Dypet av grusomhetene overgår vår evne til å beskrive dem.» Det sier James Elder, talsmann for FNs barnefond Unicef, etter å ha reist gjennom Gaza.
Volden som nå utøves mot menneskene som er fanget i Gaza, er av et slikt omfang at den overskrider språkets grenser. De som prøver å formidle fakta om det som skjer, henfaller til rekordnoteringer. En så rask forverring av en befolknings matforsyning – med andre ord: sult – har aldri tidligere blitt registrert. Andelen ødelagte bygninger er uten sidestykke. Erfarne hjelpearbeidere, kirurger og psykologer kommer stadig tilbake til den samme formuleringer – etter historier om brente barneansikter, blodpøler på skitne gulv, desperate foreldre som kollapser – det verste de noen gang har sett.
Folkemordet i Gaza griper inn i, og er en drivkraft bak, en større politisk trend. Vi kan kalle det slutten på etterkrigstida. Et aspekt av denne trenden er at sterke krefter i den politiske og økonomiske eliten i Vesten er i ferd med å frigjøre seg fra de demokratiske og humanistiske begrensningene som ble pålagt dem etter andre verdenskrig: folkeretten, asylretten, menneskerettighetserklæringene. «Vi er vitne til en slags kollaps av den frie verden», som Pankaj Mishra skriver i essayet Holocaust etter Gaza i Klassekampen 9. mars.
I lys av dette er det helt logisk at de mest entusiastiske støttespillerne for Israels framferd i dag er å finne i politiske bevegelser med dype og aktive røtter i antisemittismen (den kristne høyresida i USA, Sverigedemokraterna, Le Pens parti i Frankrike – det er en lang liste). Det som instinktivt virker tiltrekkende på dem, er den tøylesløse, militariserte etnonasjonalismen i dagens Israel og den hierarkiske samfunnsordenen den fremmer.
Utviklingen i israelsk innenrikspolitikk er en god illustrasjon. Der er det stadig mer radikale, rasistiske høyrekrefter som setter dagsordenen, mens den eksepsjonelt progressive, humanistiske arven som har utviklet seg i det jødiske samfunnslivet i generasjoner og satt et uutslettelig preg på verdens intellektuelle, kulturelle og politiske rikdom, i praksis hånes, trues og marginaliseres. På sosiale medier, men også mainstream TV-kanaler, florerer grovt dehumaniserende beskrivelser, eksplisitt rasistiske feiringer av død og fornedrelse og uforbeholden hyllest til ekstrem vold som straff.
Når vestlige ledere og eksperter gjentar sine mantraer om «Israels rett til å forsvare seg», samtidig som språket deres blir stumt i møte med de voldsomme, grenseoverskridende hendelsene som daglig utspiller seg i Gaza, smitter det over på de politiske og sosiale relasjonene her hjemme.
For mange av oss som bor i den hvitere og mektigere delen av verden, med røtter i det som kalles det globale sør, rammer dette sjelens innerste kjerne. Vi forholder oss til strukturell rasisme til daglig, med ulike bevisste og ubevisste reaksjoner og strategier. Vi er vant til – og aksepterer i praksis – at menneskeliv verdsettes ulikt avhengig av avstand og fargenyanse. Men det er sjokkerende på en ny måte når palestinske liv verdsettes så nær null at ti eller femten tusen stablede barnelik ikke rekker helt opp til entydig fordømmelse. Når åpenlyst og gjentatt løgnaktig statlig propaganda så ofte trumfer synlige vitnesbyrd om utallige ødelagte menneskeliv. Å leve i denne virkeligheten, der sanseinntrykk er mistenkeliggjort, skaper en dyp utrygghet, en eksistensiell svimmelhet, en «fight or flight»-impuls som man undertrykker, men som fortsetter å gnage i det indre.
Det finnes ingen annen vei ut av denne ødeleggende ensomheten enn det politiske fellesskapet. Et fellesskap som til syvende og sist handler om å respektere, forsvare og videreutvikle det som ble vunnet etter enorme menneskelige lidelser under andre verdenskrig. De som reagerer på ødeleggelsen av Gaza rundt om i verden er, for å sitere Pankaj Mishra igjen, «motivert av et enkelt ønske om å opprettholde idealene som framsto som det alle ønsket over hele verden etter 1945: respekt for frihet, toleranse for andres tro og livsførsel, solidaritet med andres lidelse og en følelse av moralsk ansvar for de som er svake og forfulgte».
Dybden av grusomhetene som følger når disse idealene settes til side, er ikke noe som bare «De andre» vil føle. Verden henger sammen, enten vi liker det eller ikke. Det som gjelder, er å forandre den.