Mari Brenna Vollan

Line Madsen Simenstad

Anniken C. Mohr

#fff

Gjør psykologene en god jobb som eksperter i barnefordelingssaker? Det var det ingen som sjekket inntil for tre år siden.

I 2021 vedtok Stortinget at de sakkyndiges rapporter skal vurderes av en egen instans, Barnesakkyndig kommisjon (BSK). Det skulle bedre kvaliteten. Men det har ikke skjedd, mener flere advokater.

Advokat Thea Totland mener at BSK heller gir de sakkyndiges rapporter et «skinn av etteretterlighet», som det ikke er grunnlag for.

– Kommisjonen fanger opp et minimum av formelle feil, men de fanger ikke opp store feil, sier Totland, som er partner og daglig leder i Barneadvokatene og har jobbet med barnesaker i 20 år.

Hun mener det er et problem at psykologer ser på arbeidet sitt som om det er vitenskap.

– Det er det ikke. Det er ekstremt mye tolkning. Jeg synes mange sakkyndige er bombastiske og lander tidlig på hvem de liker og hvem som bør få medhold. Det er skummelt, sier hun.

Lørdag skrev Klassekampen om en sak der en 

. Det skal man ikke gjøre, ifølge veilederen for sakkyndige. Statsforvalteren konkluderte seinere med at psykologen brøt helsepersonelloven, på grunn av det de mente var flere avvik fra god praksis.

Rapporten hans gikk imidlertid gjennom BSK uten bemerkninger.

Skal kontrollere psykologene

#000

– Psykologer har ingenting i rettssalen å gjøre, sier psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren.

Lørdag skrev Klassekampen at den hundre år gamle 

Rorschach-testen fortsatt brukes i norske barnefordelingssaker

, noe flere er kritiske til. Advokat Marit Vik mener at det trengs en debatt om psykologers rolle i slike saker.

Etter å ha lest en rekke rapporter fra sakkyndige psykologer i barnesaker, har Lindgren kommet fram til en drastisk konklusjon. Han og kollegaene hans burde ikke hentes inn som eksperter i retten i det hele tatt, mener han.

– Fagfeltet vårt er ikke modent for det. I andre fag er det forskningen som teller, men i psykologien hender det at navnet ditt betyr mer enn bevisene du har, sier han.

Det er et stort rettssikkerhetsproblem, mener han.

– Autoriteter blir tatt som sannhetsvitne uten at man går dypt inn i hvor autoriteten har det fra, sier han.

Lindgren mener at mye av forskningen som psykologer baserer seg på, ikke holder vann. Han viser til det som omtales som replikasjonskrisa. Den skjøt fart for ti år siden da forskere gjennomførte 100 tilfeldig utvalgte psykologistudier på nytt for å se om de fikk samme resultat. Det gjorde de bare i under halvparten av tilfellene.

I 2021 viste en studie at 96 prosent av studiene innen psykologi bekrefter sin egen hypotese.

Mye av den kunnskapen vi håper vi har, er piss.

Ingen psykolog i denne sal

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

Ti plansjer med blekkflekker. Det har flere foreldre blitt møtt av i forbindelse med en rettssak om barna sine, 

. Den såkalte Rorschach-testen brukes til å vurdere foreldrenes personlighet.

Mandag sa forsker Igor Areh at det er en katastrofe at metoden brukes i norske barnefordelingssaker. Psykolog Caroline Myhre er helt uenig.

– Jeg vet at Rorschach er lett å kritisere hvis man ikke vet så mye om den. Det høres litt mystisk ut at man skal se på noen flekker, men det ligger tung og omfattende forskning bak, sier Myhre, som har lang erfaring som sakkyndig.

Advokat Marit Vik tok i Klassekampen lørdag til orde for at psykologiske tester ikke bør brukes i barnefordelingssaker. Hun mener at de er for upresise og peker på at testene ikke dreier seg om foreldrenes relasjon til barna.

Myhre mener at tester kan være nyttige i noen tilfeller.

– I de fleste saker er det tilstrekkelig med samtaler med foreldre og barn, observasjoner av foreldre og barn sammen, og innhenting av opplysninger fra diverse instanser. Men i noen saker tenker man at det er mer man må se på, som har med personlighet å gjøre, og da er det ønskelig med mer utredning. Jeg bruker testresultatene som en del av en større helhet, sier hun.

Caroline Myhre utfører ikke tester selv, men har i noen saker bedt en annen psykolog om å vurdere foreldrenes personlighet.

– I slike saker er det fint å ha et ekstra hode å tenke med. Hvis to forskjellige psykologer har gjort hver sin vurdering, og de er sammenfallende, blir det mer solid, sier hun.

Det ligger tung og omfattende forskning bak.

Strides om å teste foreldre

– Det er en katastrofe at Rorschach benyttes i barnefordelingssaker i Norge, sier Igor Areh, psykolog og forsker ved Universitetet i Maribor i Slovenia.

– Rorschach er som Harry Potters magiske tryllestav, sier han.

Lørdag skrev Klassekampen at den mer enn 100 år gamle – og omdiskuterte – 

psykologiske testen Rorscarch fortsatt brukes i foreldretvistsaker 

i norske rettssaler. Metoden går ut på at personen som testes, skal fortelle hva de ser i et sett med blekkflekker. En psykolog bruker så tolkningen av svarene til å vurdere personens personlighet.

Men testen er ikke god nok til å kunne brukes i en rettssal, konkluderer Areh. Sammen med to kolleger har han gått gjennom forskning på bruken av Rorschach og skrevet en forskningsartikkel om temaet i tidsskiftet «Psychiatry, Psychology and Law» i 2022.

– Rorschach gir inntrykk av å være en veldig sofistikert metode, men forskningen viser at det ikke er nok bevis for at den måler det den påstår at den måler, sier Areh.

Igor Areh er selv sakkyndig psykolog i rettssaker i Slovenia. Han ble overrasket da han for flere år siden oppdaget at Rorschach-metoden var utbredt blant de sakkyndige der.

– Hovedproblemet med Rorschach er at vår oppfattelse er bestemt av så veldig mange ulike variabler, så du kan ikke konkludere noe om folks personlighetstrekk basert på hvordan de oppfatter noen blekkflekker.

Forskningen viser at det ikke er nok ­bevis for at den måler det den påstår at den måler.

– Som Harry Potters magiske tryllestav

(foto)

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

For noen psykologer er testen et av de beste verktøyene vi har til å vurdere noens personlighet. Andre omtaler den som å spå i kaffegrut.

I Norge har flere foreldre møtt opp på et kontor i Lillestrøm for å ta Rorschach-testen. De har vært der i forbindelse med en barnefordelingssak, og de har møtt en psykolog som har hatt i oppgave å vurdere personligheten deres. Seinere har psykologen vitnet i retten.

På plansjene som er blitt lagt foran dem, har foreldrene blant annet sett sommerfugler, krabber og ansikter. Hva har psykologen funnet ut om dem basert på dette? Og hvordan blir testresultatene brukt?

Hver dag møter rundt tjue foreldre opp i norske rettssaler. De er der for å kjempe om sine felles barn. Det kan handle om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Når saken er kommet så langt, har paret vært flere runder i mekling uten å bli enige.

Når en foreldretvist går opp for retten, oppnevnes så godt som alltid en sakkyndig psykolog. Hun eller han skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og lage en rapport. Som regel er det én såkalt barnesakkyndig som utreder saken, men noen ganger hentes det inn ekstra ekspertise.

Jeg forstår ikke hvordan han kan gi klienten en slik diagnose etter to timers samtale

De svarte flekkene

Ingrid Fadnes

Document-redaktør Hans Rustad beskyldes av tidligere ansatte for å spre «russisk propaganda og løgn»

«Hvor lenge kan Redaktørforeningen sitte stille og se på at et av deres medlemmer med overlegg bryter grunnleggende presseetiske og journalistiske prinsipper?»

Dette spørsmålet stilte Øyvind Thuestad, tidligere journalist i Document, i en kronikk i Minerva i april. Medlemmet Thuestad sikter til, er Document-redaktør Hans Rustad.

– Jeg stiller spørsmålet litt åpent i kronikken, men at jeg er kritisk, er tydelig for alle, sier Thuestad til Klassekampen.

Thuestad jobbet i Document fra 2016 til 2023. En viktig årsak til at han valgte å forlate nettavisa, er den holdningen til krigen i Ukraina som i særlig grad frontes av redaktør Rustad, forteller han:

– De sprer russisk propaganda og løgn helt ukritisk. Når man mot bedre vitende lar være å rette feil, så sprer man bevisst et falsk narrativ.

Det er flere saker Thuestad har reagert på. En av dem oppdaget han før publisering da han fremdeles var ansatt. Den handlet om hvem som sto bak sprengingene av to gassrørledninger i Østersjøen i 2022.

I artikkelen med tittelen: «– USA sprengte Nord Stream 1 og 2 med norsk hjelp» gjengis versjonen til den amerikanske journalisten Seymour Hersh nærmest uten forbehold, forteller Thuestad.

– Jeg advarte i den interne chattegruppa og sa at det var hasardiøst å ukritisk gjengi en artikkel som bygde på én eneste, anonym kilde. Jeg påpekte at vi satte vår egen troverdighet på spill, og at fallhøyden var stor.

De sprer ­russisk propaganda helt ukritisk.

– Fortsatt fullt av konspirasjonsteorier

– Så langt har ni nominert deg og 172 stemt på deg i konkurransen Norges hyggeligste håndverker 2025. Hvordan er det?

– Det er veldig hyggelig å få så stor respons. Det blir spennende å se hvordan det blir; de skal kåre finalister om en uke. Jeg var nominert i fjor også, men da falt jeg ut ganske raskt.

– Du startet familiebedriften Personlig Maler sammen med samboeren din for to år siden. Hvordan har det gått?

Det er tøft å starte for seg selv helt fra null, uten noe nettverk eller kjennskap til å drive bedrift. Men det er også veldig spennende. Visjonen vår var å gjøre bransjen til et bedre sted.

– Byggebransjen er generelt ganske utdatert, med mange eldre og med få kvinner. Jeg vil vise fram at det går, og at vi trenger kvinner også. Kvinner tenker litt annerledes og er mer organiserte, mens menn oftere er flinkere på å gjøre jobben framfor det administrative.

– Du ville egentlig bli personlig trener, men ble maler i stedet. Hva skjedde?

– Jeg ble litt utbrent. Det snudde etter et mesterskap, og da ble jeg i stedet «personlig maler».

– I 2018 ble du den første norske vinneren av Nordisk mesterskap i dekorasjonsmaling?

Byggebransjen er generelt ganske utdatert.

Kan bli Norges hyggeligste

Christopher Olssøn

I kveld skal vi innom flere saker som viser litt hvordan virkeligheten vi lever i, stadig oftere blir møtt med stillhet, sensur eller rein forvirring, sier Lise Sørensen på klingende kristiansandsdialekt med blikket rett inn i kamera.

I et varmt studio på en hemmelig adresse i en gammel bygård i Oslo er Sørensen i ferd med å spille inn tv-programmet «Dagsorden». Hun fikler med mikrofonen før opptaket starter og titter enda en gang på manuset. Å sitte foran kamera er nytt for Sørensen. Hun blir litt nervøs.

– Det ser kanskje ikke så bra ut med det vinglasset med vann? sier hun og ler litt unnskyldende.

Lise Sørensen er ett av flere nye tilskudd i den høyrekonservative nettavisa Document. Hun er programleder for sendingen «Dagsorden» og er mediehusets nye Tiktok-profil. Den lyshåra sørlendingen har mer enn doblet seertallene de har på Tiktok. Med videoer om halal-tilpasset mat i norske matbutikker, forbud mot Pride-flagg, påstander om medier som lyver og problemer med innvandringer, spratt følgertallene opp fra 15.000 til 35.000 på bare to uker.

– Det var helt absurd. Plutselig gikk jeg viralt. Jeg har egentlig likt å være anonym, sier den 29 år gamle Sørensen.

Nå er hun en av Documents hardtslående kommentatorer, og den siste aktøren hun har hakket løs på, er Fremskrittspartiet. Landsmøtet deres forrige helg var en eneste stor tapt mulighet, mener Sørensen. Hun beskriver møtet som «en lavmælt marsj mot sentrum – og kanskje enda lenger». Og da FpU-leder Simen Velle uttrykte en bekymring for at unge FpU-ere ikke stoler på redaktørstyrte medier, rykket Sørensen ut. Hun kaller Velles kommentar for et svik mot medier som Document.

– Han graver sin egen grav. Med dette viser han at han ikke er autentisk, sier Sørensen.

Høyre er MDG-light og Frp et kyllingparti – en gjeng som ikke tør å stå aleine, slår Sørensen fast. Et tomrom har oppstått, mener hun, og her kan det vokse fram noe nytt.

«Ikke nødvendigvis ytterliggående, men ærlig. Ikke nødvendigvis radikalt, men resolutt», skriver Sørensen i en av de mest leste kommentarene på Document.no denne uka. I dette tomrommet står Document klare for å ta imot alle dem som tror vi er på vei inn i en ny tidsalder, en der Trump er ledestjerna og konservative verdier er grunnlaget for et helt nytt samfunn. Og akkurat nå surfer de på en bølge av selvtillit.

Fosser fram i Trumps kjølvann

Han ligger i bleie på «dødens venteværelse». Derfra kjemper Lars Olle hardt imot aktiv dødshjelp. 

Lars Olle Engaas smiler fornøyd der han ligger. 82-åringen pleier av og til å hilse hjemmesykepleierne på denne måten. De er innom ham to ganger hver dag for å stelle kroppen hans. Ikke alle tar hilsenen godt imot. For han skal da ikke dø nå, sånn må han ikke prate. Men jo, det er faktisk en god sjanse for at mannen i sykesenga snart skal inn i sin siste hvile.

Engaas har tallene i hodet: 40 sykehusinnleggelser på 15 år. 136 turer med ambulanse. Den siste turen var mandag denne uka, tre dager før vi møtes. Da var urinen hans svart som cola.

Denne «palliative fyren», som han kaller seg selv, har borreliose, blodkreft og diabetes 2. Han bruker bleier og har vært sengeliggende i ti år. Han må ha hjelp til det aller meste. Mange som ser på Lars Olle Engaas, vil tenke at det er en uverdig tilstand, tror han. Noen ville kanskje heller dø enn å ha det sånn.

Selv insisterer han på at han lever et både godt og fullverdig liv.

– Jeg synes egentlig det er blitt mer spennende å leve, sier Engaas med raspete røst.

Ikke alle har det som den blide, hvithårede mannen. Denne vinteren har TV 2-dokumentaren «Dødsenglene» rystet Norge. Her møter vi menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø, og vi får høre om fortvilte og alvorlig sjuke mennesker som tar imot tjenesten.

Programmet har vært bensin på bålet i en ulmende debatt om aktiv dødshjelp. For bør vi ikke ha noe annet å tilby mennesker i en desperat situasjon? Hvorfor skal de ikke få samfunnets hjelp til å dø?

Jeg føler på at jeg ligger her som en byrde

Ja visst skal han leve

– Du gir snart ut et nytt album der du blant annet har tonesatt ni nye dikt av Rudolf Nilsen. Hva er det ved diktene hans som appellerer til deg?

– Ja, jeg har skrevet melodier til diktene hans siden slutten av 1960-tallet og har også skrevet hans biografi i to bind. Diktene hans er veldig sangbare, det er som om han synger mens han skriver. Dessuten er han og kommer for alltid til å være Norges største arbeiderdikter. Til det nye albumet har jeg også satsa på noen mer moderne arbeiderdiktere som Nils Yttri og Bjørn Aamodt.

– De forteller om en virkelighet som ikke så veldig mange er interessert i lenger, i hvert fall ikke i sjangeren jeg holder meg i. I den er det mest hjerte smerte. Siden jeg er en eldre mann, kan jeg ikke drive og synge om at kjæresten min har forlatt meg og at jeg har det veldig vondt.

– Nå er du allerede i gang med neste album?

– Ja, jeg går i studio rett over påske. Da skal jeg blant annet spille inn en låt om Gaza. Det som skjer på verdensbasis må man ha med seg.

– Jeg har vært en treningskar i hele mitt liv, med løping, sykling, Birkebeineren og alt det der. Nå lager jeg låter, og det anbefaler jeg alle som har en gitar i nærheten.

– Hvilken bok anbefaler du andre å lese?

Siden jeg er en eldre mann, kan jeg ikke drive og synge om at kjæresten min har forlatt meg.

Han som fløy mot sola

– Budeiene har ikke fått nok oppmerksomhet, sier du til Avisa Valdres. Nå har du skrevet bok om dem?

– Ja, det har vært skrevet mye lokalhistorie om stølen, men lite om dagliglivet til budeia. Jeg tror mange har tatt budeiene for gitt. De bare er der og gjør jobben. Få har løfta dem fram.

– Vi bør vite at de har tatt ansvar for dyr og folk i fjellet i lang, lang tid og produsert mat. De er selvstendige og selvhjulpne, og ofte dannet det seg et kvinnefellesskap på stølene. Mennene kom opp i helga og når de hadde arbeid å gjøre. Budeier har også betydd mye for friluftslivet. Mange hadde ikke våga seg til fjells om de ikke visste at de kunne få mat og overnatting hos ei budeie. Hun lokka og kjente beiteområdene til dyra og hadde god naturkompetanse, selv om det ikke handlet om å gå lange turer. Barn på støl hadde naturen som tumleplass. Satt på spissen har budeia betydd mer for friluftsinteressen i Norge enn Fridtjof Nansen.

– Hvorfor gikk du løs på bokprosjektet?

– Det starta for ti år siden. Da gikk jeg og mora mi på gamle krøtterstier mens jeg intervjua henne om livet på stølen. For å finne ut mer begynte jeg å leite etter budeiestemmer i litteraturen, og så jeg har intervjuet budeier mange steder i landet.

– Du har erfaring som budeie selv. Hvordan husker du de somrene?

– Jeg er oppvokst med støl og var vikarbudeie ei lita uke hver sommer i flere år. Jeg husker følelsen av mestring. Du hadde litt ærefrykt for om du skulle få det til, at du fikk melka bra og passa godt på dyra. Så var det en stolthet over at du fikk det til dette året også.

– Det blir stadig færre setre i Norge, og nå er det omtrent 750 i drift. Hva skal til for at de overlever?

Jeg har en personlig trener som nå er 81 år.

Heier på budeier

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

I ti år har Haroon Popal jobbet mot ett mål: en forskerkarriere innen nevropsykologi. For noen uker siden gikk drømmen i tusen knas.

– Forskerkarrieren min er over, sier Popal på telefon fra Maryland i USA.

I slutten av februar ble han gjort oppmerksom på at stipendet som betaler lønna hans, skal avvikles ved utgangen av året. Stipendet deles ut til unge forskere fra marginaliserte bakgrunner og er dermed blitt et bytte for Trump-administrasjonen, som nå avskaffer alt som er av mangfolds- og integreringstiltak i offentlig sektor.

Men det er ikke bare stipendet til Popal som henger i en tynn tråd. Presidenten har nemlig vedtatt et kutt på fire milliarder dollar i National Institutes of Health (NIH), som er verdens største offentlige kilde til finansiering av medisinsk forskning. Nå vurderer domstolene om kuttet er lovlig.

– Hvis det går gjennom, vil det gå direkte ut over laboratoriet hvor jeg jobber, sier Popal, som forsker på hjernens utvikling hos mennesker med autisme.

– Det har vært noen veldig destruktive uker.

Nå ser Popal etter jobber utenfor akademia og vurderer også å flytte til Canada, hvor han har familie.

Det er bare to og en halv måned siden Donald Trump tok over som president i USA, men allerede har han rukket å innføre svært mange tiltak som til sammen rister amerikansk akademia i grunnvollene. Angrepet skjer på to fronter. For det første strupes statlig finansiering, blant annet gjennom kutt i stipender og NIH. I tillegg innskrenkes den akademiske friheten.

Fyrtårn for fall

Familiefaren «Torbjørn» lever et alminnelig liv. Bortsett fra i kjelleren – der bygger han bomberom.

Familiefaren stryker hånda over en av betongveggene han har støpt. Han peker mot taket:

– Der har du 20 centimeter betong, så kommer det isolasjon på 10 centimeter, og så 10 centimeter med betong. Den er jo også armert. Så det tåler mye fra oven de greiene her, sier han.

Vi befinner oss i underetasjen i et ganske vanlig hus på Haugalandet. Her lever Torbjørn sammen med samboer, barn, hund og katt. I etasjen over flyter legoklosser på gulvet, vinskapet er velholdt, og stua er full av klesvask. Bare noen få vet om hva som befinner seg ned trappa og inn døra til høyre.

Her er Torbjørn, som ikke er hans egentlig navn, i ferd med å bygge et tilfluktsrom som skal tåle det meste. De fire betongveggene er støpt innenfor husets grunnmur, slik at ingen av sidene vender mot friluft. To rør henger ned fra taket. Med dem skal han legge inn vann. Strøm og internett blir det også, og et kullfilter er snart på vei i posten. Det skal kunne tåle et gassangrep.

Torbjørn er én av flere som nå prøver å forberede seg på det verste. Er han paranoid? Eller er det alle andre som er naive?

Vi beklager å måtte gni det inn, men det står ikke altfor bra til med beredskapen i Norge. Fire av ti nordmenn frykter en ny verdenskrig i løpet av de neste ti åra, viste en undersøkelse fra Institutt for fredsforskning i fjor sommer. Hvis landet vårt skulle bli invadert i morgen, er det mange av oss som ikke får plass i livbåten. Tilfluktsrommene som befolkningen kan søke dekning i, kan bare huse 45 prosent av alle nordmenn. Det er i teorien. I praksis er flere av bunkerne i så dårlig forfatning at det trolig er bedre å holde seg på utsida.

Nå skal det gjøres noe med. I januar la regjeringen fram totalberedskapsmeldingen, der de blant annet foreslår å bygge flere tilfluktsrom. I 1998 ble plikta til å bygge slike rom i nye bygg, fjernet. Nå vil regjeringen gjeninnføre kravet. Og over hele landet jobbes det nå på spreng med å oppgradere tilfluktsrommene vi har.

«Vi skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig», forsikret statsminister Jonas Gahr Støre da meldingen ble lagt fram. Regjeringen kalte den et vendepunkt for totalberedskapen i Norge.

De som er skikkelig farlige, kommer inn uansett, enten det er med bombe eller dynamitt

En bunker i bakhånd

– Først må du forklare tittelen din: Hva gjør en kaffetorsksjef?

– Han har ansvar for en tradisjon vi har hatt i Lofotposten siden 1968. Jeg deler ut et kilo kaffe til samtlige fiskere som får en torsk eller skrei over 30 kilo. Dette skal journalføres, og så pakker og sender jeg kaffe og skriver sak. Årets første kom onsdag i forrige uke. Nå har vi fått den andre, på 38 kilo.

– Nei, vi stoler på fiskerne. Det er litt prestisje i dette. Men hvis noen vil jukse på ett kilo kaffe, får de lov til det.

Det var daværende redaktørfrue som ville komme med en påskjønnelse til fiskerne som sleit. Den gangen ble det delt ut en mark kaffe, 200 gram. Nå får man et kilo spesialbrygget kaffetorskkaffe fra Friele og et diplom.

– Jeg har vært med på det. Det var sjuende eller åttende gang jeg var med på båt for å få kaffetorsk. Plutselig ropte skipperen: «Jeg har kaffe utfor rekka!» Da slo barnet i meg inn: «Den er min!» Etterpå måtte jeg inn til kontoret og hente kaffetorskkaffe, som jeg kokte meg om kvelden og drakk sammen med noe brunt i glasset. Det smakte veldig godt.

– Dere skriver at antall kaffetorsk økte hvert år fra dere starta registreringen i 2008 og fram til 2016, men at det har gått nedover siden. I fjor ble det 80 stykker. Hva skyldes nedgangen?

Kongen av kaffetorsken

Emma Tollersrud

Tom Henning Bratlie

Når gode råd er dyre, står McKinseys konsulenter klare. Er de supersløsere eller nyttige ostehøvler?

I 1983 landet et helikopter utafor Borregaard-fabrikken i Sarpsborg. Bedriften, som lagde tremasse og papir, var i krise. For å hjelpe seg ut av et økonomisk uføre, hadde ledelsen gått til et nytt skritt: De hadde hyret inn konsulentselskapet McKinsey.

Ut av helikopteret steg fire dresskledde konsulenter. De skulle inn på et allmannamøte i kantina og legge fram planen sin. Omtrent halvparten av dem som var til stede, skulle sies opp.

Slik forteller i hvert fall tidligere McKinsey-topp Tore Myrholt om helikopter-episoden i en podkast fra i fjor. Han satt ikke i fartøyet selv, men sier at flyturen førte til en karrieremessig krasj for dem som gjorde det. Å ankomme i helikopter til en masseoppsigelse så ikke bra ut. «Det var et arbeidsuhell», fastslår han.

Åsmund Dybedahl var antakelig i kantina den dagen. Som Borregaard-ansatt og leder for det lokale partilaget til SV engasjerte han seg sterkt imot kuttplanene. På den tida hadde det amerikanske byrået så vidt begynt å få en fot innafor norsk næringsliv fra kontorene sine i Stockholm og København. Han minnes skepsisen til de eksterne konsulentene.

– De hadde en ganske spesiell måte å jobbe på. Menneskelige følelser var vel ikke i høysetet, sier Dybedahl, som ble pensjonist i 2020.

Han understreker at McKinsey tross alt samarbeidet med fagforeningen. Men stemningen var ikke god verken på fabrikkgulvet eller i Østfold generelt den gangen. «McKinsey skulle vært sendt hjem til Amerika!» sto det på forsida av Sarpsborg Arbeiderblad i en advarsel til andre bedrifter.

«USA-modellen» de sto for, der alt handlet om å skjære ned i stedet for å utvikle, passet ikke for norske forhold, ble det fastslått.

Men selskapet dro ikke hjem. I stedet kom sju norske McKinsey-konsulenter flygende fra København året etter kuttrunden på Borregaard og startet et nytt kontor i Norge. Den fremmede fuglen hadde langt mer å utrette.

Vi er helt upolitiske, og vi har folk med alle mulige bakgrunner: leger, jurister, teknologer

Da konsulentene kom til Norge

– Du anbefalte nylig lesere av Klassekampens debattsider å dra til Hokksund i stedet for å stå i kø ved det nye Tøyenbadet i Oslo. Fortell!

Jeg er litt opptatt av at folk skal komme seg ut av Oslo. Det er veldig mye fint utafor hovedstaden også. Stort sett får man dessuten bare tips om det som er nytt og nyoppussa.

– Du kaller rådhuset i Øvre Eiker, med tilhørende svømmehall, for en sosialdemokratisk perle?

Ja, det ble bygget på 1970-tallet og har veldig mange ulike funksjoner, som folkebibliotek, kommuneadministrasjon og festsal. Jeg har jobbet på folkebiblioteket og gått på kor og sunget i festsalen. Det er et veldig hyggelig, sjarmerende bygg, som føles trygt, på et vis. Jeg vokste opp i nabobygda Vestfossen, hvor det også er et folkebad. Jeg har tenkt på at «folk» som prefiks er noe vi må ta tilbake.

For å tydeliggjøre at noe er tilgjengelig for alle og bekrefte at alle har plass der. Svømmehaller har blitt utilgjengelige for veldig mange folk, kanskje spesielt i Oslo med høye priser og lange køer.

Det er en stund siden nå, men jeg tenkte å ta en tur snart.

– Du anbefaler også å ta en karbonadesnitte på Bjørgs kafé. Har du noen flere Hokksund-tips når du er i gang?

Svømmehaller har blitt utilgjengelige for veldig mange.

Perla i Hokksund

Naboer har sluttet å hilse, flere er blitt sjukmeldte og hytter brenner ned. Nå har gondolsaken tatt en ny vending.

Den årelange konflikten om en gondolbane på Sulafjellet ved Ålesund har tatt nok en vending. Nå mener Miljødirektoratet at planen må skrinlegges.

, men Statsforvalteren i Møre og Romsdal hadde flere innsigelser. Derfor ble saken sendt til kommunalminister Erling Sande (Sp).

Nå mener Miljødirektoratet at statsråden må stanse prosjektet. Taubanen «vil vesentlig endre områdets karakter», heter det blant annet i anbefalingen.

Stortingsrepresentant Ola Elvestuen fra Venstre har engasjert seg i saken. Han var på besøk på Sula i fjor høst.

– Dette er et klassisk eksempel på bit for bit-nedbyggingen av natur som vi ser i Norge. Det er ingen begrunnelse for å bygge en gondolbane i et naturområde som har stor verdi og som også går over husene til folk, sier Elvestuen.

Det er ikke bare på Sula man vil ha gondol. På steder som Odda, Flåm og Jølster planlegges det også taubaner opp på fjellet. Elvestuen etterlyser en restriktiv holdning.

– Gondoler kan kun tillates reint unntaksvis, og den på Sula bør definitivt ikke bygges. Vi må forvente at kommunalministeren tar Statsforvalterens innsigelse til følge.

Det brenner på Sulafjellet

tekst

Ida Bakken

illustrasjon

Gifta kan gjemme seg i skijakka di: – Dette landskapet er helt krise

For noen år siden raste en dryppende våt kollega inn på kontoret til Yngvill Ofstad. Hun kom rett fra en såkalt dusjtest, og hun var ikke fornøyd. Som bærekraftsansvarlig i Bergans ble kanskje Ofstad utpekt som den skyldige.

For noen sekunder siden hadde kollegaen stått i dusjen, fullt påkledd med testeksemplarer av ei skalljakke og -bukse. Hun var der for å teste et nytt materiale med en ny type impregnering. Forhåpentligvis var dette en løsning som turtøyprodusenten snart kunne tilby kundene sine. Men akk, ganske raskt hadde hun merket hvordan ytterstoffet trakk til seg fuktigheten fra vannstrålene. Da hun stormet inn på kontoret til Ofstad, lyste frustrasjonen i ansiktet hennes.

«Dette funker ikke!» ropte hun ut i rommet.

Liknende scener har trolig utspilt seg på flere kontorer de siste åra. For det begynner å dra seg til for alle som har vært avhengige av noen helt spesielle kjemikalier. Lenge har klesbransjen, og særlig de som lager turtøy, nytt godt av vidundermidler som avviser både vann, olje og skitt. De kalles evighetskjemikalier, eller Pfas, og er en stor gruppe med fluorforbindelser. Etter hvert har det blitt kjent at de hoper seg opp i naturen og skader både miljøet og helsa vår. Enkelte av dem er blitt forbudt.

Akkurat nå sitter EU-byråkrater og jobber med et forslag om universelle restriksjoner for de mer enn 10.000 stoffene i Pfas-familien.

Jakta på alternativer er i full gang. Men hvordan erstatter man et vidundermiddel som brukes overalt?

Jelena og familien spiste bær fra hagen til frokost hver dag. Så fikk de høre om gifta i jorda.

Du rekker knapt å stå opp om morgenen før du kommer i kontakt med din første Pfas. Stoffene kan finnes i dopapiret du tørker deg med. De kan skjule seg i kontaktlinsene du tar på deg, maskaraen du farger vippene med og leppepomaden du smører på leppene. Kanskje har de sneket seg inn i gryta du lager grøt i, og de finnes helt sikkert i havregrynet og melka du heller oppi.

Jakke­kappløpet

Penger, penger, penger. Det er alt det handler om i idrettens verden. Heldigvis er det noen som tilbyr litt mer spenstige premier til de beste blant oss. Mens funksjonsfriske menn får uinspirerte overføringer inn på konto, belønnes gjerne kvinner og parautøvere mer kreativt. Det fortjener skryt. Vi kårer herved de beste premiene til kvinner og parautøvere!

Det finnes atleter som velger å trekke på seg tynne trikoter i vinterkulda, sette seg på toppen av et vindutsatt tårn og rase nedover på ski. Hva er den beste belønningen for å overleve noe sånt? Det er selvsagt å kunne trekke inn på sitt nærmeste spa, eventuelt bad, og 

. Hopparrangøren i Garmisch-Partenkirchen har skjønt dette. I år drysset noen herlige velværeprodukter over de kvinnelige vinnerne: sjampo, dusjsåpe og håndklær.

Hva er bedre enn 0,75 liter med edle dråper? En flaske på to liter! Paraalpinist Jesper Saltvik Pedersen fikk kloa i denne godsaken da han vant et verdenscuprenn for noen år sida. Man kan selvfølgelig innvende at premien kunne vært enda større, for eksempel i form av en 

på ni liter. Jobb litt hardere, Jesper, så skal du se at den kommer din vei om noen år.

Diamanter er ei jentes beste venn. Det må Konnerud idrettslag ha tenkt, da de i 2017 arrangerte NM i terrengsykkel. Der gutta vant sykkelutstyr (vel forutsigbart?), fikk jentene pynte seg med vakre smykker.