I en samtale med en bekjent om tragedien som utspiller seg på Gazastripen sa han, noe forundret: «Så du føler også ubehag ved Israels angrep på palestinere!»
Jeg tror kommentaren handler om at han vet at jeg er jøde og var usikker på hvordan jeg forholdt meg til Israels nådeløse bombardement som har krevd, og fortsetter å kreve, utallige uskyldige liv. Jeg er ikke religiøs og ei heller medlem av Det mosaiske trossamfunnet, men jeg vokste opp i et tradisjonelt jødisk hjem og har aldri lagt skjul på min jødiske identitet. Jeg er svært bevisst min families røtter i det litauiske jødiske samfunnet som ble utryddet under Holocaust.
Jeg har besøkt Litauen og stått ved massegraven der min farmor og flere andre slektninger ble myrdet av nazister. Hadde ikke min far utvandret som 15-åring noen få år i forveien, hadde han sannsynligvis også ligget der – og jeg hadde aldri blitt til. Jødenes lidelseshistorie er en integrert del av min identitet, og det forferdelige og brutale angrepet utført av Hamas den 7. oktober gikk hardt inn på meg – særlig fordi så mye av volden og brutaliteten var rettet mot uskyldige sivile. Dette fremkalte bildet om pogromene, som er en tragisk del av jødenes historie.
Jeg visste at Israels respons ville komme og at den ville bli svært kraftig. Men den massive bombingen av Gaza som også har fortsatt etter at våpenhvilen med Hamas ble brutt, er helt uakseptabel. I den grad man kan si at en krig er legitim, er den militære delen av Hamas et legitimt mål for Israelske styrker. Men det kan aldri godtas at dette skjer med et slikt voldsomt tap av uskyldige sivile liv, særlig når så mange er barn. Omfanget av såkalt «collateral damage» er så stor at den overhodet ikke kan legitimeres ved å hevde at det er en uunngåelig konsekvens av Israels angrep på legitime militære mål.
Israels krigføring, inkludert blokaden som har fratatt Gazas befolkning tilgang til strøm, rent vann og humanitær bistand, gir inntrykk av at det ikke bare er Hamas som skal bekjempes, men at fienden egentlig er den palestinske befolkningen i Gaza. Folk som i mange tiår har vært beleiret og som enda en gang er blitt tvunget på flukt. At dette skjer uten at det finnes et reelt fristed for dem, er ekstra hjerteskjærende.
Israels begrunnelseer at denne voldsbruken er den eneste måten å skape et trygt tilholdssted, ikke bare for sine egne borgere, men for alle jøder. Det vises til at gjennom historien har ingen andre brydd seg om jødenes skjebne. Når antisemittisme og jødehat igjen tvinger jøder på flukt, er det bare et sterkt Israel som vil kunne være et trygt tilfluktssted. Av den grunn er det ikke legitimt å kritisere Israels rett til selvforsvar, selv om den kan være kraftig og brutal, fordi det gjøres for at jøder overalt i verden, inkludert meg, skal ha en trygg havn.
Dette nekter jeg å akseptere. Jeg nekter å akseptere at Israels brutale framferd angivelig utføres i mitt navn og til min fordel, når dette krever at palestinere fratas sin humanitet og menneskeverd. Som Martin Luther King jr. skal ha sagt da han tok avstand fra bruken av vold for å oppnå rettferdighet: «Den gamle loven om øye for øye gjør alle blinde.»
Vi må gjøre alt vi kan for å bekjempe denne blindheten. Uten en gjensidig anerkjennelse av hverandres menneskeverd kan det aldri bli grunnlag for en rettferdig politisk løsning mellom israelerne og palestinere.