Line Madsen Simenstad

Frida Holsten Gullestad

#fff

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Jeg skal ha seks måneders perm, sier Kevin Hovdahl Holmli (33) med lille Ludvik (ti måneder) på fanget.

Såpass ja, nikker de eldre karene rundt bordet.

Vi er i kirkestua på Inderøy, en halvøy innerst i Trondheimsfjorden. Her samles en gruppe menn annenhver tirsdag for å drikke kaffe, spise vafler og snakke om løst og fast. Kaillkaffe, kaller de det. Kaillkaffe ble startet for noen år siden for at pappaer i perm skulle ha en møteplass, men nå er tilbudet åpnet opp for menn i alle aldre. En av mennene betegner det som «medisin for sjela».

Kevin Hovdahl Holmli jobber som finansrådgiver i bank, men nå går altså dagene med til å være sammen med Ludvik. Da han ble far for første gang for ti år siden, tok han langt mindre perm, og han merker forskjellen.

– Man får et helt annet forhold til barna når man får være lenge hjemme med dem. Alle de signalene som barnet sender ut, oppfatter man mye lettere, sier Holmli.

Norske fedre tilbringer i snitt mer enn fem timer med sine barn hver dag. Det er en selvfølge at menn er med på fødselen, og de har hatt rett til pappaperm siden 1993. Det er en stund siden, men likevel et veldig kort kapittel i menneskenes lange historie.

At fedre tar del i omsorgen av sine barn, helt fra de er nyfødte, er en av de største samfunnsomveltningene i vår tid, mener den bokaktuelle danske psykologen og mannsforskeren Svend Aage Madsen. I den moderne farsrollen finner Madsen svaret på både menns helseproblemer, nøkkelen til frigjøring og motgifta til den kjønnskonservative bølgen blant unge menn.

Da Svend Aage Madsen studerte psykologi i Danmark på 1970-tallet, kom han over én eneste fagartikkel som tok for seg fedre. Den het «Når far er borte» og handlet om norske fiskere, som dro til sjøs og var borte fra sine koner og barn i månedsvis. I psykologistudiet var faren på sitt beste fraværende, på sitt verste et problem.

Aldri noensinne noe sted har menn hatt noe med spedbarn å gjøre

Papparevolusjonen

Mari Brenna Vollan

Christopher Olssøn

(foto)

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

I ti år har Haroon Popal jobbet mot ett mål: en forskerkarriere innen nevropsykologi. For noen uker siden gikk drømmen i tusen knas.

– Forskerkarrieren min er over, sier Popal på telefon fra Maryland i USA.

I slutten av februar ble han gjort oppmerksom på at stipendet som betaler lønna hans, skal avvikles ved utgangen av året. Stipendet deles ut til unge forskere fra marginaliserte bakgrunner og er dermed blitt et bytte for Trump-administrasjonen, som nå avskaffer alt som er av mangfolds- og integreringstiltak i offentlig sektor.

Men det er ikke bare stipendet til Popal som henger i en tynn tråd. Presidenten har nemlig vedtatt et kutt på fire milliarder dollar i National Institutes of Health (NIH), som er verdens største offentlige kilde til finansiering av medisinsk forskning. Nå vurderer domstolene om kuttet er lovlig.

– Hvis det går gjennom, vil det gå direkte ut over laboratoriet hvor jeg jobber, sier Popal, som forsker på hjernens utvikling hos mennesker med autisme.

– Det har vært noen veldig destruktive uker.

Nå ser Popal etter jobber utenfor akademia og vurderer også å flytte til Canada, hvor han har familie.

Det er bare to og en halv måned siden Donald Trump tok over som president i USA, men allerede har han rukket å innføre svært mange tiltak som til sammen rister amerikansk akademia i grunnvollene. Angrepet skjer på to fronter. For det første strupes statlig finansiering, blant annet gjennom kutt i stipender og NIH. I tillegg innskrenkes den akademiske friheten.

Fyrtårn for fall

– Du sitter i 8. mars-komiteen i Sandnes. Hva er planen for morgendagen?

– Jeg skal være med på 8. mars arrangementet i Sandnes. Der skal Ingrid Fiskaa fra SV snakke om sykelønn og kvinner i arbeidslivet, og Margareth Rønningen fra Utdanningsforbundet skal snakke om pensjon. Etter det skal jeg dra til Ogna Scene. Der er det også arrangement med taler, appeller og strikking.

– Nei, men det er lagt opp sånn at du rekker å gå i toget i Stavanger og ta det ordinære toget tilbake til Sandnes til arrangementet her. Men jeg tror ikke jeg rekker det. Jeg skal ta imot koret som skal synge på vårt arrangement. Hvis ikke hadde jeg gladelig gått.

– Hvilken sak er viktigst for deg i år?

– Sykelønn, men også «frivillig» deltid. Vi ser at det er rekrutteringsproblemer over hele fjøla, og vi må legge til rette for at man skal kunne stå i 100 prosent jobb og at familielivet likevel blir ivaretatt.

– Vi lever i veldig spesielle tider. Gjør det 8. mars ekstra viktig?

Hvis du ikke har et sted å bo, er det vanskelig å komme noen vei.

Klar for kamp

Anniken C. Mohr

#000

Jon Elster har vært på en livslang akademisk reise. Som 85-åring har filosofen endelig landet.

En anekdote: En gang for noen år siden holdt Jon Elster et foredrag på Økonomisk institutt på Blindern. Der la han ut om alt som er galt med faget sosialøkonomi, at det er bygget på «postulater som ikke lar seg forsvare». Etterpå kom en av de ansatte på instituttet bort til ham og spurte: Mener du at jeg har kastet bort mitt liv på dette? Ja, svarte Jon Elster da.

Han forteller anekdoten med et snev av skam.

Men sånn er han, og sånn har han vært siden omtrent 1980, anslår han selv. Ærlig.

– Det er mulig jeg ikke vet om det. Det kan tenkes at noen unngår meg litt, fordi jeg er sånn.

Vi er hjemme hos Jon Elster på Abbediengen på Oslos vestkant, i et hus så fylt til randen av bøker at det ikke kan være mulig å få plass til flere. Men ifølge samboer Hilde Sejersted kommer det inn nye bøker hver dag.

De sitter i hver sin lenestol i stua. Bak dem står to ergometersykler, som de tar i bruk når de ser på TV. Jon Elster er en ivrig syklist og har klart seg et helt liv uten bilsertifikat.

Kanskje jeg burde stemme Venstre, for jeg mener jo at vi burde bli medlem av EU

Hjemme igjen

– Februar er karneval­måned. Hvilke kostymer er mest populære i kostymebutikken din, Festmagasinet Standard?

– Dyrekostymer og superhelter er mest populære. Det har holdt seg stabilt de siste årene.

– I Norge er karneval mest for barn i barnehage, det er ikke så vanlig for voksne. Men lenger sørover er det mer. Du skal ikke lenger enn til Danmark før karneval er stort.

– Ja, det liker jeg. Jeg synes det er gøy med temafester. 1980-tallet er morsomt.

– Der har du en særpreget stil, som jeg ikke synes vi har lenger. På temafest er det ikke alle som har hår lenger – jeg er jo snart 65 år, hehe – så da kan man bare slenge på en hockeyparykk, så blir det ganske morsomt. Gjerne også en sånn liten bart fra tidlig 80-tall. Da trenger du ikke så mye klær. Det holder med en T-skjorte og en olabukse.

– Hvorfor driver vi mennesker og kler oss ut, tror du?

På med ­klovnenesa

og Christopher Olssøn

Kryptoklanen 

Fem menn går gjennom Oslos gater. De bærer på et banner, en Ikea-bag med ledninger, en pappeske og en stor drøm.

Stemningen er god. De har gledet seg i månedsvis. Svein Ølnes, en blid forsker og fruktbonde fra Sogndal, forteller at flere enn 100 stykker har meldt seg på til kveldens møte.

– Flere enn jeg hadde trodd. Dette er veldig spennende, sier han.

Denne kvelden er det stiftelsesmøte for Bitcoinpolitisk Institutt Norge, og hvis alt går etter planen, skal Ølnes velges til styreleder. Det er første gang norske 

slår seg sammen og danner en forening, og tidspunktet er langt fra tilfeldig.

– Vi har et kjønnsproblem da, sier Ølnes på vei inn i møtelokalet.

Der åpner han pappeska han har båret på og tar ut en bunke med klistremerker med logoen til BPI – ferske fra trykkeriet. Andreas Harding, en rørlegger, podkaster og isbader som har fått en viss standing i miljøet, setter fram en eske med bitcoin-pins han har fått laget for anledningen. En fyr med fippskjegg har med seg en bunke av boka «The Bitcoin Standard» – som vi blir fortalt er en slags bibel for bevegelsen.

– Bitcoin forandret livet mitt, sier han.

– Før var jeg sosialist. Nå har jeg trua på markedene.

Flere av dem vi møter, forteller om livsendrende opplevelser, både på det politiske og personlige plan.

Bitcoin er det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen, og det siste jeg tenker på før jeg sovner

Kryptoklanen

Line Ørnes Søndergaard

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

Det var morgen. Sju år gamle Khaled Jaber og mora Amal Khawaja hadde akkurat våknet i senga de delte. Sola skinte, men oktoberlufta hadde fått et stikk av kulde. Utenfor soverommet hørte de Amals foreldre planlegge hva de skulle kjøpe på markedet og lage til lunsj. Så gikk Khaled og Amal på badet, de fant fram Khaleds svarte tannbørste, og han pusset tennene sine. Det var en vanlig morgen – og samtidig ikke: Ti dager tidligere hadde Israel begynt å bombe Gaza, og i all hast hadde Amal og Khaled måttet forlate leiligheten sin i Gaza by og søke tilflukt i storfamiliens hus i Rafah, lenger sør.

Khaled ville gå opp i andre etasje og leke med kusina si, men Amal sa nei, hun ville ikke at han skulle gå noe sted nå. Så fort tannpussen var overstått, gikk Khaled likevel mot trappene. Amal skulle til å stoppe ham, men så hørtes et enormt drønn, alt gikk i svart, og plutselig lå Amal begravet under bygningsmasser.

Hun klarte å kare seg ut og så at huset var bombet i stykker. Så husker hun bare bruddstykker: Blodet rant, noen ville ha henne inn i en ambulanse, hun spurte hvor Khaled var, og noen sa at han allerede var på sykehuset.

Men Khaled var ikke å finne på sykehuset. Amal dro tilbake til det utbombede huset hvor naboer gravde etter overlevende. Én etter én ble Amals døde familiemedlemmer løftet ut og pakket inn i hvitt stoff: faren, broren, niesene, svigersøsteren, onkelen, tanta, fetteren, kusinene. Men Khaled fant de ikke.

Det ble natt, redningsmannskapene dro, men Amal fortsatte å grave og grave og rope etter Khaled. Hun var overbevist om at han var i live der nede under bygningsmassene, selv om naboer fortalte henne at han nok var død. Dagen etter fant de ham, sammen med Amals svigersøster, som også var død. Det eneste som gir Amal trøst nå, er at han var sammen med tanta si da han døde.

Men hva tenkte han? Det lurer Amal på. For Khaled visste ingenting om Hamas og Israel.

Det har gått 14 måneder når vi møter Amal Khawaja (37) hjemme i den lille hybelen hennes i kjelleren av en enebolig på Holtet i Oslo. Hun lager salviete mens hun sender lydmeldinger til søstera i Gaza.

– Familien min har det veldig vanskelig nå. De har ikke mat. De har ikke klær til vinteren. Jeg prøver å sende penger, men det er så vanskelig. Gebyrene er veldig høye, forteller hun.

Jeg spiser bare ett måltid om dagen, slik som familien min i Gaza

Han ble bare sju

– Jeg har akkurat vært på Frognerseteren og prøvd, men det var steinhardt. Jeg hadde gledet meg til å gå opp til Ullevålseter. Nå trenger vi nysnø og ny prepperunde. Har du marka-appen?

– Den må du laste ned. Der kan du se live hvordan preppemaskinene beveger seg rundt i marka.

– Nå sitter jeg og fordyper meg i en av avisene jeg alltid har med meg. Noen lurer på hvorfor jeg alltid har med meg aviser. Jeg leser dem faktisk. Da vi gikk på ski i oppveksten, puttet fatteren avispapir i skoene mine. Det er en genial måte å holde seg varm og tørr på. Avispapiret trekker til seg svetten. Så hvis jeg finner en side i Klassekampen som jeg ikke liker, legger jeg den i skoa. Et lite tips.

– Min behovspyramide på vinteren heter sove, spise og gå på ski. Der er jeg. Jeg har funnet noe å fylle livet med.

I løypa forsvant ensomheten

og Anniken C.Mohr

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

Natt til søndag i forrige uke var det ingen i familien Aldwiri som sov. De satt hjemme i stua i Mysen i Indre Østfold og fulgte med på tv-nyhetene fra Damaskus, hvor uvirkelige scener utspilte seg. Etter en lynoffensiv gjennom Aleppo, Homs og flere andre byer, klarte opprørere å ta kontrollen over den syriske hovedstaden og drive president Bashar al-Assad ut av landet. Den samme presidenten drev for tolv år siden Nour Nasif, Muhammed Aldwiri og barna på flukt fra Syria.

– Det er en helt ubeskrivelig følelse å se regimet falle, sier Nour Nasif når Klassekampen kommer på besøk noen dager etter at Assad forlot landet.

Fortsatt går dagene med til å se nyheter på den store tv-skjermen som dekker den ene stueveggen, og å snakke med familiemedlemmer på telefon. Nå har de også begynt å gjøre noe de aldri før har gjort etter at de forlot Syria – å se på mulighetene til å reise til Damaskus.

Nour Nasif ler litt når hun forteller om det.

– Det første vi gjorde da Assad forlot landet, var å se på flybilletter.

Men hun vet egentlig at det er for tidlig å pakke kofferten.

– Det er ingenting som fungerer der nå, flyplasser og alt er kaotisk. Vi må vente til det er trygt.

Et lite håp har likevel begynt å vokse: Kanskje rekker de å besøke Muhammed Aldwiris 93 år gamle mor før hun dør.

Vi har venner som plutselig forsvant. Nå håper vi at de skal dukke opp

– Nå er vi fri

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

– Nærværsteamet betydde mye for Tuva, forteller Marianne Oddvarsdatter Karlsen.

Dattera Tuva har slitt med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær som det nå gjerne kalles – siden hun gikk i sjette klasse. Denne høsten skulle hun ha begynt på videregående, men det har hun ikke klart.

De siste årene har Tuva fått hjelp av Larvik kommunes nærværsteam, en gruppe bestående av fire miljøarbeidere og to årsverk fra PP-tjenesten. Moren forteller om hvordan de arbeidet for å hjelpe dattera tilbake til skolen.

– I en periode kom det en hjem til oss og hentet Tuva om morgenen. De tok det steg for steg. Først gikk de halvveis til skolen og så tilbake igjen. Dagen etter gikk de til skolen bare for å se på den og gå hjem igjen.

I januar besluttet Larvik kommune å legge ned nærværsteamet. Budsjettet strakk ikke til.

I Lørenskog har lærerne funnet en metode som hjelper barna tilbake til klasserommet.

For Tuva begynte problemene i femte klasse. Hun ble mobbet og slet sosialt. Utover i sjette klasse ble det bare verre, og i sjuende klasse kom hun seg ikke på skolen i det hele tatt.

– Det er en veldig vanskelig situasjon å være i som mor. Du føler deg totalt maktesløs. Det å gå og se at jenta di får det verre og verre, sier Karlsen.

Jo lengre ­barnet er ­borte, jo ­vanskeligere er det å komme tilbake.

Fortviler over tapt tjeneste

Nina Dalbys arbeidsdag starter hjemme i hennes eget kjøkken klokka sju om morgenen. Da kommer de første telefonoppringningene eller SMS-ene fra fortvilte foreldre, som skjønner at det blir vanskelig å få barnet sitt av gårde til skolen denne dagen.

– Vi veileder foreldrene i de vanskelige situasjonene, forteller Dalby.

Hun er koordinator for fraværsteamet i Lørenskog kommune, en unik kommunal instans som jobber med å forebygge ufrivillig skolefravær og hjelpe elever tilbake til klasserommet.

Dalby har to telefoner: én privat, som også noen ungdommer får lov til å ringe til, og én for foreldre. Den fungerer som en slags ventil, som kan hjelpe desperate foreldre med å ikke miste hodet i møte med barn som synes det er vanskelig å gå på skolen.

Skolevegring – eller ufrivillig skolefravær som det nå gjerne kalles – har de siste årene seilt opp som en av de store bekymringene til lærere og rektorer rundt om i landet.

Lørdag skrev Klassekampen om at det over hele landet legges ned tiltak for å hjelpe skolevegrere

. Mange kommuner kvitter seg med miljølærere og andre støttefunksjoner i skolen, for å få stramme budsjetter til å gå opp.

Forskningen til Marie-Lisbet Amundsen ved Universitetet i Sørøst-Norge viser at 40 prosent av de som sliter med skolevegring, begynner å falle av skolen allerede før de er ti år gamle. For guttene er dette tallet 50 prosent.

– Jeg møter barn og unge som er utrygge og engstelige, forteller Nina Dalby.

En kontaktlærer kan ikke ta vare på alle som trenger det lille ekstra.

Nina tar den viktige telefonen

Emma Tollersrud

Hvordan skal det gå med barn med skole­ve­gring hvis sånne som Lene kuttes?

God morgen! Lene Solvang-­Dragland setter seg ned på huk og hilser på en jente med stor, rosa sekk på ryggen. Tilbake får hun en klem og et tannløst smil.

– Det er ingen andre her ennå. Vil du finne på noe med meg?

Hver morgen kommer Lene Solvang-Dragland hit til Stabekk barneskole i Bærum, tar på seg en gul vest og går ut i skolegården for å ta imot alle elevene på skolen. Hver eneste av dem får et hei. Men noen trenger mer enn det: en voksen hånd som leder dem til klasserommet, en egen avtale om å møtes på et rom inne. Her på Stabekk skole, som i resten av landet, er det barn som sliter med skolevegring – eller ufrivillig skolefravær, som det nå gjerne kalles. For dem er velkomsten på skolen ekstra viktig.

Sakte gir morgenkulda slipp, og elevene fyller skolegården. Når det nærmer seg ringetid, stiller barna seg opp på rekke foran klasserommene for å bli tatt imot av læreren. En liten gutt er en av de siste som kommer inn i skolegården. Han klamrer seg fast i pappas hånd. Den andre hånda tar Lene Solvang-Dragland, og så går de sammen gjennom skolegården, helt til gutten gir slipp på pappa. Miljølærer Solvang-Dragland leier gutten fram til læreren, som tar over hånda.

Snart kan det bli slutt på at Lene Solvang-Dragland står her i skolegården og tar imot barna om morgenen. I forrige uke ble det foreslått dramatiske kutt i skolebudsjettene i Bærum kommune. Det første som da kan ryke, er miljølærere.

På Byskogen skole i Tønsberg blir halvparten av barnas skoletimer satt av til lek

Vi snakker om familier som står midt i en livskrise

Hvem skal ta i mot barna nå?

Siv Johanne Seglem

Linn Herning hevder politikken mister legitimitet hvis man alltid snakker på vegne av andre.  

– Jeg er litt skjelven i dag. Jeg ble helt satt ut, sier Linn Herning.

Hun har akkurat kommet seg hjem igjen til Oslo etter at hun brått ble sittende fast i Valencia. Der var hun på venninnetur, og en av venninnene tråkket på noe under vann og skar opp foten fælt. Etter en blodig redningsaksjon og noen kaotiske dager med sykehus og forsikringsselskap fikk Herning venninna tilbake til Oslo kvelden i forveien. Også for Herning ble det en påkjenning. Hun har gjennom livet tilbrakt mer tid på sykehus enn de fleste av oss og har fått et anstrengt forhold til de hvite korridorene.

Linn Herning var litt usikker på om hun skulle ta den turen til Valencia i det hele tatt. Hun dro nemlig den samme dagen som det regjeringsoppnevnte avkommersialiseringsutvalget – hvor hun selv har vært medlem – leverte sin utredning til digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap).

– Vi er en venninnegjeng som drar på tur sammen hvert år. Den gamle russebilgjengen min. Og vi hadde bestilt billetter for kjempelenge siden, forklarer Herning.

På en mellomlanding fikk hun med seg pressekonferansen.

Vi er hjemme i stua til Linn Herning i en leilighet på Kampen i Oslo. En enorm klatreplante brer seg utover den ene veggen. De andre er dekket av bokhyller: skjønnlitteratur, politikk og historie, men også og sy- og strikkebøker. På to hyller står rader av pumps med høye, syltynne hæler.

– Jeg er veldig opptatt av sko. Og liker å pynte meg, sier Herning og ler.

– Men med små ting. Neglelakk, øredobber og sko.

Legene prøvde alt mulig. Jeg gikk på cellegift og mistet alt håret

Velferds­provokatør

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormaktspolitikk.

På en balkong over hovedinngangen til Gravkirken i Jerusalem står en enkel stige i tre. Den ser ut som noe en håndverker har satt fra seg, noe midlertidig som skal fjernes i løpet av dagen. Men stigen har stått der siden en gang tidlig på 1700-tallet.

Gravkirken tilhører nemlig seks ulike kirkesamfunn, som gjennom århundrene har ligget i konstant konflikt med hverandre over forvaltningen av helligdommene i byen. På et tidspunkt ble det bestemt at ingenting kan endres i Gravkirken uten at de seks kirkesamfunnene er enige om endringen. Og stigen har blitt et slags forhandlingskort for en av partene – den armensk-ortodokse kirka – som bruker den for å holde på kontrollen på sine områder inni Gravkirken.

Den uflyttelige stigen har blitt et symbol på splittelsen blant de kristne i Jerusalem, men er også et lite bilde på de fastlåste konfliktene som spinner rundt nettopp denne byen, som i århundrer har vært åsted for religiøse spenninger, invasjoner og stormaktspolitikk.

– Det går ikke an å forstå det som nå skjer i dette området uten å forstå historien, sier Trond Bakkevig.

Han er mangeårig prest i Den norske kirke og har lenge jobbet med å tilrettelegge for fredssamtaler i Israel og Palestina, etter at han ble sendt til Jerusalem på oppdrag for Utenriksdepartementet for første gang i 1995. Han har også vært personlig rådgiver for Ap-utenriksministrene Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg.

Nå har Bakkevig skrevet bok om Jerusalems historie, med særlig vekt på de kristne palestinerne. Boka «Jerusalem – kirkehistorie og politikk» er utgitt på Cappelen Damm og kommer i butikkhyllene torsdag neste uke.

– Jeg vil synliggjøre den palestinske virkeligheten og at kirka har en historie i Palestina helt fra Jesu tid. De kristne har alltid vært der og tatt vare på helligdommene. De har sin hverdag sammen med muslimene, forteller Bakkevig.

Trond Bakkevig var 16 år første gang han besøkte Jerusalem. Dette var i 1964, og Bakkevig bodde i Amman i Jordan, hvor faren hans jobbet med å bygge kraftverk. Der gikk han i klasse med palestinere fra familier som hadde flyktet fra landsbyene sine under krigen i 1948, og gjennom dem fikk han høre andre fortellinger om Palestina enn det som ble presentert i norske aviser. Siden den gang har Midtøsten – og særlig Jerusalem – vært en del av Trond Bakkevigs liv.

Jerusalem ligger utenfor alle handelsrutene, og hadde knapt nok noen militær betydning

Stridens kjerne

Øivind Hovland

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Midt ute i ørkenen i Nevada ligger et svært militæranlegg. Siden 1950-tallet har det blitt brukt til å teste amerikanske atomvåpen. Da aktiviteten var på sitt høyeste, kunne de illevarslende soppformede skyene på himmelen sees av folk i bygatene i Las Vegas og i en radius på 16 mil rundt anlegget. Testsenteret raserte naturen, og prøvesprengingene ga en økning i krefttilfeller i omkringliggende områder.

Nevada Test Site er imidlertid ikke bare et sted for utprøving av våpenarsenalet til verdens militære supermakt, men det ble også et sted for utprøving av våpenarsenalet til en generasjon freds- og miljøaktivister. Blant disse er forfatteren Rebecca Solnit, som kom til protestleiren ved testsenteret første gang i 1988, og som i årene som fulgte, tilbrakte endeløse timer i den glovarme ørkenen i et forsøk på å få stanset prøvesprengingene og stengt testsenteret. Aktivistene fikk ikke den seieren de håpet på, selv om prøvesprengingene etter hvert ble mer begrenset i omfang.

Seinere skulle Solnit finne ut at protestleiren i Nevada-ørkenen var direkte inspirasjon for kjernekraftaktivister i Kasakhstan, som faktisk lyktes med å få stengt Sovjetunionens viktigste testanlegg for atomvåpen. Oppdagelsen av disse hendelsene på den andre sida av kloden ble avgjørende for Solnit.

– De uforutsette konsekvensene av våre handlinger gjorde stort inntrykk på meg, forteller hun på videolink fra hjemmet sitt i San Francisco.

For hva er egentlig en politisk seier, og når kan man avgjøre om en kamp er tapt eller vunnet? Dette er spørsmål som opptar Rebecca Solnit.

Når Klassekampen snakker med henne, har Solnit nettopp kommet tilbake fra en morgentur langs kysten utenfor San Francisco. På denne tida av året ser hun ofte røyken fra skogbranner når hun er ute og går. I år har skogbrannsesongen i California startet uvanlig tidlig, og brannene er uvanlig kraftige: Ved utgangen av juni var allerede 364 kvadratkilometer skog svidd av. Samtidig skyller hetebølgene inn over Sør-Europa, Midtøsten og India. Klimaendringene er her, men Rebecca Solnit advarer sterkt mot å tro at det er for seint å snu kursen.

– Det er mange fæle nyheter om jordas tilstand, men jeg synes det er veldig spennende at vi er midt i en fornybarrevolusjon, som skjer raskere enn noen spådommer fra fem eller ti år tilbake, sier Solnit.

Opplevelsene fra Nevada-ørkenen på slutten av 1980-tallet lærte Solnit at handlinger kan ha konsekvenser langt utover det vi kan forestille oss, og det har gitt henne en tro på at aktivisme funker. Sentralt i Solnits bøker er den sterke troa på at historiene vi forteller hverandre, betyr noe, og derfor er det viktig hvem som snakker, og hvem som blir lyttet til. Ideer som opererer i ytterkantene, kan bli dominerende tankesett i et samfunn.

Jeg har flere ganger hørt yngre folk si ting som at ‘feminismen har ikke oppnådd noe’, og det får hodet mitt til å eksplodere

Et radikalt håp

Nyliberalisme på speed, mener Evgeny Morozov, er det kunstig intelligens vil gi oss.

Hvordan få osten til å sitte godt fast på pizzaen? Bruk lim! Det var et av de kulinariske rådene som dukket opp på Google nylig. Et annet råd var å spise én stein om dagen. Det hadde nemlig noen geologer anbefalt, ifølge Google, som dessuten også gjerne ville tilby en oppskrift på en 

Dette er noen av de mer absurde feilene som dukket opp da Google i mai begynte å ta i bruk kunstig intelligens i søkemotoren sin. Dataene som Google bruker til å trene sin kunstige intelligens, kommer nemlig blant annet fra Reddit, hvor brukere tuller med bensinsaus og steinspising.

– Dette er definisjonen på idiotstyre. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg bare gjort det forbudt.

Han har fått tilnavnet «Techs mørke profet», men han er ingen luditt, Evgeny Morozov. Tvert imot er han svært interessert i teknologi. Han skriver bøker og lager podkaster om det, men han vil at vi skal gå i en helt annen retning, vekk fra Silicon Valley og det han har døpt «digital nyliberalisme». Og det er derfor han er i Oslo denne dagen i juni. Her har han nemlig funnet et alternativ, inkarnert i en 100 år gammel tidligere hippie og AKP-er ved navn Warren Brodey. Det kommer vi tilbake til.

Evgeny Morozov er 40 år og opprinnelig fra Belarus, men har bodd det meste av sitt voksne liv i USA, Spania og nå i Italia. Han har en doktorgrad i vitenskapshistorie fra Harvard, skriver jevnlig for aviser som The New York Times og The Guardian og regnes som en av vår tids mest innflytelsesrike teknologitenkere. Han er en teoretiker som gjerne skriver lange essay om hvordan tenkere på venstresida har misforstått Karl Marx’ oppfatninger av føydalisme, men også en slagkraftig retoriker med onelinere som «kunstig intelligens er nyliberalismens kule venn». I bøkene «The Net Delusion» (2011) og «To Save Everything, Click Here» (2013) tar Morozov oppgjør med troa på at ny teknologi vil fremme demokrati og løse alle våre samfunnsproblemer.

I de seinere årene har Morozov blitt mer opptatt av jordsmonnet som teknologiene vokser ut av, nemlig vår nyliberale samtid, hvor profittmaksimering er det høyeste mål. Teknologien som oppstår under disse forutsetningene, kan ikke fikse de problemene som dette systemet skaper, hevder Morozov.

Med kunstig intelligens blir det hele satt på spissen, forklarer han, når vi møtes i restauranten på Oslo Plaza. Men først – han er tross alt akademiker – en liten begrepsavklaring:

I en verden hvor nyliberalismen dominerer, kan ikke generell kunstig intelligens bli noe annet enn en forsterker av dette systemet

Teknologiens mørke bakside

Den danske utdanningsministeren går løs på nasjonens skjermtid.

Jula 2020 satte Mattias Tesfaye seg ned med telefonen sin for å finne ut hvor mye tid han egentlig hadde brukt på sosiale medier i året som hadde gått. Svaret han fikk gjorde ham rasende. I stedet for være sammen med sønnene sine eller se på fotball hadde han tilbrakt time etter time på skrolling på Facebook og Twitter. Tesfaye, som på dette tidspunktet var Danmarks utlendings- og integreringsminister, bestemte seg for å ta affære og logge av sosiale medier.

Tre år seinere har Tesfaye blitt barne- og undervisningsminister, og nå er det tid for å gå løs på nasjonens skjermtid.

– Vi har undervurdert hvor skadelig det er for barn og unge å tilbringe så mange timer på skjermer hver dag, sier sosialdemokraten Tesfaye til Klassekampen på telefon fra København.

I desember i fjor ga Tesfaye en unnskyldning til Danmarks barn og ungdommer for at de har vært «forsøkskaniner» i et digitalt eksperiment. Samtidig varslet han at han ville ha mobiltelefonene ut av den danske skolen. Han ville ha mindre skjerm og mer penn og papir i undervisningen.

– Du har beskrevet dette som en kulturkamp mellom skolen og de store techselskapene. Hva mener du med det?

– Når vi leverer våre barn på skolen, har vi jo en forventning om at de trer inn i en kulturinstitusjon hvor vi med undervisning og god pedagogikk får videreført vår kulturhistorie til barna. Men med pc-er og mobiltelefoner har vi invitert de store techselskapene inn på skolen, og dette er bedrifter som har noen helt andre ambisjoner for barnas tidsbruk enn det skolen har. Kampen mellom skole og techselskaper er en kamp om barnas tid. Derfor er vi nødt til å snu skolen, og det gjør vi best ved å kaste ut techselskapene.

Parallelt med ubehaget over sin egen skjermtid hadde nemlig et annet ubehag ulmet hos Mattias Tesfaye helt siden barna hans begynte på skolen og fikk utdelt digitale læringsbrett i første klasse. Da han på tampen av 2022 ble utnevnt til barne- og undervisningsminister i Mette Fredriksens andre regjering, begynte Tesfaye å reise rundt på skoler i Danmark. Det han fant bekreftet ubehaget han hadde som far: skoler uten bøker, nedlagte skolebiblioteker, klasserom som åpne kontorlandskap der ukonsentrerte elever satt med hver sin pc og sjonglerte mellom ulike faner, frustrerte lærere som var prisgitt undervisningsopplegg utarbeidet av techselskaper. Den danske grunnskolen går for å være en av de mest digitale i Europa.

Tesfaye satte i gang det han beskriver som et detektivarbeid for å finne ut av hvordan skolen hadde endt opp slik. Det han fant ut, var at digitaliseringen ikke hadde kommet som et ønske fra lærere eller skoleledere, men fra politikerne i København. Så satte han seg fore å snu utviklingen.

Mobiltelefoner er som sigaretter og fastfood – det rammer underklassen hardest

Å snu en ­supertanker

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstreside.

Det føles uvirkelig å være her i Oslo, sier Naomi Klein. Den kanadiske forfatteren, journalisten og aktivisten ankom byen kvelden i forveien. Oslo viser seg fra sin aller beste side denne dagen. Sola skinner, trærne blomstrer, folk sykler, men for Klein er det noe som skurrer.

– Byen er så vakker og grønn. Folk kjører rundt i elbiler og tar offentlig transport. Men så mye av denne byens rikdom kommer fra fossilt brensel, og på dette tidspunktet i historien er det mordbrann å fortsette å åpne nye oljefelt, sier hun.

Denne uka var Klein i Oslo på Klassekampens invitasjon og holdt foredrag i storsalen på Chateau Neuf. Vi møtte henne før arrangementet for å snakke om hennes nye bok, «Dobbeltgjenger», som i disse dager kommer i norsk utgave.

Med sin kritikk av de multinasjonale selskapenes makt over politikken, nyliberalisme og økonomisk globalisering, har Naomi Klein i et kvart århundre vært en av de sentrale tenkerne på den internasjonale venstresida. Hun har også etablert seg som en viktig stemme i miljøbevegelsen og i den jødiske bevegelsen for Palestina.

Sist gang Klein var i Oslo, var i 2008, da den rødgrønne regjeringen satt ved makta. Da fikk hun inntrykk av at store endringer var på gang og at Norge var i ferd med å bevege seg vekk fra fossile brensler og bruke oljefondet til å investere i grønn energi.

– Jeg er sjokkert over å se at det har skjedd så lite på disse årene, sier Klein.

– Så jeg er veldig glad for å være tilbake i Norge, men jeg får også en følelse av kognitiv dissonans.

Det er på en måte passende, for Naomi Kleins nye bok handler jo nettopp om denne dobbeltheten ved vår moderne sivilisasjon. Solsida er den materielle velstanden, mens skyggesida er naturødeleggelsene og klimaendringene, slaveriet og kolonialismen.

Utgangspunktet for boka er noe litt mer kuriøst, nemlig at Naomi Klein har fått en dobbeltgjenger.

Vi har ikke klart å komme til kjernen av 1900-tallets største forbrytelse 

Den onde tvillingen

Ingrid Fadnes

foto

Algen lurv kveler livet i Oslofjorden. Nå kan utslipp fra en norsk våpenprodusent torpedere innsatsen mot veksten.

En liten bunt sukkertare strekker seg fra havbunnen og opp mot overflata. Den kjemper for livet. En slimete fiende bevæpnet med lange tråder nærmer seg sakte. De første trådene har alt klistret seg fast på taren og gitt den et blast, grønt slør. Den er i ferd med å kveles.

På Svestad brygge på Nesodden står Fredrik Myhre, dykker og en del av havteamet til Verdens naturfond (WWF), og titter på sukkertaren som er i ferd med å tape slaget.

Line Madsen Simenstad

Artikler

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Nina Stokke skulle gjerne gått i 8. mars-tog i morgen, men noen må ta imot koret.

Hjemme igjen

Butikksjef Jan Kingell tror vi trenger mer tull og tøys i disse mørke tider.

Kryptoklanen

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

I løypa forsvant ensomheten

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skolevegrere faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasserommet.

Hvem skal ta i mot barna nå?

Linn Herning hevder politikken mister legitimitet hvis man alltid snakker på vegne av andre.

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormaktspolitikk.

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Teknologiens mørke bakside

Den danske utdanningsministeren går løs på nasjonens skjermtid.

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstreside.

Algen lurv kveler livet i Oslofjorden. Nå kan utslipp fra en norsk våpenprodusent torpedere innsatsen mot veksten.

Kroppen er en klokke

Strikker selbuvotter til inntekt for Gaza: – Hvert eneste par hjelper et menneske

27 familiemedlemmer ble utslettet i Gaza: – Jeg kollapser hver dag

Skolenes nettbrett har ikke pornofilter: – Uakseptabelt, sier Une Bastholm (MDG).

Vil ha porno inn i skolen

Voldtektene blir flere og grovere. Har porno skylda?

For to år siden invaderte Russland Volodymyrs hjemland. Nå gror han norske røtter.

Fyller vi barnas timeplan med aktiviteter for å holde dem unna skjermen?

Ligger motgifta mot den kjønns­kon­ser­va­tive manns­bøl­gen i farsrollen?

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerne­fors­ker Haroon Popal drømme­kar­riere.

Nina Stokke skulle gjerne gått i 8. mars-tog i morgen, men noen må ta imot koret.

Hjemme igjen

Butikksjef Jan Kingell tror vi trenger mer tull og tøys i disse mørke tider.

Krypto­kla­nen

Khaled (7) hadde akkurat pusset tennene. Så smalt det.

I løypa forsvant ensomheten

Hjemme på Mysen er nytt håp tent. Rekker Ahmed (11) å møte bestemora i Syria før hun dør?

Dattera til Marianne sliter med skole­ve­gring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skoleve­gre­re faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasse­rom­met.

Hvem skal ta i mot barna nå?

Linn Herning hevder politikken mister legi­ti­mitet hvis man alltid snakker på vegne av andre.

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormakts­po­li­tikk.

«Mans­pla­i­ning»-for­fat­teren Rebecca Solnit: Den gamle venstre­sida er død

Tekno­lo­giens mørke bakside

Den danske utdan­nings­mi­nis­teren går løs på nasjonens skjermtid.

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstre­side.

Algen lurv kveler livet i Oslo­fjor­den. Nå kan utslipp fra en norsk våpen­pro­dusent torpedere innsatsen mot veksten.

Kroppen er en klokke

Strikker selbu­vot­ter til inntekt for Gaza: – Hvert eneste par hjelper et menneske

27 fami­lie­med­lemmer ble utslettet i Gaza: – Jeg kollapser hver dag

Skolenes nettbrett har ikke porno­fil­ter: – Uaksep­ta­belt, sier Une Bastholm (MDG).

Vil ha porno inn i skolen

Voldtek­tene blir flere og grovere. Har porno skylda?

For to år siden invaderte Russland Volodymyrs hjemland. Nå gror han norske røtter.

Fyller vi barnas timeplan med akti­vi­teter for å holde dem unna skjermen?

Ligger motgifta mot den kjønnskonservative mannsbølgen i farsrollen?

Et pennestrøk fra Trump knuser hjerneforsker Haroon Popal drømmekarriere.

Kryptoklanen

Dattera til Marianne sliter med skolevegring. Nå mister hun hjelpa fra kommunen.

Fire av ti skolevegrere faller fra før de er ti år gamle. I Lørenskog har Nina Dalby og kollegene funnet en metode som hjelper dem tilbake til klasserommet.

Linn Herning hevder politikken mister legitimitet hvis man alltid snakker på vegne av andre.

I århundrer har Jerusalem vært åsted for religiøse spenninger og stormaktspolitikk.

«Mansplaining»-forfatteren Rebecca Solnit: Den gamle venstresida er død

Teknologiens mørke bakside

Den danske utdanningsministeren går løs på nasjonens skjermtid.

Naomi Klein håper Palestina-aktivisme kan samle en splittet, global venstreside.

Algen lurv kveler livet i Oslofjorden. Nå kan utslipp fra en norsk våpenprodusent torpedere innsatsen mot veksten.

Strikker selbuvotter til inntekt for Gaza: – Hvert eneste par hjelper et menneske

27 familiemedlemmer ble utslettet i Gaza: – Jeg kollapser hver dag

Skolenes nettbrett har ikke pornofilter: – Uakseptabelt, sier Une Bastholm (MDG).

Voldtektene blir flere og grovere. Har porno skylda?

Fyller vi barnas timeplan med aktiviteter for å holde dem unna skjermen?