Jobbe litt mindre, leve litt mer, det er nok ikke fritt for at tanken har slått deg. Kanskje ikke hver dag, men når mandagen er på sitt mest sørpete, ungene er klengete og bussene står, da er tanken der – hva er det vi driver med, dette er ikke bærekraftig. Om tanken ikke har slått deg direkte, så må du ha hørt den svirre: Alt snakket om å være sliten, hele tida. Om å «hoppe av hamsterhjulet».
For det er noe i lufta. Til høyre og venstre snakker folk om å si opp jobbene sine for å bli kryptomillionær, influenser-entreprenør eller husmor på heltid. Avisene slår opp folk som lever på «passiv inntekt» eller vil bli pensjonister når de er 40. I USA ble 2021 året for «The Great Resignation»: en bølge av oppsigelser i særlig service- og butikkbransjen. På Reddit-forumet r/antiwork samles folk under parolen arbeidsledighet for alle, ikke bare for de rike. Og hvis ikke folk løper fra arbeidet, så løper arbeidet fra folket: kunstig intelligens og roboter tar over, sies det. I bøker og filmer som «After work» (2023) antydes det at ideen om arbeid må endres radikalt. I Danmark har ulike opprop om å jobbe mindre ført til en heftig debatt om hva det vil gjøre med velferdsstaten.
Det er som om den 30 år gamle Ellinors vise har blitt melodien for vår tid:
Ka e det som æ drømme om
at æ ein dag skal våkne opp og vite?
At arbeiet æ leve me
e mykje, mykje meir enn det å slite.
Først effektiv, så utbrent
Utgivelsen av boka «Jobb mindre, lev mer» føles slik sett skarpt timet. Tidsmessig er også bokas inngang: Samfunnsgeograf og konsulent Hege Hellvik møtte veggen som full- og overtidsarbeidende småbarnsmor. Innsikten det ga henne førte til denne boka, der Hellvik har samlet en stor mengde undersøkelser, statistikker og førstehåndsberetninger om arbeidslivet slik det arter seg i dag. Det viser seg at noe går igjen fra barnehage, butikk og industri til såkalt konferanseutsatt sektor: et sterkt press om å få skvist mest mulig ut av de ansatte og produsere mer med mindre. Det fører til overbelastning, stress og fornemmelsen av å aldri strekke til.
Som regel kommer presset ovenfra, fra sjefer med regneark, styringsrett og nå også såkalt bossware, digitale løsninger for å overvåke de ansatte. Utrygge stillinger og lite kontroll over arbeidsdagen bidrar til stresset. Men effektivitetspresset sniker seg også inn andre steder, argumenterer Hellvik. Selv jobbet hun i en kultur av høyt motiverte «ja-mennesker», der det å strekke seg litt for drømmejobben føltes som et frivillig valg. Helt til det sa stopp. «Jeg orker ikke mer», bryter hun ut til fastlegen.
Hun er ikke alene. I en undersøkelse fra 2021 oppga 40 prosent av norske arbeidstakere at arbeidsdagen var preget av mye stress. 32 prosent var fysisk utmattet og 22 prosent psykisk utmattet når de kom hjem. Mens utbrenthet ikke er en offisiell diagnose i Norge og dermed ikke registreres, viser Hellvik til svenske tall som viser en rask økning. Hun påpeker at antallet uføre mødre øker, og at mange sykemeldes med diffuse muskel- og leddplager. I såkalte sliteryrker blir mange uføre lenge før den stadig økende pensjonsalderen er i sikte.
Er det sånn vi skal ha det? Jobber vi for å leve, eller lever vi for å jobbe? Må vi jobbe lengre og mer, som samfunnsøkonomer og perspektivmeldinger skal ha det til? Eller bør vi slakke ned farta?
Hvem vil jobbe mer?
Som bokas tittel gjør klart, lander Hellvik på det siste. Det til tross for at hun selv ofte har forkynt det motsatte som innleid konsulent hos kommuner og statlige foretak. «Samtidig som jeg har delt det dystre budskapet gjentatte ganger i ulike presentasjoner, har jeg kjent at egen tvil har økt. Hvordan skal vi ærlig talt klare å jobbe enda mer? Folk rundt meg er stressa og slitne. De jobber alt de makter allerede», skriver hun. På ett slikt møte klarer hun ikke å motstå fristelsen og spør hvem i salen som kan tenke seg å jobbe mer. Kun to eldre menn rekker opp hånda.
At Hellvik kobler sin nær-burnout til tilstanden på gulvet i norsk arbeidsliv, er på den ene sida provoserende, og på den andre sida ganske friskt. Uten å avfeie alvoret, kan problemene hennes og særlig veien tilbake – som inkluderer en ni måneders «hvileperiode» med god tid til roing og matlaging – føles privilegert, og gjøre at boka fort kan bli feilplassert i selvhjelpshylla. Men samtidig: Om også sjiktet som lager framskrivinger og innsparingskalkyler utsettes for et skadelig produktivitetspress, som Hellvik antyder, er det vel ingen dum idé å mobilisere også denne delen av arbeidsstokken og få dem til å løfte blikket.
For mens boka tar til orde for å stå sammen, organisere seg og kjempe for sekstimersdagen og andre kollektive løsninger, går trenden motsatt vei. Hellvik lister opp «individuelle utbrytningsforsøk» som quiet quitting: å nekte å strekke seg ekstra for sjefen. Et annet fenomen som har funnet sin vei til norske helgebilag er FIRE (Financial Independence, Retire Early), som handler om å legge seg opp mest mulig penger på kortest mulig tid. På sosiale medier gir såkalte finfluensere tips av varierende kvalitet om å skaffe seg «passiv inntekt» til å spe på lønna eller kjøpe seg fri.
Det er noe grunnleggende usympatisk ved denne trenden, som gjerne kommer til oss i form av artikler om Kai (25) som har tjent sin første million ved å bo i kjellerstua hos mamma og pappa og spekulere i eiendom. Også Hellvik er skeptisk til de som albuer seg fram. Men både i FIRE-bevegelsen og hos andre som velger bort arbeidslivet, høres også andre argumenter. Den radikale presten og «forklefeministen» Ellen Hageman, som er intervjuet i boka, mener for eksempel at arbeidslinja gjør at det ubetalte omsorgsarbeidet, som gjerne har blitt gjort av kvinner, verdsettes mindre. Nå slites vi ut både hjemme og på jobb, alt for å produsere mer enn vi trenger og kloden tåler.
Boka stiller dirrende spørsmål: Er det nå så sikkert at den beste måten å bruke et menneskeliv på, er å bruke mange timer hver dag på lønnsarbeid? Hva om vi alle hadde mer tid til omsorg og samvær, til å utfolde oss kunstnerisk eller politisk, til å dyrke, fikse og reparere? «Jeg vil være (med)borger, ikke bare en sliten arbeidstaker og konsument», som Hellvik skriver. Preach.
Men blir man en bedre medborger av å jobbe mindre?
Kollektive pliktdyr og ensomme utbrytere
I sjelen min bor det to ulver, som i det gamle urfolkssagnet. Den ene ulven er opptatt av at det er arbeidsfolk og ikke kapitalen som bør styre samfunnet, og at vi må løfte i flokk. Den andre vil bryte løs fra kapitalismen med sin vanvittige veksttvang og overforbruk. I debatten som har rast i Danmark i fjor etter at influenser og journalist Maj My Humaidan ga ut boka «Ærø-manifestet» og fikk svar i bokform av sosialdemokraten Kaare Dybvad Bek, er det som å se ulvene i glefsende nærkamp.
Humaidan har gjort seg bemerket i Danmark som en radikal systemkritiker med røtter i et vekstkritisk, øko-bevisst og mindfullt hjørne av internett, som domineres av unge og gjerne høyt utdannede mødre. Det er et landskap jeg synes er vanskelig å navigere i, der krav om ammefri og giftfrie drikkeflasker ofte ligger litt for tett inntil husmorromantikk og vaksineskepsis til at jeg er komfortabel med det. Men de som tiltales av dette er ikke en snål liten gruppe. Da «Ærø-manifestet», med undertittel «Om længslen efter et andet familieliv» kom ut i fjor, raste den oppover bestselgerlistene.
I boka forteller Humaidan om hvordan familien brøt opp fra et travelt liv i København, tok barna ut av barnehage og skole og flyttet til øya Ærø. Manifestet er skrevet i dagbokform, og følelser og tanker løper fritt i mange retninger. Motstand mot å overlevere barn til «fremmede» og følelsen av å aldri strekke til glir over i en diagnose av samfunnet som alvorlig sjukt, infisert av dødelige vekstbasiller. Når vi sier ting som at skolen er et sted for dannelse og sosialisering, er det løgn vi forteller for å opprettholde produktiviteten, mener Humaidan.
«Ærø-manifestet» snakker til magefølelsen, fornemmelsen av å være et tannhjul i et maskineri, av at livet raser forbi uten at man rekker å være til stede, drømmen om å leve mer i takt med naturen. Men det er også en bombastisk bok. Humaidan skriver påståelig; hun hevder «dyp tilknytning» er umulig i dagens system og at «samfundet ville gå i stå øjeblikkeligt, hvis vi alle vågnede i morgen og lyttede til vores borns behov og efterkom den viden, vi i dag har om traumer». Hun fantaserer om et sivilisatorisk sammenbrudd som vil vekke folk, men inntil det skjer velger hun å «koble familien av». Den lille flokken går på stranda, dyrker sin hage, vender seg innover. There is no society.
Ikke overraskende har boka vekket sterke reaksjoner. En av dem som har reagert er Kaare Dybvad Bek, som er innvandrings- og integreringsminister i Mette Fredriksens regjering. I boka «Arbejdets land» går han hardt ut mot ulike opprop om å jobbe mindre – fra «hjemmeskolere» som Humaidan, en fløy på venstresida som vil frigjøre oss fra «arbeidets forbannelse», til borgerlønn-forkjempere. Boka løfter fram arbeidsetikken som lå bak utviklingen av den danske velferdsstaten, et revolusjonært prosjekt der makta ble flyttet fra dem med formue, til det arbeidende folk. Han frykter vi nå vil rykke tilbake til start.
Bek påpeker at velferdsstaten som idé forutsetter at alle bidrar etter evne. Når unge, friske folk trekker seg ut, forsvinner både skattepenger og oppslutningen om en modell med høy skatt og sterke velferdsordninger. Om alle tar på seg sin egen oksygenmaske først, er det dårlig nytt for velferdsstaten – som ifølge Bek krever at vi jobber mer, som norske perspektivmeldinger også legger opp til.
Bullshitjobbens problem
I en kommentar om den danske debatten antyder Civita-leder Kristin Clemet en tredje vei: «Et alternativ til at vi jobber, er at vi krymper velferdsstaten. Men hvem går inn for det?» Nei, hvem kan det være? Det er bare å se på Tiktok-innleggene fra Unge Høyre og FpU for å få en pekepinn. Bek jobber mot sterke krefter som har vind i seilene – og det er sgu deilig å lese et glødende ideologisk innlegg fra en sosialdemokrat.
Samtidig er det noe paternalistisk i bokas tone, som får den andre ulven til å rive og slite i lenken sin. For Bek er arbeid et moralsk imperativ. Når han skriver bekymret om barna i «en boligblok, hvor der ved syvtiden om morgenen ikke er lys i vinduene», handler det om frykten for arbeidsledighet som går i arv og gjør folk umyndige og avmektige. Men jeg får også assosiasjoner til Pushwagners malerier av klin like mennesker på vei inn til fabrikker eller foran endeløse rekker med datamaskiner. De som drømmer om noe annet, avfeies som unnasluntrere eller selvsentrerte individualister.
Jeg har selv hatt jobber siden jeg var 15, og Beks bok resonnerer med en overbevisning som ligger dypt i meg: At det er en god ting å jobbe, å bidra til samfunnet. Det er jo masse som må gjøres! Men da dukker et nytt problem opp: En del av jobbene som finnes i dag – en ikke ubetydelig del, om man skal tro sosialantropologen David Graebers undersøkelser av «bullshit jobs» – oppleves som meningsløse eller direkte skadelige. Når Bek sier i et intervju i denne avisa at «alle som går på arbeid og produserer noe, skaper en verdi. Når du er ferdig for dagen, er verden et bedre sted enn da du kom om morgenen», er det vakkert, men det er ikke helt sant.
Kan det virkelig være bra å slite seg ut på en jobb som ikke skaper noen verdi, utover skattekroner? Er det dette vi er til for? Det er interessant å lese «Arbejdets land» sammen med den svenske snakkis-filmen «After Work», som spør seg hva vi vil gjøre om/når jobbene blir borte. Filmen har ikke noe klart svar på det, men den er klar på at motstand mot arbeidslinja er sunn. Den protestantiske arbeidsetikken Bek stolt løfter fram, anklages her for å ha skyld i rovkapitalismen, miljøødeleggelser og stresslidelser.
Ta den, lønnsslave: Det er visst arbeidsmoralen som gjør at vi jobber oss i hjel, ikke kapitaleierne.
Hva skal arbeidet være?
I Facebook-strømmen min dukket det nylig opp en avisartikkel som flere venner hadde trykket like på. Overskriften var «40 minutters hyperfokus kan spare én ukes arbeid: Fire teknikker som kan gjøre deg mer effektiv». De som hadde gitt tommel opp, var folk i akademiske og frie yrker, som tipsene også var ment for. Jeg vil tro at noen av dem drømmer om å bruke den frigjorte tida til å lukte på rosene, mens andre så for seg å produsere flere og bedre tanker.
Men selv om kulturen kan få oss til å gjøre de rareste og mest (selv) destruktive ting, er det en forskjell mellom å bli pålagt effektivitet av seg selv eller av andre. For arbeidsgivere og spareknivslipere er ansatte ressurser som kan optimaliseres. Overvåking og måling bidrar, ikke til å lette arbeidet, men til å skvise mest mulig ut av sitronen. Vi kjenner til historiene: Hjemmesykepleiere som får et tilmålt antall minutter på å trekke på strømper og stelle sår, bussjåfører som tisser i en flaske. Men det er gjerne ikke disse som reiser debatt i manifests form, og det er derfor debatten så ofte sporer av.
For jo, jeg blir også rasende av å lese passasjer som dette: «Jeg har besluttet at sætte nydelse før ydelse […] Det er min ambition fremover kun at tage ansvar for det, som er mit, og ikke overansvar for det, der ikke er» (Humaidan). Men jeg tror ikke vi er tjent med å se på opprøret mot arbeid bare som et påfunn fra en forvent middelklasse som vil dyrke seg selv.
I en nylig publisert NRK-kronikk skrev Astrid Hauge Rambøl om sykepleieres flukt til private vikarbyråer, som gir bedre lønn og mer frihet – mens det offentlige tar regningen. Her er det åpenbart andre og dypere ting som må fikses enn at folk bør klippe håret og få seg en jobb. Det samme gjelder gig-jobber, der arbeidsplasser og sosiale fellesskap erstattes med apper og algoritmer. Noe er råttent i arbeidslivet, og mye i Hellviks bok tyder på at råten kommer ovenfra. Et av de mest presserende spørsmålene for venstresida, som boka gir et godt oppspark til, er hvordan vi skal få samlet utbryterne og rette opprøret rett vei.
Arbeidslivet – ordet forener to ting som kanskje ikke bør settes opp mot hverandre. For svært mange er arbeid en viktig del av livet, og sånn må det være. Da må arbeidet være til å leve av, og med. Vi må tviholde på drømmen om at arbeidet skal være mykje meir enn det å slite.