Konsekvensene av at jorden er gått inn i det som nå kalles menneskets tidsalder, antropocen, er vanskelige å fatte. Redaktørene for den første fremstillingen på norsk, skriver rett ut: «Menneskets svakheter, politikkens svakheter, går direkte ut over kloden. Det er som om alt vi har holdt for viktig i Vesten de siste 250 årene – siden den amerikanske uavhengighetserklæringen, den franske revolusjonen og menneskerettighetserklæringen – nå fremstår i et annet lys.»
Enkeltmennesker og samfunn står rådløse tilbake. I Norge fortsetter vi å øke forbruk og inntjening, oljeutvinning og industriell produksjon – alt i beste mening, til beste for barn og fremtidige generasjoner. Resultatet er stikk motsatt, med konsekvenser vi ikke overskuer.
Antologien er et forsøk på å gi oversikt, den første omfattende fremstillingen på norsk. «Antropocen», som ennå ikke er formelt godkjent som faguttrykk, fanger inn hvordan menneskelig aktivitet fører til større endringer på kloden enn noen annen faktor. Forandringene gjelder jord- og luftlag, hav og innsjøer, planter og dyreliv. Utgangspunktet for antologien er et tverrfaglig prosjekt ved Universitetet i Oslo, Ecodisturb, der en gruppe forskere undersøkte nordiske lands respons på klimakrise og naturtap. Våren 2022 holdt gruppa offentlige foredrag som danner grunnlag for antologien.
Teologen Marius Timmann Mjaaland, sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen og biologen Dag O. Hessen har redigert boka. «Antropocen» inneholder deres og elleve andre forskeres bidrag. På sitt beste viser artiklene bokas hovedteser i praksis: Klimaendringer og naturtap har nådd et omfang som krever intensivert tverrfaglig innsats og forskning. På sitt dårligste demonstrerer boka antologisjangerens svakheter: Unødvendige gjentakelser, ujevnt språklig nivå og varierende presisjon.
Redaktørene tilhører toppsjiktet når det gjelder forskning og formidling i Norge. Derfor er det ikke overraskende at de leverer tre av bokas sterkeste bidrag. Marius Timmann Mjaaland skriver perspektivrikt om hvordan «angst i antropocen» kan avsløre selvbedraget i norsk energipolitikk – og kanskje bidra til framtidsrettet handling. Dag O. Hessen populariserer funn fra tidligere bøker, der han viser hvordan for eksempel issmelting i Arktis nærmer seg et punkt hvor utviklingen ikke bare skyter fart, men kan nå et vippepunkt, bli irreversibel. I tillegg belyser han en faktor som er blitt tydeligere de siste åra: Koplingen mellom natur og klima. Der får han for tida god drahjelp fra NRK. Med nett-reportasjen «Slik ødelegges Norge – bit for bit», tv-serien «Oppsynsmannen» med Bård Tufte Johansen og en rekke radioprogrammer, også med Hessen som deltaker, bidrar NRK på en fremragende måte til folkeopplysning om sammenhengen mellom naturtap og klimakrise.
Når begynner Antropocen? Forskerne er enige om at endringene må være globale, og de må være målbare. I tillegg må det være mulig å identifisere en knagg, en såkalt gylden spiker, et punkt hvor avgjørende endringer starter. Verken jordbruksrevolusjonen for 6000-8000 år siden, kolonialisering og globalisering etter 1492 eller industriell revolusjon etter 1750 virker i så fall viktige nok. Geologene virker enige om at atomprøvesprengningene i Stillehavet og andre regioner, fra omkring 1950, viser de tydeligste globale konsekvensene av menneskelig aktivitet. Selv på de mest øde deler av kloden er isotoper og celler forandret. «Ja, også planter og dyr, og hvert eneste levende menneske har et spor av atombombene i kroppen», skriver redaktørene. Vi går alle så å si rundt med en gylden spiker i kroppen, tilføyer de.
Hvor har vi hørt om konsekvensene av prøvesprengninger nylig? Jeg tenker ikke på «Oppenheimer», selv om filmen gir deler av bildet fram til 1960-tallet. Nei, i høst leste jeg i en norsk bok hvordan fjernsynsbildene av en sky over øyene i Stillehavet lignet «et blodig hjerte». Øyvind Rimbereids diktsamling, «Hvorfor hjerte nummer to», nærmet seg spikeren i kroppen, uten at jeg så den fulle rekkevidden: Typisk for Rimbereids årvåkenhet traff noen av diktene starten av antropocen.
Likevel, selv prøvesprengningenes omfattende ødeleggelser utgjør bare en flik av utfordringene. Thomas Hylland Eriksen skriver med bred innsikt om ensrettingen av maten, hva vi faktisk spiser rundt om på kloden, særlig etter de raske forflytningene etter Columbus’ reise over Atlanteren i 1492. Hester, hvete, kveg, sauer, høns og svin kom vestover, poteter, mais, tobakk, kakao, tomater og chili dro østover – med dyptgripende virkninger for jordsmonn og forbruk på alle sider av Atlanteren. Bruken av kunstgjødsel, samt dyrking av sukkerrør og soyabønner, er eksempler på andre gjennomgripende faktorer.
Trude Storelvmo skriver innsiktsgivende, men tungt, om mulige scenarioer for teknologisk klimafiksing. Hun skildrer dilemmaer forbundet med manipulering av været, for eksempel etterlikning av vulkanutbrudd for å oppnå midlertidig senkning av klodens temperatur. Simone Kotvas beskrivelser av «antropocen åndelighet» har jeg større problemer med å forstå relevansen av. Språket og resonnementene i artikkelen virker relativt ugjennomtrengelige, selv for en som har sans for å trekke tråder til munkers asketiske livsførsel på 400-tallet.
Andre perspektiver, som bidraget fra Karine Nyborg, med samfunnsøkonomens jakt på realistiske løsninger, eller fra Mette Halskov Hansen, med et fyldig blikk på Kinas spesifikke utfordringer, eller Nina Hoels utgangspunkt i vannmangelen i Cape Town i Sør-Afrika, virker mer konstruktive i søken etter alternative blikk på utfordringene i antropocen.