En vårdag i fjor traff spaden til Salman al-Nabahin noe hardt. Bonden var ute i olivenlunden sin i Bureij, midt på Gazastripa, for å plante et nytt tre, da han kjente at det skjulte seg noe mystisk under bakken. Sammen med sønnen sin fikk han lempet vekk mer jord. Da så de det første glimtet av mosaikkgulvet.
Far og sønn fortsatte å grave tre måneder i strekk. Under føttene deres åpenbarte det seg et fantastisk kulturminne: 500 kvadratmeter med fullt bevarte bilder av fargerike fugler, harer og hunder, små fliser som var lagt i intrikate mønstre. Mosaikken viste seg å være over tusen år gammel, fra den bysantinske perioden.
Funnet vitner om en side av Gaza som få kjenner til. Med sin plassering langs en eldgammel handelsrute mellom Egypt og Syria har Gaza vært et viktig knutepunkt i tusenvis av år. Arven fra stedets rike historie har bare så vidt piplet fram til overflata. Nå frykter flere at den vil forsvinne for godt.
De første sarkofagene av bly
Er mosaikken som Salman al-Nabahin fant i olivenlunden sin fortsatt intakt, etter snart tre måneder med israelsk bombing? Det er helt uvisst. Samtidig som menneskene på Gazastripa blir drept og fordrevet fra hjemmene sine, forsvinner også bygningene, monumentene og gjenstandene som forteller historien deres.
En av dem som nå prøver å dokumentere det som blir ødelagt, er Fadel Al-Otul. Han er Gazas fremste arkeolog og har pirket i stedets forhistorie siden han var ungdom. 42-åringen var blant annet med på utgravingene ved den bysantinske mosaikken i Bureij i fjor.
– Det var virkelig fantastisk da vi oppdaget utvidelser av mosaikken mot nord og vest, forteller han fra Gaza via meldingstjenesten Whatsapp.
Han forklarer entusiastisk at utgravingsområdet etter hvert strakte seg over 3000 kvadratmeter. De fant stadig nye forgreininger, murer og gjenstander, før de måtte avslutte på grunn av manglende finansiering.
Mosaikkens skjønnhet overveldet ham, skriver arkeologen. De siste åra har han fått sjansen til å granske mange nyoppdagede skatter på Gazastripa. Seinest i september skrev flere medier om nye funn i Jabalia, nord i Gaza. Der har Fadel Al-Otul vært med på å avdekke 135 romerske graver og to sarkofager av bly – de første som noensinne er oppdaget i området.
Like før jul ble både Bureij og Jabalia rammet av israelske angrep. Det er uklart hvordan det har gått med de arkeologiske stedene. Al-Otul er fortvilet over mangelen på internasjonal beskyttelse av disse områdene.
– Å ivareta og beskytte kulturarv er ekstremt viktig for meg. Arkeologiske steder utgjør ingen trussel mot noen. De må beskyttes, fordi de fremmer forståelse og toleranse mellom mennesker og nasjoner, sier Al-Otul.
13-åringen på stranda
Nå føler arkeologen seg maktesløs. I oktober ble deler av kirkekomplekset Sankt Porphyrius i Gaza by – verdens tredje eldste kirke – ødelagt i et israelsk angrep. Bomber har også rasert blant annet sentralarkivet i Gaza og museet Al-Qarara, som huser mer enn 3000 gamle gjenstander, og skadet moskeen Sayyid Hashim, hvor profeten Mohammads oldefar ligger begravet. 20 museer og historiske bygninger og ni biblioteker er så langt ødelagt, ifølge en rapport publisert 9. desember av kulturdepartementet til de palestinske selvstyremyndighetene. I tillegg er det massive skader i gamlebyen i Gaza by.
– Mens jeg skriver til deg nå, ødelegges deler av gamlebyen i nærheten av Hamam al-Sammara, det eneste antikke badehuset i Gaza som fortsatt er i bruk, forteller Al-Otul.
Palestineren vokste opp i flyktningleiren Shati, nord i Gaza. Da han var 13 år, kom en fransk ekspedisjon til hjemstedet. Arkeologene jobbet ved ruinene etter Anthedon, en gammel havneby som var bebodd helt fra 800-tallet før vår tidsregning. Gutten fikk øye på franskmennene en dag han var på stranda og spurte om å få bli med. Ekspedisjonslederen sa først nei. Tenåringen klarte likevel å mase seg til en jobb.
Han ble dypt begeistret over historien som gjemte seg i ruinene.
– Alt vi fant, enten det var murer eller matbeholdere, fascinerte meg, fordi det ga innsikt i historien og kulturen til hjemlandet mitt, sier Al-Otul, som har lært seg faget gjennom å jobbe for utenlandske ekspedisjoner.
Havnebyen Anthedon ble etter hvert innlemmet i Romerriket og utviklet seg til et levende handelssted. Utgravingene som Al-Otul var med på, har blant annet avdekket romerske villaer, et tempel og et militærfort. Det er ett av tre steder langs Gazastripa som står på Unescos tentative liste for å bli et verdensarvsted. Nå har det kommet meldinger om at det er blitt skadet av israelske luftangrep.
– Det er svært smertefullt for meg, sier Al-Otul.
En sterk skatt
Vi vet lite om Gazas opprinnelse. De første tegnene på at det har bodd mennesker i området, er rundt 6000 år gamle. I bronsealderen var stedet en del av Kanaan, en semittisk sivilisasjon som utgjorde dagens Israel, Palestina og Libanon, samt deler av Jordan og Syria.
Det er også uvisst hvor stedsnavnet kommer fra. Mange ordbøker viser til betydningen «sterk», fra det hebraiske ordet «azaz», mens noen etymologer peker mot persiske «ganj» som betyr «skatt».
For dem som kom reisende fra Egypt, var Gaza et kjærkomment stoppested. Det var det første stedet man kom til etter å ha passert den tørre ørkenen, og det var det ytterste punktet på Levantens kystlinje mot Middelhavet. Plasseringen gjorde det ikke bare viktig som handelssted, men også militært.
Allerede på 1600-tallet før vår tidsregning etablerte Hyksosfolket et fort åtte kilometer sør for Gaza by, som en base for å erobre Egypt.
Noen hundre år seinere fikk faraoen Tutmose I kontroll over Gaza. Etter hvert festet egypterne grepet sitt om Kanaan, og det var i denne perioden at Gaza begynte å utvikle seg som by. Stedet ble et viktig administrasjonssenter for faraoene, og det sies at 16 av dem har oppholdt seg i byen i løpet av sin regjeringstid.
Vin og hvete
For karavanene som har reist mellom Nord-Afrika og Asia var Gaza et viktig forsyningssted. Her gikk keramikkovnene varme, det ble presset vindruer og vevd stoffer av bomull og lin. Den greske historikeren og filosofen Plutark skal ha kalt Gaza for aromatophora, eller «duftdispenseren», med referanse til røkelsen og aromaene som det ble handlet med.
Gaza var også kjent for sine amforaer, altså store tohankede keramikkvaser.
For journalist og forfatter Nathan Shachar, som i 2010 skrev bok om Gazas historie, er rikdommen og fruktbarheten noe av det mest slående ved stedets historie i dag.
– Gaza eksporterte hvete til Italias pastaindustri og forsynte markedene i Palestina og Egypt med jordbruksprodukter. Selv i dag finnes det tusenvis av små hager som er presset sammen mellom husene, sier Shachar, som er Jerusalem-korrespondent for den svenske avisa Dagens Nyheter.
I tillegg til å være et handelssentrum der ulike kulturer og økonomier har møttes, har Gaza også en blodig historie.
– Dessverre ligger området rett ved marsjruta for stormakter på vei til og fra krig. Egyptere, grekere, romere, mamelukker, tyrkere, briter og tyskere har passert og okkupert Gaza mange ganger før israelere og egyptere barket sammen der i vår tid, sier han.
Shachar har faktisk tall på det:
40 ganger er Egypt blitt angrepet av hærer som har passert Gaza, mens egypterne på sin side har passert Gaza 55 ganger på vei til konflikter i Palestina eller Syria.
Tunnelene under byen
Ett av de blodigste slagene i Gaza fant sted i år 332 før vår tidsregning. Da kom Aleksander den store ridende til Palestina. Kongen av Makedonia og hæren hans hadde lagt under seg store deler av dagens Tyrkia, Syria og Libanon.
Nå omringet en horde av menn og de prustende hestene deres Gaza. De hadde regnet med at byen, som lå under perserne, ville falle raskt.
Makedonerne måtte imidlertid kjempe i 100 dager uten å få kontroll. Ett av våpnene som ble brukt i striden, var det samme som i dag: tunneler.
Beleiringen i 332 er det første kjente tilfellet av at det er blitt gravd ut store hulrom i byens løse jordsmonn, skriver Jean-Pierre Filiu i boka «Gaza: A History».
I løpet av månedene med kamp ble det bygget både tunneler og «mot-tunneler», som ifølge Filiu har dannet grunnlag for de underjordiske rommene som Hamas bruker i dag. Til slutt klarte Aleksander å bryte gjennom bymurene.
Hærføreren, som selv hadde blitt skadet i skulderen av et prosjektil fra Gaza, var ikke nådig. Alle kampdyktige menn ble slaktet ned, og kvinner og barn ble solgt som slaver.
Seks skip med krigsbytte ble sendt til Makedonia.
Et kloster under beskyttelse
Det er blitt påpekt at få steder har mer historie per kvadratmeter enn Gaza. Samtidig er det svært mye vi ikke vet. På grunn av alle krigene i det siste århundret, har det vært få systematiske utgravinger i området.
– Jeg frykter at Gazas historie nå blir borte, sier Fida Touma.
Hun er direktør for A.M Qattan Foundation, en kulturstiftelse, som holder til på Gaza og på Vestbredden. Hun får stadig rapporter om ødelagte kulturminner, men frykter at skadene er enda mer omfattende enn vi foreløpig vet.
– Dessverre er det lite presis rapportering om ødeleggelsen av kulturminner. Folk som kan rapportere, er enten døde, har ikke internett- eller telefonforbindelse eller er ute av stand til å dra til de ulike utgravingsstedene, forteller Touma.
Selv bor hun i Ramallah på Vestbredden, men har oppholdt seg mye i Gaza, særlig i Gaza by. Det beskriver hun som et sted proppfullt av kulturarv og historie, med sine egne mattradisjoner, tekstil- og smykkekunst og sangtradisjoner.
– Når du kommer til Gaza by, blir du virkelig sjokkert over hvor vakkert det er. Eller var, sier Touma.
Hun er arkitekt og har i mange år jobbet med beskyttelse av palestinske kulturminner gjennom organisasjonen Riwaq.
– Over hele Gazastripa finnes arkeologiske skatter, helt fra bronsealderen og fram til i dag. Klostre, moskeer, kirker, en gammel romersk havn, markedsplasser, you name it, sier Touma.
Fida Touma er svært spent på hvordan det går med et av de viktigste kulturminnene på Gaza, nemlig klosteret Sankt Hilarion, som ligger litt sør for Gaza by. Klosteret ble grunnlagt midt på 300-tallet av den kristne konvertitten Hilarion fra Gaza og omfattet blant annet fem kirker, et bad, en krypt og en vinkjeller. I sin tid var Sankt Hilarion et av de største klostrene i hele Midtøsten. Etter et jordskjelv på 600-tallet ble det forlatt og glemt, før det ble gravd fram igjen av arkeologer i 1999. Nå er det uvisst hvordan det står til med klosterruinene.
For to uker siden fikk stedet forsterket beskyttelse av Unesco, FNs organisasjon for utdanning og kultur.
Touma forteller at innbyggerne på Gazastripa er stolte over områdets rike historie.
– De er utrolig stolte av kulturarven, men det er det nesten ingen som vet. Det gjør meg veldig trist. De siste årene har det bare vært fæle nyheter fra Gaza, og da er det lett å glemme alt det vakre – den rike kulturen, tradisjonene og historien.
Fra kosmopolitt til endestasjon
Den danske historikeren Jakob Skovgaard-Petersen påpeker at stedets historie har vært svært omskiftelig. Det har vært jødisk, kristent og muslimsk. Nesten alle de kjente stormaktene har vært her. Det har vært et folkerikt handelssted og en nærmest forlatt ruinhaug. Men i det store og det hele har Gaza gått fra å være et kosmopolitisk knutepunkt til å bli en endestasjon, sier han.
– Det har ikke vært den største byen i området, men den har vært betydningsfull, sier Skovgaard-Petersen, som nylig skrev artikkelen «Det Gaza vi har mistet» i magasinet Point of View International.
Fra 1500-tallet ble Gaza stort sett styrt av osmanene, med noen avbrudd. Da de på 1800-tallet begynte å modernisere byene ut mot Middelhavet, startet en lang, fredelig periode, forteller professoren i islamske og arabiske studier.
Fra havna ved Gaza by begynte folk å sende materialer til Europa. De dyrket eksportvarer som bomull og vevde stoffer. I byen ble det anlagt parker og plasser, og moderne butikker dukket opp.
– Hele regionen gikk fra å være selvforsynt til å bli en eksportøkonomi, og de importerte også ting fra Europa. Det gjorde at Gaza, Beirut, Haifa og andre byer langs kysten vokste og ble mer velstående. De fikk også gradvis bedre medisin, sier Skovgaard-Petersen.
I middelalderens Europa var medisin noe som ble forbundet med muslimene, påpeker historikeren. Det finnes det spor av flere steder på Gazastripa. Al Shifa-sykehuset deler for eksempel navn med en av lærebøkene til filosofen og legen Ibn Sina, eller Avicenna, som døde i 1037. Hans manual var standardverk i medisin i Europa helt fram til 1600-tallet.
Gasbindet har også fått navnet sitt fra Gaza. Antakelig var det herfra europeerne begynte å importere det tynne, gjennomsiktige bomullsstoffet som brukes til å forbinde sår. Nå trengs bandasjen mer enn noen gang på sitt opphavssted.
Et «falskt» Aleppo
Jakob Skovgaard-Petersen ser med gru på ødeleggelsen av kulturarv.
Han har selv besøkt et av kulturminnene som nå er bombet, den store Umari-moskeen i Gaza by. På denne grunnen skal det angivelig ha stått et filistertempel, før det ble bygget en bysantinsk kirke der på 400-tallet. Kirka ble omgjort til moské på 600-tallet. Så ble den kirke igjen under korsfarene, før grunnlaget for dagens moské ble bygget på 1200-tallet.
– Når steder med en stor historie blir ødelagt, virker det svært knusende på folk. Du kan tenke deg da Notre-Dame brant for fem år siden, hvordan det ble landesorg og det strømmet inn penger fra hele verden, sier historikeren.
Skovgaard-Petersen er tvilende til om de historiske stedene som er ødelagt i Gaza, vil bli bygget opp igjen. Han viser til at Aleppo i Syria er i ferd med å gjenreise seg etter at byen ble ødelagt i borgerkrigen fra 2012, men at det ser «ganske falskt» ut.
– Jeg tror at det kommer til å skje reparasjoner i Gaza. Spørsmålet er om ødeleggelsen av kulturarven er så enorm, at man må gi opp å gjenoppbygge de historiske stedene. Det er ekstremt dyrt. Og bombingen pågår fortsatt, sier han.
Fra steinkast til graving
På Gazastripa og i hele resten av regionen er historien ikke bare noe som tilhører fortida. Den er også svært politisk betent. I Israel brukes arkeologiske utgravninger til å vise fram den lange jødiske historien i området. De siste årene har palestinske aktivister, organisasjoner og arkeologer også jobbet for å avdekke områdets mangfoldige historie og vise at den omfatter mer enn det israelske narrativet.
En av de viktigste skikkelsene i denne bevegelsen er arkeologen Fadel Al-Utol. Han pleide å vise motstand mot den israelske okkupasjonen ved å kaste stein. Nå gjør han heller fredelig motstand ved å grave i stein. Gjennom arbeidet sitt tar han vare på rester av gamle sivilisasjoner som går mye lenger tilbake enn Israel, sa han i et intervju på Youtube-kanalen Gaza Stories.
Al-Otul, som oppholder seg i Gaza med kone og fem barn, sier at han vil bli værende, til tross for all ødeleggelsen og bombingen. Han føler et ansvar for å beskytte kulturarven.
– Jeg håper krigen slutter så fort som mulig, så jeg kan dokumentere ødeleggelsen av de arkeologiske stedene på nært hold. For øyeblikket kommer jeg meg ikke til disse områdene på grunn av den israelske hærens tilstedeværelse. Dette er noe jeg ikke klarer å slutte å tenke på, sier han.
Selv før bombingen var det ingen enkel oppgave å drive arkeologisk arbeid på Gazastripa. Blokaden har gjort det vanskelig både å importere arbeidsredskaper og å få inn internasjonal ekspertise.
Noen av de viktigste funnene de siste årene har imidlertid dukket opp uten verken særlige redskaper eller ekspertise, som da fiskeren Jawdat Abu Ghurab fant det han trodde var et lik, men som viste seg å være en 2500 år gammel statue av den romerske guden Apollon, halvveis begravd i havbunnen.
Mange av de gamle gjenstandene som har dukket opp de siste åra, har havnet på hyllene i museet Al-Qarara, sør på Gazastripa. Museet ble åpnet i 2016 og rakk å bli et viktig kultursenter før det i oktober ble ødelagt i et israelsk luftangrep.
Blokade og krig
Da Det osmanske riket gikk i oppløsning etter første verdenskrig, ble Gaza en del av det britiske mandatområdet Palestina. Etter den arabisk-israelske krigen i 1948 ble kyststripa underlagt Egypt, fram til Israel okkuperte området under seksdagerskrigen i 1967.
Selv om Israel formelt avsluttet okkupasjonen da landet trakk ut sine styrker i 2005, har de i praksis full kontroll over Gazas grenser, kyst og luftrom. Israel holder den lille kyststripa, som blir styrt av den islamistiske gruppa Hamas, under en streng blokade, som har gjort hverdagslivet svært vanskelig for de 2,3 millioner menneskene som bor der.
Men også under vanskelige forhold vet innbyggerne i Gaza å hedre sin historie. Hvert år samles folk i gatene for å markere den palestinske kulturarv-dagen – den 7. oktober. Denne datoen vil få en ganske annen betydning i Palestina i årene som kommer.
I morgentimene 7. oktober i år gikk Hamas til angrep på israelske byer og drepte 1200 israelere og tok om lag 240 gisler. Seinere samme dag begynte Israel sitt bombardement av Gaza.
Et nytt kapittel i Gazas historie er i ferd med å skrives: Minst 21.000 palestinere har så langt mistet livet i krigen. Med det raseres også et folks historie, påpeker Fida Touma ved A.M. Qattan Foundation.
– I Palestina blir byer ødelagt og bygget opp igjen. Men det er ikke bare byggene som bærer historien. Hvis menneskene er borte, forsvinner kunnskapen om byggene og stedene. Det er skremmende.
Touma forteller at hun har snakket med mange på Gazastripa som vurderer å forlate Gaza for godt når krigen er over, fordi de ikke har noen hjem å vende tilbake til.
– Hele Gazas historie er ikke dokumentert. Nå forsvinner arkivene og menneskene. Da forsvinner historien, sier Touma.
Retting 5. januar 2024: Det sto tidligere at Sankt Porphyrius-kirka ble ødelagt i et israelsk angrep. Det riktige er at deler av kirkekomplekset, deriblant et anneks, ble ødelagt. Det er nå rettet.
Retting 9. januar 2024: Vi har, i en tidligere versjon av saken, feilstavet kulturstiftelsen A.M. Qattan Foundation som «A.M. Qattam Foundation».