Den 14. desember 2023 holdt Vladimir Putin sin årlige «Direkte linje»: Et fire timer langt maratonprogram der presidenten svarer på spørsmål fra innbyggere og journalister på direkte tv. Putins hovedbudskap var at «situasjonen utvilsomt vil bli bedre». Men det lød ikke særlig overbevisende. Ifølge sosiologer er russerne mest interessert i å vite når krigen vil ta slutt, og når soldatene kan vende hjem. Disse spørsmålene ble ikke engang stilt til Putin. I stedet fortalte han om hva slags salat han foretrekker på nyttårsaften.
Mot slutten av krigens andre år ser man en tretthet i samfunnet. For første gang er det flere tilhengere av umiddelbare forhandlinger enn tilhengere av fortsatt krig. Men de som er mest lei av krigen, er soldatene i skyttergravene og deres nærmeste bak frontlinja. Til og med høyreekstreme aktivister som dro til fronten som frivillige, er lei.
Mobiliseringen av 300.000 reservister i september og oktober 2022 var det mest upopulære tiltaket fra myndighetenes side på mange år. Til tross for den militære sensuren og fryktatmosfæren, har sosiologer registrert synkende oppslutning om myndighetene. Da en bølge av protester og soldatopprør feide over landet, slo myndighetene brutalt ned på dem: De som begikk disiplinærbrudd, ble sendt til den visse død i stormbataljoner, fengslet i improviserte jordhullfengsler eller torturert. I stedet for åpen motstand tyr soldatene til sabotasje og desertering. Men bak fronten har millioner av slektninger sluttet seg til «de mest slitnes parti».
I november og desember 2023 ble soldatmødrenes og soldatkonenes bevegelse intensivert. Den er blitt den mest markante faktoren i innenrikspolitikken før presidentvalget i mars 2024.
Det første «Kone- og mødrerådet» ble dannet nesten umiddelbart etter mobiliseringen. Kvinnene organiserte demonstrasjoner der de krevde forhandlinger med Ukraina og motsatte seg bruk av atomvåpen, som mange russiske tjenestemenn truet med på den tida. Men mest av alt tok de opp problemene med å utruste og trene opp de mobiliserte soldatene.
Myndighetene svarte med press: Grunnleggeren av «Rådet», Olga Tsukanova, ble arrestert flere ganger. Grupper på sosiale medier ble blokkert, og selve organisasjonen ble erklært som «utenlandsk agent», hvorpå den oppløste seg selv. Men på dette tidspunktet begynte andre liknende grupper å dukke opp i sosiale nettverk.
Til å begynne med samlet de signaturer til underskriftskampanjer for å rotere soldatene, samtidig som de uttrykte full støtte til myndighetene. Soldatenes nærmeste fikk til og med møte noen deputerte i Statsdumaen. Soldatkonenes og soldatmødrenes lojalitet fant styrke i rykter om at frontsoldatene ville bli erstattet av nye rekrutter ett år etter mobiliseringen. Antall søk på «når kommer mobiliserte soldater tilbake» i den russiske søkemotoren Jandeks ble nesten tidoblet fra mai til september.
Myndighetene står overfor et dilemma. For hvis hundretusener av soldater skal reise hjem, må det gjennomføres en ny mobilisering, noe som innebærer politisk risiko. Det ble derfor besluttet å avstå fra mobilisering før presidentvalget. I stedet forsøker myndighetene å tiltrekke seg kontraktsoldater til hæren: Lønningene ved fronten er ti ganger høyere enn gjennomsnittslønna i fattige regioner. Men det er likevel ikke nok villige soldater.
I september formulerte derfor lederen for forsvarskomiteen i Statsdumaen, general Andrej Kartapolov, myndighetenes beslutning om de mobilisertes skjebne: «De vil vende hjem etter at den militære spesialoperasjonen er avsluttet. Det er ikke planlagt noen form for rotasjon.» Kvinnenes håp om å få mennene og sønnene sine tilbake gjennom dialog med myndighetene brast.
«Presidentens ‘Direkte linje’ er blitt en spyttklyse i ansiktet på soldatenes koner og mødre», sier en kvinne i en av hundrevis av liknende videoer. «Det er tusener av oss! Vi tryglet om å bli hørt. Det var et skrik, et åpent sår.»
Myndighetene innser imidlertid hvilken moralsk kraft denne bevegelsen kan få. Presidentadministrasjonen samlet viseguvernører fra alle landets regioner til et spesielt seminar der embetsmennene ble undervist i hvordan de skulle bekjempe den potensielle trusselen. «Oppgaven er å kupere eksterne protester, koste hva det koste vil. Overtale, love, betale. Hva som helst for å holde dem borte fra gatene, uansett hvor mange de måtte være, om så bare 50 mennesker», fikk de beskjed om.
Åpne antikrigsprotester var det relativt enkelt for myndighetene å isolere og undertrykke med represalier. Men å bruke køller på soldatenes koner for å jage dem fra hverandre, eller å kaste soldatenes mødre i fengsel, er langt vanskeligere. Det kan føre til en sosial eksplosjon. Disse kvinnene kan ikke kalles «liberale renegater», «utenlandske agenter» eller «seksuelt perverse», som myndighetene omtaler liberale middelklasseungdommer. Og det dreier seg ikke bare om at vold mot soldatenes koner og mødre vil undergrave regimets moralske legitimitet: Ingen vet hvordan ektemennene deres i skyttergravene vil reagere.
Da flere koner til mobiliserte soldater demonstrerte i Moskva i november og krevde at soldatene skulle demobiliseres, og at det skulle innledes forhandlinger med Ukraina, ble de ikke arrestert av politiet, som bare konfiskerte plakatene deres. Dette er en mildhet uten sidestykke i dagens Russland.
Opposisjonen er også i ferd med å få øynene opp for potensialet i soldatkonenes og soldatmødrenes bevegelse. Inntil nylig fordømte mange av opposisjonens ledere og aktivister de russiske soldatene fra et moralsk ståsted. De kalte dem «orker» og «okkupanter» og gledet seg over de store tapene. I dag har flere av de store opposisjonskanalene på Telegram plutselig byttet navn og utgir seg for å være talerør for soldatmødrene. I sosiale nettverk oppfordrer aktivister fra sitt trygge eksil disse kvinnene til å kjempe mot myndighetene under paroler om fred og demokrati.
De fleste av slektningene til de mobiliserte har ingen politisk erfaring. De kommer fra fattige familier og regioner. Inntil nylig betraktet de politikk som en «skitten affære» for eliten som hadde mistet kontakten med folket, og de forventet ikke noe godt verken fra myndighetene eller fra den liberale opposisjonen. Bare spørsmålet om deres kjæres liv og død tvang dem til å tre ut av privatlivets sfære. Men heller ikke nå ønsker de å være et redskap i en maktkamp. I likhet med mange grasrotbevegelser rundt om i verden – fra De gule vestene til Black Lives Matter – mistror konene til russiske soldater begge leirers politikere og medier.
Og dette gjør oppgaven de har foran seg så mye vanskeligere. For å trekke sine kjære ut av krigshelvetet må disse kvinnene skape en ny politikk fra bunnen av, til erstatning for den gamle som har spilt fullstendig fallitt. De har allerede tatt det første skrittet. 27. november kom «Manifestet til de mobilisertes nærmeste», som allerede har samlet flere titusener underskrifter, og «Appell til folket». Disse dokumentene går direkte til angrep på Vladimir Putin og appellerer til det fattige flertallet i landet.
For første gang i Russland lyder en antikrigsstemme som snakker et annet språk enn den liberale opposisjonens, og som appellerer til verdiene «patriotisme», «rettferdighet» og «solidaritet». Foreløpig er denne stemmen relativt svak. Men hvis den blodige stillingskjøttkvernen holdes i gang og fortsetter å male opp menneskeliv på begge sider av fronten, vil stemmen vokse i styrke til den fyller hele rommet. Det har skjedd én gang tidligere i russisk historie.
Oversatt av Steinar Gil.