I stillheten etter andre verdenskrig ble jeg født. De stemmene som nå høres, fra redaksjoner og statsråder, lå tause under steinene sine og ventet på en ny mulighet. Av og til titter de fram, når det er valgvake på ytre høyre eller i kriker og kroker på Norrmalm politistasjon i Stockholm. Men for det meste var det stille, altfor stille.
Kan bildene som siver ut fra Gaza få en ny generasjon til å rive sløret av den sukkersøte virkeligheten?
Følelsen av uvirkelighet jeg hadde som barn, har kommet tilbake
