Det siste året har kunstig intelligens (KI) kommet dundrende inn i livene våre, på måter vi ennå ikke forstår fullt ut. Denne teknologien, som lar maskinene produsere tekst, utfordrer selve fundamentet i vårt virke, nemlig læring. Og når fundamentet rokkes, blir vi nødt til å stille det grunnleggende spørsmålet: Hva er læring?
Grunnleggende sett handler læring om endring. Når vi lærer noe nytt, endrer vi noe. Og denne endringen er fysisk og motorisk, men også nevrologisk. Sagt på en annen måte: Vi er født til å lære. Den første læringen sitter i kroppen, fordi den skjer gjennom kroppslig erfaring, gjennom alle våre sanser.
I møte med det nye er noen overmåte begeistret. De tror, nærmest som evangelister, at løsningen på alle utfordringer endelig er her. Andre tar på seg rollen som dommedagsprofeter. Men de fleste av oss lever våre liv videre som forbipasserende på torget, hvor vi aner at et eller annet skjer, men fortsatt er litt usikre. Vi nordmenn har en tendens til å omfavne alt av dingser som kommer vår vei, ofte ukritisk og blåøyd, uten nødvendigvis å tenke over hvorfor vi tar det i bruk. Denne holdningen siver selvsagt også inn i våre institusjoner.
Da jeg begynte å jobbe som lærer for 16 år siden, hadde elevene verken egne pc-er eller nettbrett. De siste ti årene har norske skoler blitt digitale. Notatbøkene har forsvunnet fra skolepultene. Det i seg selv er ikke problematisk. Faktisk har det mange fordeler som kan gjøre det lettere for læreren å tilpasse for enkeltelever. Man kan lytte til tekst, gjøre den større og mindre, bruke film og ikke minst la elevene jobbe i sitt eget tempo. Men jeg har også blitt utsatt for iherdige forsøk på å selge inn digitale apper som kan være underholdende, men sjeldent læringsfremmende. Dessverre klarer selgere innimellom å overbevise skolebyråkrater, og vi lærere får trykka digitale «superløsninger» nedover halsen.
Nå har teknologien kommet dit at den ikke lenger bare er et hjelpemiddel til å lære noe, men den har selv blitt lærende. Når en maskin kan lære, da kan den også produsere, og nettopp det gjør KI.
Det er en kjent sak at teknologien gjør oss late. Fra bestefar har jeg hørt mange ganger om hvor langt han måtte gå til skolen, og at han senere i livet syklet til nabobyen noen titalls kilometer for å handle inn varer til familiebutikken. I dag kan vi alle føle på hvilke følger for eksempel privatbilismen har hatt på den generelle folkehelsen. På samme vis gjør teknologien oss intellektuelt late.
Fram til nå har trusselen mot intellektet, hukommelsen og allmennkunnskapen vært søkemotorer på nett. Mang en gang har jeg hørt «jeg trenger ikke å kunne det, jeg kan bare google det». Selvsagt kan man google det, men kan man vite om svaret man får er rett? Nå får jeg høre at «jeg trenger ikke å skrive, KI kan skrive det for meg». Og ja, det kan den. Teknologien kan skrive for deg, men kan den tenke for deg? Skriving er en ferdighet som utvikles og forbedres gjennom øvelse. Og for å skrive må man også tenke – før og mens man skriver. Og når man skriver, er det en stemme i hodet som taler mens ordene tar form og settes sammen fra setninger til resonnementer som igjen blir ideer som gir ny innsikt om oss selv, vår tilværelse, slik vi ser den. Prøv å forestille deg en verden uten alle de store tenkerne som har formet vårt syn på verden og hvordan vi lever i den. Ingen Sokrates eller Machiavelli, ingen Ibn Sina eller al-Ghazali. Vil vi fortsatt få store tenkere i framtida, når vi slutter å tenke selv?
Jeg vet mange vil mene jeg er pessimist og reaksjonær, til og med gammeldags. Men jeg har observert en negativ utvikling de siste femten årene som samfunnet, og ikke minst politikerne bør ta på alvor. Men fra politisk hold har fokuset vært på at alle skal fullføre videregående skole, slik at man kan vise flotte statistikker. Hva ungdommen faktisk har lært og kan i andre enden, synes å ha vært i andre rekke.
Fra egen erfaring har de beste læringsøktene med elevene vært de timene hvor jeg har hatt en tavle og en tusj, hvor jeg har sett ungdommen i øynene. Hvor jeg har stilt spørsmål de aldri tenkt på før eller at vi sammen har dykket ned i tekst for å plukke den fra hverandre. Fordi læring må kunne finne sted også når nettet streiker eller strømmen går.