Gårsdagens Horisont-spalte er skrevet av den indiske historikeren Vijay Prashad. Han skriver om «Sensur og intoleranse» i den vestlige verden, særlig ved amerikanske universiteter og i Tyskland, når det kommer til kritikk av Israels pågående krigføring. Sensur kan selvsagt diskuteres. Her stusser jeg imidlertid ved avslutningen av teksten, der han refererer til professor Jordi Deans essay «Palestine speaks for everyone».
Essayet ble av hennes arbeidsgiver karakterisert som «frastøtende» og førte til at hun ble tatt ut av undervisning ved universitetet der hun jobber. Prashad stiller seg uforstående til hva som var frastøtende, hun beskrev aksjonen 7. oktober som «spennende» og «brukte bare paragliderne som en metafor for å framstille et håp om frigjøring sett fra et palestinsk standpunkt». Prashad bruker reaksjonen som eksempel på «intoleranse og sensur» fremfor «dialog og læring».
Men hva skrev Jordi Dean egentlig?
Hvis man leser essayet hennes, starter det riktignok med å beskrive dødelige paraglidere, vakre barnedrager og kaprede fly (!) som metaforer for frihet – men det ender med en uforbeholden oppfordring til å støtte Hamas. I konklusjonen slår Jordi Dean fast at det er Hamas som nå leder den palestinske frigjøringskampen, og hvis ikke venstresiden i Vesten nå støtter Hamas, så svikter den ikke bare den palestinske revolusjonen, men også de anti-imperialistiske ambisjoner venstresiden en gang sto for.
Dette sier ikke Vijay Prashad – men det burde kanskje noen påpekt, før teksten hans ble trykket?