbrukere har ikke adgang til flere publikumsområder.

Hvem skal redde Kunstnernes Hus denne gangen?

186 millioner kroner – dét er det magiske tallet. For den summen lover direktøren å sette Kunstnernes Hus tilbake til fordums prakt.

– Dette ble kåret til Norges viktigste offentlige bygg av en fagjury i 2011. Daglig får vi besøk fra arkitekter fra hele verden – det er jo et praktbygg, ikke sant, sier Lookofsky, som har ledet institusjonen siden 2023.

Hun møter Klassekampen i restauranten til Kunstnernes Hus tidlig om ettermiddagen. Her yrer det av liv: På bordene står rester etter julelunsjer i oppbruddsstemning, og folk i forskjellige selskaper mingler i foajeen. Hvor ille står det egentlig til?

Lookofsky haster forbi julebordene, åpner en dør og viser vei ned en kjellertrapp. Underetasjen er, naturlig nok, like stor som de andre planene, men brukes i dag som verksted og lager, med mye dårlig utnyttet areal.

Det er mange punkter hvor bygget synker. Det må holdes oppe.

Taket lekker, betongen sprekker

I disse dager får norsk forlagsflora et nytt, rødt tilskudd. Allmuen forlag ble opprettet på tampen av året og skal utgi bøker i alle sjangrer med relevans for norsk venstreside.

– Vi har ikke tenkt å legge mye bånd på oss sjøl. Vi vil gi ut alt som er spennende, sier Brage Aronsen.

Han driver allerede Arbeidernes Antikvariat og plateselskapet No. 13, begge deler med forankring på venstresida. Sammen med Ole Mjelstad, Daniel Vernegg og Åsne Hagen starter han Allmuen.

– Vi tenker helhetlig om å drive med kultur på venstresida. Det er viktigere enn på lenge, fordi høyresida er på offensiven i kulturen. Det er et område hvor venstresida lenge har hatt et slags hegemoni, men det blir kraftig utfordret nå, sier Aronsen.

Det finnes allerede flere forlag på norsk venstreside, medgir Aronsen – men det er stadig tomrom å fylle.

– Mye av sakprosaen som gis ut i dag, er vinklet på politikk og samfunn, men lite handler om kultur. Vi vil ha et fokus på det. Vi har også noen prosjekter som handler om å løfte fram glemte skatter fra arbeiderbevegelsens rike litterære historie.

Det ferske forlaget har allerede flere titler planlagt. Den første på lista er «Fra dybet: Skisser og stemninger», først utgitt i 1908.

– Det er en kortprosasamling av en fyr som heter Marius Braatt. Han var en ungsosialist fra Oslos østkant, og boka handler om det vanskelige livet nederst på samfunnets rangstige, sier Aronsen.

Allmuen er folk flest, i motsetning til øvrigheta.

Starter rødt forlag

– Det er en merkverdig øvelse styret har gjennomført, sier jurist og tidligere dommer Georg Fredrik Rieber-Mohn.

Fritt Ord gjennomfører i disse dager en strategiomlegging som har skapt sterke reaksjoner i deler av feltet.

Rieber-Mohn kjenner stiftelsen godt: I 1985 ble han valgt som nestleder i styret, og mellom 2011 og 2016 var han styreleder. Han stiller seg uforstående til det styret nå har foretatt seg.

Stiftelsen endrer nå strategi, med mål om blant annet å støtte flere prosjekter i utlandet og å øke satsingen på unge og teknologi. Som følge av dette har de delt ut sluttpakker til fem ansatte.

Disse gikk selv ut med kritikk av Fritt Ord i lørdagens Klassekampen og sa at de følte seg presset ut.

Rieber-Mohn, som jobbet med flere av dem, reagerer sterkt på det han hører.

– Dette er meget dyktige medarbeidere med til dels topp akademiske kvalifikasjoner og lang erfaring i Fritt Ord. De kjenner kulturen innenfra. De kjenner tenkemåten og alle prosesser som er nødvendige for å yte kulturlivet de tjenestene de skal.

– Jeg får det ikke til å stemme

Anniken C. Mohr

– Dette virker ikke spesielt godt fundert, sier forfatter Hilde Østby.

Lørdag uttalte fem tidligere Fritt Ord-ansatte til Klassekampen at de føler seg presset ut som følge av en strategiomlegging i stiftelsen. De har takket ja til sluttpakker, selv om de egentlig vil beholde jobben.

– Det er en type forråing som Fritt Ord, av alle, ikke trenger å stå for, sier Østby.

– Jeg synes det er merkelig at en stiftelse som ikke er i konkurranse med noen, ikke går med underskudd og sitter på en stor formue de skal forvalte, plutselig tenker at de må halvere staben av søknadsbehandlere. Det er et dårlig signal.

Fritt Ord deler ut omtrent 120 millioner kroner årlig til sakprosaforfattere og dokumentarskapere. Nå skal stiftelsen satse mer på «teknologi og ytringsfrihet» og «unge og ytringsfrihet» – og øke innsatsen internasjonalt, særlig i Sentral- og Øst-Europa.

Styreleder Bård Vegar Solhjell mener strategiendringen har skapt behov for ny kompetanse i stiftelsen. Lørdag sa han til Klassekampen at omstillingen har vært gjennomført på en ryddig måte, og at sluttpakkene har vært frivillige.

Hilde Østby er av en annen oppfatning. Hun står bak et kritisk leserbrev om omstillingen, undertegnet av blant andre Merete Franz, Mona Ringvej og Hilde Susan Jægtnes (se side 19).

Underskriverne mener Fritt Ord legger opp til en forrået, nyliberalistisk og brutal omstilling.

De driver med tilslørende ­argumentasjon, og da blir min tillit revet vekk.

Endringer i Fritt Ord skaper uro

Håvard Yttredal

– Det er ikke bare ønskelig, men også mulig å gjøre dette, sier biolog Dag O. Hessen.

Han er professor ved Universitetet i Oslo og forsker blant annet på økologi og evolusjon, men han er trolig mer kjent som formidler av biologi, miljøkrisa og naturvern – til samfunnets gevinst, vil mange hevde.

Det har også lønnet seg økonomisk. I fjor hadde Hessen en inntekt på nærmere 2,3 millioner kroner, ifølge skattelistene.

Gjennomsnittslønna for en professor i Norge er i underkant av én million.

– Jeg begynte med formidling da jeg var godt etablert som professor og kunne bruke mer tid på det. Jeg tenker at det kanskje er det viktigste jeg gjør, sier Hessen.

Professoren har skrevet en lang rekke bøker, blant annet «Verden på vippepunktet» (2020) og årets «Fugleperspektivet». Det er bokskrivingen han tjener mest på ved siden av universitetsjobben, og han gjør det primært på fritida. Til sommeren går han ned til halv stilling for å få mer tid til formidling.

– Det går med mange tidlige morgentimer, seine ­kvelder, feriedager og helger på skrivevirksomhet, sier han.

– Men det er viktig at det ikke går på bekostning av forskningen. Det er det jeg først og fremst gjør, og jeg kvitterer ut i form av artikler, veiledning og undervisning.

Dette tjener akademias toppformidlere

Mylena Kifle

2024 ble et godt år for den figurative kunsten. Ikke bare avsluttet mer enn én million nordmenn året med å følge Nerdrum-familien på NRK, de figurative kunstnerne solgte også kunst for store summer.

I går ble skattelistene for 2024 offentliggjort, og Klassekampen har sjekket inntekten og formuen til en rekke norske kunstnere.

Bildekunster Frank Brunner er på både inntekts- og formuestoppen.

Han maler ikke innenfor et såkalt klassisk figurativt formspråk, men har en figurativ uttrykksform, sier Brunner selv.

– Jeg har jobbet med det samme uttrykket i 30 år og holder på med mitt. At det går hjem hos dem som vil kjøpe kunst, er egentlig flaks.

Figurativ kunst har lenge vært uglesett, og i år er den nok en gang blitt viet mye diskusjon og oppmerksomhet.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Kort på hånda

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Gjenoppbyggingen av kulturarven i Gaza vil ta minst ti år

I 2025 har vi mistet noen av våre største kulturpersonligheter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Musiker Tuva Syvertsen er ikke redd for å røre i gryta.

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

– Dette kan ikke barna mine vokse opp med

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene

Kunstnernes Hus må rehabiliteres. Når staten ikke vil betale, må de gjøre det fristende for private, mener et tidligere styremedlem.

Et arkitekturikon mangler nesten 140 millioner kroner til oppussing. Hvem kan redde Kunstnernes Hus?

Starter rødt forlag

Jurist og tidligere styreleder i Fritt Ord mener det er uforståelig at fem ansatte måtte slutte.

Forfattere kaller omleggingen av Fritt Ord «nyliberalistisk» og «brutal». Ifølge Hilde Østby er den også helt unødvendig.

Formidling blir stadig litt uglesett i akademia, mener Anne Sverdrup-Thygeson. Både hun og Dag O. Hessen driver med det på fritida.

Figurative kunstnere er på inntektstoppen

I dag lanserer Munchmuseet en ny katalog over kunstnerskapet til Edvard Munch.

En statsråd skal ikke mene noe om hvilke bilder som bør henge i museene, mener Lubna Jaffery (Ap)

«Top Gun» på Gålå.

Vant fram mot kutt i stipender

Lesesirkelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

Jane Austen kan også bergta mannlige lesere.

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kultur­journalistikks største tabbe. Men hoved­personen selv holdt maska.

Ansatte ved Munch­mu­seet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfat­terens 150-års­ju­bi­leum landet over.

Kort på hånda

Flere muse­ums­di­rek­tører ber Oslos byråds­leder lytte til Munch­mu­seet.

Munch­mu­seet advarer, men byråds­le­deren i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kultur­byråd.

Tre vene­zu­e­lanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Gjenopp­byg­gingen av kultur­arven i Gaza vil ta minst ti år

I 2025 har vi mistet noen av våre største kultur­per­son­lig­heter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Musiker Tuva Syvertsen er ikke redd for å røre i gryta.

Hvor mange nordmenn finnes i Metas maskin?

– Dette kan ikke barna mine vokse opp med

Nordmenn går på stadig færre konserter – og priori­terer de største navnene

Kunst­ner­nes Hus må reha­bi­li­teres. Når staten ikke vil betale, må de gjøre det fristende for private, mener et tidligere styre­med­lem.

Et arki­tek­turikon mangler nesten 140 millioner kroner til oppussing. Hvem kan redde Kunst­ner­nes Hus?

Starter rødt forlag

Jurist og tidligere styreleder i Fritt Ord mener det er ufor­ståe­lig at fem ansatte måtte slutte.

Forfattere kaller omleg­gingen av Fritt Ord «nyli­be­ra­lis­tisk» og «brutal». Ifølge Hilde Østby er den også helt unødvendig.

Formidling blir stadig litt uglesett i akademia, mener Anne Sverdrup-Thygeson. Både hun og Dag O. Hessen driver med det på fritida.

Figurative kunstnere er på inntekts­toppen

I dag lanserer Munch­mu­seet en ny katalog over kunst­ner­skapet til Edvard Munch.

En statsråd skal ikke mene noe om hvilke bilder som bør henge i museene, mener Lubna Jaffery (Ap)

«Top Gun» på Gålå.

Vant fram mot kutt i stipender

Lesesir­kelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

Jane Austen kan også bergta mannlige lesere.

Slik ble et tekstil­verk fra 1974 sentrum for årets krasseste kultur­debatt

For 100 år siden skjedde det som er blitt kalt norsk kulturjournalistikks største tabbe. Men hovedpersonen selv holdt maska.

Ansatte ved Munchmuseet mener de presses til å ødelegge kunstverk: – Ufattelig urimelig

Olav Duun skildret kjærlighet, galskap og øksemord. I år feires forfatterens 150-årsjubileum landet over.

Flere museumsdirektører ber Oslos byrådsleder lytte til Munchmuseet.

Munchmuseet advarer, men byrådslederen i Oslo insisterer på å henge Munch-grafikk i rådhuset. – Flaut, sier tidligere kulturbyråd.

Tre venezuelanske forfattere forteller om de siste dagenes hendelser.

Gjenoppbyggingen av kulturarven i Gaza vil ta minst ti år

I 2025 har vi mistet noen av våre største kulturpersonligheter. Hvem skal fylle Solstads, Køltzows og Blekens sko?

Nordmenn går på stadig færre konserter – og prioriterer de største navnene

Kunstnernes Hus må rehabiliteres. Når staten ikke vil betale, må de gjøre det fristende for private, mener et tidligere styremedlem.

Et arkitekturikon mangler nesten 140 millioner kroner til oppussing. Hvem kan redde Kunstnernes Hus?

Jurist og tidligere styreleder i Fritt Ord mener det er uforståelig at fem ansatte måtte slutte.

Forfattere kaller omleggingen av Fritt Ord «nyliberalistisk» og «brutal». Ifølge Hilde Østby er den også helt unødvendig.

Figurative kunstnere er på inntektstoppen

I dag lanserer Munchmuseet en ny katalog over kunstnerskapet til Edvard Munch.

Lesesirkelen leser Austen: – Det finnes to «fuckboys» i denne boka

Slik ble et tekstilverk fra 1974 sentrum for årets krasseste kulturdebatt