Den 26. februar 2007 dukket et nytt ord opp i norsk offentlighet: «subprime». Den gang visste knapt noen at ordet betegner risikofylte banklån gitt til folk med dårlig kreditthistorie.
Ett år seinere var ordet kåret til årets ord i USA, og selv i Norge var det blitt brukt så mange ganger at E24 kalte det «årets finansord».
Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og slik var det også med subprime-låneformen – opprinnelig en vei inn på boligmarkedet for folk som ikke kvalifiserte til vanlige lån. Resten av historien kjenner vi: Boligprisene falt, og konkurser, lavkonjunktur og global finanskrise fulgte.
Et par uker etter at amerikanerne kårer «subprime» til årets ord, setter Karl Ove Knausgård seg ned og begynner å skrive.
«Idag er det den 27. februar 2008. Klokken er 23:43.»
Mens resten av familien ligger og sover rundt ham i leiligheten i Malmö, begynner Knausgård på «Min kamp».
Noen direktekopling mellom de to hendelsene var det neppe. Men skal vi tro danske Claus Elholm Andersen, førsteamanuensis i nordisk ved University of Wisconsin-Madison, piplet subprime-krisa også inn i litteraturen.
– Knausgård begynner å skrive «Min kamp» i februar 2008. Han skriver «Min kamp» på et tidspunkt da hele vårt økonomiske system er under oppløsning, sier Andersen på linje fra California, hvor han ferier jul.
Forskeren har nettopp utgitt boka «Knausgård and the Autofictional Novel», hvor han analyserer «Min kamp» og Knausgårds autofiksjon – begrepet som, litt forenklet forklart, betegner skjønnlitteratur som samtidig utgir seg for å være selvbiografisk.
Ved amerikanske universiteter er det ikke mulig å komme utenom Knausgård når temaet er det 21. århundrets roman. Her nevnes han i samme åndedrett som forfattere som Sheila Heti, Ben Lerner og Rachel Cusk, forteller Andersen.
Felles for dem er at de vender seg mot det selvbiografiske på et bestemt tidspunkt i historien – idet den økonomiske verden rakner.
– En av drivkreftene jeg peker på, er rekka av kriser vi ser etter årtusenskiftet: finanskrisa, klimakrisa, personlige skrivekriser, sier Andersen.
Han forteller at både Knausgård, Sheila Heti og Ben Lerner vendte seg mot autofiksjonen etter å ha slitt med skrivesperre.
– Krisene krever en ny form for roman, en ny måte å engasjere seg i verden på.
Deres forgjengere postmodernistene så en verden i oppløsning, en verden uten faste verdier hvor alt er fiksjon – bare ikke økonomien.
– Fram til nå er økonomien av mange blitt framstilt som et solid fundament under våre liv, fundamentet som bestemmer det hele. Men under finanskrisa finner vi ut at også dette systemet er fiktivt, sier Andersen.
– Når alt man tror på, alt man tar for gitt, blir fiksjon, vender forfattere seg mot noe annet, noe som ikke er fiksjon. Og det eneste de kan se som ikke er fiksjon, er deres egne liv, sier han.
– For postmodernismen har fiksjonsprosjektet vært frigjørende. Det har åpnet for ansvarsfri lek, innovasjon. Men med «Min kamp» sier Knausgård: ikke bare. Han opplever at det han tidligere selv hyllet, kun er staffasje, en lek med ord.
Den nye bølgen autofiktiv litteratur – hvor Knausgård er selve frontfiguren – krever en helt ny lesemåte, ifølge Andersen.
Ved amerikanske universiteter læres man fremdeles opp til å lese autonomt, uten å skjele til forfatterens biografi.
– Det betyr at vi ikke har noen verktøy for å lese romaner som Knausgårds uten å si at det er som en hvilken som helst annen roman.
Også Andersen hadde slike nykritiske briller på da han først leste «Min kamp» i 2012.
– Men nå er jeg kritisk til den oppfatningen jeg hadde tidligere. Det har vært en tendens blant en rekke amerikanske litteraturforskere å hevde at «Min kamp» er fullstendig som alle andre romaner, at det på ingen måte gjør noen forskjell at hovedpersonen, fortelleren og forfatteren har det samme navnet, sier Andersen og konstaterer:
– Men «Min kamp» ville vært en fullstendig annerledes roman om hovedpersonen het «Peter».
Andersen viser til den franske selvbiografi-forskeren Philippe Lejeune, som skiller mellom to «lesepakter»: den fiktive lesepakt og den selvbiografiske lesepakt. Det nye med «Min kamp» er at romanen engasjerer begge samtidig, hevder Andersen:
– «Min kamp» representerer en ny utvikling i romanens historie. Det som har karakterisert romanen i 250 år, og som romanteoretikere og kritikere har understreket igjen og igjen, er romanens fiksjonalitet. Men romanen har oppgitt mange ting underveis: allegorien, den eventyrlige helten, melodramaet og, med den moderne romanen, plottet, sier han.
– Nå oppgir den enda en ting: fiksjonen.
Skal vi ta Andersens ord for det, var det altså krisene på 2000-tallet som fikk forfattere som Knausgård til å stoppe opp foran speilet i et par år.
Felles for alle Andersen nevner, er at de etter hvert vendte tilbake til fiksjonen – tenk bare på Knausgårds eventyraktige «Morgenstjernen»-serie.
– Kanskje handler det om at disse forfatterne er kommet ut av den personlige skrivekrisa som var med på å utløse den autofiksjonelle bølgen. Men det kan også hende at det er blitt bruk for en annen måte å engasjere seg i vår tid, sier Andersen.
Enhver ny litterære form er utløst av en krise i samfunnet eller i forfatterens liv, hevder Andersen.
– I en tid hvor vi som samfunn er gått enda lenger i forsøket på å gjøre av med fiksjonen – hvor stort sett all tv er reality eller behind the scenes-dokumentarer – ser kanskje forfatterne det nødvendig å vende tilbake til den.