Det er ikke godt å si hva Wael al-Dahdouh er lagd av. I oktober mistet Al Jazeeras byråsjef i Gaza sin kone, en datter på sju år, en sønn på 15 og barnebarnet på ett år i et israelsk angrep. Journalisten var på lufta da han fikk beskjeden. Og Dahdouh hadde knapt rukket å gravlegge sine kjære før han var tilbake på jobb og rapporterte videre fra krigen. 53-åringen er en kjent skikkelse i lokalsamfunnet, der ungene kaller ham Ammu Wael, altså onkel Wael.
For en uke siden var det nesten hans tur. Dahdouh og kameramannen Samer Abu Daqqa var på plass ved en nylig bombet skole, uvitende om at nok et angrep var på vei. En israelsk drone slo til, og begge to ble skadd. Dahdouh overlevde, men Abu Daqqa blødde i hjel flere timer seinere fordi Israel hindret ambulansen i å nå fram.
Wael al-Dahdouh deltok i kollegaens begravelse med bandasjert arm og ikledd den gjenkjennelige blå pressevesten. Abu Daqqa fikk med seg sin vest og hjelm i graven, selv om utstyret ikke beskyttet ham eller de andre pressefolkene Israel har tatt livet av. Committee to Protect Journalists har dokumentert at Gaza-krigen hittil har kostet 68 journalister livet, de aller fleste palestinere, mens Al Jazeera rapporterer at tallet er minst 90. Antall journalister som ble drept i hele verden i fjor var 67.
Noen av Gaza-journalistene ble tatt livet av da de utførte oppdraget sitt, mens andre ble utslettet sammen med resten av familien i sine egne hjem. Med disse er det er også noe annet som utslettes nå, nemlig siste rest av troverdigheten til vestlige land som enten aktivt støtter eller passivt bifaller forbrytelsene. Hvis et tilsvarende antall journalister hadde blitt drept på så kort tid i Ukraina, vet vi at oppmerksomheten og reaksjonene fra de samme landene hadde vært helt annerledes. Hva betyr dette? Hvilket menneskesyn er det som ligger til grunn for denne forskjellsbehandlingen?
«Journalister kanselleres av Israels raketter»
Myrdede journalister har, med rette, en spesiell status. De huskes og hedres av kolleger og statsledere, enten det er russiske Anna Politkovskaja, maltesiske Daphne Caruana Galizia eller amerikanske Marie Colvin. Kommer vi til å huske navnene til de palestinske journalistene? Som Salam Mema, en frilanser og forkjemper for kvinnelige journalister, som ble drept 13. oktober? Eller Mohamed Abu Hassira, fra nyhetsbyrået Wafa, som ble drept 7. november sammen med 42 familiemedlemmer?
Eller for den saks skyld Shireen Abu Akleh, Al Jazeera-journalisten som ble skutt av en israelsk soldat i Jenin på den okkuperte Vestbredden i mai i fjor? Drapet fikk riktignok en viss omtale, fordi Abu Akleh hadde amerikansk statsborgerskap og var profilert. I Jenin ble en minnestein oppført til ære for henne. Men i oktober, mens bombene haglet i Gaza, ble steinen symbolsk nok jevnet med jorda av den israelske hærens bulldosere.
I en slik virkelighet utviser journalister som tidligere nevnte Wael al-Dahdouh en imponerende profesjonalitet og menneskelighet. I intervjuer minner han om at journalistens jobb er å dekke nyheter, ikke bli en del av den. Overfor niåringen Lama Jamous, jenta som kalles «Gazas yngste journalist», sier Dahdouh at folket deres er utsatt for en enorm prøvelse, men at de sammen skal komme seg gjennom den takket være lyspunkter som henne.
Etter nedslaktingen i Gaza må uttrykket «det frie ord» fylles med nytt innhold. Akkurat nå er frasen tømt for betydning. Mens palestinske kunstnere kanselleres i land etter land av feige beslutningstakere, kanselleres Gazas journalister på løpende bånd av Israels raketter. Politikere og kommentatorer i vår del av verden bør tenke før de igjen snakker høyt om «vestlige verdier», «menneskerettigheter» og, ja, «ytringsfrihet». Er man ikke klar for å kjempe for at disse prinsippene skal gjelde alle – også palestinerne – kan man heller la være å ta dem i bruk.
