Det må bli verre før det kan bli bedre» var statsminister Jonas Gahr Støres siste budskap til det norske folk før Stortinget tok juleferie i forrige uke. Samme dag la Statistisk sentralbyrå fram tall som viste at norske familier i fjor opplevde enda et år med fallende realinntekt. Altså dårligere råd.
Det er lett å forstå om du ikke kom spesielt i julestemning av det budskapet. Mange vil vel mene at det er ille nok som det. Etter flere år med kraftige prisøkninger på nødvendige varer og en sentralbank som satte opp styringsrenta enda et brutalt hakk i desember, lever halvparten av befolkninga utenfor økonomisk trygghet.
Regjeringa skryter gjerne av strømstøtta, men har gjort lite for å endre på det underliggende problemet. Fordi prisen fastsettes på en europeisk børs, må norske familier i trekkfulle hus betale høye kontinentale strømpriser selv om vår vannkraft fortsatt er rimelig å produsere. Det er sluttsummen på strømregningen som teller og når den er mye høyere enn før, hjelper det ikke at milliarder er brukt på strømstøtte.
Enkelte ytelser har også blitt økt, men det virker ikke som regjeringa helt skjønner hvor lite mange av disse menneskene hadde å gå på fra før av, og at det bikker over fra vondt til verre når husleia, matprisene, drivstoff og strømmen blir markant dyrere samtidig.
For som en rekke rapporter har vist den siste tiden, så har økningene for mange vært for lite og for seint. Forbruksforskningsinstituttet Sifo viser i sin siste rapport fra august at de dårligst stilte har sakket enda mer akterut etter hvert som krisa har blitt mer og mer langvarig. De peker på tre grunner til dette: Tiltakene har ikke har truffet godt nok, de har ikke vært tilstrekkelige og de har kommet for seint.
Alle disse tre tingene kunne regjeringa gjort noe med, men de har valgt å holde igjen. Neste år blir det riktignok lavere pris for barnehage og SFO og noe økt minsteytelse for uføre og AAP-mottakere. Men dette skjer ikke før til høsten. Før den tid skal folk gjennom en tøff vinter med høye strømpriser og om et par uker treffer den siste renteøkninga nettbanken. De som sliter med sykdom, må betale for alle medisinene sine fram til de når egenandelsgrensa, som attpåtil økes til neste år. Dessverre har mange vært nødt til å ta i bruk kredittkortet for å få råd til jul, og regningene må betales. Det kan bli en tøff januar.
Det kan virke urettferdig, men man får ingen applaus for å gjøre litt når det fortsatt er så altfor lite, og det eneste folk opplever i sin egen hverdag er at det blir tyngre og tyngre å få hjulene til å gå rundt. Problemet med de siste årenes politikk er at regjeringa gang på gang har krysset fingrene og håpet på bedre tider, framfor å gjøre det som trengs for å sørge for bedre tider for folk flest.
Alle som har spilt fotball, vet at resultatet avhenger av både spill og motspill. Når bankene øker overskuddene sine med titalls milliarder på bekostning av kundene, den økonomiske eliten prøver å utpresse politikerne ved å true med å stikke til Sveits og prisene og rentene stiger til himmels, holder det ikke å si og gjøre det samme som før. Man må levere nye politiske løsninger på de nye problemene folk står i. Og når forskjellene vokser, må man gjøre enda mer for å snu utviklinga og få de ned.
Det er på tide å slutte å håpe på det beste, og heller ta tilbake kontrollen over samfunnsutviklinga slik at folk får det de ba om da venstresida gjorde et historisk godt valg i 2021. Nemlig at de virkelige verdiskaperne, arbeidsfolk, skal sitte igjen med mer – av penger, trygghet og framtidshåp.