14. mai stemte UiOs universitetsstyre ned en vedtakssak om akademisk boikott av israelske universiteter. Med dette lot universitetsstyret sjansen til å gjøre en reell forskjell glippe. Rektor Svein Stølen velger økonomiske insentiver og prestisjefull forskning fremfor det åpenbart rette, og han oppnår viljen sin ved å villede universitetsdemokratiet.
Sakspapirene styremedlemmene ble tilsendt, anførte feilaktig at UiO ikke har noen overordnet institusjonelt samarbeid med israelske universiteter. Dette ignorerer glatt Horisont-avtalen, der UiO har samarbeidsavtaler med fire israelske universiteter, Tel Aviv University, Mor Research Applications, Holon Institute og Weizmann Institute. Koblingene mellom disse og folkemordet er klare. Eksempelvis utvikler Tel Aviv University våpensystemer for det israelske militæret gjennom en rekke forskningsprosjekter, og er nok mest kjent for den militære Dahiya-doktrinen. Weizmann Institute samarbeider tett med Israels største våpenprodusent, Elbit Systems, som produserer 85 prosent av israelsk landbasert militærutstyr og droner brukt av det israelske luftforsvaret.
«Universitetet i Oslos stemme har blitt Svein Stølens stemme»
Ingen av disse detaljene ble nevnt i styremøtet. Mens UiO samarbeider med institusjoner som bidrar til det pågående folkemordet, og dermed risikerer å være medskyldige, er styremedlemmene komfortable med å ikke engang vite om omfanget. De er også komfortable med å spre andre usannheter, blant annet at det ikke finnes en omforent definisjon av akademisk boikott og at en slik boikott av Israel vil være mer omfattende enn frysing av samarbeidsavtaler slik som ble gjort mot Russland. Studentene baserer seg på BDS-definisjonen av akademisk boikott. Frysing av samarbeidsavtaler er akkurat det vi ber om. Til tross for flere møter med Stølen der dette ble oppklart, tok han ikke initiativ til å rette på usannhetene i sakspapirene.
Selve styremøtet var heller ingenting å skryte av. Clemet påstår uten noen form for evidens at studentbevegelsen er en liten pressgruppe opp mot en stille majoritet, uten å nevne at hele studentparlamentet er for boikott. De fem medlemmene som ønsket et alternativt vedtak, som for øvrig alle representerer UiOs ansatte og studenter, fikk kun et kvarter til rådighet. Det ble heller ikke satt av tid til diskusjon av alternativet, til tross for at styremøtet ble ferdig lenge før forventet møteslutt. For ikke å nevne at de eksterne, fra blant annet Norges Bank og Nordkraft, fikk uforholdsmessig stor makt over en avgjørelse som bare kan være legitim om den representerer universitetets, altså studentene og de ansattes, vilje.
Om valget var reelt demokratisk og representativt, hadde ting sett helt annerledes ut. På grunn av dårlige saksdokumenter, uinformerte styremedlemmer med tvilsom universitetstilknytning og en amputert debatt, har Universitetet i Oslos stemme blitt Svein Stølens stemme. Det er ingen tjent med – heller ikke Svein Stølen.