Selma Stormyren Larsen

På onsdag kom Skattekommisjonens rapport, og ett av forslagene er å øke momssatsen på billetter til museer, gallerier og kino. I dag har slike kulturtilbud redusert moms, og satsen ligger på 12 prosent. Kommisjonen foreslår å øke momssatsen til 15 prosent. Konsekvensen kan være at det blir dyrere å besøke museer, gallerier og kinoer. Frode Meinich, direktør ved Teknisk Museum i Oslo, sa til Klassekampen i forrige uke at en momsøkning på tre prosent vil bety mer enn en halv million kroner i økte utgifter for museet hvert år. Da blir de trolig nødt til å sende regningen til de besøkende i form av høyere billettpriser.

 to voksne og ett barn betaler i dag 545 kroner for et besøk på Teknisk Museum – for mange familier er det allerede en stor utskeielse. Konsekvensen av økt moms på kulturtilbud som museum og kino vil trolig være at færre får mulighet til å ta del i dem. Ifølge Meinich vil det gå hardt utover barn og unge: «50 prosent av våre besøkende er barn og unge, og vi synes allerede det er synd at de må betale for å komme inn på museet. (...) At de nå skal få en ytterligere belastning, er bare trist.» Det står dessuten i grell kontrast til kommisjonens forslag om å kutte i formuesskatten. I ytterste konsekvens kan kuttet bety 20 milliarder kroner mindre i inntekt til staten. En økning av den lave momssatsen fra 12 til 15 prosent vil bøte på noe av inntektstapet – kommisjonen regner med slik å håve inn 1,3 milliarder kroner årlig. Det er usosialt at familiens kino- eller museumsbesøk indirekte skal være med å sponse kutt til de rikeste.

 og god tradisjon i Norge for å holde billettprisene på kultur nede, nettopp for at alle skal få mulighet til å se de ferskeste filmene på kino, ta inn storslåtte «Solen» på Munchmuseet med egne øyne eller lære om norsk olje- og gasshistorie på Teknisk Museum. Like muligheter til å la seg berøre og få nye perspektiver av kunst og kultur blir ikke mindre viktig i en tid der algoritmene lukker oss inne i hver våre båser på internett. Det bør fortsatt veie tungt.

Da blir de trolig nødt til å sende regningen til de besøkende i form av høyere billettpriser.

Dyrere kultur

#fff

#000

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

Første gang Finn Carling snakket i offentligheten om sin egen erfaring med funksjonshemning, var på direktesendt radio på midten av 1950-tallet. Da den om lag 30 år gamle forfatteren var ferdig og igjen befant seg ute på NRKs parkeringsplass, sank han sammen, «drivvåt av svette», og prøvde å tenne en sigarett. Om og om igjen tenkte han: «Herregud, jeg har sagt at jeg er vanfør!»

I forordet til andreutgaven av «Kilden og muren», først utgitt i 1958, beskriver Carling følelsen av å ha røpt en hemmelighet på Marienlyst: «Til tross for at jeg selvfølgelig var klar over at det var noe alle som kjente meg visste og forbandt meg med, at det i deres øyne måtte være en vesentlig del av min identitet, følte jeg det som om jeg hadde foretatt en ugjenkallelig avsløring.»

– Han kommenterer det åpenbare: Hvorfor føles det som en hemmelighet når det er noe alle kan se? spør Anna Serafima Svendsen Kvam.

Hun disputerte nylig med en doktoravhandling om norsk litteratur som tematiserer funksjonshemning. Finn Carlings «Kilden og muren» er en av bøkene hun har lest – og den rommer en erfaring hun finner igjen hos andre.

– Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig, når du har en kropp som er synlig uvanlig uansett? Den erfaringen – at det er avslørende å plassere seg i den kategorien – har jeg vendt tilbake til.

Kvams avhandling har tittelen «Betydningen av et medvitne», og hun tar for seg to samtidige verk – Thorvald Steens «Det hvite badehuset» (2017) og Jan Grues «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018) – men også verk fra 1950-tallet av forfatterne Rikke Steenbuch og Finn Carling.

– Steenbuch hadde jeg ikke hørt om i det hele tatt. Da jeg begynte å jobbe med de tekstene, framsto det som stadig viktigere for meg å rette oppmerksomhet mot dem.

Hvorfor er det å si jeg er funksjonshemmet så farlig?

Hemmeligheter alle ser

Det er bare gått en knapp uke siden Aftenposten meldte at filmstudioet A24 er som «fluepapir for hipstere» og har fått kultstatus blant unge kinogjengere, med suksesser som «Backrooms», «The Drama» og «Marty Supreme».

Nå har en del av fluene falt av, så å si. Tidligere denne uka ble det kjent at filmstudioet har signert en avtale med Googles kunstig intelligens-laboratorium Deepmind.

Avtalen omtales som et langsiktig forskningssamarbeid – og er verdt 75 millioner dollar, ifølge the Wall Street Journal. Det tilsvarer om lag 740 millioner kroner.

Etter at nyheten kom, har det regnet tomat-tegn i kommentarfeltene under A24s sosiale medier-innlegg. Folk uttrykker skuffelse over samarbeidet – og flere varsler boikott: «Jeg elsker A24. Bruk KI, og jeg kommer aldri til å se en A24-film igjen», skriver én.

Flere fans deler innlegg hvor det står «Rest in Peace A24».

Andre omtaler selskapet som dobbeltmoralsk. Kane Parsons, regissøren av «Backrooms» – kinosuksessen med norske Renate Reinsve i en av hovedrollene – uttalte i The Australian for bare uker siden at KI er «genuint skadelig» for kreativitet. Om han kunne knipse med fingrene og få generativ KI til å forsvinne, «ville jeg nok det», sa han.

Filmkritikeren Esther Rosenfield har i et intervju med Wired påpekt at A24 har en spesiell plass i det moderne filmlandskapet. Hun tror Google forsøker å bedre ryktet sitt via et samarbeid med filmstudioet.

Filmstudio i hardt vær etter KI-samarbeid

Oslo Skolemuseum skulle etter planen legges ned om én uke. I fjor høst ble det klart at byrådet kuttet all støtte fra og med 2027.

Til tross for store protester fra museumsmiljøet sto Høyre-byrådet på at slikt måtte til i stramme økonomiske tider, som Klassekampen har omtalt i flere artikler.

Nå har pipa fått en annen lyd. I revidert budsjett for 2026 er det bevilget én million kroner til museet. I tillegg vil et samlet bystyre sikre en god overgang til Oslo Museum – og at Skolemuseets undervisningstilbud blir en del av pakka.

– For å si det sånn: Dette er fantastisk, sier Janne Wilberg.

Hun er tidligere byantikvar i Oslo og har stått i front for Aksjonen Bevar Skolemuseet.

Wilberg er lettet over budsjettvedtaket som kom tidligere i juni.

– Vi er veldig glade for at skolemuseet ikke blir nedlagt fra 1. juli. Det er bevilget én million, og det går til stillingen ved museet. Det er kjempeviktig å ha med den kompetansen videre, sier hun.

– Et museum har fire grunnpilarer: bevaring, forskning, forvaltning og formidling. Hvis man bare gjør et museum til en samling, går det galt med samlingen òg.

Skolemuseum får likevel leve

Mylena Kifle

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

– Dette handler om eierskap og opphavsrett. Det er kjipt at man ikke får noe valg, sier rapper Ari Bajgora.

Han er en av mange norske artister som er representert i datasett som kan ha blitt brukt til KI-trening.

Det amerikanske magasinet The Atlantic har kommet over fire store datasett bestående av sanger. Disse deles innad i KI-utviklermiljøet og har til sammen mer enn 20 millioner låter – og de er lastet ned tusenvis av ganger.

Hvilke KI-verktøy som er matet med datasettene, er uvisst, men Google har tidligere innrømmet å ha brukt ett av dem.

Uansett viser datasettene at enorme mengder musikk er lett tilgjengelig for KI-utviklerne. Selskapene hevder gjerne at de bare benytter seg av musikk som ligger ute gratis, men nå er det altså klart at de har tilgang på langt mer – uten at artistene kan motsette seg det.

Bajgora vet hva han ville svart dersom han fikk valget.

Odd Nordstoga, Sissel Kyrkjebø, Jan Garbarek og Aurora – det er et stort spenn blant de norske artistene som finnes i datasettene. Ved å bli trent på menneskeskapt musikk kan KI-verktøyene også selv produsere «egne» låter.

Jeg lurer på jo på hva lovlig­heten i dette er.

Norske musikere er funnet i KI-datasett

Christopher Olssøn

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

– Det første jeg tenkte, var: Yes! Nå kan vi endelig løfte fram norskspråklig musikk fra det århundret norskspråklig musikk virkelig ble bra, sier musikkjournalist og programleder Sandeep Singh.

Han sitter i en hage på Grünerløkka i Oslo med to musikere med navn på samme forbokstav: Susanna Wallumrød og Sondre Lerche.

Fra og med i dag utgjør de tre et arbeidslag. I sommer skal de nemlig lytte seg gjennom norskspråklige låter fra de siste 26 årene og sammen bli enige om hvilke som er best. På seinsommeren kårer Klassekampens jury de beste norske låtene skrevet etter år 2000 – en slags ny norsk sangbok.

– Det andre jeg tenkte, var at det er en fin anledning for Sondre og meg til å ha en liten duell om hvem som egentlig heier mest på Bergen.

Til tross for at Singh aldri har bodd i byen, definerer han seg som bergenser, kan han fortelle.

– Dette blir veldig spennende. Det må jo være minst 50 prosent bergensartister her, sier Lerche.

Skulle du lage seriøs popmusikk på 1990-tallet, måtte det være på engelsk.

Hva er de beste norske låtene skrevet etter år 2000? 

– Det er bare slik det er. Vi jobber nå med å finne andre løsninger, sier Gunnar Totland til Klassekampen.

Han er forlagssjef i Solum Bokvennen, et forlag som i disse dager henger i en tynn tråd.

I slutten av mai ble det kjent at forlaget er på konkursens rand. Redningen så ut til å være Vigmostad & Bjørke. De ønsket å overta forlaget for én krone – men bare dersom gjelda ble redusert betydelig.

Denne prosessen er nå avsluttet, bekrefter Totland til Klassekampen.

– Vigmostad & Bjørke fant at det ikke var en situasjon de følte at var riktig for dem, sier han.

Solum Bokvennens samlede gjeld er på mer enn 19 millioner kroner. De skylder penger til banken, leverandører, forlagssjef Totland selv og forfattere og oversettere.

De siste ukene har Totland jobbet med å få kreditorene til å godta at de bare får tilbake 25–30 prosent av det de egentlig er skyldig, noe som var et premiss for at Vigmostad & Bjørke skulle kunne overta.

– Var ikke kreditorene villige til å redusere gjelda?

Vi tilbyr folk å kjøpe seg inn, og vi vil konvertere en del gjeld til aksjer.

Solum Bokvennen blir likevel ikke reddet

Mandag kveld landet et brev i postkassa til Kulturrådet. Forleggerforeningens leder Trine Skei Grande ba om å få et møte om innkjøps­ordningen for litteratur: ­Foreningen synes nemlig å ha sett en «forskyvning i hva utvalget legger til grunn for litterær kvalitet i sine avgjørelser».

Det skjer etter at flere reagerte på Kulturrådets avslag, altså nulling, av Helene Uris roman «I mitt lune hi» i mai.

Nå ber Forleggerforeningen rådet forklare seg – men Grande avviser at brevet er ment som en kritikk av komiteens avgjørelser.

– Dette er ikke noen pekefinger. Vi har ikke stilt spørsmål ved vedtakene som er gjort. Men jeg tror, som med alt her i livet, at hvis noe er vanskelig, bør man snakke om det, sier Grande.

– Er avslaget på «I mitt lune hi» bakteppet for brevet?

– Det har vært mange uventede nullinger i det siste, også innen krim og poesi. Det må vi forholde oss til, men for oss er det viktig at utvalget kan beskrive for oss hvor lista ligger.

Hun påpeker at det er en stor økonomisk belastning for forlagene å melde bøker på ordningen. Bare en liten andel får avslag, men de det gjelder, må selv bekoste distribusjonen til landets biblioteker.

Dessuten har nullinger store omkostninger for forfatterne, ifølge Grande. I brevet skriver hun at oppmelding til innkjøpsordningen innebærer «risiko for offentlig ydmykelse og omdømmetap».

Ber utvalget forklare seg

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Mange av dem som befant seg på Øyafestivalen i Oslo i august, gikk bokstavelig talt «over lik» – ved inngangspartiet lå nemlig demonstranter innhyllet i blodige likposer.

I ukene før hadde debatten rast om festivalens eierskap, som flere mente bidrar til Israels okkupasjon i Palestina. Palestinakomiteen krevde at Øya avsluttet sine samarbeid med «aktører som støtter okkupasjon og folkemord».

Nesten et år seinere har Øya imøtegått Palestinakomiteens krav – i alle fall flere av dem. I slutten av forrige uke varslet Palestinakomiteen at de ikke går inn for boikott.

– Det kjennes veldig bra, sier Henry Leeves, Øyafestivalens daglige leder, som tiltrådte i oktober i fjor.

I Palestinakomiteens uttalelse vises det til at Øya nå har imøtekommet fire krav:

Offentlig ta avstand fra eierselskapet KKRs investeringer, som bidrar til og ­opprettholder folkerettsbrudd.

Vedta etiske retningslinjer for programinnhold, samarbeidspartnere og partnerskap.

Respektere BDS-bevegelsens retningslinjer og standpunkter.

Palestina­komiteen dropper ny boikott av Øyafestivalen

Maria Høy Hansen

– Det er arrogant å slå fast at det går nedenom og hjem i feltet heller enn å under­søke hva som skjer, sier Roman Linneberg Eliassen, redaktør i sakprosatidsskriftet Prosa.

I slutten av forrige uke kom en stor nyhet i norsk litteraturoffentlighet: Gyldendal gir Vinduet til Vagant. De to største skjønnlitterære tidsskriftene i Norge blir altså ett – og skal drives under navnet Vagant.

Det har falt flere tungt for brystet. I herværende avis kalte kulturredaktør Bendik Wold det hele en «total kortslutning» og hevdet at Gyldendal med dette hadde drept ikke én, men to tidsskrifttradisjoner.

Også Morgenbladets Bernhard Ellefsen skrev at det dessverre er «liten grunn til optimisme for fremtiden for det fusjonerte Vagant og Vinduet».

Roman Linneberg Eliassen forstår at noen sørger over at Vinduet ikke lenger er et selvstendig tidsskrift.

– Men det blir feil å rakke ned på Vagant og den satsingen de ønsker å gjøre.

Han reagerer på pessimismen i avisenes dekning av sammenslåingen. På Facebook har han kommentert at han lurer på om avisfolk i det hele tatt leser tidsskrift: «Siden de sikkert ikke har tid til å lese dem, er det enklest å slå fast at tidsskriftoffentligheten er død.»

– Det er viktig å se på de materielle forholdene i sektoren, og det savnet jeg i kommentarene til Ellefsen og Wold. Det grunnleggende problemet er at tidsskriftene er underfinansierte, sier han – og bemerker:

Nå oppstår Vinduet i papirform igjen. Det er positivt.

– Ikke et døende felt

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Like etter klokka elleve 14. juni 2001 landet det amerikanske presidentflyet for første gang noensinne i Sverige. George W. Bush smilte og vinket mens han gikk ned trappa, arm i arm med førstedame Laura, før de satte beina på bakken i Göteborg.

Halvannet døgn seinere skulle en 19 år gammel svenske sendes til sjukehuset i all hast i samme by med kritiske skuddskader. Hannes Westberg hadde deltatt i massive demonstrasjoner – mot Bush, EU og økonomisk globalisering – og det svenske politiet hadde svart med rå makt.

Hvorfor ble EU-toppmøtet i Göteborg 2001 så spent? Og hvordan ble så mange som 50.000 mennesker mobilisert i demonstrasjonene?

Klassekampen har snakket med fire nordmenn som var til stede under de såkalte Göteborgskravallerna.

Én av dem er fagforeningsmann Boye Ullmann. Den gang var han midlertidig ansatt i Nei til EU, hvor han er faglig leder i dag, og for dem var det en selvfølgelighet å reise til EU-toppmøtet.

– Vi hadde forberedt oss i lang tid, og jeg var med i demonstrasjonsledelsen, sier Ullmann.

– Vårt mål i Göteborg var å ha breie, fredelige markeringer mot EUs intensjon om å utvide østover – også for å styrke EU-saken i Sverige, sier han.

Det var ikke bare Ullmann og Nei til EU-gjengen som hadde forberedt seg i lang tid. Ukevis på forhånd ble det skrevet om de massive demonstrasjonene som var ventet under møtet.

De spraya Working Power mens arbeiderklassen sto der og skalv.

– Det kunne bli opptøyer. Det visste vi

Elisabeth Vik Forsberg har svingt hammeren i Tordenskiolds gate 5 mang en gang, men under Blomqvists årlige vårauksjon tirsdag kveld skjedde det noe helt nytt.

Et maleri av Anna-Eva Bergman (1909–1987) ble solgt til ny norsk rekord – ikke bare for kunstneren, men for norske kvinnelige malere som sådan.

«N°51-1959 Montagne bleu» (1959) fikk prisestimat på mellom 2 og 2,5 millioner kroner, men kjøperen ga til slutt hele 5,25 millioner.

– Verdensrekord for Bergman! lyder det fra auksjonarius Elisabeth Vik Forsberg da Klassekampen ringer.

– Hvem var kjøperen? Offentlig eller privat?

– Jeg kan røpe at det var en norsk kjøper. Det var konkurranse med franske budgivere.

En annen overraskelse var salget av Leonard Rickhards verk «Sommerlandskap» (2010/2011), som ble klubbet på 190.000 kroner. Det var om 90.000 over høyeste estimat.

– Det er mye over prisantydning. Det er en kunstner som dessverre gikk bort for kort tid siden, men han er ettertraktet, sier Forsberg.

Solgte Bergman til rekordpris

Mandag kom en overraskende nyhet i Kunst-Norge: Til høsten skal Tone Hansen bli leder for Moderna Museet i Stockholm.

Dermed står et av våre egne prestisjemuseer uten direktør. Hvem blir Munchmuseets neste leder?

Vi har bedt folk fra det norske kunstfeltet peke på mulige kandidater. NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke mener det finnes gode sjanser for direktørene ved mindre norske kunstmuseer.

– Det er en typisk karrierevei: fra et mindre distriktsmuseum til et sentralt museum. Munch henger veldig høyt, sier hun.

Bjerke mener Petter Snare ved Kode i Bergen og Hanne Beate Ueland ved Stavanger Kunstmuseum er aktuelle.

– Kode er en kjempesolid leverandør av gode utstillinger, og det skinner tilbake på Snare. Ueland har antakelig også bidratt sterkt til at Stavanger Kunstmuseum leverer på veldig høyt nivå, sier hun.

Likevel håper Bjerke først og fremst på en direktør fra Munchmuseets egne rekker – Jon-Ove Steihaug, for eksempel, som i dag er avdelingsleder for utstilling og samling.

– Det er viktig at det blir en som virkelig kjenner den unike arven de forvalter. Men det er et tveegget sverd, for da mister de en av sine mest fremragende kuratorer, sier Bjerke.

– Det er skjebnesvangert hvem som blir leder. Menneskelige egenskaper – varme, sjenerøsitet og tydelighet – kan være vel så viktig som kunstfaglig bakgrunn.

Varme, sjenerøsitet og tydelighet kan være vel så viktig som kunst­faglig bakgrunn.

Kan én av disse fylle Tones sko?

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Den siste tida har Munchmuseet stått midt i en omfattende kuttprosess: Staben skulle minkes med 10 prosent.

For under én måned siden presenterte Tone Hansen museets nye organisasjonskart. I går kom det en annen nyhet fra direktørens kontor: Etter fire år forlater hun stillingen.

– Er ikke dette å rømme skuta? spør Ellen Lange, redaktør i tidsskriftet Museum.

– Det er litt underlig å si at så mange blir overtallig, for så å begynne i ny jobb 1. september. Det er veldig raskt.

Over sommeren blir Hansen nemlig direktør ved Moderna Museet i Sverige.

Hansen tok over for Stein Olav Henrichsen som direktør for Munchmuseet i 2022. Hun går av to år før åremålet hennes er over.

Kuttene ved museet har vært krevende for de ansatte, har tillitsvalgte ved museet sagt til Klassekampen. Staben reduseres med 15,6 årsverk, og totalt 20 årsverk skal bort de neste årene.

– Jeg vil ikke være knallhard i fordømmelsen, siden jeg ikke kjenner saken annet enn fra mediene. Men min første tanke er at dette må være vanskelig for dem som er igjen – og for den nye direktøren, sier Ellen Lange.

Munchmuseets direktør får ros – men exiten kalles «underlig»

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Ifølge Norsk Tipping, i alle fall. I deres nyeste tv-reklame får herrelandslagets trener Ståle Solbakken råd på råd fra mer eller mindre fotballkyndige folk på gata, ved pissoaret og i taxien.

Hvor mange nordmenn lar seg overbevise om at fotballguttas VM-lykke også kan dryppe på dem og kjøper en tippekupong? Og hvor mange flere velger Flytoget over lokaltoget fordi Nusa trikset på perrongen i deres reklame?

Herrelandslaget er å se på bussholdeplasser, i pausene på tv og på matvarene i butikken. Er landslagets markedspotensial uendelig – eller finnes det et tak?

– Det er nesten umulig å vurdere, lyder det kontante svaret fra Fred Selnes, professor ved Institutt for markedsføring på Handelshøyskolen BI.

– Men det vi vet, er at når folk er glade og fornøyde, handler de mer. Salget på Gardermoen flyplass øker hvis folk er glade, mens det synker hvis det er mye forsinkelser, sier han.

Norske fotballfans har så visst grunn til å være glade: For første gang på 28 år skal det norske herrelandslaget til VM.

De siste månedene har de deltatt i alskens kampanjer – Erling Braut Haaland har figurert i en Budweiser-film, framsnakket Godfisk og stilt opp i TV 2s egen VM-reklame, mens både Antonio Nusa, Martin Ødegaard, Sander Berge og Haaland har reklamert for Bamas epler og bananer.

Ikke ti ­ville ­hester kunne få Mette til å ­drikke melk, men en ­kartong med fotballspillere kunne.

Aldri mett på fotballdogs og VM-gull

Pernille Ekornrud Grøndal

– Jeg har ikke tid til å drikke mens jeg ser på fotball

Hun er ikke til å ta feil av: Da Klassekampen runder hjørnet inn til Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, lyser Trude Drevlands knallrøde drakt imot oss.

Vi har fått audiens hos byens tidligere Høyre-ordfører, og inne i leiligheten blir vi møtt av en sebrastripet mops – i keramikk, vel å merke. Det er ikke den eneste vokteren i heimen, kan Drevland røpe:

– På soverommet har jeg en stor tiger som passer på meg når jeg sover!

Det er likevel ikke først og fremst disse kunstverkene vi er her for å snakke om, men et bilde Drevland har hengende over sofaen. Dét har hun så definitivt fått med seg: Det røde antrekket gjør seg utmerket som kontrast til den grønne sofaen og maleriet i gult, grønt og brunt like bak.

– Jeg er opptatt av at bildene henger sammen med innredningen min, sier Drevland.

Maleriet over sofaen har motiv fra en allé som fører opp til et hvitt kirkebygg med grønne kupler. Drevland er ikke sikker på hvor motivet er fra, men hun har en anelse:

– St. Sofia-katedralen i Kyiv. Det var en som var innom her en gang, som sa: ‘Trude, det bildet er midt i historien’. Jeg tror det er fra Kyiv, men jeg vet ingenting – jeg bare liker bildet, sier hun.

Jeg er vanvittig opptatt av fotball, men ikke må jeg være full, og ikke har jeg tid til å drikke!

Trude må enten løpe eller kjøpe

Siden oppstarten i 2005 har Solum Bokvennen etablert seg som et av Norges kvalitetsforlag, særlig med sine mange oversettelser av litteratur fra verden over.

Men man kan ikke leve på høy anseelse aleine. De siste årene har Solum Bokvennen hatt en stadig mer krevende økonomi, og nå er forlaget på konkursens rand.

Det framgår i et brev forlaget har sendt til sine leverandører, hvor de ber om forståelse for ubetalte fakturaer.

Der forklarer Gunnar Totland, som eier forlagets morselskap Transit AS og har drevet Solum Bokvennen siden start, at de har en samlet gjeld på over 19 millioner kroner.

– Det er særlig de siste tre årene som har vært krevende. Det har skjedd endringer i bransjen som har gjort rammebetingelsene dårligere. Det er det bakenforliggende. Det er rett og slett blitt vanskeligere å drive forlag, sier Totland til Klassekampen.

2025 var et særlig hardt år. Totland forklarer det med lavere salg, betydelig redusert prosjektstøtte fra både stiftelser og det offentlige, prisøkninger og krevende utgivelser.

– Det er ikke så mye å si om det, utover at vi har hatt mange store prosjekter med våre dyktige forfattere og oversettere, som vi selvfølgelig er veldig stolte av, sier Totland.

Forlaget har tatt flere grep for å bedre økonomien. De siste årene har de blant annet minsket staben betraktelig.

Vi har jobbet for å få ting til å bære seg. Jeg er jo veldig glad i forlaget. 

Solum Bokvennen på konkursens rand

Endre Ugelstad Aas

Tom Henning Bratlie

– Det var fint lite å utsette på det litterære arbeidet, sier Ingvild Bræin.

Litteraturkritikeren anmeldte Helene Uris bok «I mitt lune hi» for Dag og Tid da den utkom i vinter – en god roman, ifølge Bræin.

Derfor ble hun overrasket da boka nylig ble avslått av innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, altså «nullet», som Morgenbladet har omtalt denne uka.

Med det blir den ikke kjøpt inn av Kulturrådet, slik de aller fleste skjønnlitterære utgivelser for voksne blir. I stedet må forlaget selv betale for bøkene som er distribuert til landets biblioteker.

– Det syns jeg ikke rimer med den romanen jeg har lest. Jeg mener det er meningsløst å nulle den av kvalitative grunner, sier hun.

«I mitt lune hi» har allerede vært gjenstand for debatt. Romanen siterer direkte fra en virkelig dom i sak der en mor og en datter ble overvåket med skjulte kameraer i leiligheten sin.

I vinter gikk de fornærmede ut i Aftenposten og ba om at boka skulle stanses. Uri understreket da at personene og hendelsene i boka er fiktive.

Også kritikerne var delte. Selv om Ingvild Bræin i Dag og Tid anerkjente at stoffet var besværlig, vurderte hun den som en roman.

Det hadde vært opplysende om komiteen pekte på hva som var så himla dårlig litterært.

Kritikerne er uenige om nulling av roman

– Sylfest Lomheim, i 2020 vitnet du i rettssaken mot Laila Bertheussen og hevdet at de anonyme trusselbrevene måtte ha vært skrevet av en kvinne fordi de inneholdt ordet «tisse»?

– Det husker jeg godt! Det ble debatt, rett og slett fordi folk siterte meg feil. Dette var saken mot Bertheussen, og jeg ble hyret inn som spesialistvitne for å analysere tekststripene som aktoratet mistenkte at Bertheussen selv hadde laget. Tekstene var skrevet på håpløs norsk, noe som skulle vise at de kom fra innvandrere som var ute etter å ta henne og mannen hennes. Selv om det språklig var håpløse tekster, var det små biter av faste uttrykk på tre-fire ord innimellom, som var 

idiomatisk norske, uttrykk som ingen ikke-norsk kunne ha skrevet. Du vet, skal du drive med språkforfalsking, må du være dyktig i språk. Bertheussen var nok ikke dyktig nok. Flere indisium pekte mot henne, for eksempel at tekststripene trolig var skrevet av en middelaldrende person.

– Det husker jeg ikke, men alle med god peiling på språk vet at yngre, middelaldrende og eldre ikke har samme språkføring. Ellers fant jeg at personen ikke var en typisk Oslo-borger. Da snevrer det seg inn. Og til slutt: I en stygg trusselstripe ble det brukt ordet «tisse». Det betydde at trusselstripa vanskelig kunne ha vært skrevet av en mann. Det var det jeg sa. Jeg hadde funnet en mengde indisium på at det var Bertheussen som sto bak, og hun ble selvsagt dømt.

– Det aner meg at du ikke har endret syn siden 2020?

– Nei, er du gal! Det har jeg ikke. Selvsagt kan en mann bruke ordet «tisse», for eksempel hjemme, i en barnehage og så videre, men at «Lomheim påsto at en mann ikke bruker ordet ‘tisse’» ble en mediesak … Menn bruker både «tisse», «pisse» og andre ord, alt etter situasjon.

– Hvorfor tror du det vakte så sterke reaksjoner?

– Det vet jeg ikke! Det må du nesten spørre dem om.

– Du har nettopp lansert boka «Frontallappen – kunstig intelligens som omsetjar?». Kommer det noen nye brannfakler der?

Du vet, skal du drive med språkforfalsking, må du være dyktig i språk

Menn og kvinner som tisser og pisser

Da Sverre Fehn og kona Ingrid først kom til Hvasser en sommer midt på 1960-tallet, flyttet de inn i et gammelt bolighus. Det liknet slett ikke de modernistiske husene i teglstein og tre arkitekten selv formga, stort sett inne i hovedstaden. Nei, dette var et klassisk hvitmalt trehus i to etasjer, med sprosser på vinduene og en buet port utformet av Fehn selv.

Snart fant stjernearkitekten fram pensel og skisseblokk. De neste årene brukte han somrene på Hvasser til å male bilder av landskapet: seilbåter under en klar blå himmel, skyformasjoner over horisonten, en kvinne i slåbrok sittende barbeint på et svaberg – kanskje kona Ingrid etter et bad.

– Fehn maler et meget stort antall akvareller disse somrene. På Statens håndverks- og kunstindustriskole fikk arkitektstudentene en kunstnerisk utdannelse, hvor tegning og form var vektlagt. Det ligger latent i ham. Akvarellene er utrolig nydelige, sier Espen Johnsen, kunsthistoriker ved Universitetet i Oslo.

Havet, horisonten og sommerlyset på den lille øya Hvasser utenfor Tønsberg vekket skapertrangen i Fehn. Landskapet hadde hatt samme effekt på kunstnere i et hundreår allerede.

I den ferske boka «Kystlandskap i sommerlys. Kunsten finner sted» kan vi lese om en rekke malere og arkitekter som mellom 1880 og 1980 lot seg inspirere av nettopp denne lille fliken av Oslofjorden: øyene Sandø, Hvasser, Brøtsø og søndre del av Tjøme.

– Vi har valgt et lite geografisk område. Det betyr ikke at vi mener det er viktigere enn andre – viktige kunstnere har oppholdt seg på begge sider av Oslofjorden, nedover Sørlandet og opp langs Vestlandet og Nord-Norge, sier Johnsen.

– Men vi syns det har vært påfallende hvor mange viktige kunstnere som har tilbrakt somre akkurat her.

Sverre Fehn var altså en av dem. Ute i havgapet på Hvasser malte han hundrevis av små akvareller gjennom flere tiårs somre. Johnsen, som sammen med kunsthistorikerne Bente Larsen og Øystein Sjaastad har redigert antologien, har dykket ned i Fehns Hvasser-motiver.

De har søkt seg ut av byen til et landskap med høy himmel, hav og tilgang på et sterkt, intenst lys.

Selma Stormyren Larsen

Artikler

Dyrere kultur

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

A24 ble genierklært – og så undertegnet de en avtale med KI-laben Deepmind. Nå sørger fansen.

Skolemuseum får likevel leve

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forhandlingene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Ber utvalget forklare seg

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Solgte Bergman til rekordpris

Valget av ny direktør på Munchmuseet er «skjebnesvangert», ifølge Mona Pahle Bjerke. Heldigvis finnes det nok av kandidater.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Trude må enten løpe eller kjøpe

Forlaget har 19 millioner kroner i gjeld. Nå kan det bli solgt til Vigmostad & Bjørke – for én krone.

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøpsordningen av litterære årsaker, er meningsløst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Menn og kvinner som tisser og pisser

På samme svaberg i hundre år

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

George Eliot troner på toppen av lista.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Pensum for den som påstår å elske Norge

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Dyrere kultur

Hvorfor er det å si «jeg er funksjons­hemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

A24 ble geni­er­klært – og så under­tegnet de en avtale med KI-laben Deepmind. Nå sørger fansen.

Skole­mu­seum får likevel leve

Dukker opp som KI-mat: – Gi meg en prosent

Klasse­kam­pen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forhand­lin­gene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Ber utvalget forklare seg

Dropper Øya-boikott: Grotesk, sier sjefen for festivalen om fjoråret.

Prosa-redaktør Roman Linneberg Eliassen mener det er feil å rakke ned på Vagants nye satsing.

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobi­li­serte mot globa­li­sering og frihandel

Solgte Bergman til rekordpris

Valget av ny direktør på Munch­mu­seet er «skjebne­svan­gert», ifølge Mona Pahle Bjerke. Heldigvis finnes det nok av kandidater.

Tone Hansen forlater Munch­mu­seet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Lar nordmenn seg lokke av fot­ball­dogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Trude må enten løpe eller kjøpe

Forlaget har 19 millioner kroner i gjeld. Nå kan det bli solgt til Vigmostad & Bjørke – for én krone.

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøps­ord­ningen av litterære årsaker, er me­nings­løst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Menn og kvinner som tisser og pisser

På samme svaberg i hundre år

Film­bran­sjens største stjerner advarer mot «fa­scis­tisk overta­kelse»

George Eliot troner på toppen av lista.

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestina­komiteen er ikke overrasket.

Pensum for den som påstår å elske Norge

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunns­opp­draget. Det er tanken bak Munch­mu­seets nedbe­man­ning.

Her mister flere jobben: Munch­mu­seet kan ha brutt loven

Anja Breien slengte alt i veggen og knuste serviset, mener Vibeke Løkkeberg.

Hvorfor er det å si «jeg er funksjonshemmet» så farlig? spør forsker Anna Kvam

A24 ble genierklært – og så undertegnet de en avtale med KI-laben Deepmind. Nå sørger fansen.

Skolemuseum får likevel leve

Klassekampen kårer en sangkanon for vår tid: Her er juryen

Forhandlingene mellom Vigmostad & Bjørke og Solum Bokvennen er avsluttet. Men Gunnar Totland har ikke mistet håpet.

Denne helga er det 25 år siden George Bush landet i Göteborg – og 50.000 mobiliserte mot globalisering og frihandel

Valget av ny direktør på Munchmuseet er «skjebnesvangert», ifølge Mona Pahle Bjerke. Heldigvis finnes det nok av kandidater.

Tone Hansen forlater Munchmuseet midt i en opprivende kuttrunde. Uheldig, mener flere kritikere

Lar nordmenn seg lokke av fotballdogs og Haaland-brød? Dette sier ekspertene.

Å avslå Helene Uris roman fra innkjøpsordningen av litterære årsaker, er meningsløst, ifølge anmelder Ingvild Bræin.

Filmbransjens største stjerner advarer mot «fascistisk overtakelse»

Israel har prøvd å påvirke utfallet av Eurovision i flere år. Palestinakomiteen er ikke overrasket.

Mindre satsning på formidling, mer søkelys på å ivareta drifta og samfunnsoppdraget. Det er tanken bak Munchmuseets nedbemanning.

Her mister flere jobben: Munchmuseet kan ha brutt loven