Line Madsen Simenstad

og Anniken C. Mohr

#fff

#000

Dette er den nye norske statusen 

Jeg kjenner ingen som har så mange søsken som meg, sier Vilja (10).

Det beste med å ha så mange søsken? Vilja drar på det. De andre 

Så blir vi avbrutt av babygråt fra naborommet.

– Jeg tar ham, jeg, sier Vilja, og går inn til lillebroren, åtte måneder gamle Knut Lavrans, som har våknet etter en liten hvil.

Rutinert skrur hun av babycallen og legger seg ned i senga ved sida av broren. Så kommer mamma Karianne Reitan inn på rommet. Hun har akkurat sendt av gårde eldstemann, Nordahl på tolv, for å hente lillesøsteren i barnehagen.

– Men så kom jeg på at han har jo fotballtrening nå, sier hun og ler.

Sånn går dagene. Kos, kaos – og en god del avlastning fra de eldste i søskenflokken. Her i den hvite murvillaen i Bergen sentrum bor nemlig fem barn og to voksne. Den slags er ikke så vanlig lenger.

De store barneflokkene var tidligere noe man fant i samfunnets lavere sjikt, men nå har dette snudd: De som ligger på inntektstoppen, er også de som får flest barn. Å ha mange barn signaliserer et overskudd av tid, penger og plass. Eller slik redaktør og trebarnsfar Torbjørn Røe Isaksen formulerte det i et intervju for et par år siden: «Tre barn er den nye Lamborghinien».

Vi har skapt et samfunn som er veldig rigga for å få to barn

Én pluss én er sju

– Du driver kvinnenettverk på Kolbotn og i Oslo. Fortell.

– I 2024 startet jeg det første nettverket på Kolbotn, hvor jeg bor. Vi møtes jevnlig, går på kafé, går på tur eller møtes hjemme hos meg. Så startet jeg også opp et nettverk på Nordstrand i Oslo. Alle som vil, kan være med. Gruppene har nå til sammen 465 medlemmer.

– Det er så mye ensomhet rundt omkring. Jeg jobber i barnehage og har alltid brent for sårbare grupper. Jeg ville gjøre noe, og tenkte «hvorfor ikke voksne?».

– Nordstrand-gruppa møtes 12. oktober på Åpent Bakeri, og Kolbotn-gruppa møtes 28. oktober for å gå og bowle på Ski.

– Hva slags historier om ensomhet hører du?

– Vi har nyinnflyttere eller noen som har mistet ektefellen sin eller folk som har sklidd fra vennene sine. Det kan være vanskelig å finne venner når man er voksen. Det er ikke bare å gå og sette seg på en kafe og bli kjent med noen.

– Hvorfor er det så mye ensomhet, tror du?

Det kan være vanskelig å finne venner når man er voksen.

Bowling mot ensomhet

– I dag er det urpremiere på forestillingen «Mistekunst», som du er regissør for. Fortell om den.

– Det er en forestilling skrevet og spilt av Marius Kolbenstvedt. Det er en monolog som handler om tapserfaringer og erfaringer med å reise til Palestina og jobbe med palestinske kunstnere, satt sammen med oversatte dikt fra palestinske diktere. Alt dette er vevet inn i et stort musikkverk.

– Hva er ditt forhold til palestinsk poesi?

– Det er noe jeg har fått gjennom Marius. Noe av det første han gjorde da vi begynte å jobbe med dette, var å gi meg en bok med dikt. Som alle andre jeg kjenner, har jeg stått helt lamslått med en følelse av maktesløshet mens folkemordet bare fortsetter og fortsetter. Men dette er også et kulturmord – en helt bevisst strategi om å utslette palestinsk identitet og kultur. Det var slik dette begynte for Marius, at han ville gjøre noe med disse diktene.

– Du spiller også i bandet Hayde Bluegrass Orchestra. Hva slags musikk lager dere?

– Bluegrass er en amerikansk sjanger i folkemusikk/country-landskapet, men det skal være akustisk. Vi har ikke el-gitar eller trommer. Samspillet mellom banjo, mandolin og bass skaper rytmene. Men vi spiller ikke rendyrka bluegrass, vi har beveget oss mot noe mer moderne, en slags bluegrass pop eller nordicana.

– Dere har akkurat vært på turne i USA?

– Ja. Vi har gått litt under radaren i Norge, men har fått en stor følgerskare i USA og England. Jeg har alltid drevet med både musikk og teater, men valgte til slutt å utdanne meg innen teater, og så skulle musikken være en lidenskap på siden. Men nå begynner vi å snakke 50/50. Plutselig har dette bandet vokst veldig.

Vi har gått litt under radaren i Norge, men har fått en stor følgerskare i USA og England.

Multikunstner

– Denne helga er det duket for Elvefestivalen i Drammen. Blant andre Hanne Boel og Dance with a stranger står på plakaten. Hva gleder du deg mest til?

– Festival er jo noe helt spesielt når det gjelder folkeliv og stemning. Det er det jeg gleder meg mest til.

– Er drammenserne gode på å lage folkeliv?

– Ja! Og dette er en festival som mange kommer seg ut på.

– I år skal dere for første gang ta dere betalt for konsertene på kvelden. Blir det bråk av det?

– Det tror jeg ikke. Vi har valgt å gå for litt mer kjente artister og det koster mer penger, så det må vi få dekket inn.

– Du blir omtalt som en drammenspatriot. Hva er det beste ved å bo i Drammen?

– Det er byen min. Jeg oppvokst her og har bodd her hele livet. Drammen er passe stor. Og så har det skjedd utrolig mye positivt her i mange år nå. Det har blitt tatt grep for å få trafikken ut av sentrum, gjøre elvebreddområdene attraktive, få på plass parker og torg, og det er bygget en ny, kjempeflott bybru.

– Hva er det verste med å bo i Drammen?

Noen ønsker seg en statue av Ødegaard, men jeg heller mer mot et stort veggmaleri.

Bypatrioten

– Du har laget deg en slags botanisk hage hjemme i Ski. Fortell.

– Jeg synes det er veldig spennende å utfordre hva det er man kan dyrke av frukt og bær i Norge, så jeg har prøvd å få tak i mange forskjellige arter som vokser i andre land, og som du ikke får tak i på supermarkedet. Jeg har også planter som er veldig sjeldne, som er sådd fra frø som jeg har kjøpt fra spesialbutikker i USA. Mange av dem har ikke engang noe norsk navn, for eksempel en type bringebær som er blå.

– Smaker de likt som vanlige bringebær?

– Nei, de smaker annerledes. Veldig godt. Og så kan de henge mye lenger på planten uten at de mugner.

– Hva er det mest velsmakende du dyrker?

– Noe som er veldig godt er morbær. De er egentlig ganske lette å dyrke i Norge, men det er knapt noen som har dem. Og så dyrker vi kiwibær. Sesongen i Norge er kort, så de blir ikke helt modne før frosten kommer. Men når de får frost, får du en naturlig fermentering i kiwibærene, så de får en utrolig spennende smak.

– Jeg syntes vi fikk så lite mat i butikken som var økologisk dyrket, så da tenkte jeg at jeg kunne like godt prøve å dyrke de plantene som jeg selv liker. Først dyrket jeg vanlige ting som agurk og tomat. Men da jeg begynte å kjøpe frø, så jeg at det finnes et enormt utvalg. Bare av tomater finnes det rundt 4000 sorter. Så jeg begynte å dyrke nye, morsomme sorter hvert år. Nå er jeg i Litauen, og her har jeg fått tak i en ny type rips som er mørkerød, nesten svart.

Vi kjører bil gjennom Latvia, Litauen og Polen og kjøper med oss planter

Hagen med det rare i

Øyvind Hovland

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Man kan jo lure noen ganger: Norge har sokkelen full av olje. Likevel skyter bensinprisene i været her hjemme når et stred i Midtøsten blir blokkert. Vi dyrker hvete som bare dét. Likevel blir melet i butikken plutselig kjempedyrt når Russland invaderer Ukraina. De norske vannkraftverkene kjører for fulle mugger, men strømprisene går til himmels. Hvorfor er det sånn?

– Markedene har fratatt folk et godt og trygt bosted, tilgang på rimelig mat og energi. Mange steder er det også markeder for utdanning, som fratar dem muligheten til å ta høyere utdanning, sier politisk økonom Ann Pettifor på telefon fra hjemmet sitt i London.

79-åringen fra Sør-Afrika har bak seg et langt liv som forfatter og aktivist. Hun var en av initiativtakerne til den store, internasjonale kampanjen på 1990-tallet for å slette gjelda til utviklingsland, og ble seinere en del av den eksklusive klubben av de svært få økonomene som forutså finanskrisa i 2008. Nå er hun aktuell med en ny bok. «The Global Casino» tar for seg den enorme makta som forvaltes av navnløse, ikke-valgte tradere på verdens finansmarkeder.

– Selv om folk ikke har en tydelig forståelse av hvordan dette fungerer, merker de at myndighetene ikke har kontroll over vår levestandard, sier Pettifor.

Her ligger kimen til ytre høyres framvekst, mener hun.

– Da er det mange som ser til sterke menn eller kvinner for beskyttelse mot markedene.

Når Donald Trump sier han skal bygge en mur mot Mexico eller beskytte arbeiderne mot konkurranse fra Kina, gir det velgerne en følelse av kontroll, påpeker Pettifor.

Skal venstresida ha noe å stille opp med mot disse kreftene, er den nødt til å ta tak i problemet ved rota. Og rota, mener hun, er at så store deler av vår samfunnsutvikling ikke er underlagt demokratiet.

– Silicon Valley dikterer økonomisk politikk, mens Elon Musk finansierer et ytre høyre-parti her i Storbritannia. Vi mangler økonomisk suverenitet, digital suverenitet og politisk suverenitet, sier Pettifor.

Uten kontroll på kapitalen, er det umulig å skattlegge de rike

– KI og krypto er enorme bobler, og de er farlige

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Av alle Elon Musks selskaper er muligens Neuralink det minst kjente. Selskapet produserer implantater som gjør det mulig for mennesker med lammelser og nevrologiske sykdommer å for eksempel skrive på et tastatur eller styre en datamus – ved hjelp av tanker. Det hele er litt pussig. Blant Musks raketter, satellitter, datasentre og elbiler passer disse små implantatene liksom ikke helt inn, i alle fall tilsynelatende.

Men skal vi tro historiker Quinn Slobodian, er nettopp Neuralink helt sentral hvis du vil forstå hva som egentlig er prosjektet til verdens suverent rikeste menneske. Slobodian og makker Ben Tarnoff har akkurat skrevet boka «Muskismen», som kommer på norsk i juli. Der tar de for seg verdenssynet og forretningsmodellen til Elon Musk, slik de har utviklet seg fra oppveksten hans under apartheid i Sør-Afrika via Silicon Valley til Det hvite hus.

– Musk ser for seg at Neuralink-implantatene skal brukes av store deler av befolkningen. Slik vil han smelte sammen mennesker og maskiner, forklarer Slobodian.

Smelte sammen mennesker og maskiner? Ja, det er det som er Elon Musks store prosjekt. Og følger vi ikke denne veien, er vi ille ute. Da vil en ondsinnet kunstig intelligens utrydde oss. Vi lar Quinn Slobodian være vår guide i det bisarre universet til Elon Musk.

Samme dag som vi intervjuer Slobodian, går SpaceX på børs, og med dét blir Elon Musk verdens første billionær (trillionær på engelsk). Fra sitt hovedkontor i Starbase – byen i Texas som Musk har bygget og eier – holder han en tale der han på sitt litt fomlende og keitete vis annonserer at dette er det neste steget i å gjøre menneskeheten til en multiplanetær art.

Det er mange elementer her: kolonisering av mars, hjerneimplantater, elbiler og en anti-woke kunstig intelligens. Hva er egentlig muskismen?

– Det er et løfte om teknologi som gir oss uavhengighet, gjennom en stadig dypere sammensmelting mellom menneske og maskin. Prisen man betaler, er at man blir avhengig av private tilbydere og da særlig Elon Musk selv, sier Slobodian.

Quinn Slobodian, som opprinnelig er fra Canada, er professor i historie ved Universitetet i Boston. Han har skrevet flere bøker som kartlegger det ideologiske landskapet på den amerikanske høyresida, blant annet «Hayek’s Bastards», som utkom i fjor. Der undersøker Slobodian ytre høyres filosofiske røtter og argumenterer for at de siste årenes høyreradikale bølge er en 

av nyliberalismen, ikke en reaksjon på den, som det ofte hevdes.

Nå er Musk billionær. Så han gjør jo noe rett, selv om det virker galt på oss

– Han satser alt på fascistisk makt­overtakelse i Europa

Øivind Hovland

Står bak bestselger om Iran: – Føler meg litt som en krigs­profitør 

Når begynte egentlig Iran-krigen? Var det da Donald Trump og Benjamin Netanyahu slapp de første bombene over Teheran i morgentimene 28. februar i år? Eller da de gikk til angrep på Irans atomanlegg i fjor sommer? Den iransk-amerikanske historikeren Afshin Matin-Asgari mener vi må gå enda lenger tilbake i tid. Derfor er han heller ikke overrasket over at fredsforhandlingene tar sin tid.

– Denne konflikten har 47 års historie, og jeg tror ikke den vil få en rask løsning, sier han.

Afshin Matin-Asgari er fra Iran, men har bodd i USA i hele sitt voksne liv. Han var selv med på revolusjonen i 1979, som del av en venstreside som raskt ble utradert av Den islamske republikken. Seinere har historikeren spesialisert seg på Irans nyere historie og da særlig på denne undertrykte venstresida. Nå er han aktuell med en bok om forholdet mellom USA og Iran.

Timingen var passende. Få uker etter at «Axis of Empire – A History of Iran–US relations» kom ut, erklærte USA og Israel krig mot Iran. Boka har dukket opp på en rekke lister over «bøker du må lese for å forstå krigen», og salget har gått over alle forventninger.

– Jeg føler meg litt som en krigsprofitør, sier forskeren med et smil.

– Hvordan har Iran og USA kommet ut av krigen?

– Krigen har vært svært ødeleggende for Iran og Irans naboland, for USA og for verdens energiforsyning. På alle måter er det en katastrofal hendelse. Den har vist hvordan internasjonal rett bare kan brytes, at USA og Israel kan gå til angrep på hvilket som helst land og gjøre hva de vil. Men fra Den islamske republikkens ståsted, så har de klart å overleve et angrep fra to atommakter som hadde mål om å velte regimet. På den måten kan man si at det er en seier for Iran, men prisen har vært enorm.

Nå forhandler de to landene om en fredsavtale, men de skal de allerede ha blitt enige om del punkter, blant annet en slutt på de økonomiske sanksjonene mot Iran, at USA bidrar med 300 milliarder dollar til gjenoppbygging, og at Iran får tilgang på frosne midler i utlandet. Til gjengjeld forplikter landet seg til ikke å utvikle atomvåpen.

– Jeg er overrasket over hvor mye Iran har klart å få gjennomslag for i forhandlingene. Avtalen ser ut til å være overveiende i deres favør, sier Matin-Asgari.

USA bærer det største ansvaret for fiendtlighetene, men det var Iran som startet

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Ingrid Fadnes

Emma Tollersrud

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

feiring av USAs 250 års jubileum i dag. Så entret president Donald Trump scenen, bokstavelig talt. Han har opprettet sin egen organisasjon, Freedom 250, og vil selv stå for feiringen av landet – og ham selv.

Foran Det hvite hus har Trump fått bygget en svær arena, som han nå mener kan stå der permanent. Der skulle en rekke artister ha opptrådt i dag, men én etter én har de trukket seg når de har forstått hvordan Trump bruker jubileet og dagen til sitt eget politiske prosjekt. Det har gjort Trump så irritert at han nå har booket seg selv som hovedartist. Trump er jo tross alt «Number One Attraction» i verden, en som trekker større publikum enn det Elvis Presley gjorde i sin storhetstid, slik han selv formulerte det på Truth Social.

Det er mye som skurrer med dagens markering. Men hvordan står det til med samfunnet og demokratiet som det skåles for i dag?

På Global Soft Power Index, som blant annet måler nasjoners påvirkning gjennom tiltrekningskraft, har USAs omdømme i år stupt fra 15. til 26. plass. På den årlige målingen til V-Dem Institute har USA mistet statusen som liberalt demokrati.

, sier Thomas Seltzer i røret fra Trondheim der han bor.

– Jeg elsker fremdeles USA, proklamerer USA-kjenneren sporenstreks.

Han insisterer på det, å bli kalt en kjenner, og ikke en ekspert. Sistnevnte kategori er sånne som «er på tv og har sett jævlig mye på ‘West Wing’».

Donald Trump er jo ikke viruset, han er bare kjønnsvorta

Den amerikanske drømmen

– Denne uka hadde dere lukedugnad på Voss som en del av Ekstremsportveko. Hvorfor vil dere fjerne planten kjempespringfrø?

– Det er en fremmedart i norsk natur. Felles for slike fremmedarter, som er kategorisert med svært høy risiko, er at de har en tendens til å ta over økosystemene de etablerer seg i. Dugnadsdeltakerne var primært fra padlemiljøet og er engasjert i å bevare vassdraga. De gjorde en kjempejobb på mandag. Ellers har vi jobbet med både en russegruppe og et fotballag. I kveld skal sjakklubben ut og luke.

– Dere oppfordrer til luking av kjempespringfrø og hagelupiner. Gir det noen effekt?

– Det er ingen tvil om at mange av fremmedartene har kommet for å bli. Det går så raskt at man ikke klarer å kvitte seg med dem. Men det handler om å prioritere de områdene man ønsker å bevare, og hindre videre spredning.

– Hvor startet ditt engasjement for naturen?

– Natur og miljø har jeg vært engasjert i i hele mitt voksne liv. Jeg er økonom og har jobbet mest med bærekraft gjennom ulike prosjekter foran en PC-skjerm. At jeg nå har fått meg lukejobb, startet nokså tilfeldig. En dag satt samboeren min, som er biolog, og jeg i sola ved Vangsvatnet og så utover landskapet. Jeg så noen hagelupiner, og samboeren min sa at hvis ingen gjør noe med det, tar den til slutt over. Det ene tok det andre. Nå brenner jeg for naturrestaurering.

– Det er jobben din å få med folk ut og luke?

– Ja, vi jobber med enkel naturrestaurering i form av dugnader, men vi tar også oppdrag der vi fjerner mindre lokasjoner som er i ferd med å etablere seg. Vi hører mye om bit-for-bit-nedbygging av naturen. Vårt motto er at vi sammen kan fikse naturen, bit for bit. Det å være sammen ute i frisk luft og jobbe mot et felles mål er noe vi mennesker har gjort i tusenvis av år. På noen ganske få tiår har det forsvunnet for oss. Naturrestaurering har en sosial dimensjon som er veldig kjekt for folk.

Luking gir håp

– I dag skal du samle Bergen til pubkor på Torgallmenningen. Hva forventer du deg?

– Jeg håper på et gigantisk kor både av folk som aldri har sunget før og folk som har drevet med kor hele livet. Og så håper jeg at bergenserne trosser værmeldingen. Det er meldt litt regn. I fjor var vi 2500 mennesker på Bislett Stadion, så jeg håper at Bergen leverer minst like bra som Oslo.

– For dem som ikke har vært på pubkor, forklar konseptet.

– Det er egentlig bare en korøvelse som er flyttet ut av et vanlig øvelseslokale til et sted hvor alle føler seg velkomne. Først har vi oppvarming, og så øver vi på en sang og framfører den for oss selv. Det er ikke noe publikum. Veldig lavterskel. Så lenge du synger i bilen, dusjen eller på karaoke, er du overkvalifisert.

– Hvilken sang skal dere synge i Bergen?

– Du har reist land og strand rundt med dette konseptet. Hvilken by synger best?

– Det er kjempebra overalt! Kormiljøene er veldig sterke i Norge. Over hele landet samles det folk hver uke og synger sammen. Veldig mange av dem kommer også på pubkor. Vi er en nasjon som elsker å synge!

– Du har drevet med kor hele livet. Hva er det du liker ved det?

Vetle Agledahl satser alt på pubkor: – Vi er en nasjon som elsker å synge!

og Christopher Olssøn

Stjerne­økonom: Norske superrike er verstinger i Europa

I 2011 levde Amazon-gründer Jeff Bezos et liv i sus og dus – slik han gjør i dag. Han bodde i et 1000 kvadratmeter stort herskapshus i Beverly Hills, med tennisbane og svømmebasseng. Skulle han ut på reise, brukte han privatfly. Forretningsmagnatens formue var dette året anslått til å ligge på rundt 18 milliarder dollar. Likevel, da Bezos leverte sin selvangivelse for 2011, rapporterte han om så lave inntekter at han var kvalifisert for – og fikk innvilget – 4000 dollar i foreldrefradrag.

Dette kom fram da journalister i ProPublica for noen år siden fikk tilgang til selvangivelsene til noen av USAs rikeste mennesker. Dokumentene viser hvordan de superrike opererer for å betale så lite skatt som mulig, blant annet ved å rapportere om svært lave inntekter, slik Bezos gjorde.

Her kommer Gabriel Zucman inn i bildet. Den franske økonomen har de siste årene blitt en av de mest innflytelsesrike stemmene i debatten om økonomisk ulikhet, og uten en gang å ha bikket 40 år, har han rukket å få en egen skatt oppkalt etter seg. Zucman-skatten, som den kalles i Frankrike, og som 

 ble vedtatt i parlamentet i fjor, skal gjøre det umulig for de superrike å unnslippe skatt. For Zucman handler denne kampen om mer enn å få noen ekstra euro inn i statskassa.

– Den store kampen i vår tid står mellom demokratiet og oligarkiet. Det er en grunnleggende spenning mellom ekstrem rikdom og muligheten til å ha et velfungerende demokrati, sier Zucman til Klassekampen.

Denne uka kommer hans siste bok ut i norsk oversettelse. Tittelen på boka oppsummerer Zucmans prosjekt: «Milliardærer må også betale skatt».

– Det vi finner, er at de superrike har den laveste effektive skattesatsen av alle samfunnsgrupper. Mye lavere enn middelklassen og arbeiderklassen, sier Zucman.

Dette mønsteret har forskeren funnet i en lang rekke land, også i Norge:

– På en måte er det enda mer ekstremt i Norge, sier han.

Milliardærene hater denne ideen. Det er et veldig godt tegn

Mannen de super­rike frykter

– Nylig gikk fotballpresident Lise Klaveness ut med kritikk av Fifas fredspris. Det var den lille klubben du er styreleder for, Kringlebotn IL, som først tok til orde for at Fotballforbundet skulle jobbe for skroting av prisen. Gratulerer! Hva føler du nå?

– Jeg er veldig fornøyd. Og så er jeg litt overraska over at det ble konklusjonen til forbundet. Det er positivt at de tar tak i det, viser engasjementet sitt og går i front mot Fifa og Gianni Infantino.

– En talsperson for fredsprisens mottaker, Donald Trump, svarte med at alle som mener Trump ikke fortjener prisen, lider av et alvorlig syndrom. Føler du deg truffet?

– Ja, men det er helt korrekt. Det er en hedersbetegnelse. Det kommer så mye tull derfra at …

– Hadde det vært annerledes om fredsprisen gikk til en annen person, en litt mer fredelig en kanskje?

– Egentlig ikke. Poenget er at Fifa ikke skal være en politisk organisasjon. Så om de så hadde gitt den til Nelson Mandela, hadde det også vært feil. Men det ville selvfølgelig ikke vært like fristende å ta tak i saken da, og det ville ikke blitt like mye oppmerksomhet.

– Ja, men nå er jeg 46 år. Men vi er en gjeng som trener én–to ganger i uka. Prøver i alle fall, med mye hoftefeste-vondt, hehe.

– Har du alltid vært opptatt av idrettspolitikk?

Om de hadde gitt prisen til Nelson Mandela, hadde det også vært feil.

Fotballrebellen

Jonas Henmo

Anniken C. Mohr

Tom Henning Bratlie

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv 

Ronny Kvås ligger på hornet. Den dype signallyden ljomer utover jordene ved Lierskogen. Litt bortenfor strømmer en gjeng barnehagebarn bort til gjerdet langs veien og stirrer med oppsperrede øyne på de tunge doningene som kryper forbi dem i sneglefart.

Kvås gliser og dunker håndbaken rytmisk mot rattet igjen. Tut, tut, tut.

Han retter solbrillene med de turkisblå speilglassene fram mot den varme, grå asfalten som leder inn herfra mot Oslo. Foran oss spys svart eksos ut av topprøret på en diger traktor. Bak har køen begynt å vokse. Vi ruver over fredagstrafikken i førerhuset på Kvås sin lastebil, en Volvo 540.

– Du har sett filmen «Convoy»? Dette er jo egentlig litt som det.

I den amerikanske trucker-klassikeren fra 1978 oser diesellukta ut av skjermen mens Rubber Duck, en muskuløs lastebilsjåfør i bar overkropp, råkjører fra politiet. Det er hakket mindre actionfylt stemning her på E18 i dag, hvor Kvås og resten av aksjonsgruppa «Dieselbrølet» arrangerer kjør sakte-aksjon i protest mot de høye drivstoffprisene.

– Jeg hater kø. Men i dag er det helt greit, sier Kvås.

– Det er kanskje ikke alle bak oss helt enige i?

Til syvende og sist må vi tenke på oss selv

Dieselsjokket

Advokat Shirin Ebadi har viet sitt liv til å kjempe for menneskerettigheter og demokrati i Iran. Men da bombene begynte å regne over Teheran for en drøy måned siden, var hun ikke blant dem som jublet over en mulighet til å felle prestestyret.

– Krigen er en katastrofe, ikke bare for Iran, men for hele regionen, sier Ebadi, som i 2003 mottok Nobels fredspris for sitt arbeid for kvinner og ofre for politisk forfølgelse i Iran.

– Regimet kan bare felles av det iranske folket. Men nå som bombene faller, er det umulig for folket å protestere, sier hun.

Klassekampen snakker med henne over videolink fra London, hvor hun har bodd i eksil de siste 17 årene.

Ebadi var selv med på revolusjonen som i 1979 felte sjah Muhammed Reza Pahlavi og banet vei for det islamske prestestyret. I et av historiens merkelige krumspring setter nå Ebadi og mange med henne sin lit til at sjahens sønn, Reza Pahlavi, skal komme tilbake og velte regimet i Teheran. Nylig ble Ebadi utpekt av Pahlavi til å lede en komité som skal utarbeide et lovverk for maktovertakelse og straffeforfølgelse av det sittende regimet.

Men aller først: Hva var det Shirin Ebadi hadde i tankene da hun i januar ba president Donald Trump om å gripe inn mot det iranske regimet?

I desember og januar tok millioner av iranere til gatene i protester som først dreide seg om økende priser og landets økonomiske krise, men som etter hvert utviklet seg til protester mot regimet. Sikkerhetsstyrker svarte på sitt mest brutale vis. Iranske myndigheter hevder 3117 mennesker mistet livet, mens tallet ifølge Human Rights Activists News Agency er minst 6964. Andre anslag er enda høyere. Massakrene fikk Shirin Ebadi og seks andre opposisjonelle iranere til å sende et brev til president Donald Trump der de ba ham gripe inn for å redde demonstrantenes liv.

– Hva var det du ville at Trump skulle gjøre, sammenliknet med det han gjør nå?

Jeg skjønte raskt at det var feil å støtte ayatolla Khomeini

– Regimet kan bare felles av det iranske folket

– Her er det veldig viktig at regjeringen inviterer til en breiere samtale, sier SV-leder Kirsti Bergstø.

Frankrike har spurt Norge om å bli med i sin såkalte «atomparaply». Tidligere denne uka fortalte statssekretær Eivind Vad Pettersson (Ap) til Klassekampen at regjeringen vurderer den franske invitasjonen, og at det ikke ligger an til at dette spørsmålet skal bestemmes i Stortinget.

«Utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken er regjeringens ansvar», sa Petersson.

Det reagerer Bergstø på. I går sendte derfor Bergstø et skriftlig spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide for å få greie på hva den franske invitasjonen innebærer og hvordan Stortinget skal involveres i beslutningen.

Bergstø peker på at regjeringen har sett på det som en fordel å få til felles forlik i Stortinget om forsvar og sikkerhet, blant annet har støtte til Ukraina og forsvarsinvesteringer fått støtte fra et bredt flertall.

– De kan ikke på den ene sida si at det er en fordel med forankring blant mange partier og på den andre sida si at atomvåpen er noe som Stortinget ikke skal ha noe med å gjøre, sier hun.

Frankrikes plan er at franske atomvåpen skal brukes til å avskrekke andre fra å angripe europeiske allierte. Blant landene som har meldt interesse, er Sverige og Danmark. Norge har enda ikke tatt stilling til spørsmålet. Kirsti Bergstø mener bestemt at vi burde si nei.

– Den viktigste grunnen til det er at Norge bør jobbe for en verden uten atomvåpen. Dess mer atomvåpen som finnes, dess mer utrygg blir verden, sier hun.

Vil ta franske atomvåpen til Stortinget

– Vi er i en ny og alvorlig sikkerhetssituasjon og må være åpne for å tenke nytt, sier Eivind Vad Petersson (Ap), statssekretær i Utenriksdepartementet.

Mandag i forrige uke ­lanserte Frankrikes president Emmanuel Macron det som omtales som en ­europeisk “atomparaply”. Tanken er at franske atomvåpen skal brukes til å avskrekke andre fra å angripe europeiske ­allierte. Blant landene som sa ja til å bli nevnt i Macrons tale, var Sverige og Danmark. Norge ble også invitert, men har enda ikke tatt stilling til spørsmålet. Nå skal Norge og Frankrike ha samtaler om temaet, forteller Petersson.

– Det kan være positivt å gi norsk sikkerhetspolitikk flere bein å stå på. Samtidig som det er viktig å si at vi er medlemmer av Nato og har vært dekket av Natos atomparaply siden 1949, sier statssekretæren.

Petersson mener at den amerikanske atomgarantien har vært positivt for ikke-spredning fordi den har gjort det unødvendig for en del land i Europa og Sørøst-Asia å skaffe seg sine egne atomvåpen. Han tror noe lignende kan bli tilfelle med det franske initiativet.

– I Europa kan flere land tenkes å anskaffe egne atomvåpen. I Polen diskuteres dette åpent. En tydeligere europeisk profil for franske kjernevåpen kan motvirke at vi får flere atomvåpenstater, sier han.

– Kan man ikke også argumentere for det stikk motsatte? Dersom Norge tilslutter seg det franske initiativet, gir vi andre land insentiver til å skaffe seg sine egne?

– Nei, egentlig ikke. Det er ikke snakk om utstasjonering av franske kjernevåpen i andre land. Dette handler om den franske doktrinen, altså hvem de skal avskrekke angrep mot.

– Hva er ulempene ved å tilslutte seg det franske initiativet?

Vurderer franske atomvåpen

Mari Brenna Vollan

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Hinamoeura Morgant-Cross husker veldig godt bildet av den ildfargede, soppformede atomskyen. Det hang gjerne innrammet på veggen i folks hjem, og det dukket opp i skolebøkene. På skolen lærte hun at hun kunne takke nettopp denne skya for at moderniteten – tv, biler, utdannelse, McDonalds – hadde kommet til Fransk Polynesia.

– De ville gjøre oss stolte av atomtestingen. Stolte fordi Frankrike hadde valgt oss, sier Morgant-Cross.

I 30 år var Fransk Polynesia åsted for testing av franske atomvåpen. Det hele var omgitt av svært strengt hemmelighold, men nå vet vi at det til sammen skal ha blitt utført 193 slike tester. Flere av dem var kraftigere enn bombene som ødela Hiroshima og Nagasaki.

Hinamoeura Morgant-Cross var sju år da de siste testene ble utført i 1996. Rundt henne ble folk sjuke – den ene etter den andre. Bestemora, tanta og mora fikk kreft i skjoldbruskkjertelen. Tanta fikk også brystkreft. Og så, tidlig i 20-årene, fikk Morgant-Cross selv beskjeden om at hun hadde fått leukemi.

– I Fransk Polynesia er det vanlig å ha flere ulike kreftformer. Det kalles en kreftcocktail, sier Morgant-Cross.

Vi møter henne i Oslo på en konferanse i regi av organisasjonen Norske leger mot atomvåpen. Morgant-Cross er invitert for å fortelle om sin førstehåndserfaring med det franske atomvåpenprogrammet. Deler av hennes historie forteller hun fra scenen i Oslo og deler i et intervju med Klassekampen i etterkant.

Få dager før vi møter Morgant-Cross har Frankrikes president Emmanuel Macron holdt en alvorstynget tale og erklært at Frankrike både vil ruste opp sine atomvåpen og invitere europeiske allierte inn under den franske såkalte atomparaplyen. Sverige og Danmark er blant landene som allerede har takket ja til invitasjonen, mens Norge ikke har bestemt seg ennå. «De neste femti årene blir atomvåpnenes æra», erklærte Macron i sin tale.

Et nytt atomvåpenkappløp er i gang. Hvordan vil Norge stille seg denne gangen?

Gir jeg denne giften videre til mine barn?

Det nye ­atom­­kappløpet

Åse Brandvold

Dette er sjah-sønnen Reza Pahlavi sine norske venner

Ikke alle søkte ly i kjellerne da bombene falt over Irans hovedstad Teheran forrige lørdag.

Line Madsen Simenstad

Artikler

Dette er den nye norske statusen

Hundrevis av kvinner har meldt seg inn i nettverket til Angelica Gjedrem.

Regissør og vokalist Rebekka Nilsson mistenker at hun snart står ved en korsvei.

Bypatrioten

Rørlegger Morten Thauland dyrker blå bringebær og grønne solbær.

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

Benedicte W. Skaug luker vekk fremmede arter. Slik restaurerer hun naturen bit for bit.

Vetle Gjevestad Agledahl reiser land og strand rundt for å få nordmenn til å synge.

Mannen de superrike frykter

Kurt Inge Solheim og fotball-laget hans har utløst vreden til verdens mektigste mann.

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Fredsprisvinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regimeskifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Vil ta franske atomvåpen til Stortinget

Det kan være positivt for ikke-spredning om Norge blir med i den franske atomparaplyen, mener statssekretær i UD, Eivind Vad Petersson.

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

Dette er sjah-sønnen Reza Pahlavi sine norske venner

Til fots gjennom Sør-Korea

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunnstopper for å renvaske sitt rennomé.

Frihandel, whisky og småprat med statsledere. Norske skattepenger sendes til elitenettverket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Svart gull og halve kloden

Bjørn Karenstuen vil gi noe tilbake til lokalsamfunnet. Derfor kjører han løypene på Fefor.

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Mer lek i førsteklasse ble en suksess

Dette er den nye norske statusen

Hundrevis av kvinner har meldt seg inn i nettverket til Angelica Gjedrem.

Regissør og vokalist Rebekka Nilsson mistenker at hun snart står ved en korsvei.

Bypa­trioten

Rørlegger Morten Thauland dyrker blå bringebær og grønne solbær.

Ann Pettifor forutså finans­krisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfat­teren av «Mus­kis­men», Quinn Slobodian

– USA og Iran har vært i krig i nesten et halvt århundre

Thomas Seltzer: – Jeg elsker fremdeles USA

Benedicte W. Skaug luker vekk fremmede arter. Slik restau­rerer hun naturen bit for bit.

Vetle Gjevestad Agledahl reiser land og strand rundt for å få nordmenn til å synge.

Mannen de super­rike frykter

Kurt Inge Solheim og fotball-laget hans har utløst vreden til verdens mektigste mann.

Diesel­sjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Freds­pris­vinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regime­skifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Vil ta franske atomvåpen til Stortinget

Det kan være positivt for ikke-spredning om Norge blir med i den franske atom­­paraplyen, mener stats­sek­retær i UD, Eivind Vad Petersson.

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreft­lot­teri

Dette er sjah-sønnen Reza Pahlavi sine norske venner

Til fots gjennom Sør-Korea

NTNU-pro­fes­soren slettet Powerpoint-pre­sen­ta­sjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunns­topper for å renvaske sitt rennomé.

Frihandel, whisky og småprat med stats­le­dere. Norske skatte­pen­ger sendes til elite­nett­verket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Svart gull og halve kloden

Bjørn Karenstuen vil gi noe tilbake til lokal­sam­funnet. Derfor kjører han løypene på Fefor.

Fem år etter skredet prøver Odd Steinar Sørengen fortsatt å finne stø grunn.

Mer lek i første­klas­se ble en suksess

Bypatrioten

Ann Pettifor forutså finanskrisa i 2008 – nå advarer hun oss igjen

Elon Musk har et hardt grep om Europa, sier forfatteren av «Muskismen», Quinn Slobodian

Benedicte W. Skaug luker vekk fremmede arter. Slik restaurerer hun naturen bit for bit.

Mannen de superrike frykter

Dieselsjokket: Ronny mener vi må tenke på oss selv

Fredsprisvinner Shirin Ebadi er med på å forberede et regimeskifte i Iran. Men hun fordømmer USA og Israels angrep på det sterkeste.

Det kan være positivt for ikke-spredning om Norge blir med i den franske atomparaplyen, mener statssekretær i UD, Eivind Vad Petersson.

Atomvåpen: På Tahiti er alle med i et kreftlotteri

NTNU-professoren slettet Powerpoint-presentasjonen sin om antikken da hun skulle til USA

Et PR-byrå anbefalte Jeffrey Epstein å knytte kontakt med europeiske samfunnstopper for å renvaske sitt rennomé.

Frihandel, whisky og småprat med statsledere. Norske skattepenger sendes til elitenettverket som Jeffrey Epstein var medlem av.

Bjørn Karenstuen vil gi noe tilbake til lokalsamfunnet. Derfor kjører han løypene på Fefor.

Mer lek i førsteklasse ble en suksess