Da Claudine Gay ble utpekt som Harvards påtroppende president, ble hun feiret av studentene med slagordet «Harvard’s Gay». Som tidligere Harvard-student dundret det radikale hjertet mitt med glede. Den dagen var det ingen som kunne forutse Gays raske avgang, som Bjørgulv Braanen beskriver presist i Klassekampen 11. januar. Et perspektiv jeg savner, er at selve presidentskapet hennes var en like stor sorg for Harvards radikale stemmer.
Claudine Gay er ingen martyr
