Nylig ble jeg utsatt for kulturrasisme. Dette skjedde midt blant folk. Da jeg reagerte, ble jeg møtt med et fysisk og verbalt angrep.
Jeg trodde ikke at slike ting kunne skje med meg. Jeg anmeldte saken som hatkriminalitet, men det ble dessverre henlagt av politiet.
Saken har rystet meg dypt. Jeg tenker nå på alle de gangene jeg leste om muslimer som snakket om diskriminering og jeg bare trakk på skuldrene, som om slike ting skal være bagateller. Jeg tenker på alle gangene jeg hørte slike historier og ikke reagerte, for å være populær og for å ikke være en masete, utakknemlig innvandrer.
Jeg anser meg som sekulær og kler meg ganske «vestlig», men utseendet mitt kan spores til Midtøsten. Jeg tenker nå på de som tør å vise deres religiøse tilhørighet i samfunnet. Når dette skjer med meg, hvordan er det da å gå med hijab?
I forbindelse med en undersøkelse fra 2022 gjengitt på forskning.no, skriver Christopher Bratt, førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Innlandet, om fenomenet kulturrasisme. Biologisk rasisme (det at noen «raser» er mer intelligente) er nå stort sett erstattet av kulturrasisme. Det er troen på at ens kultur er overlegen andres.
Norge skiller seg dessverre klart ut. Én av fem i flertallsbefolkningen ga uttrykk for å tro på tradisjonell biologisk rasisme, et i europeisk sammenheng ganske lavt tall, men to av tre (67 prosent) uttrykte tro på kulturell overlegenhet.
Ingen andre nasjoner var i nærheten av dette. I vårt naboland Sverige var det tilsvarende tallet 42 prosent, i Frankrike 27.
Lenge har kommentarfeltene på sosiale medier vært fylt med negative karakteristikker av innvandrere. Ting som æresdrap, kvinneomskjæring og æreskultur ramses opp og blir automatisk assosiert med muslimers liv. Jeg er perser oppvokst i et troende muslimsk hjem, og jeg har aldri opplevd slike fenomener i min familie. I våre kulturer har vi så mange fine ting: varme, gjestfrihet, respekt for eldre og spiritualisme.
Når jeg ser bilder fra Midtøsten på tv, er det utelukkende krig og elendighet som vises. Det er nordmenn der ute som tenker at dét er alt arabiske land har å tilby. Bøker som er kritiske til muslimske land blir bestselgere i Norge, men personlige fortellinger om rasisme er ikke like populære. Innvandrerfiendtlige sider som document.no får pressestøtte, men innvandreraviser som Utrop gjør ikke det. Det offentlige ordskiftet i Norge har et problem.
Den 4. november skrev Dagsavisen om en studie som viste at personer med ikke-vestlige navn blir diskriminert på leiemarkedet. Funnene var nedslående: Mennesker med arabiskklingende navn hadde betydelig lavere sjanse for å få tilslag på en leiesøknad sammenliknet med de med norske navn, og det har bare blitt verre de siste ti årene. Skal man leie leilighet, har det stor betydning om du heter Ola og Kari eller Fatima og Muhammed.
Man må være grenseløst naiv for å tenke at slike diskrimineringer bare skjer på boligmarkedet. De med dårlige holdninger mot innvandrere og muslimer lever blant oss og utøver skjult diskriminering mot uskyldige mennesker bare de får anledning.
Da jeg ringte politiet etter det fysiske angrepet på meg, tok de meg ikke seriøst nok til å sende en patrulje. Siden da har jeg lurt på om saken ville vært annerledes dersom en etnisk norsk kvinne hadde ringt. Hvorfor blir ikke politi opplært til å ta slike hendelser mer seriøst?
I Norge har vi et solid demokrati med et system som respekterer minoriteter. Men jeg og sånne som meg sitter igjen med følelsen av å føle seg liten og som en annenrangs borger etter slike møter.
Da jeg var på vei hjem etter episoden, hørte jeg iransk musikk spilt av en liten gruppe iranske demonstranter foran Jernbanetorget. Det var mørkt og kaldt. Jeg brast i gråt. Jeg tenkte: hvorfor må jeg være her, hvorfor kunne jeg ikke bli i landet jeg er født i, med landsmenn som har samme utseende, samme språk og samme «kultur»?
Men så husket jeg at jeg var en annenrangs borger også i mitt eget hjemland. Et land hvor menneskerettighetene ikke betyr noe. Det var derfor jeg kom til Norge.