Det pågår nå samtidig to utviklingstrekk som bør adresseres i norsk offentlig debatt. Det ene er at politikk i økende grad vitenskapeliggjøres. Det andre er at forskning blir business.
God politikk skal alltid baseres på solid kunnskap. Men med økende vitenskapeliggjøring av politikken minsker også respekten for det sunne skjønn, som gode politikere er nødt til å bruke i avveiningen mellom ulike hensyn.
Når vitenskapen så i økende grad blir forretning, øker faren for at sterke særinteresser fremmer en foretrukket politisk løsning, som ikke alltid er den beste for samfunnet som helhet.
Saken som førte til NTNU-rektorens avgang – da rektor Anne Borg konsulterte ledere i NHO og Norsk Industri før hun publiserte et leserinnlegg som kritiserte egne ansatte – er det ferske eksempelet.
I Norge – som i store deler av resten av verden – er energi- og klimapolitikk typiske eksempler på slike slagfelt mellom et politisk impotent system og vitenskap betalt av særinteresser. I Norge er det spesielt viktig å være oppmerksom på dette, fordi den offentlig finansierte forskningen utgjør en langt mindre andel av vår nasjonalinntekt enn i de fleste andre OECD-land. I Sverige og Finland er andelen dobbelt så stor som i Norge, og selv Island ligger langt foran. Med lav offentlig finansieringsandel for grunnforskning, øker oppdragsandelen. Sterke interessegrupper kan kjøpe forskning der de selv setter premissene for forskningen. Dette påvirker selvsagt resultatene.
Så langt har vi sett at klimaendringene og koronaepidemien er typiske eksempler på samfunnsutfordringer preget av stor usikkerhet, systemisk risiko og uenighet om verdier. Flere slike samfunnsutfordringer vil komme. Da er det viktig å sette på dagsorden spørsmål knyttet til finansiering av forskning, hvilke vitenskapelige spørsmål som stilles med sikte på størst mulig grad av fakta, hvordan funnene tolkes, hva som blir publisert, og hva som blir kanonisert og løftet ut av den allmenne debatt fordi sterke særinteresser får sette agendaen.
Denne spenningen mellom ulike interesser påvirker selvsagt også forskerne, som utsettes for press om konsensus og støtte til relevante politiske posisjoner. I vitenskapen er det ikke enkelt å tenke annerledes. Dette så vi nylig både i NTNU-saken og da to SSB-forskere ble sterkt kritisert for å uttale seg om klimaendringer, noe som førte til at SSB endret egne rutiner for forskningspublisering.
I vitenskapen finnes det også forskere som selv blir aktivister. I allianse med interesser som gjerne finansierer forskningen, fremmer de sine agendaer – ikke bare via vitenskapelige publikasjoner som kan utsettes for fagfellevurderinger, men også via nærings- og profesjonsorganisasjoner som utgir tidsskrifter og lager konferanser – som NHO. Dette bidrar til å skape en usunn og uheldig konsensus om sentrale temaer, der en taushetskultur gjør det umulig å utfordre «sannheter» som ofte er etablert av særinteresser. Når de samme politiske miljøene får dominere medier, blir konsensusen forsterket.
Det fører til feilprioriteringer og feil allokering av enorme samfunnsmidler og skattepenger. Elektrifisering av sokkelen, utbygging av havvind, utvikling av såkalt grønn industri i form av batteriproduksjon, grønt hydrogen og datasentra er typiske eksempler.
Klimadebatten preges av at IPCC i 40 år har etablert en vitenskapelig konsensus om menneskeskapte klimaendringer. Vi trenger langt større åpenhet om vitenskapelig usikkerhet og uvitenhet, og om vitenskapelig tvil og uenighet – uten at tvilere og dissidenter stemples og utelukkes fra den offentlige debatt.
Slik sett er det jeg kaller karbontunnelen et typisk eksempel. CO₂ behandles som en gift, men den er jo en forutsetning for alt liv og et viktig råstoff for andre produkter. Med et uforholdsmessig fokus på nasjonale eller regionale utslipp mister vi evnen til å se den komplekse sammenhengen mellom ulike forhold som påvirker jordens bærekraft. Det dreier seg blant annet om tap av biomangfold, om fattigdom, om verdens vannkrise (800 millioner mennesker er uten tilgang på rent vann), om helse og utdanning i utviklingsland, om ressursmangel på for eksempel mineraler, om tilgang på mat og så videre. Ikke minst har vi ødeleggende kriger som verdens ledere synes å stå maktesløse overfor, og som jo er mer ødeleggende enn noe annet. Samtidig kløver verdens ledere ord i en COP28-erklæring om utfasing av fossile brensler.
Vi må tenke mer sammenhengende og åpne for annerledestenkerne og folk med politisk forestillingsevne hvis vi skal løse de komplekse samfunnsutfordringene som verden står overfor.