Som barn trodde Deeyah Khan at hun hadde superkrefter. Khan, som i dag er en bejublet dokumentarist, kunne nemlig forstå både sin egen familie, med afghansk mor og pakistansk far, og det norske storsamfunnet hun vokste opp i. «Mine brune folk og mine hvite folk», kaller hun dem.
Men da Khan var tolv år, skjedde noe som fikk henne til å tvile på disse evnene. På vei hjem fra skolen i Oslo gikk hun innom butikken for å kjøpe favorittgodteriet, som var salte føtter. Da hun prøvde å gå forbi en svær, hvit mann som stengte for inngangen, spyttet han jenta i ansiktet, kalte henne «pakkishore» og sa hun skulle komme seg ut av landet hun ble født i.
Barnet turte ikke engang å tørke bort spyttet. Hun ventet bare på at noen voksne skulle gripe inn, men de så vekk og hastet videre.
Mellom to verdener
Så ble forvirringen enda større. I tenårene satset Deeyah Khan på musikken og hadde suksess som artist, en som sang duett med Morten Harket og var i avisene. Hun begynte å tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet.
Khan ble spyttet i fjeset, igjen, men denne gangen av «sine egne». På en konsert lente hun seg ut mot publikum og fikk kastet en kjemikalie i øynene. Deeyah Khan opplevde kidnappingsforsøk og mottok endeløse drapstrusler. Til slutt orket hun ikke mer og flyttet til London som 17-åring, der hun etablerte seg på nytt.
– Du har en gang sagt at du, fra å være en brubygger, falt ned mellom dine to verdener?
– Det var forvirrende, hjerteskjærende og fikk meg til å føle at jeg ikke hørte til noen steder. At jeg ikke var bra nok for noen av sidene. Men dette er en opplevelse mange mennesker har og som enda flere kommer til å ha, sier Khan fra hjemmet sitt i Washington D.C., i et videointervju med Klassekampen.
– Jeg tror det er derfor jeg er så besatt av å prøve å finne ut hvordan vi bygger bruer og skaper forståelse på tvers av forskjellene. Konsekvensen av at vi ikke finner ut av dette, er unge mennesker som føler de ikke er del av et større samfunn.
Dette utenforskapet kan i neste omgang lede til skadelig atferd, mener Khan.
Eksponeringsterapi
Sistnevnte er noe Khan stadig har vendt tilbake til i sin karriere som filmskaper. I 2012 debuterte hun med «Banaz: A Love Story», som handlet om æresdrapet på 20-åringen Banaz Mahmod og som Khan vant en Emmy og Peabody-prisen for.
I løpet av de ti neste årene lagde hun seks dokumentarer, blant annet om ytterliggående islamister i Storbritannia, amerikanske nynazister, om å være muslim i Donald Trumps USA og menn som slår og dreper sine kvinnelige partnere. Filmene har sikret henne over 30 priser internasjonalt, inkludert to høythengende Emmy-priser og en Bafta-pris.
Khan har også lenge vært en tydelig stemme utenfor kinosalen i debatter om ekstremisme og ytringsfrihet. Stikkordene er også på agendaen når hun søndag holder årets Øverland-foredrag, som arrangeres av Human-Etisk Forbund, i Oslo.
«Hvordan snakke med ekstremister», er tittelen. Dette har blitt Deeyah Khans paradegrein: Hun har satt seg ned med noen av de hun har fryktet mest opp gjennom livet, enten de er hvite menn med hakekors tatovert på brystet eller brune menn med skjegg og en forvridd tolkning av islam.
– Det kan nesten minne om en slags eksponeringsterapi?
– Haha, ja absolutt. Det er uansett et privilegium å kunne løpe rundt med et kamera og stille de spørsmålene man er nysgjerrig på og sitte ansikt til ansikt med menneskene som har noen av svarene.
Men eksponeringen går begge veier: Noen av de hardbarkede høyreekstremistene Khan blir kjent med og utfordrer i filmen «White Right: Meeting the Enemy», endte opp med å ta avstand fra hvit makt-bevegelsen.
Både kamera og speil
– Har de noe til felles, disse menneskene du har møtt?
– Ja, de har det. Jeg tenkte på det her om dagen, at noe som går igjen i hver eneste film, er vold. Noen ganger foregår volden i offentligheten, som med jihadistene eller nynazistene, andre ganger i privatsfæren, som med kvinnedrapene.
Et annet fellestrekk er at alle de som utøver volden Khan tar for seg, er menn som svært ofte har opplevd et traume tidlig i barndommen og manglet et støtteapparat.
– De er også frakoplet samfunnet og, på et vis, dem selv. Jeg snakker ofte om hvordan vi mister vår menneskelighet. Det jeg har sett, er at for å bli i stand til å frata andre deres menneskelighet, må man selv ha begynt å miste sin egen, sier hun.
– Hver eneste person jeg har møtt som har brukt vold som et middel for å oppnå hva han enn ville, hadde først opplevd å få sin egen menneskelighet redusert av noen andre.
– Har du sett deg selv i noen av dem?
Deeyah Khan nikker omtrent før spørsmålet er ferdig stilt.
– Absolutt, svarer hun.
Ikke bare har hun kjent seg igjen i deler av Banaz Mahmods historie, som å være isolert, måtte stå aleine og bære ansvaret for noen andres ære og omdømme. Khan oppdaget til sin store overraskelse at hun også kunne speile seg i elementer av ting de militante islamistene fortalte.
– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kjenne meg igjen i noen av jihadistene på noen som helst måte. Faktisk hadde jeg masse bagasje som tilsa at jeg var imot slike menn.
Men da Khan begynte å lytte til dem, om livene deres og erfaringer de har hatt med rasisme og det å falle mellom stoler, ble hun sittende og nikke gjenkjennende og si «ja, jeg også».
Khan visste akkurat hva de hadde gått gjennom, fordi hun selv hadde opplevd det.
– Jeg plukket ikke opp et gevær, men et kamera. Hva er forskjellen mellom jihadisten og meg, hva gjorde at han gikk en destruktiv vei mens jeg valgte en konstruktiv en? spør hun og svarer selv.
– Den eneste forskjellen er at da jeg var på mitt mest nedbrutte, hadde jeg folk rundt meg som elsket og støttet meg, mens han møtte en rekrutterer. En som la armen rundt ham og sa: «Jeg har ryggen din. Jeg bryr meg. Jeg er glad i deg.»
Sårbarheten ble snudd til en ny lojalitet, som endte i vold. Men som Khan stadig gjentar, kunne utviklingen blitt annerledes. Hadde vedkommende hatt et sunt apparat rundt seg da han var på bunnen, kunne radikaliseringen kanskje vært avverget.
En tvangslidelse
At Deeyah Khan ender opp med å identifisere seg med sider av personene hun filmer, handler ganske enkelt om at de er mennesker, forklarer hun. Derfor er det «uunngåelig» at hun finner noe hun kan kople seg på, noe som blir festepunkter i brubyggingen.
– Hvis jeg tar utgangspunkt i forskjellene, forblir vi i forskjellene.
– Kanskje vi to har samme tvangslidelse, at vi konstant bare må se etter det folk har til felles?
– Vet du hva? Jeg tror folk som deg og meg, som vokser opp mellom kulturer, ender opp med å måtte utvikle denne evnen. Det skjer ikke fordi vi tenkte: «Å, dette hadde vært fint!» Det skjer naturlig, fordi vi trenger denne evnen for å overleve. «Hvordan passer jeg inn i denne gruppa? Og denne?» Den eneste måten å klare det på, er å finne hva vi har til felles med andre.
Khan mener at hennes sammensatte bakgrunn og oppvekst faktisk har blitt «det viktigste verktøyet» i arbeidet hennes.
– En superkraft?
– En superkraft, som du også har. Vi er bare skrudd sammen på den måten, fordi vi har gjort dette siden vi var bitte små. Vi måtte, fordi vi skulle fungere i mange ulike miljøer.
Den frakoplingen Khan nevnte tidligere, kan ifølge henne oppstå nettopp i situasjoner der man ikke lykkes med å finne sin plass, selv etter å ha gjort alt for å passe inn. Slik beskriver hun i alle fall noen av jihadistene hun har truffet, før hun plutselig slutter å skille mellom dem og henne selv:
– Vi kan ha gjort vårt beste fra vi var barn, og så er det fortsatt ikke bra nok, sier Khan. Hennes mange år i utlendighet har gjort engelsk til hennes foretrukne språk, men følgende sier hun på norsk:
– Det er ikke «dere» og «oss». Det er «oss». Vi er en del av dette alle sammen.
Politisert ytringsfrihet
Fra sitt bosted i Washington D.C. har Deeyah Khan sett kulturkampene rundt sine kjernesaker på nært hold. De politiske fløyene anklager hverandre for å true det frie ord, som ifølge Khan i økende grad har blitt et snevert instrument framfor et universelt prinsipp.
– Vi er litt for opptatt med å ha rett. Det er ikke sånn man finner løsninger på de mest alvorlige utfordringene vi står overfor, enten det er klimakrisa, ulikhet eller rasisme. Vi må utvide ytringsrommet og klare å ha samtaler og lytte.
Men man skal ikke være naiv, mener Khan, som når mektige institusjoner under Gaza-krigen har innskrenket ytringsfriheten til propalestinske stemmer i flere vestlige land, som Tyskland og USA.
– Masse hykleri blir nå blottlagt, slår hun fast, ikke minst fra selskapene som eier de sosiale mediene og sensurerer stemmer de ikke liker.
Khan mener vi er «vitner til et folkemord i sanntid», som i tillegg er dypt ødeleggende for fritt ordskifte og menneskerettigheter generelt.
– Fordi det har blitt så åpenbart at menneskerettighetene er betinget. At de gis noen, men ikke andre. Mange av oss visste at det var sånn. Men å få det demonstrert i full offentlighet av globale ledere, slik de gjør, er avskyelig.
– Skremmer det deg?
– Det skremmer meg veldig. For å gå tilbake til det vi snakket om, at du og jeg prøver å bygge bruer og finne fellestrekk: Det vi har til felles, er menneskerettigheter som det ikke skal forhandles om. De blir ikke alltid praktisert, men de grunnleggende prinsippene er der.
Tilbake til start
Vesten har alltid «slått seg på brystet» med disse prinsippene, men står ikke opp for dem nå når det trengs, mener Khan.
– De velger aktivt å ikke gjøre det. Hva forteller dette ungdommen vår? Noe veldig, veldig farlig.
Hun bemerker at det ofte klages det over manglende tillit til politiske ledere, globale institusjoner og demokratiske verdier. Samtidig oppfører makthaverne seg på en måte som ifølge Khan kommer til å akselerere det samme forfallet.
– Hykleriet er så grelt, og dobbeltmoralen så skrikende, at det bekrefter for mange unge det vi pratet om i starten: «Du er ikke en av oss, og jeg skal behandle deg deretter.» Det er et skremmende signal, som nå går ut til en stor del av verdens befolkning.
Dermed er Deeyah Khan tilbake til utgangspunktet sitt; utstøting, ekstremisme, vold – bare med langt mer vidtrekkende implikasjoner denne gangen.
– Sirkelen sluttes?
– Ja, den gjør det. Vi befinner oss ved et svært farlig punkt i historien.