I Kildens nyhetsmagasin 29. juni i fjor skrev forskningsjournalist Simon Gramvik om en underbelyst emne. Det handler om diskriminering av fedre, selv om Gramvik selv ikke bruker dette ordet.
Utgangspunktet er følgende: «Hvis far tar en DNA-test som viser at han ikke egentlig er biologisk far, vil han miste alle rettigheter overfor det som hittil har vært hans barn» og: «Det er ingen åpning i barneloven for å gi fedre som ikke er biologiske fedre samvær med barnet, fast bosted for barnet eller foreldreansvar, sier professor i juss Kirsten Sandberg».
Det dreier seg altså om menn som har trodd at de er far til de barna de har fått med partneren, men der en DNA-prøve kan bevise at han ikke er faren, enten dette er noe partneren har visst om og skjult, eller at hun faktisk ikke har vært klar over at barnet ikke er mannens. Det siste fremtrer som usannsynlig, men kan selvsagt forekomme.
Sandbergs poeng er at det er urimelig at den som har vært far i praksis, har påtatt seg ansvar for et barn han har trodd var hans eget skal kunne utelukkes, fratas omsorgsansvar og få sitt samvær med barn han har vært far for i mange år redusert til et par ganger i året, slik Sandberg beskriver et tilfelle i en artikkel i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål.
Det har vært diskutert frister for hvor lenge man har rett til å gjennomføre test for fastslåing av farskap, men det finnes ingen slike frister i dag.
For å unngå at barnet lider under dette, bør barneloven endres slik at både biologiske foreldre og de som har tatt seg av barnet som om de var foreldre, får mulighet for samvær, foreldreansvar og fast bosted, skriver Sandberg.
Når vil lovgiverne ta opp dette problemet som åpenbart rammer menn i deres rolle som fedre? Sandberg begrunner forslaget med prinsippet om «barns beste», men hva med menns rettigheter når de i praksis har vært far for barn i mange år og har knyttet seg til dem?