I både dagligtale og politiske diskusjoner bruker vi begrepet stat som om det skulle være ett og samme fenomen på alle steder og til alle tider. I noen sammenhenger fungerer det greit med en slik abstraksjon, i andre tilfeller kan det være misvisende.
I dag står vi som samfunn overfor kaotiske, krevende og farlige omgivelser. Spørsmålet er: Hva slags stat og hvilken type politikere er best egnet til å håndtere denne situasjonen? Klimaendringene rykker oss inn på livet. Vi har lagt den mest kritiske fasen av en farlig pandemi bak oss. De geopolitiske spenningene er store, og det er krig i både Ukraina og Midtøsten. Vi har slitt med ikke-triviell inflasjon for første gang på nær 40 år, mens KI og robotisering innebærer uoversiktlige, men ganske sikkert dramatiske konsekvenser.
Historisk orienterte humanister og samfunnsvitere driver gjerne med periodisering. Et vanlig skjema er å beskrive historien som en veksling mellom stabile og volatile perioder. Både verdensøkonomiens og statens historie kan ordnes ved hjelp av slike grep. Et eksempel på en stabil periode kan være de liberale tiårene som rådet i Europa etter den fransk-tyske krig i 1870–71 og fram til første verdenskrig. I perioden kjent som «La Belle Époque» sørget staten for lov og orden, forsvar, frihandel og standardisering av alt fra pengestell til måleenheter.
Den for overklassen framgangsrike tiden ble avløst av flere kaotiske tiår med global økonomisk krise, massearbeidsledighet og politisk uro presset inn mellom to verdenskriger. Den klassisk liberale staten som mellomkrigstiden arvet fra det 19. århundre, viste seg helt inadekvat. Det ble tenkt nye tanker og eksperimentert med nye løsninger, men en alternativ stats- og samfunnsmodell for den rike verden var ikke ferdig utviklet før etter et halvt tiår med verdenskrig.
En viktig krigserfaring var at staten duger. Å organisere så mye død og ødeleggelse som statene sammen presterte å gjøre i krigsårene er grotesk og tragisk, men sier samtidig mye om statens kapasitet til å mobilisere ressurser, til å endre selve samfunnet. Millioner av menn ble sendt på slagmarken med transport, utstyr og mat, fabrikkene ble omstilt og kvinner rykket inn ved samlebåndene mennene forlot. Voldsomme tider krevde voldsomme grep.
Utbygging av velferdsstaten de første tre–fire tiårene etter krigen var en reaksjon på nød, uro og revolusjoner i mellomkrigstiden, og den bygget direkte på krigserfaringen med statens kapasitet. Ble trusselen stor nok, kunne demokratiske styrte stater endre og forme både økonomi og samfunn.
Etterkrigstidens velferdsstatsvekst ble avløst av Berlinmurens fall, globalisering og nyliberal statskritikk. Sosialdemokrater som fulgte «den tredje vei» overtok høyresidens problemforståelse og New Public Management ble innført i sektor etter sektor i land etter land. Man trodde på fred, vi skulle spare penger på «the peace dividend» (fredsutbytte) og så vel militær beredskap som beredskapslagre ble bygget ned eller avviklet. «Just in time» erstattet «just in case» i den ene verdikjeden etter den andre. Modellen med uavhengige sentralbanker og frie finansmarkeder ble hyllet som den teknokratiske rasjonalitetens endelige triumf over demokratiet og byråkratiets vilkårlige sløseri med felles midler.
I ettertid ser vi at stabiliteten vi feiret var bygget på kvikksand. Min bekymring er at vi – i Norge, men også i andre land – ikke er rustet til å takle dagens kriser, verken institusjonelt eller på idéplanet. Som i mellomkrigstiden står vi overfor formidable kollektive utfordringer som vi forsøker å møte med en liberal stat.
Den nyliberale staten er mye større enn den klassisk liberale, men den er hulet ut. Institusjonelt har vi brutt opp viktige systemer innenfor for eksempel samferdsel og energi til en rekke mindre, bunnlinje-orienterte enheter styrt av siviløkonomer hvis fremste oppgave er dra mest mulig krefter ut av sine ansatte og penger fra sine brukere. Helse og forsvar har lignende problemer. Demokratiet selv er preget av lobbyisme og presentasjonsorienterte politikere som planlegger en karriere som lobbyister, mens ansvaret for å tenke er satt ut til konsulenter med en forutsigbar dreiebok og et strukturelt behov for å gjøre som oppdragsgiver sier.
Dette er strukturer som kan fungere ganske lenge i stabile tider, men jeg er redd de er utilstrekkelige nå. De produserer verken tanker eller løsninger som matcher problemene vi står overfor.