Det er med store leseopplevelser som med andre av livets salige stunder: Husker du hvem, husker du hvor. Da jeg forleden trakk Albert Camus’ «Den fremmede» ut av bokhylla, kom jeg på hvor jeg leste romanen første gang – i en knirkende fluktstol ved Steinsfjorden, med utsikt til en kompostbinge og noen veldige løvtrær som vugget megetsigende på seg i augustbrisen.
Før jeg slo opp i boka, var jeg ganske sikker på at kapittelet der Meursault møter Marie Cardona ved ei badebøye ute i Algers solblinkende havnebasseng, begynte på en venstreside. Det viste seg å stemme. Det jeg ikke husket, var at pocketutgaven av denne litterære klassikeren hadde kostet meg skarve 75 kroner.
75 kroner! Dette var i 1999, kanskje 2000. Den dag i dag kan man gå inn i en svensk Pocketshop og skaffe seg «Främlingen» for 89 kroner. Söta bror har klart å holde sine pocketpriser nesten uforandret i 25 år – ja, nylig ble det slått stort opp at noen få titler har overskredet den hevdvunne «hundrelapp-grensa». I samme periode er prisen på norske pocketbøker doblet eller tredoblet, til 229–249 kroner.
I dag er det ikke lenger mulig å kjøpe «Den fremmede» som pocket. Gyldendal sendte ut en nyoversettelse i 2015, fortjenstfullt nok, men med stive permer og ditto pris: 379 kroner.
Flere klassikere har lidd samme skjebne: Thomas Bernhards «Trær som faller» – min 2001-utgave kostet 99 kroner – ble gjenutgitt mellom stive permer sammen med tre andre Bernhard-romaner i 2013 (449 kroner), men er i dag utsolgt.
Man fornemmer at forlagene ikke lenger er så opptatt av å holde klassikerne tilgjengelig i billigbokformat. Og i den grad titlene fortsatt finnes i mykperm, har de for lengst brutt både hundre- og tohundrelapp-grensa: Michel Houellebecqs «De grunnleggende bestanddeler» kostet 98 kroner i 2002, mot 229 i dag. Fulgte man konsumprisindeksen, skulle denne pocketboka ha kostet 164 kroner.
Forleggerne liker å minne oss om at norske bøker egentlig ikke er så dyre. Mellom 2011 og 2021 hadde bøker omtrent samme prisvekst som brød, ifølge SSB. Og det stemmer nok – men statistikken skjuler store forskjeller formatene imellom.
Blar vi litt i aviser fra månedene før årtusenskiftet, ser vi at nye norske romaner den gang kostet rundt 300 kroner. En av høstens hits, Erlend Loes «L», ble annonsert med en utsalgspris på 349 kroner. Det er bare en hundrelapp mindre enn hva romaner selges for i dag.
Hvis «L» ga mersmak, kunne man slenge på en pocketutgave av «Naiv. Super» til 98 kroner. Åtte år seinere var prisen lik. Det store prishoppet ser ut til å ha kommet seint på 00-tallet, omtrent samtidig som forfatterne forhandlet fram en ny billigbokavtale som økte royaltysatsen fra 5 til 10 prosent.
Bøker til prisen av ei pakke sigaretter – i sin tid seks pence. Det var tanken bak den britiske billigbokrevolusjonen på 1930-tallet.
Norske forleggere later til å ha glemt hva Penguins forretningsidé gikk ut på. Billigboka er rett og slett ikke billig lenger – den er blitt et slags mellomformat, verken fugl eller fisk, et objekt som er for lefsete til å fungere som presang, men for kostbart til å kjøpes på impuls.
Det skal være en kvalitetsforskjell på innbundne bøker og pocketbøker. Penguins paperbacks var smukt designet, men ble trykket på simpelt papir. Norske forlag kan finne på å pimpe pocketutgavene sine med folie og klaffer – mest for å forsvare en høyere pris. Samtidig trykkes innbundne romaner digitalt, slik at boksidene ser ut som de spydd ut av en blekkprinter fra nittitallet.
Samtidig tar strømmetjenestene stadig nye jafs av markedet. I fjor lyttet nordmenn til 12,4 millioner lydbøker; antallet solgte papirbøker var nesten fire millioner lavere. Selvsagt handler det om prisnivå – til prisen av én pocket kan man nå plukke fritt fra en nærmest ubegrenset lydbok-buffé.
«Jeg tror pocketbøkene kan være med på å bremse overgangen til lydformatet», sa den svenske forlagsveteranen Per I. Gedin til Klassekampen onsdag. Ja, kanskje – i Gedins hjemland, der billigbøkene fortsatt er billige. Men i Norge er det trolig for seint. Her har forlagene med viten og vilje tatt kverken på et format som kunne ha reddet befolkningens leseevne.