Se for deg at det blir ulovlig å være arbeidsløs. At folk som står uten arbeid, blir plukket opp av politiet, kledd i uniform og satt inn i anstalter hvor de må jobbe og slite for livets opphold. At de mister stemmeretten, og friheten til å bevege seg fritt rundt i landet.
Det er ikke mange generasjoner siden dette var realiteten i Norge. Et monument fra denne perioden ligger midt i Oslo. I Storgata 36 står det en sennepsgul murbygning som fungerte som arbeidshus på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Arbeidshuset i Mangelsgården ble drevet av en privat stiftelse bestående av velstående menn, som ifølge Wikipedia ville «hjelpe fattige og arbeidsløse». Man trenger ikke være spesielt kildekritisk for å stille spørsmål ved denne beskrivelsen.
I teorien skulle riktignok Mangelsgården være et frivillig tilbud for dem som ønsket seg arbeid. I praksis fungerte imidlertid huset som en tvangsarbeidsanstalt, hvor det ikke bare jobbet arbeidsføre i voksen alder, men også barn og funksjonshemmede. Arbeidet var hardt: spinning, steinhogging, opptrevling av gammelt tauverk. Mangelsgården var dessuten det man i sosiologien betegner som en total institusjon: et sted hvor folk bor, spiser og arbeider, underlagt et kontinuerlig overvåkings- og disiplineringsregime. Fysisk avstraffelse var vanlig, og familier som gikk inn i arbeidshusene, ble skilt fra hverandre.
Selv om det ikke er noen hemmelighet at slike forhold fantes i Norge, er det få som snakker om dem i dag. Tiden før sosialdemokratiet oppfattes gjerne som en prehistorisk periode, som ikke nødvendigvis har større politiske implikasjoner for dagens Norge enn vikingtida og middelalderen.
Dersom vi skal forstå nåtidens arbeids- og velferdspolitikk, må vi imidlertid ta med denne historien i betraktningen. Det siste året har den politiske diskusjonen kretset rundt det som for mange nok var et ukjent begrep inntil nylig: «arbeidslinja». En vanlig, men problematisk, påstand hos de som forsvarer dagens politikk, er at Norge «alltid» har hatt en arbeidslinje. Den ideologiske effekten er åpenbar: Ved å hevde at vi alltid har ført den politikken som vi fører nå, gjør man det også vanskeligere å se for seg at politikken kan være annerledes i framtiden.
Historisk sett kjennetegnes imidlertid den norske arbeids- og velferdspolitikken i større grad av brudd enn av kontinuitet. Det første bruddet var opprettelsen av arbeidsmarkedet selv. I Norge som i andre land førte dette til en drastisk omveltning av folks liv. Folk som tidligere hadde levd som selvforsynte bønder, måtte nå selge arbeidskraften sin, under helt andre – og ofte verre – forhold enn de var vant til. Samfunnstoppenes forståelse for de sosiale kostnadene av denne omveltningen var lav. Antakelsen deres var at det var folk selv som valgte om de jobbet eller ikke, og at de tok dette valget av egoistiske årsaker. Dersom folk gikk ledige, måtte det derfor skyldes en svikt i deres moralske karakter – latskap, uansvarlighet, og så videre.
Resultatet var en politikk strukturert rundt et skille mellom verdig og uverdig fattigdom. Dikteren Henrik Wergeland var blant dem som advarte mot å blande sammen «den arbeidsmann som kjemper ærlig med sin fattigdom» på den ene siden, og «den skitne, fordrukne, om barmhjertighet tryglende døgenikt» på den andre. «Ærlige arbeidsmenn» hadde rett på samfunnets respekt, om ikke nødvendigvis noe mer enn det. «Tryglende døgenikter» fortjente ikke annet enn straff, og ble behandlet som annenrangs borgere.
Her finner vi også den begrunnelsen for elendigheten i arbeidshusene. Gjorde man arbeidshusene ille nok, antok man også at ingen ville bli arbeidsløse med mindre de måtte. Fattighjelpen måtte gis i en form «som gjør arbeideren utilbøyelig til å motta den når ikke virkelig nød tvinger ham til det», for å si det med 1800-tallsøkonomen T.H. Aschehoug. Avskrekkende arbeidshus skulle presse folk til å godta det nye arbeidslivet, ved å minne dem om at alternativet tross alt var verre.
Men det fantes også stemmer som ville det annerledes. Arbeiderbevegelsen kjempet for å bryte med det moralistiske og avskrekkende fattighjelpssystemet. Fagbevegelsen ville unngå at arbeidsløshet ble en kilde til fattigdom. «Det må ikke bli slik i framtiden at de som er henvist til trygdene for å leve, kommer til å representere fattigdommen i landet», skrev LO og Sjømannsforbundet i sitt politiske program i 1944.
Arbeiderbevegelsen kontret ikke bare fattighjelpspolitikken på et moralsk nivå. Kravet om en ny arbeids- og velferdspolitikk kunne også begrunnes vitenskapelig. Arbeidsmoral er nemlig en dårlig forklaring på svingningene i arbeidsmarkedet. I stedet er det samfunnsøkonomiske faktorer som er avgjørende, først og fremst teknologisk utvikling og økonomiske konjunkturer. Analysen av disse samfunnsøkonomiske faktorene tillot sosialdemokratene å innføre et mer tillitsbasert system. Staten skulle ikke lenger tukte de arbeidsløse, men øke den generelle etterspørselen etter arbeidskraft. Etableringen av dette systemet var det andre bruddet i den norske arbeids- og velferdspolitikken: fra fattighjelpen til en sosialdemokratisk velferdsstat.
Sosialdemokratenes kanskje største prestasjon var å institusjonalisere en grunnleggende tillit til folks ærlighet. Framfor å anta at folk flest ville snike seg unna dersom de bare fikk muligheten, regnet man med at de ønsket å bidra til samfunnet. Folk skulle ikke lenger få «hjelp» på grunnlag av moralske vurderinger, men stønader på basis av sine rettigheter som norske statsborgere.
Utover åtti- og nittitallet slo denne tilliten sprekker. Ikke ulikt det amerikanske skremmebildet om «velferdsdronninger» som levde i overflod på statens midler, mistenkte norske politikere at rause velferdsordninger gjorde folk passive og avhengige. I stortingsmeldingene fra denne perioden ser vi en helomvending i synet på sosialdemokratiet. Fra å være en løsning på utstøtingen fra arbeidsmarkedet, ble velferdsstaten nå oppfattet som en del av problemet. Teorien var at rause velferdsordninger skaper arbeidsløshet, ved å gi folk «feil» insentiver. Resultatet av denne helomvendingen ble arbeids- og velferdspolitikkens tredje brudd: innføringen av arbeidslinja.
Med arbeidslinja blir det innført to nye prinsipper i arbeids- og velferdspolitikken. Det første prinsippet er at det skal lønne seg å jobbe. Antakelsen er at folk selv velger sin yrkesstatus, og at de velger basert på hva som lønner seg for dem. Derfor må ytelsesnivåene holdes lavere enn selv den dårligst betalte stillingen, for å sørge for at ingen «velger» feil. I skarp kontrast til LOs krav om at folk på trygd ikke skulle være fattige, prinsippfestet man derfor at de som står utenfor arbeidsmarkedet, skal ha det vanskeligere økonomisk enn andre.
Prinsipp nummer to er at folk må stå opp om morran. Antakelsen her er at arbeidsledighet kan gjøre folk passive, og at vi derfor trenger aktive tiltak for å få folk ut i jobb. Stå opp om morran-linja håndheves gjennom aktivitetsplikten, som ble innført på starten av nittitallet. Denne innebærer at det offentlige kan nekte folk ytelser dersom de ikke deltar på aktivitetene som Nav vil at de skal delta på. En tydelig svekkelse av rettighetstankegangen, hvor ytelser ikke lenger behandles som noe du har krav på, men som et gode du må gjøre deg fortjent til.
Historisk sett kan arbeidslinja derfor forstås som en hybrid mellom fattighjelpsvesenet og sosialdemokratiet. Den sosialdemokratiske målsettingen om arbeid til alle videreføres, men metodene forandrer seg. Forestillingen om at folk selv velger sin egen yrkesstatus, vender tilbake. Tilliten til folks arbeidsmoral svekkes, og politikken blir strengere og mer individualisert.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skilte mellom statens venstre og høyre hånd. Venstrehånda er den som gir omsorg: helsevesen, barnehage, pensjon og så videre. Høyrehånda er den som utøver disiplin, for eksempel gjennom politiet og rettsvesenet. Utfordringen i arbeidsledighetspolitikken er at begge disse hendene skal være i sving samtidig. Under kapitalismen kan det aldri være helt frivillig å selge arbeidskraften sin. Staten må derfor både ta vare på dem som står utenfor arbeidslivet, og samtidig presse folk inn i arbeidsmarkedet.
En helt konfliktfri arbeidsledighetspolitikk er derfor vanskelig å se for seg. Samtidig kan vi spørre oss om konfliktnivået trenger å være så høyt som det er nå. Arbeidslinjas mer disiplinerende sider blir gjerne begrunnet som et slags nødvendig onde: Vi trenger aktivitetsplikt og lave ytelser, hører vi, for å oppnå bærekraft og inklusjon. Samtidig er det på ingen måte åpenbart at arbeidslinja faktisk fungerer. Det er færre i jobb og flere på trygd nå enn før Nav ble opprettet. Evalueringer finner ingen positiv effekt av aktivitetsplikt, utover å avskrekke folk fra å i det hele tatt søke.
Mangelsgården er i dag omgjort til et selskapslokale. En fin avrunding på denne spalten ville vært å si at Nav-brukere nå kan kose seg med god mat og drikke i det samme huset hvor arbeidsløse før hogget stein og trevlet tau. Slik har det ikke blitt. Utenfor fattighuset på Grønland vokser matkøene. Åtte av ti av de som står i køa er Nav-brukere. Det er derfor all grunn til å vurdere muligheten for et fjerde brudd i arbeids- og velferdspolitikken, fra arbeidslinja til et mer tillitsbasert velferdssystem.