DebattStipend-striden

Terningkast fire, Fyksen

Igjen: Det er heilt ålreit at Bjørn Ivar Fyksen ikkje anerkjenner stilen eller språkflokane mine, no sist i innlegget 2. april (med innsendt tittel «Kvalitetsargumentet», endra av redaksjonen til «Terningkast to, Fyksen» for å halda jazztemperaturen oppe, vil eg tru). Men stil og saklegheit er meir enn Fyksens belærande tone, og vi ytrar oss på ulikt vis. Det tenar oss alle at vi nærmar oss fleire utfyllande bilete gjennom polemikkens vesen. DnF får eventuelt svara for seg, ikkje minst rundt «organisatorisk splittelse». Mange meinar mykje om organiseringsforma. Årsmøtet i DnF anerkjente både viktigheita av foreiningas eigenart, med kvalitetskriterier i botn, og foreiningas vilje til samarbeid med andre forfattarorganisasjonar. Eg uttaler meg som kjent berre som bøkeskogtilbøyeleg elitistriddar i solnedgang, ikkje på vegne av DnF, men tekstimellom småkjeklinga vi ser her i innlegga, finst klar meining i soloppgang. Fyksen lirkar i poenga og klargjer det som er klart for dei fleste med interesse for feltet, men som dessverre har blitt forsøkt tent som eksempel på at DnF undergrev kvalitetsperspektivet og berre gjev stipend til sine eigne. Nepotisme som passar mediedøgnets klikkeri? Blir du innstilt og mottar eit Statleg Kunstnarstipend, er du mest sannsynleg medlem i (og sjølvsagt kvalifisert til) DnF. Stilmessig streit nok skreiv eg òg: «Dei som innstiller til Statens Kunstnarstipend bør sjølv vera fagfellevurdert og inngå i ein kvalitativt vurderande komité der stipendinnstillinga først kjem etter ein grundig diskusjon som inkluderer det å lesa forfattarens siste verk og tidlegare forfattarskap.» At Fyksen òg gjer det klart at dette handlar om kvalitativ vurdering av litteratur, heller enn representasjon og forfattargodar, er bra, og på sin plass.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Skole

Pisa og pandemi­ge­ne­ra­sjonen

Hadde den langvarige stenginga av skoler under pandemien ingen innvirkning på hva de berørte årskullene lærte? Jeg synes det er underlig at ingen stiller det spørsmålet i de mange artiklene om dårlige resultater i både leseferdigheter og andre fag. Har både eksperter og journalister alle glemt at skolene var mer eller mindre stengt i en lang periode? Hvorfor bruker vi store summer på dyre skolebygg hvis barna lærer like godt hver for seg hjemme?.

Hjemmekontor

Vi lager ikke barn over e-post

De siste ukene har det vært oppmerksomhet rundt at store banker som DNB og Nordea ønsker å stramme inn på bruken av hjemmekontor. De skal nå gå fra å ha mulighet til å ta to dager i uka til å nå måtte spørre sjefen hver gang. Dette gjør de mot de ansattes vilje, fordi de vil og de kan. Forskning tilsier at det er optimalt med rundt to-tre dager hjemmekontor for produktivitet, som var praksis, fordi det også ivaretar det spontane samarbeidet og kompetanseutveksling. IMF er enig. Det gjør det lettere å beholde de ansatte også. Så hvis det ikke er produktivitet og de ansatte det handler om, kan man bare spekulere om det handler om behov for kontroll eller at man må berettige egen eksistens som sjef som gjør at disse bankene strammer inn.

Lesning

Lesekrisen begynte lenge før skjermen

De nye Pisa-tallene er svært alvorlige. 34 prosent av norske tiendeklassinger i 2025 ble klassifisert som lavtpresterende i lesing. Sammenlignet med 2022 har prestasjonene falt i matematikk, lesing og naturfag. Resultatene er blitt omtalt som «katastrofale». Lars Olav Hustad advarer i Aftenposten mot å gjøre skjermen til enda en enkel syndebukk. Jeg mener også at problemet ligger dypere. Skjermen er en kraftig akselerator, men neppe opphavet.