DebattStipend-striden

Terningkast fire, Fyksen

Eirik Ingebrigtsen (Skjønnlitterær forfattar og DnF-medlem)

Igjen: Det er heilt ålreit at Bjørn Ivar Fyksen ikkje anerkjenner stilen eller språkflokane mine, no sist i innlegget 2. april (med innsendt tittel «Kvalitetsargumentet», endra av redaksjonen til «Terningkast to, Fyksen» for å halda jazztemperaturen oppe, vil eg tru). Men stil og saklegheit er meir enn Fyksens belærande tone, og vi ytrar oss på ulikt vis. Det tenar oss alle at vi nærmar oss fleire utfyllande bilete gjennom polemikkens vesen. DnF får eventuelt svara for seg, ikkje minst rundt «organisatorisk splittelse». Mange meinar mykje om organiseringsforma. Årsmøtet i DnF anerkjente både viktigheita av foreiningas eigenart, med kvalitetskriterier i botn, og foreiningas vilje til samarbeid med andre forfattarorganisasjonar. Eg uttaler meg som kjent berre som bøkeskogtilbøyeleg elitistriddar i solnedgang, ikkje på vegne av DnF, men tekstimellom småkjeklinga vi ser her i innlegga, finst klar meining i soloppgang. Fyksen lirkar i poenga og klargjer det som er klart for dei fleste med interesse for feltet, men som dessverre har blitt forsøkt tent som eksempel på at DnF undergrev kvalitetsperspektivet og berre gjev stipend til sine eigne. Nepotisme som passar mediedøgnets klikkeri? Blir du innstilt og mottar eit Statleg Kunstnarstipend, er du mest sannsynleg medlem i (og sjølvsagt kvalifisert til) DnF. Stilmessig streit nok skreiv eg òg: «Dei som innstiller til Statens Kunstnarstipend bør sjølv vera fagfellevurdert og inngå i ein kvalitativt vurderande komité der stipendinnstillinga først kjem etter ein grundig diskusjon som inkluderer det å lesa forfattarens siste verk og tidlegare forfattarskap.» At Fyksen òg gjer det klart at dette handlar om kvalitativ vurdering av litteratur, heller enn representasjon og forfattargodar, er bra, og på sin plass.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Likestilling

Kjønns­nøy­tral lov gir ikke mer like­stil­ling

Silje Hjemdal mener tida er inne for å gjøre likestillings- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral. Jeg mener hun tar feil. En lov blir ikke mer rettferdig av å late som om ulikhetene ikke finnes. Likestilling er ikke et nullsumspill. Gutter og menn har utfordringer som fortjener større politisk oppmerksomhet. Men svaret kan ikke være å gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral. Vi løser ikke menns utfordringer ved å gjøre loven mindre treffsikker overfor de ulikhetene kvinner fortsatt møter. Hjemdal gjør likestilling til et spørsmål om like ord i loven.

Maria Qureshi
Odysseen

Den einaste sexslaven

Thea Selliaas Thorsen hadde onsdag den 29. juli ein artikkel om Odysseen og den nye filmen til Christopher Nolan der ho særleg krinsar kring det gråteanfallet som råkar Odyssevs når han høyrer ein blind skald kveda om den trojanske hesten. Han «sammenlignes med en gråtende kvinne som omfavner sin døende mann og så tas som krigsfange og sexslave», skriv ho. Hos Homer dengjer krigarane kvinna over ryggen og akslene med spydskafta og sleper henne med til trælekår, sleping, jammer, underernæring og rynkete hud. At ho òg skal bli tvinga til seksuelle tenester, står det ingenting om. Den homeriske slavefangsten går ut på å skaffa arbeidskraft til å produsera klede og mat. Den som vil ha sex med ein annan enn kona si, må rekna med problem på heimebane, som kong Agamemnon, som blei slegen i hel same dag som han kom heim med Kassandra.

Solveig Aareskjold
Idrett

Snakk om å score mål!

Det er sjeldan i dag at skrivande treffer så mange mål på så kort spalteplass som Stephen J. Walton gjer med stykket «Skalkesjulet» (Klassekampen 31. juli) om toppidrett. Det einaste eg saknar, er fylgjande parentes om korleis totemdyrking – det meir eller mindre symbolske mordet på patriarken – i dag, som i steinalderen, lever i beste velgåande: Det som var i ferd med å utvikle seg til harmlause, tilbaketrekte religiøse klikkar, med Facebook som alterspegel, gjer nå sitt beste for å flytte nattverden attende til blodig lemlesting på gateplan under dei glorete fanene til ultranarsissismen. Folket manifesterer korleis dei kan ro utan årar, men slett ikkje kan unnvere helten sin utan å felle tårer. Ødipus vender heim med ein utstoppa vaskebjørn under armen, som dermed blir folket sitt protototem anno 2026. Vi kan vise til dei få evolusjonistisk og psykologisk klårsynte i verda så mykje vi berre maktar, utan at det endrar den kollektive blindsona som konstituerer spelereglane: «Den kompakte majoriteten» av sjølvrettferdige supporterar vil til alle tider velje seg dommarar som tiltalar og avrettar oss for sjølvmål – ikkje fordi vi sjølve har sparka i ballen, men fordi vi vågar å peike på dei kreftene som styrer bana og retninga ballen går i.

Ivar Orvedal