Uttrykket ‘friluftsfengsel’ ser ut til å ha blitt formulert i 2010 av David Cameron, den britiske utenriksministeren som da var statsminister. Mange menneskerettsorganisasjoner som har dokumentert forholdene i Gaza, har tatt uttrykket i bruk. Men som i de jødiske ghettoene i det okkuperte Europa finnes det ingen fengselsvoktere -– Gaza blir ikke voktet av okkupantene, men av en lokal styrke. Antakelig ville det bedre egnede begrepet ‘ghetto’ ha blitt heftig kritisert fordi det sammenligner skjebnen til de beleirede palestinerne med skjebnen til de ghetto-innesperrede jødene. Det ville dessuten ha gitt oss et språk til å beskrive det som skjer i Gaza akkurat nå. – Nazistene påstod at ghettoene var nødvendige for å beskytte ikke-jøder mot sykdommene som jødene spredte. Israel har påstått at isolasjonen av Gaza, på samme måte som avsperringen av Vestbredden, er nødvendig for å beskytte Israel mot palestinske terrorangrep. Nazistenes påstander hadde ikke noe grunnlag i virkeligheten, til forskjell fra Israels påstander som har opphav i faktiske og gjentatte voldshandlinger. Dette utgjør en grunnleggende forskjell. Men begge påstandene innebærer at en okkupant kan velge å isolere, utarme – og nå sette en hel befolkningsgruppe i livsfare – for å beskytte sin egen befolkning.
Slik ordla den russisk-amerikanske, jødiske journalisten Masha Gessen seg i «In the Shadow of the Holocaust», som hun publiserte i The New Yorker, 9. desember 2023 (i Klassekampen, 28. desember, her i min egen oversettelse). Gessens poeng er at minnekulturen i Europa, fremfor alt i Tyskland, bidrar til å fordunkle det vi ser i Israel og på Gaza i dag. Holocaust blir ansett som «singulær», så enestående at det ikke er tillatt, illegitimt, ikke bare å trekke direkte sammenligninger til nazistenes politikk, men til i det hele tatt å reflektere over likheter med andre katastrofale handlinger i fortid og nåtid.
«Agoras sammenligningsdirektiv ville ramme også Gessens sammenligning»
Få dager etter at Gessen publiserte artikkelen, skulle hun motta «Hannah Arendt-prisen for politisk tenkning» av Heinrich Böll-stiftelsen i Bremen. Men i et åpent brev rykket «Den tysk-israelske foreningen» ut mot Gessens illegitime synspunkter: Å gi prisen til henne ville være et bidrag til «den ekspanderende antisemittismen». Stiftelsen trakk deretter sin støtte til prisen. Bremen by lot imidlertid Gessen likevel få prisen ved en nedskalert markering for en engere krets. Med Heinrich Böll-stiftelsens opptreden ville ikke, som det ble sagt, Hannah Arendt selv, i sin tid en kompromissløs kritiker av Israels politikk, kunnet få Hannah Arendt-prisen.
Omstendighetene omkring Hannah Arendt-prisen i desember 2023 ga en forsmak på hva som har skjedd i en autoritær tysk offentlighet som har vært nærmest unisont oppmarsjert omkring Tysklands uforbeholdne støtte til Israels krigføring på Gaza; selv den minste antydning til avvikende spørsmålsstilling er blitt slått ned som «illegitim». I denne situasjonen, syv måneder inn i krigen, etter at Israel har bebudet en fullskalainvasjon av Rafah, det antatt siste «trygge» sted på Gaza-stripen, velger tidsskriftet Agora ved sine redaktører Oscar Dybedahl, Frode Helland, Geir O. Rønning og Espen Søbye å konkludere den introduserende lederartikkelen til spesialheftet om «Holocaust» med å påpeke at «det er illegitimt å benytte minnet om Holocaust som argument for Israels okkupasjonspolitikk». Men de legger samtidig til: «På tilsvarende vis er det illegitimt å trekke sammenlikninger mellom Israels politikk og Nazi-Tysklands.»
Agoras sammenligningsdirektiv ville ramme også Gessens sammenligning av Warszawa-ghettoen og Gaza. Når illegitime sammenligninger forstås så vidt som i Gessens tilfelle, snevres rommet for kritikk av statlige overgrep drastisk inn.
Vi trenger ikke tyske tilstander i Norge.