Jeg innser at Håvard Friis Nilsen og jeg ikke blir enige. Er det en forskjell på å innse at man ikke kan samarbeide med noen, slik Det norske Arbeiderpartiet gjorde med kommunistene i 1933, og det å aktivt bekjempe dem, slik svenske og danske sosialdemokrater gjorde? Og er Nilsen redelig i sin sitatpraksis? For lesere som vil bedømme selv, kan jeg ikke gjøre annet enn å henvise til kapittelet «En samling av alle krefter innen arbeiderklassen» i «Våre kamper», og da særlig sidene 290–1.