USA og Europa raser over journalisten Tucker Carlsons intervju med Russlands president Vladimir Putin.
BBC publiserer en artikkel på nyhetssida med overskriften: «Fact-checking Putin’s ‘nonsense’ history». (Kanskje hadde det også vært på sin plass med en faktasjekk av BBCs egen rapportering om krigen i Gaza.)
Washington Post kritiserer Carlson for å være for underdanig og ikke få et ord med i laget da Putin tok ordet. (Kanskje er det journalisten som skal snakke og intervjuobjektet som skal lytte, ifølge Washington Post?)
Mer overraskende er det at også politikere fordømmer intervjuet og mener at det ikke burde ha funnet sted: Den sosialdemokratiske gruppa i Europaparlamentet skriver i en uttalelse at intervjuet ikke bør tillates sendt, at det bryter med «EU Digital Services Act», som sier at «desinformasjon» ikke kan sendes. Putin burde befinne seg i Haag, sier de, «ikke i et tv-studio».
Hva er det som foregår? Mener de virkelig at journalister ikke skal få lov til å intervjue politikere?
Tenk om Cubas politikere hadde sensurert et intervju med Joe Biden, eller om Venezuela hadde sensurert et intervju med Ursula von der Leyen. Da ville det blitt sagt at det bare er «autoritære stater» som gjør det, mens vi her i «Vesten» tror på demokrati og ytringsfrihet.
Men nå er vi der, og var det faktisk for noen år siden. Der alt som går imot den hegemoniske ideologien, anses som farlig desinformasjon og bør sensureres.
Intervjuet er faktisk svært interessant av mange grunner.
For det førsteviser det store skillet mellom Vesten og resten av verden, og spesielt mellom USA og Øst-Europa.
I så måte minner det mye om intervjuserien Putin ga til den amerikanske regissøren Oliver Stone for noen år siden, som også ble utgitt i bokform. Sammenliknet med russerne ser amerikanerne ut som barn!
De vet ingenting, er stresset, lytter ikke og forstår svært lite. Tucker Carlson begynner med å spørre rett ut: Hvorfor invaderte dere Ukraina? Putin går så tilbake til år 862 og grunnleggelsen av Russland.
Carlson hører ikke etter og kan ikke protestere eller tilføye noe, for han kan åpenbart ingenting om historie og sier at selv andre verdenskrig er «lenge siden».
Han sitter og hopper av utålmodighet og prøver å avbryte flere ganger: «Men hvordan er dette relevant for det som skjer i dag?»
Det er synd at USA ikke kunne produsere en mer intellektuelt bevandret journalist – en samtale om disse historiske hendelsene med en kunnskapsrik journalist hadde vært noe helt annet.
Det hele minner meg om de mange politiske diskusjonene jeg hadde i Hellas under finanskrisa. For grekere var det naturlig å referere til diktaturet, andre verdenskrig, det osmanske riket, antikken og Bysants når man snakket om den samtidige politiske situasjonen.
Dette gjaldt ikke bare for forskere – også for vanlige folk var det åpenbart at historien levde i nåtida.
Amerikanere uten historie forstår ikke dette, og vi i Nord-Europa har dessverre adoptert denne manglende hukommelsen.
For det andre kan ikke Carlson lytte. Han ønsker å bekrefte sine egne synspunkter. Han vil at Putin skal være det han har forestilt seg: et verktøy for å fremme konservative synspunkter i USA.
Han vil at Putin skal snakke om sin kristne tro og kritisere Biden. På samme måte ville Oliver Stone at Putin skulle være venstreorientert og heie på Bernie Sanders.
Ingen av dem kan konfrontere ham med viktige spørsmål, som behandlingen av kritikere, Skripal-saken, Prigozjin, Navalnyj (som ennå ikke var død da intervjuet ble gjort), hvorfor man støtter Syria, men ikke Palestina, og så videre.
For det tredje sier Putin noe som burde få alle i Europa til å spisse ørene. Han spør hvorfor europeerne har blitt USAs forlengede arm, mot våre egne interesser.
Hvorfor har vi gått med på å innføre sanksjoner mot Russland på bekostning av inflasjon, høyere renter og dyrere strøm? Russlands økonomi får det bare bedre, og det gjør USAs også – det er Europa som taper. Hvorfor var det ingen i Europa som protesterte da Nord Stream ble sprengt?
Europeiske ledere er ikke hva de var for tjue år siden. Den gang ville USA at vi skulle gå til krig mot Irak. Men det gikk ikke hele Europa med på! Vi hadde ledere som Jacques Chirac og Gerhard Schröder som sa nei. Som forsker Peo Hansen skriver, har hele Europa gått inn i en krig som ingen ønsker.
I dag er Europa fullt av svake ledere som gjentar nøyaktig det USA sier, fra høyre til venstre. Hvis USA sier at Venezuelas president heter Guaidó, sier europeiske ledere snart det samme, selv om de aldri har hørt om ham før.
Hvis USA sier at Russland er vår fiende, sier Europa det samme, og motstand er så utenkelig at nesten ingen tør lenger. Vi har glemt diplomatiets makt, og nå er det, som lederen for de svenske sosialdemokratene, Magdalena Andersson, sa forleden: «kampen mot Russland».
Kampen mot Russland? Hvem står bak denne kampen? Og hvorfor? Når ble Nato-utvidelse sosialdemokratenes kampsak?
Andersson vil, som alle andre svenske politikere, sende enda mer ammunisjon til Ukraina for at Russland ikke skal vinne krigen. Både idealisme og realisme synes å være fraværende hos dagens europeiske ledere.
Oversatt av Lars Nygaard