Line Madsen Simenstad

#fff

#000

– I morgen er det pride i Mandal, og du leder pridekomiteen. Hva gleder du deg mest til?

– Å være samla med andre skeive og allierte i byen. I år er pride slått sammen med Mandal Jazz, så jeg skal dit og kose meg. Jeg håper å se stolthet, trygghet og samhold, noe jeg aldri så noe særlig av da jeg vokste opp.

– Jeg hadde en fin og trygg oppvekst, men å være skeiv var et veldig tabubelagt tema. Det var ikke så mange åpne forbilder i byen. Det var et par andre skeive som jeg visste om, men det var veldig skummelt og hemmelig. Det er den klassiske historien: Jeg måtte rømme for å finne meg selv.

– Til Oslo. Seinere flytta jeg til USA og giftet meg. Jeg bodde i San Francisco og ble kjent med en progressiv kultur og fikk et stort, skeivt nettverk, som jeg aldri hadde hatt før. Jeg fant meg selv og fant selvaksept. Nå er jeg skilt igjen, får jeg legge til.

– Jeg har masse oppgaver, men ikke på scenen. Jeg skal pynte byen litt, organisere paraden og snakke i megafon.

– Hvordan er oppslutningen om pride i Lindesnes?

Jeg har fartet rundt og levd livet, men nå har jeg kommet til et veiskille.

Stolt i Mandal

Mari Brenna Vollan

Anniken C. Mohr

Gjør psykologene en god jobb som eksperter i barnefordelingssaker? Det var det ingen som sjekket inntil for tre år siden.

I 2021 vedtok Stortinget at de sakkyndiges rapporter skal vurderes av en egen instans, Barnesakkyndig kommisjon (BSK). Det skulle bedre kvaliteten. Men det har ikke skjedd, mener flere advokater.

Advokat Thea Totland mener at BSK heller gir de sakkyndiges rapporter et «skinn av etteretterlighet», som det ikke er grunnlag for.

– Kommisjonen fanger opp et minimum av formelle feil, men de fanger ikke opp store feil, sier Totland, som er partner og daglig leder i Barneadvokatene og har jobbet med barnesaker i 20 år.

Hun mener det er et problem at psykologer ser på arbeidet sitt som om det er vitenskap.

– Det er det ikke. Det er ekstremt mye tolkning. Jeg synes mange sakkyndige er bombastiske og lander tidlig på hvem de liker og hvem som bør få medhold. Det er skummelt, sier hun.

Lørdag skrev Klassekampen om en sak der en 

. Det skal man ikke gjøre, ifølge veilederen for sakkyndige. Statsforvalteren konkluderte seinere med at psykologen brøt helsepersonelloven, på grunn av det de mente var flere avvik fra god praksis.

Rapporten hans gikk imidlertid gjennom BSK uten bemerkninger.

Skal kontrollere psykologene

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

Ti plansjer med blekkflekker. Det har flere foreldre blitt møtt av i forbindelse med en rettssak om barna sine, 

. Den såkalte Rorschach-testen brukes til å vurdere foreldrenes personlighet.

Mandag sa forsker Igor Areh at det er en katastrofe at metoden brukes i norske barnefordelingssaker. Psykolog Caroline Myhre er helt uenig.

– Jeg vet at Rorschach er lett å kritisere hvis man ikke vet så mye om den. Det høres litt mystisk ut at man skal se på noen flekker, men det ligger tung og omfattende forskning bak, sier Myhre, som har lang erfaring som sakkyndig.

Advokat Marit Vik tok i Klassekampen lørdag til orde for at psykologiske tester ikke bør brukes i barnefordelingssaker. Hun mener at de er for upresise og peker på at testene ikke dreier seg om foreldrenes relasjon til barna.

Myhre mener at tester kan være nyttige i noen tilfeller.

– I de fleste saker er det tilstrekkelig med samtaler med foreldre og barn, observasjoner av foreldre og barn sammen, og innhenting av opplysninger fra diverse instanser. Men i noen saker tenker man at det er mer man må se på, som har med personlighet å gjøre, og da er det ønskelig med mer utredning. Jeg bruker testresultatene som en del av en større helhet, sier hun.

Caroline Myhre utfører ikke tester selv, men har i noen saker bedt en annen psykolog om å vurdere foreldrenes personlighet.

– I slike saker er det fint å ha et ekstra hode å tenke med. Hvis to forskjellige psykologer har gjort hver sin vurdering, og de er sammenfallende, blir det mer solid, sier hun.

Det ligger tung og omfattende forskning bak.

Strides om å teste foreldre

– Det er en katastrofe at Rorschach benyttes i barnefordelingssaker i Norge, sier Igor Areh, psykolog og forsker ved Universitetet i Maribor i Slovenia.

– Rorschach er som Harry Potters magiske tryllestav, sier han.

Lørdag skrev Klassekampen at den mer enn 100 år gamle – og omdiskuterte – 

psykologiske testen Rorscarch fortsatt brukes i foreldretvistsaker 

i norske rettssaler. Metoden går ut på at personen som testes, skal fortelle hva de ser i et sett med blekkflekker. En psykolog bruker så tolkningen av svarene til å vurdere personens personlighet.

Men testen er ikke god nok til å kunne brukes i en rettssal, konkluderer Areh. Sammen med to kolleger har han gått gjennom forskning på bruken av Rorschach og skrevet en forskningsartikkel om temaet i tidsskiftet «Psychiatry, Psychology and Law» i 2022.

– Rorschach gir inntrykk av å være en veldig sofistikert metode, men forskningen viser at det ikke er nok bevis for at den måler det den påstår at den måler, sier Areh.

Igor Areh er selv sakkyndig psykolog i rettssaker i Slovenia. Han ble overrasket da han for flere år siden oppdaget at Rorschach-metoden var utbredt blant de sakkyndige der.

– Hovedproblemet med Rorschach er at vår oppfattelse er bestemt av så veldig mange ulike variabler, så du kan ikke konkludere noe om folks personlighetstrekk basert på hvordan de oppfatter noen blekkflekker.

Forskningen viser at det ikke er nok ­bevis for at den måler det den påstår at den måler.

– Som Harry Potters magiske tryllestav

(foto)

Ta en titt på bildet over. Hva ser du der? Får du en umiddelbar assosiasjon, eller må du tenke på det? Er det noen spesielle detaljer du fester deg ved? Kanskje minner blekkflekken deg om en flaggermus. Eller kanskje du legger merke til de to små «taggene» i midten, som kan likne på følehornene til et insekt.

Spørsmålet om hva du ser i denne flekken, er blitt stilt i over hundre år – i litt ulike varianter. Figuren ble lagt foran antatt schizofrene i Sveits på 1920-tallet. Den ble vurdert av nazitoppen Hermann Göring under Nürnberg-prosessen. Seinere har den dukket opp utallige steder i populærkulturen, deriblant i storfilmen «Armageddon».

Den såkalte Rorschach-testen, med sine ti karakteristiske blekkflekker, har en aura av mystikk over seg. I mer enn et århundre har psykologer brukt flekkene til å dykke ned i menneskers sinn. Testen brukes fortsatt over hele verden i dag, og den er svært omdiskutert.

For noen psykologer er testen et av de beste verktøyene vi har til å vurdere noens personlighet. Andre omtaler den som å spå i kaffegrut.

I Norge har flere foreldre møtt opp på et kontor i Lillestrøm for å ta Rorschach-testen. De har vært der i forbindelse med en barnefordelingssak, og de har møtt en psykolog som har hatt i oppgave å vurdere personligheten deres. Seinere har psykologen vitnet i retten.

På plansjene som er blitt lagt foran dem, har foreldrene blant annet sett sommerfugler, krabber og ansikter. Hva har psykologen funnet ut om dem basert på dette? Og hvordan blir testresultatene brukt?

Hver dag møter rundt tjue foreldre opp i norske rettssaler. De er der for å kjempe om sine felles barn. Det kan handle om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barna skal bo, og hvordan samværet skal fordeles. Når saken er kommet så langt, har paret vært flere runder i mekling uten å bli enige.

Når en foreldretvist går opp for retten, oppnevnes så godt som alltid en sakkyndig psykolog. Hun eller han skal vurdere foreldrenes omsorgsevne og lage en rapport. Som regel er det én såkalt barnesakkyndig som utreder saken, men noen ganger hentes det inn ekstra ekspertise.

Jeg forstår ikke hvordan han kan gi klienten en slik diagnose etter to timers samtale

De svarte flekkene

– Jeg har holdt på med ku hele livet. Jeg har drevet aksjoner, jobber på slakteri og er utdannet klauvskjærer. Jeg bodde mange år i Amerika, og der hadde jeg sjeldne kuraser som vi ikke har i Norge. Nå har jeg en stor gård her i Lauperak (i Rogaland journ.anm.), og jeg tenkte jeg skulle samle noen eksemplarer av hver rase vi har i Norge. Nå har jeg 17 raser, og jeg har bestlt tre til.

– Steller du godt med dem, er de veldig greie å ha med å gjøre. Du går på fjellet og roper på dem, så kommer de. Jeg har en tam ku, Wilma, som har vært med meg på fotballkamp. Og så har jeg en bil som jeg har tatt av taket på, så hun kan stå i den når vi kjører. Hun har vært med på premieren av «Cowboyen og Kongen».

– NRK-serien «Cowboyen og Kongen» er et portrett av deg og handler blant annet om dine planer for å hugge ut kong Haralds hode i fjellet over gården din. Hvordan har det gått med det prosjektet?

– Byråkratiet ble veldig vanskelig etter hvert, så det stoppa opp. Man må omregulere alt sammen. Men jeg håper fortsatt at noen ser at dette er en fin idé, og at jeg slipper å stå alene med utgiftene.

Jeg har en tam ku som har vært med meg på fotballkamp.

Kugalskap

– Gratulerer med seier i «Bakemesterskapet» på NRK! Hva driver du med akkurat nå?

– Tusen takk. Nå dekorerer jeg makroner. De skal ha bokstaver på seg og blomsterdekor rundt bokstavene. Det er tålmodighetsarbeid.

– Du har vært fotograf, men etter «Bakemesterskapet» har du skiftet karriere?

– Det tvinga seg på. Jeg hadde en ambisjon om å gjøre begge deler, både fotografi og baking, men jeg ser at det blir å smøre tynt på. Jeg liker best å gjøre noe hundre prosent. Så nå baker jeg makroner.

– Den har noe stas og finesse over seg. Den er en tilgjengelig luksus og er en komplett liten kake i seg selv. Og så trenger du ikke noe utstyr for å spise den, bare ta den mellom fingrene og spise. Dessuten er den vanskelig å få til, og det kan jeg like, for da trenger kanskje folk at jeg lager makronene for dem.

– Det gikk nesten et år fra innspillingen til «Bakemesterskapet» ble sendt på tv. Hvordan var det å bære på hemmeligheten om at du hadde vunnet?

– I starten var det veldig rart. Jeg reiste hjem til Valdres og tenkte «i går vant jeg Bakemesterskapet», men det var det ingen som visste. Ikke engang mine nærmeste venninner eller ungene visste at jeg hadde vært med en gang. Så jeg ble vant til å holde det hemmelig, men da det ble sendt på tv og det nærmet seg finalen, begynte folk å spørre, og da ble det vanskelig.

– Du er ikke lenger hobbybaker. Hva er hobbyen din nå?

Jeg liker best å gjøre noe hundre prosent. Så nå baker jeg makroner.

Bakemesteren

Frida Holsten Gullestad

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Jeg skal ha seks måneders perm, sier Kevin Hovdahl Holmli (33) med lille Ludvik (ti måneder) på fanget.

Såpass ja, nikker de eldre karene rundt bordet.

Vi er i kirkestua på Inderøy, en halvøy innerst i Trondheimsfjorden. Her samles en gruppe menn annenhver tirsdag for å drikke kaffe, spise vafler og snakke om løst og fast. Kaillkaffe, kaller de det. Kaillkaffe ble startet for noen år siden for at pappaer i perm skulle ha en møteplass, men nå er tilbudet åpnet opp for menn i alle aldre. En av mennene betegner det som «medisin for sjela».

Kevin Hovdahl Holmli jobber som finansrådgiver i bank, men nå går altså dagene med til å være sammen med Ludvik. Da han ble far for første gang for ti år siden, tok han langt mindre perm, og han merker forskjellen.

– Man får et helt annet forhold til barna når man får være lenge hjemme med dem. Alle de signalene som barnet sender ut, oppfatter man mye lettere, sier Holmli.

Norske fedre tilbringer i snitt mer enn fem timer med sine barn hver dag. Det er en selvfølge at menn er med på fødselen, og de har hatt rett til pappaperm siden 1993. Det er en stund siden, men likevel et veldig kort kapittel i menneskenes lange historie.

At fedre tar del i omsorgen av sine barn, helt fra de er nyfødte, er en av de største samfunnsomveltningene i vår tid, mener den bokaktuelle danske psykologen og mannsforskeren Svend Aage Madsen. I den moderne farsrollen finner Madsen svaret på både menns helseproblemer, nøkkelen til frigjøring og motgifta til den kjønnskonservative bølgen blant unge menn.

Da Svend Aage Madsen studerte psykologi i Danmark på 1970-tallet, kom han over én eneste fagartikkel som tok for seg fedre. Den het «Når far er borte» og handlet om norske fiskere, som dro til sjøs og var borte fra sine koner og barn i månedsvis. I psykologistudiet var faren på sitt beste fraværende, på sitt verste et problem.

Aldri noensinne noe sted har menn hatt noe med spedbarn å gjøre

Papparevolusjonen

Christopher Olssøn

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

I ti år har Haroon Popal jobbet mot ett mål: en forskerkarriere innen nevropsykologi. For noen uker siden gikk drømmen i tusen knas.

– Forskerkarrieren min er over, sier Popal på telefon fra Maryland i USA.

I slutten av februar ble han gjort oppmerksom på at stipendet som betaler lønna hans, skal avvikles ved utgangen av året. Stipendet deles ut til unge forskere fra marginaliserte bakgrunner og er dermed blitt et bytte for Trump-administrasjonen, som nå avskaffer alt som er av mangfolds- og integreringstiltak i offentlig sektor.

Men det er ikke bare stipendet til Popal som henger i en tynn tråd. Presidenten har nemlig vedtatt et kutt på fire milliarder dollar i National Institutes of Health (NIH), som er verdens største offentlige kilde til finansiering av medisinsk forskning. Nå vurderer domstolene om kuttet er lovlig.

– Hvis det går gjennom, vil det gå direkte ut over laboratoriet hvor jeg jobber, sier Popal, som forsker på hjernens utvikling hos mennesker med autisme.

– Det har vært noen veldig destruktive uker.

Nå ser Popal etter jobber utenfor akademia og vurderer også å flytte til Canada, hvor han har familie.

Det er bare to og en halv måned siden Donald Trump tok over som president i USA, men allerede har han rukket å innføre svært mange tiltak som til sammen rister amerikansk akademia i grunnvollene. Angrepet skjer på to fronter. For det første strupes statlig finansiering, blant annet gjennom kutt i stipender og NIH. I tillegg innskrenkes den akademiske friheten.

Fyrtårn for fall

– Du sitter i 8. mars-komiteen i Sandnes. Hva er planen for morgendagen?

– Jeg skal være med på 8. mars arrangementet i Sandnes. Der skal Ingrid Fiskaa fra SV snakke om sykelønn og kvinner i arbeidslivet, og Margareth Rønningen fra Utdanningsforbundet skal snakke om pensjon. Etter det skal jeg dra til Ogna Scene. Der er det også arrangement med taler, appeller og strikking.

– Nei, men det er lagt opp sånn at du rekker å gå i toget i Stavanger og ta det ordinære toget tilbake til Sandnes til arrangementet her. Men jeg tror ikke jeg rekker det. Jeg skal ta imot koret som skal synge på vårt arrangement. Hvis ikke hadde jeg gladelig gått.

– Hvilken sak er viktigst for deg i år?

– Sykelønn, men også «frivillig» deltid. Vi ser at det er rekrutteringsproblemer over hele fjøla, og vi må legge til rette for at man skal kunne stå i 100 prosent jobb og at familielivet likevel blir ivaretatt.

– Vi lever i veldig spesielle tider. Gjør det 8. mars ekstra viktig?

Hvis du ikke har et sted å bo, er det vanskelig å komme noen vei.

Klar for kamp

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

– Februar er karneval­måned. Hvilke kostymer er mest populære i kostymebutikken din, Festmagasinet Standard?

– Dyrekostymer og superhelter er mest populære. Det har holdt seg stabilt de siste årene.

– I Norge er karneval mest for barn i barnehage, det er ikke så vanlig for voksne. Men lenger sørover er det mer. Du skal ikke lenger enn til Danmark før karneval er stort.

– Ja, det liker jeg. Jeg synes det er gøy med temafester. 1980-tallet er morsomt.

– Der har du en særpreget stil, som jeg ikke synes vi har lenger. På temafest er det ikke alle som har hår lenger – jeg er jo snart 65 år, hehe – så da kan man bare slenge på en hockeyparykk, så blir det ganske morsomt. Gjerne også en sånn liten bart fra tidlig 80-tall. Da trenger du ikke så mye klær. Det holder med en T-skjorte og en olabukse.

– Hvorfor driver vi mennesker og kler oss ut, tror du?

På med ­klovnenesa

og Christopher Olssøn

Kryptoklanen 

Fem menn går gjennom Oslos gater. De bærer på et banner, en Ikea-bag med ledninger, en pappeske og en stor drøm.

Stemningen er god. De har gledet seg i månedsvis. Svein Ølnes, en blid forsker og fruktbonde fra Sogndal, forteller at flere enn 100 stykker har meldt seg på til kveldens møte.

– Flere enn jeg hadde trodd. Dette er veldig spennende, sier han.

Denne kvelden er det stiftelsesmøte for Bitcoinpolitisk Institutt Norge, og hvis alt går etter planen, skal Ølnes velges til styreleder. Det er første gang norske 

slår seg sammen og danner en forening, og tidspunktet er langt fra tilfeldig.

– Vi har et kjønnsproblem da, sier Ølnes på vei inn i møtelokalet.

Der åpner han pappeska han har båret på og tar ut en bunke med klistremerker med logoen til BPI – ferske fra trykkeriet. Andreas Harding, en rørlegger, podkaster og isbader som har fått en viss standing i miljøet, setter fram en eske med bitcoin-pins han har fått laget for anledningen. En fyr med fippskjegg har med seg en bunke av boka «The Bitcoin Standard» – som vi blir fortalt er en slags bibel for bevegelsen.

– Bitcoin forandret livet mitt, sier han.

– Før var jeg sosialist. Nå har jeg trua på markedene.

Flere av dem vi møter, forteller om livsendrende opplevelser, både på det politiske og personlige plan.

Bitcoin er det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen, og det siste jeg tenker på før jeg sovner

Kryptoklanen

Line Ørnes Søndergaard

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

Det var morgen. Sju år gamle Khaled Jaber og mora Amal Khawaja hadde akkurat våknet i senga de delte. Sola skinte, men oktoberlufta hadde fått et stikk av kulde. Utenfor soverommet hørte de Amals foreldre planlegge hva de skulle kjøpe på markedet og lage til lunsj. Så gikk Khaled og Amal på badet, de fant fram Khaleds svarte tannbørste, og han pusset tennene sine. Det var en vanlig morgen – og samtidig ikke: Ti dager tidligere hadde Israel begynt å bombe Gaza, og i all hast hadde Amal og Khaled måttet forlate leiligheten sin i Gaza by og søke tilflukt i storfamiliens hus i Rafah, lenger sør.

Khaled ville gå opp i andre etasje og leke med kusina si, men Amal sa nei, hun ville ikke at han skulle gå noe sted nå. Så fort tannpussen var overstått, gikk Khaled likevel mot trappene. Amal skulle til å stoppe ham, men så hørtes et enormt drønn, alt gikk i svart, og plutselig lå Amal begravet under bygningsmasser.

Hun klarte å kare seg ut og så at huset var bombet i stykker. Så husker hun bare bruddstykker: Blodet rant, noen ville ha henne inn i en ambulanse, hun spurte hvor Khaled var, og noen sa at han allerede var på sykehuset.

Men Khaled var ikke å finne på sykehuset. Amal dro tilbake til det utbombede huset hvor naboer gravde etter overlevende. Én etter én ble Amals døde familiemedlemmer løftet ut og pakket inn i hvitt stoff: faren, broren, niesene, svigersøsteren, onkelen, tanta, fetteren, kusinene. Men Khaled fant de ikke.

Det ble natt, redningsmannskapene dro, men Amal fortsatte å grave og grave og rope etter Khaled. Hun var overbevist om at han var i live der nede under bygningsmassene, selv om naboer fortalte henne at han nok var død. Dagen etter fant de ham, sammen med Amals svigersøster, som også var død. Det eneste som gir Amal trøst nå, er at han var sammen med tanta si da han døde.

Men hva tenkte han? Det lurer Amal på. For Khaled visste ingenting om Hamas og Israel.

Det har gått 14 måneder når vi møter Amal Khawaja (37) hjemme i den lille hybelen hennes i kjelleren av en enebolig på Holtet i Oslo. Hun lager salviete mens hun sender lydmeldinger til søstera i Gaza.

– Familien min har det veldig vanskelig nå. De har ikke mat. De har ikke klær til vinteren. Jeg prøver å sende penger, men det er så vanskelig. Gebyrene er veldig høye, forteller hun.

Jeg spiser bare ett måltid om dagen, slik som familien min i Gaza

Han ble bare sju

– Jeg har akkurat vært på Frognerseteren og prøvd, men det var steinhardt. Jeg hadde gledet meg til å gå opp til Ullevålseter. Nå trenger vi nysnø og ny prepperunde. Har du marka-appen?

– Den må du laste ned. Der kan du se live hvordan preppemaskinene beveger seg rundt i marka.

– Nå sitter jeg og fordyper meg i en av avisene jeg alltid har med meg. Noen lurer på hvorfor jeg alltid har med meg aviser. Jeg leser dem faktisk. Da vi gikk på ski i oppveksten, puttet fatteren avispapir i skoene mine. Det er en genial måte å holde seg varm og tørr på. Avispapiret trekker til seg svetten. Så hvis jeg finner en side i Klassekampen som jeg ikke liker, legger jeg den i skoa. Et lite tips.

– Min behovspyramide på vinteren heter sove, spise og gå på ski. Der er jeg. Jeg har funnet noe å fylle livet med.

I løypa forsvant ensomheten

og Anniken C.Mohr

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

Natt til søndag i forrige uke var det ingen i familien Aldwiri som sov. De satt hjemme i stua i Mysen i Indre Østfold og fulgte med på tv-nyhetene fra Damaskus, hvor uvirkelige scener utspilte seg. Etter en lynoffensiv gjennom Aleppo, Homs og flere andre byer, klarte opprørere å ta kontrollen over den syriske hovedstaden og drive president Bashar al-Assad ut av landet. Den samme presidenten drev for tolv år siden Nour Nasif, Muhammed Aldwiri og barna på flukt fra Syria.

– Det er en helt ubeskrivelig følelse å se regimet falle, sier Nour Nasif når Klassekampen kommer på besøk noen dager etter at Assad forlot landet.

Fortsatt går dagene med til å se nyheter på den store tv-skjermen som dekker den ene stueveggen, og å snakke med familiemedlemmer på telefon. Nå har de også begynt å gjøre noe de aldri før har gjort etter at de forlot Syria – å se på mulighetene til å reise til Damaskus.

Nour Nasif ler litt når hun forteller om det.

– Det første vi gjorde da Assad forlot landet, var å se på flybilletter.

Men hun vet egentlig at det er for tidlig å pakke kofferten.

– Det er ingenting som fungerer der nå, flyplasser og alt er kaotisk. Vi må vente til det er trygt.

Et lite håp har likevel begynt å vokse: Kanskje rekker de å besøke Muhammed Aldwiris 93 år gamle mor før hun dør.

Vi har venner som plutselig forsvant. Nå håper vi at de skal dukke opp

– Nå er vi fri

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

– Nærværsteamet betydde mye for Tuva, forteller Marianne Oddvarsdatter Karlsen.

Dattera Tuva har slitt med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær som det nå gjerne kalles – siden hun gikk i sjette klasse. Denne høsten skulle hun ha begynt på videregående, men det har hun ikke klart.

De siste årene har Tuva fått hjelp av Larvik kommunes nærværsteam, en gruppe bestående av fire miljøarbeidere og to årsverk fra PP-tjenesten. Moren forteller om hvordan de arbeidet for å hjelpe dattera tilbake til skolen.

– I en periode kom det en hjem til oss og hentet Tuva om morgenen. De tok det steg for steg. Først gikk de halvveis til skolen og så tilbake igjen. Dagen etter gikk de til skolen bare for å se på den og gå hjem igjen.

I januar besluttet Larvik kommune å legge ned nærværsteamet. Budsjettet strakk ikke til.

I Lørenskog har lærerne funnet en metode som hjelper barna tilbake til klasserommet.

For Tuva begynte problemene i femte klasse. Hun ble mobbet og slet sosialt. Utover i sjette klasse ble det bare verre, og i sjuende klasse kom hun seg ikke på skolen i det hele tatt.

– Det er en veldig vanskelig situasjon å være i som mor. Du føler deg totalt maktesløs. Det å gå og se at jenta di får det verre og verre, sier Karlsen.

Jo lengre ­barnet er ­borte, jo ­vanskeligere er det å komme tilbake.

Fortviler over tapt tjeneste

Nina Dalbys arbeidsdag starter hjemme i hennes eget kjøkken klokka sju om morgenen. Da kommer de første telefonoppringningene eller SMS-ene fra fortvilte foreldre, som skjønner at det blir vanskelig å få barnet sitt av gårde til skolen denne dagen.

– Vi veileder foreldrene i de vanskelige situasjonene, forteller Dalby.

Hun er koordinator for fraværsteamet i Lørenskog kommune, en unik kommunal instans som jobber med å forebygge ufrivillig skolefravær og hjelpe elever tilbake til klasserommet.

Dalby har to telefoner: én privat, som også noen ungdommer får lov til å ringe til, og én for foreldre. Den fungerer som en slags ventil, som kan hjelpe desperate foreldre med å ikke miste hodet i møte med barn som synes det er vanskelig å gå på skolen.

Skolevegring – eller ufrivillig skolefravær som det nå gjerne kalles – har de siste årene seilt opp som en av de store bekymringene til lærere og rektorer rundt om i landet.

Lørdag skrev Klassekampen om at det over hele landet legges ned tiltak for å hjelpe skolevegrere

. Mange kommuner kvitter seg med miljølærere og andre støttefunksjoner i skolen, for å få stramme budsjetter til å gå opp.

Forskningen til Marie-Lisbet Amundsen ved Universitetet i Sørøst-Norge viser at 40 prosent av de som sliter med skolevegring, begynner å falle av skolen allerede før de er ti år gamle. For guttene er dette tallet 50 prosent.

– Jeg møter barn og unge som er utrygge og engstelige, forteller Nina Dalby.

En kontaktlærer kan ikke ta vare på alle som trenger det lille ekstra.

Nina tar den viktige telefonen

Emma Tollersrud

Hvordan skal det gå med barn med skole­ve­gring hvis sånne som Lene kuttes?

God morgen! Lene Solvang-­Dragland setter seg ned på huk og hilser på en jente med stor, rosa sekk på ryggen. Tilbake får hun en klem og et tannløst smil.

– Det er ingen andre her ennå. Vil du finne på noe med meg?

Hver morgen kommer Lene Solvang-Dragland hit til Stabekk barneskole i Bærum, tar på seg en gul vest og går ut i skolegården for å ta imot alle elevene på skolen. Hver eneste av dem får et hei. Men noen trenger mer enn det: en voksen hånd som leder dem til klasserommet, en egen avtale om å møtes på et rom inne. Her på Stabekk skole, som i resten av landet, er det barn som sliter med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær, som det nå gjerne kalles. For dem er velkomsten på skolen ekstra viktig.

Sakte gir morgenkulda slipp, og elevene fyller skolegården. Når det nærmer seg ringetid, stiller barna seg opp på rekke foran klasserommene for å bli tatt imot av læreren. En liten gutt er en av de siste som kommer inn i skolegården. Han klamrer seg fast i pappas hånd. Den andre hånda tar Lene Solvang-Dragland, og så går de sammen gjennom skolegården, helt til gutten gir slipp på pappa. Miljølærer Solvang-Dragland leier gutten fram til læreren, som tar over hånda.

Snart kan det bli slutt på at Lene Solvang-Dragland står her i skolegården og tar imot barna om morgenen. I forrige uke ble det foreslått dramatiske kutt i skolebudsjettene i Bærum kommune. Det første som da kan ryke, er miljølærere.

På Byskogen skole i Tønsberg blir halvparten av barnas skoletimer satt av til lek

Vi snakker om familier som står midt i en livskrise

Hvem skal ta i mot barna nå?

Siv Johanne Seglem

Linn Herning hevder politikken mister legitimitet hvis man alltid snakker på vegne av andre.  

– Jeg er litt skjelven i dag. Jeg ble helt satt ut, sier Linn Herning.

Hun har akkurat kommet seg hjem igjen til Oslo etter at hun brått ble sittende fast i Valencia. Der var hun på venninnetur, og en av venninnene tråkket på noe under vann og skar opp foten fælt. Etter en blodig redningsaksjon og noen kaotiske dager med sykehus og forsikringsselskap fikk Herning venninna tilbake til Oslo kvelden i forveien. Også for Herning ble det en påkjenning. Hun har gjennom livet tilbrakt mer tid på sykehus enn de fleste av oss og har fått et anstrengt forhold til de hvite korridorene.

Linn Herning var litt usikker på om hun skulle ta den turen til Valencia i det hele tatt. Hun dro nemlig den samme dagen som det regjeringsoppnevnte avkommersialiseringsutvalget – hvor hun selv har vært medlem – leverte sin utredning til digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap).

– Vi er en venninnegjeng som drar på tur sammen hvert år. Den gamle russebilgjengen min. Og vi hadde bestilt billetter for kjempelenge siden, forklarer Herning.

Line Madsen Simenstad

Artikler

Eirik Juel måtte rømme fra Mandal for å finne seg selv. Nå er han tilbake for å kle byen i regnbuefarger.

For tre år siden ble det innført en kvalitetskontroll av psykologers arbeid i barnefordelingssaker. Det har ikke hjulpet, mener advokater.

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

– Som Harry Potters magiske tryllestav

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Cowboy Arvid Mæland samler på kuraser.

Cathrine Dokken Belsheim trodde hun skulle forbli i A4-tralten. Så vant hun «Bakemesterskapet».

Papparevolusjonen

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Nina Stokke skulle gjerne gått i 8. mars-tog i morgen, men noen må ta imot koret.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

På med klovnenesa

Kryptoklanen

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

«Skifluenser» Nils Hovelsrud liker best bøker som ikke er språkvaska.

– Nå er vi fri

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skolevegrere faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasserommet.

Hvordan skal det gå med barn med skolevegring hvis sånne som Lene kuttes?

Velferdsprovokatør

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormaktspolitikk.

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Nyliberalisme på speed, mener Evgeny Morozov, er det kunstig intelligens vil gi oss.

Å snu en supertanker

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstreside.

Algen lurv kveler livet i Oslofjorden. Nå kan utslipp fra en norsk våpenprodusent torpedere innsatsen mot veksten.

Hva er greia med de oransje brillene til Erling Braut Haaland?

Eirik Juel måtte rømme fra Mandal for å finne seg selv. Nå er han tilbake for å kle byen i regnbue­farger.

For tre år siden ble det innført en kvali­tets­kon­troll av psyko­logers arbeid i barne­for­de­lings­saker. Det har ikke hjulpet, mener advokater.

Psykologer er uenige om å bruke tester i barne­for­de­lings­saker

– Som Harry Potters magiske tryllestav

Kan en test med blekk­flek­ker si noe om foreldre­evnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barne­for­de­lings­saker.

Cowboy Arvid Mæland samler på kuraser.

Cathrine Dokken Belsheim trodde hun skulle forbli i A4-tralten. Så vant hun «Bake­mes­ter­ska­pet».

Pappare­vo­lu­sjonen

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerne­fors­ker Haroon Popal drømme­kar­riere.

Nina Stokke skulle gjerne gått i 8. mars-tog i morgen, men noen må ta imot koret.

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

På med k­lov­nenesa

Krypto­kla­nen

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

«Skiflu­en­ser» Nils Hovelsrud liker best bøker som ikke er språkvaska.

– Nå er vi fri

Dattera til Marianne sliter med skole­ve­gring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skoleve­gre­re faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasse­rom­met.

Hvordan skal det gå med barn med skole­ve­gring hvis sånne som Lene kuttes?

Velferds­provokatør

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormakts­po­li­tikk.

«Mans­pla­i­ning»-for­fat­teren Rebecca Solnit: Den gamle venstre­sida er død

Nyli­be­ra­lisme på speed, mener Evgeny Morozov, er det kunstig intel­ligens vil gi oss.

Å snu en su­per­tanker

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstre­side.

Algen lurv kveler livet i Oslo­fjor­den. Nå kan utslipp fra en norsk våpen­pro­dusent torpedere innsatsen mot veksten.

Hva er greia med de oransje brillene til Erling Braut Haaland?

Eirik Juel måtte rømme fra Mandal for å finne seg selv. Nå er han tilbake for å kle byen i regnbuefarger.

For tre år siden ble det innført en kvalitetskontroll av psykologers arbeid i barnefordelingssaker. Det har ikke hjulpet, mener advokater.

Psykologer er uenige om å bruke tester i barnefordelingssaker

Kan en test med blekkflekker si noe om foreldreevnen din? En hundre år gammel, omstridt metode brukes fortsatt i norske barnefordelingssaker.

Cathrine Dokken Belsheim trodde hun skulle forbli i A4-tralten. Så vant hun «Bakemesterskapet».

Papparevolusjonen

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

På med klovnenesa

Kryptoklanen

«Skifluenser» Nils Hovelsrud liker best bøker som ikke er språkvaska.

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skolevegrere faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasserommet.

Hvordan skal det gå med barn med skolevegring hvis sånne som Lene kuttes?

Velferdsprovokatør

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormaktspolitikk.

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Nyliberalisme på speed, mener Evgeny Morozov, er det kunstig intelligens vil gi oss.

Å snu en supertanker

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstreside.

Algen lurv kveler livet i Oslofjorden. Nå kan utslipp fra en norsk våpenprodusent torpedere innsatsen mot veksten.