Line Madsen Simenstad

Rikke Løe Hovdal

#fff

#000

For noen år siden fant hun en norskstil hun skrev som trettenåring. Oppgaven var å beskrive hvor hun ville være i livet om 15 år, og tenåringen hadde planene klare: Hun skulle ha tre barn (to gutter og en jente), hun skulle være hjemmeværende husmor og ha middagen klar når ektemannen kom hjem fra jobb.

Valgerd Svarstad Haugland lener hodet bakover og ler så hun hikster når hun forteller.

– Å, hjelpe meg. Når jeg leser den stilen, må jeg le, for livet mitt ble jo noe helt annet.

Vi er hjemme hos Haugland og ektemannen i en romslig leilighet i et nybygg i Bærum. Egentlig er hun ikke så glad i å ha pressen hjemme hos seg, men etter litt betenkningstid fikk vi lov. Bokhyller og kunst fyller veggene. Og på en kommode ved vinduet: noen engler og et kors med Jesus på. Haugland trasker rundt barbeint.

– Vil dere ha kaffe? Jeg har ikke noe kaker eller noe sånt. Det er ikke så veldig 

Tirsdag i forrige uke dukket en kjent stemme opp på NRKs «Politisk kvarter» – en stemme vi ikke har hørt på en stund. Det var Valgerd Svarstad Haugland som var i studio for å debattere mot den påtroppende lederen i KrFU, Ingrid Olina Hovland, som har tatt til orde for blant annet å skrote pappaperm og kjønnskvotering.

Haugland frykter at en konservativ bølge skal sette likestillingen i revers. Etter debatten har det rast inn med meldinger, e-poster og telefoner.

– For å si det sånn, jeg har i mitt ganske lange politiske liv aldri noen gang opplevd å få så mange positive tilbakemeldinger. Fra gamle og unge, fra folk på venstresida og folk på høyresida. Det har vært veldig overveldende. Det er jo 20 år siden jeg drev med politikk, sier Haugland.

Du blir ikke valgt inn i et bedriftsstyre bare fordi du er kvinne

Nå svinger det

– Mange folk oppdager nå Charlie Kirk for første gang, og det tror jeg ikke er bra for USA, sier professor Matthew Boedy

– Mange folk oppdager nå Charlie Kirk for første gang, og det tror jeg ikke er bra for USA, sier Mathew Boedy.

Han er professor i engelsk ved universitetet i North Georgia i USA og har de siste årene jobbet med en bok som skulle vise seg å bli ekstremt aktuell når den kom ut. I morgen lanserer han «The Seven Mountains Mandate», som handler om Charlie Kirk og den kristennasjonalistiske bevegelsen han var en del av.

Den høyreradikale og kristenkonservative aktivisten Charlie Kirk ble skutt under et arrangement på et universitet i Utah 10. september. Siden har ikke telefonen stått stille hos Matthew Boedy.

– Jeg har vært jorda rundt på Zoom. Australia, Europa. Her om dagen måtte jeg si nei til en kinesisk tv-kanal. Etter attentatet har flere oppdaget Charlie Kirk for første gang, og mange vil vite hvem han var, sier han på telefon til Klassekampen.

Så hvem var Charlie Kirk, ifølge Matthew Boedy?

– Jeg vil beskrive ham som kristennasjonalist. Det er ikke et begrep Kirk og hans meningsfeller nødvendigvis bruker selv, men de jobber definitivt for å vinne en kulturkrig med sikte på å gjøre USA til en kristen nasjon. Det handler om å få kristne inn i viktige posisjoner i samfunnet, men også om å stilne stemmer som ikke er enige med dem, i for eksempel akademia, medier og underholdning, sier Boedy.

Charlie Kirk tilhørte en grein av kristennasjonalismen som går under navnet 

. Dette mandatet ble utarbeidet av de amerikanske evangelistene Bill Bright og Loren Cunningham på 1970-tallet og handler om at kristne i USA må søke innflytelse over sju samfunnsområder: utdanning, myndigheter, religion, familie, næringsliv, medier og underholdning.

Ideologien fikk fotfeste hos evangelikale kristne, som så med forferdelse på at 1960-tallets 

 endret den amerikanske kulturen. Men etter noen år gikk sjufjellsmandatet i dvale, forteller Boedy.

I disse miljøene er det en sterk tro på at å skape rikdom er et tegn på Guds velsignelse.

Slik vil de endre USA

Denne uka ble Arbeiderpartiet landets største parti og sikret seg fire nye år i regjering. Det er ikke rart at jubelen sto i taket på ­valgvaken på Youngstorget mandag kveld. Men det er ikke veldig mange år siden et slikt resultat – 28 prosent oppslutning – ville ha vært en total katastrofe for Arbeiderpartiet.

De siste tiårene har de sosialdemokratiske partiene mistet store velgergrupper i det ene europeiske landet etter det andre, mens ytre høyre har fosset fram. Én forklaring som ofte trekkes fram, er at arbeiderklassen har forlatt venstresida. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, mener Julia Cagé, professor i samfunnsøkonomi ved Sciences Po i Paris.

– Det er ikke sant at arbeiderklassen har forlatt venstresida, sier Cagé.

Sammen med ektemannen Thomas Piketty har hun skrevet boka «Den politiske konflikts historie», som kommer ut på engelsk i disse dager.

Boka er et resultat av et fem år langt nitid arbeid, dypt inne i Frankrikes arkiver. Her har Cagé og Piketty børstet støv av protokoller fra parlaments- og presidentvalg og folkeavstemninger helt tilbake til den franske revolusjonens tid. Samtidig har de kartlagt valgdistriktenes sosioøkonomiske profil. Bor det mange fattige der? Mange innvandrere? Hva slags næringer dominerer? Resultatene gir et fascinerende innblikk i hvordan ulike samfunnsgrupper stemmer. Og arbeiderklassen stemmer altså fortsatt overveiende til venstre, sier Cagé.

– Når man sier at arbeiderklassen ikke lenger stemmer på venstresida, har man glemt alle de som jobber i serviceyrker og i offentlig sektor i urbane områder, som ofte tjener dårligere enn dem som jobber i de klassiske arbeideryrkene, sier Cagé på videolink fra Paris.

Resultatene til Cagé og Piketty viser samtidig tydelig at venstresida har mistet et helt bestemt segment av de franske velgerne: arbeiderklassen på landsbygda.

– Dette er folk som har opplevd nedbygging av velferdstjenester og offentlig transport og som har mistet jobber i industrien på grunn av frihandelen, sier Cagé.

Det er viktig at venstresida ikke alltid er ved makten.

– Venstresida må forene by og bygd

I juli 2024 gjorde Donald Trump en uventet opptreden. Trump – som noen år tidligere hadde avvist kryptovaluta som noe tull «basert på tynn luft» – var nå plutselig hovedtaler på en bitcoin-konferanse. Det var midt i valgkampen, og Trump var full av smiger da han henvendte seg til forsamlingen av søkkrike kryptoinvestorer. Ikke bare er disse folkene, ifølge Trump, landets mest intelligente mennesker – de bruker også sine hjerner på å utvikle en næring som er av avgjørende betydning for USA. Bitcoin er allerede mer verdifullt enn oljeselskapet Exxon Mobile, hevdet Trump. «Dette er stålindustrien for 100 år siden», sa han fra scenen i Tennessee.

Det har vært mye snakk om hvorfor tek-milliardærene i Silicon Valley har omfavnet Trump, men litt mindre snakk om hvorfor Trump har omfavnet tek-industrien. Var det bare for å skaffe penger og algoritmer til valgkampen sin? Eller handler det om de store skiftene i den amerikanske økonomien, der den tradisjonelle industrien forvitrer, mens Big Tech stormer fram?

Det er interessant at Trump sammenliknet kryptovaluta med nettopp stål. Stålindustrien er bærebjelken i produksjon av både biler og romfartøy, to næringer som mer enn noe annet symboliserer USAs framvekst som industrinasjon og hegemon.

Stål er dessuten en næring som har vært nærmest sammensmeltet med den amerikanske militærindustrien og som i offentligheten er sterkt knyttet til spørsmål om nasjonal sikkerhet. I dag spiller stål en mindre viktig rolle enn det gjorde gjennom 1900-tallet, mens nettopp tek-industrien seiler opp som en hjørnestein i det amerikanske militæret.

– De siste ti årene har kontrakter med myndighetene og militæret blitt en enorm inntektskilde for tek-industrien, sier Jacob Silverman.

Han er en amerikansk journalist og forfatter, som i høst kommer med boka «Gilded rage – Elon Musk and the radicalization of Silicon Valley». Silverman mener man ikke kan forstå alliansen mellom Trump og tek-eliten uten å forstå tek-industriens eksplosive vekst de siste årene.

– De store tekselskapene, som Apple, Google og Meta, er «trillion dollar»-selskaper. Vi har aldri før hatt det i amerikansk historie, sier Silverman.

Samtidig peker pilene nedover for den tradisjonelle industrien. Siden slutten av 1970-tallet har både antallet industriarbeidere og industriens andel av amerikansk BNP blitt halvert. Også produksjonen av stål og jern har blitt halvert i denne perioden.

Trump liker store avtaler og kan legge Ukraina på bordet.

Han er Big Techs høye beskytter

– Du er leder for feriekolonien på Hudøy i Oslofjorden. Hvordan har sommeren i år vært?

– Helt nydelig. En perfekt sommer å drive ferie­koloni på. Jeg vet ikke hvor mange liter solkrem vi har brukt.

– De siste årene har det vært rekordmange søkere. Det er attraktivt med utedo, husmannskost og null skjerm?

– Det er noe mange vil – å komme hit hvor det ikke er noen skjermer, ingenting å kjøpe, alle stiller likt. Alle sover på sovesal, spiser i spisesal, går på utedo, tar plass i morgensamling og kveldssamling. Det fjerner en del individualistiske problemstillinger og gjør at man kan kose seg og hvile i en gruppe.

– Hudøy var lenge et ferietilbud for at også barn fra arbeiderklassen skulle få reise bort. Fungerer det fortsatt slik?

– Nå er det helt blanda. Vi har en ordning som gjør at man betaler etter inntekt. Dette er vel det eneste stedet hvor folk fra hele Oslo er sammen. Nesten alle de 110 barneskolene i byen er representert. Det er vi stolte av.

– Nå begynner jobbhverdagen igjen for mange av oss. Men du skal kanskje ta ferie, du?

– Selv om jeg jobber hele sommeren så føler jeg jo at jeg kommer så tett på ferie som det går an. Men i år har jeg tvunget meg til å ta en ferie i oktober. Å få lov til å skape noe så meningsfullt som Hudøy, det gir meg så mye arbeidsglede at jeg ikke trenger avlastning. Det er mer som mitt oppdrag.

Dette er vel det eneste stedet hvor folk fra hele Oslo er sammen.

Feriesjefen

(tekst)

Øivind Hovland

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Jeg vet ikke engang om du kan kalle det for et nytt handelsregime, fordi det er så lite logikk i det hele.

Ha-Joon Chang prøver – som oss alle – å forstå signalene som kommer i en merkelig strøm fra Det hvite hus. Changs fordel er at han er samfunnsøkonom og spesialist på internasjonal handel og industrialisering. Han er til og med tilhenger av tollbeskyttelse som politisk verktøy, men tollmurene som Donald Trump innfører, er helt meningsløse, mener Chang.

– Det Trump prøver å oppnå, er å få utenlandske selskaper til å komme og produsere varer i USA. Kanskje de får en ny fabrikk her og der, men det kommer ikke til å utgjøre noen stor forskjell, for avindustrialiseringen i USA de siste tiårene har vært så enorm.

Ha-Joon Chang er professor i samfunnsøkonomi og forfatter av en rekke bøker om økonomisk utvikling, frihandel, industrialisering og kapitalisme. Chang er født og oppvokst i Sør-Korea, men har tilbrakt hele sitt yrkesliv i Storbritannia. Han foreleste i mange år ved Cambridge, før han i 2022 flyttet over til School of Oriental and African Studies (Soas) i London.

Erfaringene fra hjemlandet Sør-Korea går som en rød tråd gjennom Changs forfatterskap. Han er opptatt av å vise fram at Sør-Korea og de andre asiatiske landene som har hatt en voldsom økonomisk vekst de siste tiårene, har oppnådd dette ved hjelp av toll, subsidier og andre former for statlig styring av industriutviklingen – stikk i strid med den rådende frimarkedsideologien.

Retten til å bruke tollmurer for å beskytte sitt eget næringsliv – særlig for utviklingsland – var i mange år en fanesak for Chang og for venstresida, men hva skal man så tro og mene når Donald Trump, ute på det ytterste høyre, gjør nettopp dette?

Selv om han er kritisk til Trumps toll, er det ikke slik at Ha-Joon Chang ønsker seg tilbake til det tidligere handelsregimet.

– Det kan vi ikke, fordi det regimet gjorde at de aller rikeste, særlig i finansnæringen, ble sittende igjen med et enormt overskudd. Det var dette som skapte Trump. Wall Street skapte Trump. Bill Clinton, Barack Obama og den europeiske venstresida, som britiske Labour, skapte grobunnen for Trump fordi de ikke tok vare på arbeiderne, sier han.

Systemkollaps

og Øivind Hovland

Ideen er besnærende: Hva om vi kan lage teknologi som kjøler ned vår feberhete planet? I disse dager setter australske forskere i gang å undersøke en teknikk for å få skyene over Great Barrier Reef til å reflektere mer av sollyset tilbake i verdensrommet. I arktisk Canada skal forskere forsøke å gjøre vinterisen tykkere, for å kjøle ned havet. Dette er bare to av prosjektene som inngår i et ambisiøst, statlig finansiert britisk forskningsprogram, som ble lansert denne våren.

Fra å være et kuriøst tankeeksperiment, er såkalt 

 i ferd med å bli virkelighet. Under ligger selvsagt en erkjennelse av at vi ikke kommer til å klare å kutte nok i CO₂-utslippene til å unngå klimakatastrofe. Men ifølge Andreas Malm, forsker, forfatter og profet for en radikal fløy av miljøbevegelsen, er det også noe mer som ligger under: en ideologi, som han har gitt det engelske navnet 

– Det vi kaller overshoot-ideologi, er en idé om at vi ikke kan stenge årsakene til global oppvarming, så da må vi heller gjøre noe annet. Det er en ideologi som har verden i et veldig sterkt grep akkurat nå, sier Malm på telefon fra sitt kontor på Universitetet i Lund i Sverige.

Malm er førsteamanuensis i human økologi og har gitt ut en lang rekke bøker. Mest kjent er «Hvordan sprenge en rørledning», som ble utgitt i 2021, hvor Malm tar til orde for at miljøbevegelsen må begynne å benytte seg av mer militante taktikker, som sabotasje av fossil infrastruktur. Boka, som også har blitt filmatisert, ble en bestselger og havnet på Klassekampens liste over de 100 viktigste bøkene for venstresida. Det siste året har den produktive svensken gitt ut to bøker: «Overshoot – How the World Surrendered to Climate Breakdown», skrevet sammen med Wim Carton, og «The Destruction of Palestine is the Destruction of the Earth».

Andreas Malm tror vi kommer til å se mange flere eksempler på geoengineering framover.

– Med tanke på Donald Trumps politikk og hvor mange land, slik som Norge, som bare fortsetter å gi fossilindustrien fritt fram til å utvinne olje og gass, så drives vi inn i en situasjon der oppvarmingen blir helt utenfor kontroll, sier han.

2024 ble et merkeår i vår klimahistorie. Det året lå for første gang klodens gjennomsnittstemperatur 1,5 grad høyere enn på førindustrielt nivå. I mai presenterte forskere ved det britiske meteorologiske instituttet framskrivninger som for første gang åpnet for at vi kan nå to graders oppvarming allerede innen utgangen av dette tiåret. Det skal sies at det ikke er det samme som å bryte togradersmålet fra Paris-avtalen, da det krever en to grader høyere gjennomsnittstemperatur over flere tiår. Men tallene er dramatiske, understreker de britiske forskerne.

– Denne forskningen er helt sjokkerende. Tendensen er at det går raskere, og at det går raskere enn forskningen har beregnet, sier Andreas Malm.

Det finnes en tendens til magisk tenkning på venstresida

Tolvte time

– Hvilke spiselige planter sanker du mest av nå for tida?

– Det går mye i brennesle, skvallerkål og løvetann. Og mjødurt. Snart skal jeg til Nord-Norge og sanke, og der er det en litt annen sesong.

– Saft. Og så lager jeg te av bladene. Blomstene smaker en blanding av mandel og vanillin. De kan brukes i pannekakerøre og når man baker, som et slags vaniljesukker. Bedriften jeg jobber for i Nord-Norge, lager gløgg av mjødurt. Og en mjødurt-gelé, som er himmelsk til pinnekjøtt.

– Ja. Jeg er egentlig utdannet jurist, men det er litt dårlig med utekontor for jurister. Egentlig var det meningen at jeg bare skulle drive med sanking i en periode mellom jobber, men det var litt for fristende å være ute og jobbe, så nå har det blitt sånn. Jeg jobber frilans med naturveiledning, sanking, kurs og litt forskjellig etter hva som ramler inn. Nå i det siste har vi arrangert eksamen for nyttevekstkyndige, og da sanker jeg vekster til det. Da må jeg hente giftplanter også.

– Jeg har hatt friluftsliv og mat som hobby, og når man er kunnskapsjunkie, så har det en tendens til å ta litt over. Jeg begynte med nyttevekster for 25 år siden. Da var vi ikke så veldig mange i Norge som holdt på med det, og det ble stor etterspørsel etter oss. Det endte med at jeg ga ut en bok i 2015 («Norges spiselige planter og bær» journ.anm.), og så ballet det på seg.

Når man er kunnskapsjunkie, så har det en tendens til å ta litt over.

Tid for sanking

– I morgen er det pride i Mandal, og du leder pridekomiteen. Hva gleder du deg mest til?

– Å være samla med andre skeive og allierte i byen. I år er pride slått sammen med Mandal Jazz, så jeg skal dit og kose meg. Jeg håper å se stolthet, trygghet og samhold, noe jeg aldri så noe særlig av da jeg vokste opp.

– Jeg hadde en fin og trygg oppvekst, men å være skeiv var et veldig tabubelagt tema. Det var ikke så mange åpne forbilder i byen. Det var et par andre skeive som jeg visste om, men det var veldig skummelt og hemmelig. Det er den klassiske historien: Jeg måtte rømme for å finne meg selv.

– Til Oslo. Seinere flytta jeg til USA og giftet meg. Jeg bodde i San Francisco og ble kjent med en progressiv kultur og fikk et stort, skeivt nettverk, som jeg aldri hadde hatt før. Jeg fant meg selv og fant selvaksept. Nå er jeg skilt igjen, får jeg legge til.

– Jeg har masse oppgaver, men ikke på scenen. Jeg skal pynte byen litt, organisere paraden og snakke i megafon.

– Hvordan er oppslutningen om pride i Lindesnes?

Jeg har fartet rundt og levd livet, men nå har jeg kommet til et veiskille.

Stolt i Mandal

Mari Brenna Vollan

Anniken C. Mohr

Gjør psykologene en god jobb som eksperter i barnefordelingssaker? Det var det ingen som sjekket inntil for tre år siden.

I 2021 vedtok Stortinget at de sakkyndiges rapporter skal vurderes av en egen instans, Barnesakkyndig kommisjon (BSK). Det skulle bedre kvaliteten. Men det har ikke skjedd, mener flere advokater.

Advokat Thea Totland mener at BSK heller gir de sakkyndiges rapporter et «skinn av etteretterlighet», som det ikke er grunnlag for.

– Kommisjonen fanger opp et minimum av formelle feil, men de fanger ikke opp store feil, sier Totland, som er partner og daglig leder i Barneadvokatene og har jobbet med barnesaker i 20 år.

Hun mener det er et problem at psykologer ser på arbeidet sitt som om det er vitenskap.

– Det er det ikke. Det er ekstremt mye tolkning. Jeg synes mange sakkyndige er bombastiske og lander tidlig på hvem de liker og hvem som bør få medhold. Det er skummelt, sier hun.

Lørdag skrev Klassekampen om en sak der en 

. Det skal man ikke gjøre, ifølge veilederen for sakkyndige. Statsforvalteren konkluderte seinere med at psykologen brøt helsepersonelloven, på grunn av det de mente var flere avvik fra god praksis.

Rapporten hans gikk imidlertid gjennom BSK uten bemerkninger.

Skal kontrollere psykologene

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

Ti plansjer med blekkflekker. Det har flere foreldre blitt møtt av i forbindelse med en rettssak om barna sine, 

. Den såkalte Rorschach-testen brukes til å vurdere foreldrenes personlighet.

Mandag sa forsker Igor Areh at det er en katastrofe at metoden brukes i norske barnefordelingssaker. Psykolog Caroline Myhre er helt uenig.

– Jeg vet at Rorschach er lett å kritisere hvis man ikke vet så mye om den. Det høres litt mystisk ut at man skal se på noen flekker, men det ligger tung og omfattende forskning bak, sier Myhre, som har lang erfaring som sakkyndig.

Advokat Marit Vik tok i Klassekampen lørdag til orde for at psykologiske tester ikke bør brukes i barnefordelingssaker. Hun mener at de er for upresise og peker på at testene ikke dreier seg om foreldrenes relasjon til barna.

Myhre mener at tester kan være nyttige i noen tilfeller.

– I de fleste saker er det tilstrekkelig med samtaler med foreldre og barn, observasjoner av foreldre og barn sammen, og innhenting av opplysninger fra diverse instanser. Men i noen saker tenker man at det er mer man må se på, som har med personlighet å gjøre, og da er det ønskelig med mer utredning. Jeg bruker testresultatene som en del av en større helhet, sier hun.

Caroline Myhre utfører ikke tester selv, men har i noen saker bedt en annen psykolog om å vurdere foreldrenes personlighet.

– I slike saker er det fint å ha et ekstra hode å tenke med. Hvis to forskjellige psykologer har gjort hver sin vurdering, og de er sammenfallende, blir det mer solid, sier hun.

Det ligger tung og omfattende forskning bak.

Strides om å teste foreldre

– Det er en katastrofe at Rorschach benyttes i barnefordelingssaker i Norge, sier Igor Areh, psykolog og forsker ved Universitetet i Maribor i Slovenia.

– Rorschach er som Harry Potters magiske tryllestav, sier han.

Lørdag skrev Klassekampen at den mer enn 100 år gamle – og omdiskuterte – 

psykologiske testen Rorscarch fortsatt brukes i foreldretvistsaker 

i norske rettssaler. Metoden går ut på at personen som testes, skal fortelle hva de ser i et sett med blekkflekker. En psykolog bruker så tolkningen av svarene til å vurdere personens personlighet.

Men testen er ikke god nok til å kunne brukes i en rettssal, konkluderer Areh. Sammen med to kolleger har han gått gjennom forskning på bruken av Rorschach og skrevet en forskningsartikkel om temaet i tidsskiftet «Psychiatry, Psychology and Law» i 2022.

– Rorschach gir inntrykk av å være en veldig sofistikert metode, men forskningen viser at det ikke er nok bevis for at den måler det den påstår at den måler, sier Areh.

Igor Areh er selv sakkyndig psykolog i rettssaker i Slovenia. Han ble overrasket da han for flere år siden oppdaget at Rorschach-metoden var utbredt blant de sakkyndige der.

– Hovedproblemet med Rorschach er at vår oppfattelse er bestemt av så veldig mange ulike variabler, så du kan ikke konkludere noe om folks personlighetstrekk basert på hvordan de oppfatter noen blekkflekker.

Forskningen viser at det ikke er nok ­bevis for at den måler det den påstår at den måler.

– Som Harry Potters magiske tryllestav

(foto)

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

For noen psykologer er testen et av de beste verktøyene vi har til å vurdere noens personlighet. Andre omtaler den som å spå i kaffegrut.

I Norge har flere foreldre møtt opp på et kontor i Lillestrøm for å ta Rorschach-testen. De har vært der i forbindelse med en barnefordelingssak, og de har møtt en psykolog som har hatt i oppgave å vurdere personligheten deres. Seinere har psykologen vitnet i retten.

På plansjene som er blitt lagt foran dem, har foreldrene blant annet sett sommerfugler, krabber og ansikter. Hva har psykologen funnet ut om dem basert på dette? Og hvordan blir testresultatene brukt?

Hver dag møter rundt tjue foreldre opp i norske rettssaler. De er der for å kjempe om sine felles barn. Det kan handle om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Når saken er kommet så langt, har paret vært flere runder i mekling uten å bli enige.

Når en foreldretvist går opp for retten, oppnevnes så godt som alltid en sakkyndig psykolog. Hun eller han skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og lage en rapport. Som regel er det én såkalt barnesakkyndig som utreder saken, men noen ganger hentes det inn ekstra ekspertise.

Jeg forstår ikke hvordan han kan gi klienten en slik diagnose etter to timers samtale

De svarte flekkene

– Jeg har holdt på med ku hele livet. Jeg har drevet aksjoner, jobber på slakteri og er utdannet klauvskjærer. Jeg bodde mange år i Amerika, og der hadde jeg sjeldne kuraser som vi ikke har i Norge. Nå har jeg en stor gård her i Lauperak (i Rogaland journ.anm.), og jeg tenkte jeg skulle samle noen eksemplarer av hver rase vi har i Norge. Nå har jeg 17 raser, og jeg har bestlt tre til.

– Steller du godt med dem, er de veldig greie å ha med å gjøre. Du går på fjellet og roper på dem, så kommer de. Jeg har en tam ku, Wilma, som har vært med meg på fotballkamp. Og så har jeg en bil som jeg har tatt av taket på, så hun kan stå i den når vi kjører. Hun har vært med på premieren av «Cowboyen og Kongen».

– NRK-serien «Cowboyen og Kongen» er et portrett av deg og handler blant annet om dine planer for å hugge ut kong Haralds hode i fjellet over gården din. Hvordan har det gått med det prosjektet?

– Byråkratiet ble veldig vanskelig etter hvert, så det stoppa opp. Man må omregulere alt sammen. Men jeg håper fortsatt at noen ser at dette er en fin idé, og at jeg slipper å stå alene med utgiftene.

Jeg har en tam ku som har vært med meg på fotballkamp.

Kugalskap

– Gratulerer med seier i «Bakemesterskapet» på NRK! Hva driver du med akkurat nå?

– Tusen takk. Nå dekorerer jeg makroner. De skal ha bokstaver på seg og blomsterdekor rundt bokstavene. Det er tålmodighetsarbeid.

– Du har vært fotograf, men etter «Bakemesterskapet» har du skiftet karriere?

– Det tvinga seg på. Jeg hadde en ambisjon om å gjøre begge deler, både fotografi og baking, men jeg ser at det blir å smøre tynt på. Jeg liker best å gjøre noe hundre prosent. Så nå baker jeg makroner.

– Den har noe stas og finesse over seg. Den er en tilgjengelig luksus og er en komplett liten kake i seg selv. Og så trenger du ikke noe utstyr for å spise den, bare ta den mellom fingrene og spise. Dessuten er den vanskelig å få til, og det kan jeg like, for da trenger kanskje folk at jeg lager makronene for dem.

– Det gikk nesten et år fra innspillingen til «Bakemesterskapet» ble sendt på tv. Hvordan var det å bære på hemmeligheten om at du hadde vunnet?

– I starten var det veldig rart. Jeg reiste hjem til Valdres og tenkte «i går vant jeg Bakemesterskapet», men det var det ingen som visste. Ikke engang mine nærmeste venninner eller ungene visste at jeg hadde vært med en gang. Så jeg ble vant til å holde det hemmelig, men da det ble sendt på tv og det nærmet seg finalen, begynte folk å spørre, og da ble det vanskelig.

– Du er ikke lenger hobbybaker. Hva er hobbyen din nå?

Jeg liker best å gjøre noe hundre prosent. Så nå baker jeg makroner.

Bakemesteren

Frida Holsten Gullestad

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Jeg skal ha seks måneders perm, sier Kevin Hovdahl Holmli (33) med lille Ludvik (ti måneder) på fanget.

Såpass ja, nikker de eldre karene rundt bordet.

Vi er i kirkestua på Inderøy, en halvøy innerst i Trondheimsfjorden. Her samles en gruppe menn annenhver tirsdag for å drikke kaffe, spise vafler og snakke om løst og fast. Kaillkaffe, kaller de det. Kaillkaffe ble startet for noen år siden for at pappaer i perm skulle ha en møteplass, men nå er tilbudet åpnet opp for menn i alle aldre. En av mennene betegner det som «medisin for sjela».

Kevin Hovdahl Holmli jobber som finansrådgiver i bank, men nå går altså dagene med til å være sammen med Ludvik. Da han ble far for første gang for ti år siden, tok han langt mindre perm, og han merker forskjellen.

– Man får et helt annet forhold til barna når man får være lenge hjemme med dem. Alle de signalene som barnet sender ut, oppfatter man mye lettere, sier Holmli.

Norske fedre tilbringer i snitt mer enn fem timer med sine barn hver dag. Det er en selvfølge at menn er med på fødselen, og de har hatt rett til pappaperm siden 1993. Det er en stund siden, men likevel et veldig kort kapittel i menneskenes lange historie.

At fedre tar del i omsorgen av sine barn, helt fra de er nyfødte, er en av de største samfunnsomveltningene i vår tid, mener den bokaktuelle danske psykologen og mannsforskeren Svend Aage Madsen. I den moderne farsrollen finner Madsen svaret på både menns helseproblemer, nøkkelen til frigjøring og motgifta til den kjønnskonservative bølgen blant unge menn.

Da Svend Aage Madsen studerte psykologi i Danmark på 1970-tallet, kom han over én eneste fagartikkel som tok for seg fedre. Den het «Når far er borte» og handlet om norske fiskere, som dro til sjøs og var borte fra sine koner og barn i månedsvis. I psykologistudiet var faren på sitt beste fraværende, på sitt verste et problem.

Aldri noensinne noe sted har menn hatt noe med spedbarn å gjøre

Papparevolusjonen

Christopher Olssøn

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

I ti år har Haroon Popal jobbet mot ett mål: en forskerkarriere innen nevropsykologi. For noen uker siden gikk drømmen i tusen knas.

– Forskerkarrieren min er over, sier Popal på telefon fra Maryland i USA.

I slutten av februar ble han gjort oppmerksom på at stipendet som betaler lønna hans, skal avvikles ved utgangen av året. Stipendet deles ut til unge forskere fra marginaliserte bakgrunner og er dermed blitt et bytte for Trump-administrasjonen, som nå avskaffer alt som er av mangfolds- og integreringstiltak i offentlig sektor.

Men det er ikke bare stipendet til Popal som henger i en tynn tråd. Presidenten har nemlig vedtatt et kutt på fire milliarder dollar i National Institutes of Health (NIH), som er verdens største offentlige kilde til finansiering av medisinsk forskning. Nå vurderer domstolene om kuttet er lovlig.

– Hvis det går gjennom, vil det gå direkte ut over laboratoriet hvor jeg jobber, sier Popal, som forsker på hjernens utvikling hos mennesker med autisme.

– Det har vært noen veldig destruktive uker.

Nå ser Popal etter jobber utenfor akademia og vurderer også å flytte til Canada, hvor han har familie.

Det er bare to og en halv måned siden Donald Trump tok over som president i USA, men allerede har han rukket å innføre svært mange tiltak som til sammen rister amerikansk akademia i grunnvollene. Angrepet skjer på to fronter. For det første strupes statlig finansiering, blant annet gjennom kutt i stipender og NIH. I tillegg innskrenkes den akademiske friheten.

Fyrtårn for fall

– Du sitter i 8. mars-komiteen i Sandnes. Hva er planen for morgendagen?

– Jeg skal være med på 8. mars arrangementet i Sandnes. Der skal Ingrid Fiskaa fra SV snakke om sykelønn og kvinner i arbeidslivet, og Margareth Rønningen fra Utdanningsforbundet skal snakke om pensjon. Etter det skal jeg dra til Ogna Scene. Der er det også arrangement med taler, appeller og strikking.

– Nei, men det er lagt opp sånn at du rekker å gå i toget i Stavanger og ta det ordinære toget tilbake til Sandnes til arrangementet her. Men jeg tror ikke jeg rekker det. Jeg skal ta imot koret som skal synge på vårt arrangement. Hvis ikke hadde jeg gladelig gått.

– Hvilken sak er viktigst for deg i år?

– Sykelønn, men også «frivillig» deltid. Vi ser at det er rekrutteringsproblemer over hele fjøla, og vi må legge til rette for at man skal kunne stå i 100 prosent jobb og at familielivet likevel blir ivaretatt.

– Vi lever i veldig spesielle tider. Gjør det 8. mars ekstra viktig?

Hvis du ikke har et sted å bo, er det vanskelig å komme noen vei.

Klar for kamp

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

– Februar er karneval­måned. Hvilke kostymer er mest populære i kostymebutikken din, Festmagasinet Standard?

– Dyrekostymer og superhelter er mest populære. Det har holdt seg stabilt de siste årene.

– I Norge er karneval mest for barn i barnehage, det er ikke så vanlig for voksne. Men lenger sørover er det mer. Du skal ikke lenger enn til Danmark før karneval er stort.

Line Madsen Simenstad

Artikler

Aldri før har Valgerd Svarstad Haugland fått så mange støtteerklæringer.

– Mange folk oppdager nå Charlie Kirk for første gang, og det tror jeg ikke er bra for USA, sier professor Matthew Boedy

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Han er Big Techs høye beskytter

André Sirnes tar imot hundrevis av barn på Hudøy. Selv må han tvinge seg selv til å ta ferie en gang iblant.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Ødeleggelsen av Palestina henger sammen med ødeleggelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Tid for sanking

Eirik Juel måtte rømme fra Mandal for å finne seg selv. Nå er han tilbake for å kle byen i regnbuefarger.

For tre år siden ble det innført en kvalitetskontroll av psykologers arbeid i barnefordelingssaker. Det har ikke hjulpet, mener advokater.

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

– Som Harry Potters magiske tryllestav

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Cowboy Arvid Mæland samler på kuraser.

Cathrine Dokken Belsheim trodde hun skulle forbli i A4-tralten. Så vant hun «Bakemesterskapet».

Papparevolusjonen

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Nina Stokke skulle gjerne gått i 8. mars-tog i morgen, men noen må ta imot koret.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

På med klovnenesa

Kryptoklanen

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

«Skifluenser» Nils Hovelsrud liker best bøker som ikke er språkvaska.

– Nå er vi fri

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skolevegrere faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasserommet.

Hvordan skal det gå med barn med skolevegring hvis sånne som Lene kuttes?

Aldri før har Valgerd Svarstad Haugland fått så mange støtte­er­klæ­ringer.

– Mange folk oppdager nå Charlie Kirk for første gang, og det tror jeg ikke er bra for USA, sier professor Matthew Boedy

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revo­lu­sjonen. De avviser at arbei­der­klassen har forlatt venstre­sida.

Han er Big Techs høye beskytter

André Sirnes tar imot hundrevis av barn på Hudøy. Selv må han tvinge seg selv til å ta ferie en gang iblant.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerne­øko­nom Ha-Joon Chang

Ødeleg­gelsen av Palestina henger sammen med ødeleg­gelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Tid for sanking

Eirik Juel måtte rømme fra Mandal for å finne seg selv. Nå er han tilbake for å kle byen i regnbue­farger.

For tre år siden ble det innført en kvali­tets­kon­troll av psyko­logers arbeid i barne­for­de­lings­saker. Det har ikke hjulpet, mener advokater.

Psykologer er uenige om å bruke tester i barne­for­de­lings­saker

– Som Harry Potters magiske tryllestav

Kan en test med blekk­flek­ker si noe om foreldre­evnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barne­for­de­lings­saker.

Cowboy Arvid Mæland samler på kuraser.

Cathrine Dokken Belsheim trodde hun skulle forbli i A4-tralten. Så vant hun «Bake­mes­ter­ska­pet».

Pappare­vo­lu­sjonen

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerne­fors­ker Haroon Popal drømme­kar­riere.

Nina Stokke skulle gjerne gått i 8. mars-tog i morgen, men noen må ta imot koret.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

På med k­lov­nenesa

Krypto­kla­nen

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

«Skiflu­en­ser» Nils Hovelsrud liker best bøker som ikke er språkvaska.

– Nå er vi fri

Dattera til Marianne sliter med skole­ve­gring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skoleve­gre­re faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasse­rom­met.

Hvordan skal det gå med barn med skole­ve­gring hvis sånne som Lene kuttes?

Aldri før har Valgerd Svarstad Haugland fått så mange støtteerklæringer.

Julia Cagé og Thomas Piketty har undersøkt alle nasjonale valg i Frankrike siden den franske revolusjonen. De avviser at arbeiderklassen har forlatt venstresida.

Tollmurer kommer ikke til å få USA på beina, mener stjerneøkonom Ha-Joon Chang

Ødeleggelsen av Palestina henger sammen med ødeleggelsen av planeten, mener Andreas Malm.

Eirik Juel måtte rømme fra Mandal for å finne seg selv. Nå er han tilbake for å kle byen i regnbuefarger.

For tre år siden ble det innført en kvalitetskontroll av psykologers arbeid i barnefordelingssaker. Det har ikke hjulpet, mener advokater.

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Cathrine Dokken Belsheim trodde hun skulle forbli i A4-tralten. Så vant hun «Bakemesterskapet».

Papparevolusjonen

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

På med klovnenesa

Kryptoklanen

«Skifluenser» Nils Hovelsrud liker best bøker som ikke er språkvaska.

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skolevegrere faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasserommet.

Hvordan skal det gå med barn med skolevegring hvis sånne som Lene kuttes?